– Naturvitenskapen søker å finne ut hvordan jorden ble skapt.
Religion søker å forstå og forklare hvorfor.

Jeg bærer et stort kors rund halsen som er laget av rustfritt stål. Det er så stort at noen synes det er dumt. Spesielt èn person synes det. Det er helt i orden.
Men det er min æresbevisning til en makt jeg ser hver dag, som jeg legger mitt liv i hendene på, uten at det svekker ansvar for egne handlinger, og som er det fundamentet hver dag når jeg våkner som jeg bygger min dag på.
«Det er så mye i vitenskapen som beviser at Gud ikke finnes». Utsagn som dette, fulgt av et forsiktig bekymret ansiktsuttrykk, dukker som regel opp litt ut i samtaler, når det er kommet fram at jeg tror på en makt større enn både  individet og felleskapet. Min tro er ikke det første jeg tar opp akkurat. Jeg kan nærmest se vurderingen av meg selv gå fra «relativt oppegående» til «stakkars uopplyst» i øynene til enkelte jeg snakker med. For når jeg sier at jeg tror på en overordnet Makt hører mange en fornektelse av naturvitenskapen ringende i ørene. Det kunne neppe være mer feil.
Ikke at det er rart. Det skulle bare mangle at disse fordommene lever i beste velgående når enkelte forskere presenterer både historiske og nåtidige eksempler på at religiøse  grupperinger avviser naturvitenskap. Og når Facebook bombarderes av ulike artikler og bilder som latterliggjør en religiøs tro i møte med vitenskapen. La meg straks gjøre det klart at jeg nesten er en Stephens Hawkings disippel. 🙂
Jeg tenker at om du virkelig ikke tror det finnes noen Gud, uansett hvilket navn denne har  så må din tro være minst like sterk som min.
Denne måten å sette vitenskap og tro opp mot hverandre på syns jeg er unødvendig. Man tar for gitt at mysteriet om verdens opprinnelse er blitt forklart. Og man tenker at dette igjen fører til at en tro på Bibelens sannhet ikke lenger er mulig. Som troende tenker jeg at vitenskap og kristen tro utfyller hverandre.
For de aller fleste noenlunde opplyste troende ser ikke på vitenskap som et problem for sin gudstro tror jeg. Jeg er en av dem. Jeg tror ikke skapelsesberetningene i Bibelen nødvendigvis forteller en detaljert og nøyaktig historie om hvordan Gud skapte verden. Jeg tror poenget er at Han gjorde det. Det store flertallet av religiøse i dag leser skapelsesberetningene billedlig. Da fungerer naturvitenskapen som en undersøkelse av hvordan Gud arbeider, og ikke som en hindring for troen. Symbolikk og folkeopplysning.
Og det er ikke bare den moderne kristne som står for denne oppfatningen. Da evolusjonsteorien ble lansert var faktisk den store majoriteten av protestantiske kirkelige ledere positive til teorien (forskningen til presten Gregor Mendel var sentral i perfeksjoneringen av teorien), mens det som kom av religiøst begrunnet kritikk stort sett kom fra vanlige legfolk. Og den belgiske presten Georges Lemaître, Big Bang teoriens far, fikk kritikk av russiske fysikere som påstod at Big Bang-teorien var «for kristen».

I dag har naturvitenskapen kommet så langt at det sies at verden kan ha skapt seg selv innenfor de rådende naturlovene. På grunn av dette påstår noen at vitenskapen har motbevist Gud. Hvordan naturlovene har blitt til forblir likevel et mysterium.
Naturvitenskapen fungerer som en undersøkelse av hvordan Gud arbeider, og ikke som en hindring for troen. Igjen symbolikk og bakteppe for det vi ikke kjenner.
Samtidig sies det at sjansen for at Big Bang fører til et ordnet kosmos som vi kan leve i (uten at det finnes en arkitekt bak) er så å si ikke tilstedeværende. Den fremste teorien per i dag går ut på at Big Bang i nærmest uendelig mange ulike univers, og vi lever i en av de ytterst få hvor det ble skapt liv.
Det er vanskelig når alt skal være tilfeldigheter. Kanskje kan man si at det trengs mye tro for å tenke seg en skapelse uten Gud? Det trengs en tro på teorier, hvorav noen vanskelig lar seg bevise. Og en tro på at vitenskapens årsaksforklaring umuliggjør en kristen tro.
Ja, jeg tenker at om du ikke tror det finnes noen Gud, så må din tro være minst like sterk som min.
Poenget er ikke å nedvurdere naturvitenskapen, men heller anerkjenne at den svarer på et annet spørsmål enn kristendommen. Naturvitenskapen søker å finne ut hvordan jorden ble skapt. Religion søker å forstå og forklare hvorfor.
Et sentralt poeng i troen på Gud er at han er mer enn denne verden. Gud vil alltid overgå vår erfaring, forstand og kunnskap. Selv om vitenskapen skulle finne alle svar og se på Gud som unødvendig så ville ikke dette rokke ved den kristne tro. For religiøse vil Gud alltid være den første årsaken. Guds eksistens kan derfor antagelig aldri bevises eller motbevises ved hjelp av naturvitenskap.

Når vi markerer dette skillet tror jeg det blir lettere å vise respekt for ulike meninger og trosretninger. Og da blir det kanskje litt lettere også å våge seg ut på dypet og reflektere over hvordan eller hvorfor vi havna her. For det er ikke dumt å fundere over de store spørsmålene. Det er dumt å la være. Svarene er ikke selvsagte og vi blir aldri helt sikre.

Allikevel er det rasjonelt å ha en tro. Enten man tror på det ene eller det andre. Eller begge deler.

Kanskje det er litt lett å la tankene vandre når nok en vår begynner å ta form. Kanskje det er et tegn på å begynne å bli voksen at ord kleber seg i stadig større grad til minner, til tidligere ordløse begreper og til dufter og følelser som sitter et sted i ryggraden og andre udefinerbare steder i systemet.
Kanskje det bare er så enkelt som en erkjennelse av at man er en del av en flokk som har det samme erfaringsmateriale. Alle er fra en plass, et sted, en virkelighet. Noen av oss er så utrolig heldig å bære det i vår bevissthet som vakre minner, skygger og lys. Alle landsdeler har sitt særpreg. Min er her.
Jeg er så heldig å ha mange gode venner som har vokst opp i andre enden av vårt rare lange land. Det er ingen som er så varme i sin beskrivelse av sine barndoms trakter og kyster som folk fra det høye nord. De vet godt at vi søringer aldri helt og fullt kan forstå det de har i sin bevissthet, i sine barndomsminner. Det er deres, og deres alene.
En litt underlig ting er at det ikke er så mange beretninger om hvordan det er å vokse opp andre steder i vårt vakre land, ikke med en slik glød og entusiasme som «nordlendingene» kan utvise.
Vi er muligens for blaserte og bortskjemte her sør, jeg vet ikke. Men hvorfor ikke prøve å formidle en sørlands-barndom og oppvekst også? Vi er mange som har mange minner og gode år her nede også.
Det norske sørland, kyststripa, som strekker seg sånn cirka fra Tønsberg og ned til Kristiansand, med alle sine sund og fjorder, øyer skjær og nes, er et stykke av verden som rett og slett ikke lar seg forklare eller beskrive for uinnvidde. Jeg vet det for jeg har forsøkt. Og jeg er slett ikke blant de mest ubehjelpelige når det kommer til det verbale. For vel kan man forklare Raet som går gjennom Vestfold og som ender opp på Mølen. Der det skjærer ut og under havet. Før det endelige punktum settes på rullesteinsøya Målen. Man kan beskrive steinenes størrelse deres ulike hardhet og farge og måten isen og veien har formet dem på, men likevel kommer man til kort. Simpelthen fordi tyskeren eller franskmannen, nederlenderen eller rett og slett finnmarkingen, ikke har glidd over havflaten mellom Mølen og Jomfruland en sommerkveld, og sett solen farge stein og skog, hav og himmel i rødt mens bølgene banker lett under baugen. Så saltsprengte dråper fra havet legger seg over panne og hår. Over de solbrente underarmene dine, og over de solbrente lårene til hun du elsker, marinerer henne før teltnatten som venter. Det bleke sommernattslyset, duften av bål og bensin, av dampede blåskjell. Lyden av makrellternene og måkene, som holder det gående hele natten, med unntak av en halv time, helt på tampen mellom grålys og soloppgang, da bare dunkingen fra en dieselmotor langt borte er å høre. Nesten fortapt latter. Fordi du ikke kan fortelle hvordan det er å våkne av sjøfuglene, i en sovepose som man har rullet ut i røsslyngen i et stuptrøtt minutt som man slett ikke husker, og kjenne vinden i håret, og solen som allerede steker. Lyden av de bittesmå bølgene helt inne i en vik som rasler med sneglehus og tørre, rødbrente krabbeskall. Saltsmaken. Er det smak eller lukt? I nesen når man stuper i havet og lar seg synke i det grønne. Lyder som fra en annen verden. Alt dette bak en kode som ikke kan læres, dersom den ikke læres samtidig med kunsten å gå, å svømme. Du må ha fanget bittesmå sandflyndrer på grunna med bare hendene for å kunne forstå denne koden. Du må ha kjent hjertene til måkeungene mot håndflatene dine, du må ha ligget i timesvis ute på bryggekanten og stirret ned i tangklasene med et knust blåskjell i enden av snøret. Du kan ikke forstå noen ting av det norske sørlandet, dersom du ikke vet hvordan det lyder når krabbenes klør skraper mot bunnen av plastbøtta ved siden av deg, kjenner nøyaktig den lyden, paret med mors rop litt lenger borte på stranden. Din egen mor som roper navnet ditt. Kom å få mat, ta på deg t-skjorta. Ikke lenger ut nå. Ikke lenger ut nå. Du må vite hvordan fars hender ser ut når han haler det hårete dreggtauet opp fra det mørke dypet, og arbeider seg gjennom store klisne klaser med døende rustrøde brennmaneter. En virkelighet det er vanskelig å forestille seg som hverdag når man har fått det på avstand. Og en virkelighet som blir dobbelt ekte når man setter fot der man først kommer fra.

Ny støy om Clinton og hans litt spesiell underholdnings-innslag på lange dager i det ovale rom. Jeg tenker han begynner å bli passe lei av dette gamle skjelettet i hans politiske skap.

Hvis vi skulle laget oppstyr for hver gang makt og skjønnhet barker sammen, ja da ble det ikke mye tid til andre ting. Så lenge ingen har blitt tvunget eller skadet på noen måte så er dette i prinsippet en privat sak?. Jada, utroskap er stygge saker, men det er da vitterlig ikke ulovlig? Men stemningen i det Clintonske hjem var vel heller slett en stung tenker jeg. Og hvis ikke jeg husker feil så var sakens alvor i utgangspunktet at han ble fersket i å lyve for sånn omtrent 220 millioner mennesker han hadde ansvar for. Det er ikke pent. Fysj. For det lyves jo ikke fra myndigheters hold hver forbaskede dag fordi sannheten er lite egnet for allmuen? Forskjellen er at de andre løgnene, eller «design-sannheter» som det heter i visse kretser, ikke er noe gøy. Det er ikke underholdning at noen blir knepet i å lyve i en byggesak eller om feilslåtte bevilgninger, helsestell eller andre byråkratiske trivialiteter. Neida. Det må være litt mer juicy før hylekoret får lyd i sine piper. Selv om det er veldig mye annet som kunne ha godt av tilsvarende oppmerksomhet. Vi mennesker er jammen noen rare dyr…

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/usa/finner-du-lewinsky-referansen-i-dette-clinton-portrettet/a/23407025/