Ordet krise har et stort anvendelsesområde. De personlige er nok de som treffer best.
I morges hadde jeg en slik en. Jeg sto opp sammen med solen og eventuelle haner i området, som jeg mistenker ikke er mange. Jeg kan uansett ikke høre dem så det samme kan det være. Jeg har ikke mange rutiner, men en av dem som sitter ganske dypt er å slå på kaffemaskinen.
En vidunderlig innretning, stor og brun som italiensk mocca og som brummer lunt men kraftig når jeg trykker på hovedbryteren for av og i dette tilfellet på.
Den kjente raslingen i sinnrike mekanismer i maskinens indre, snøftingen og blåsingen når den utfører sitt morgenrituale for å rense seg selv til min ære. Det er musikk i ørene på denne tiden av døgnet.
Jeg venter til den slår seg til ro i kroken der den har tilhold på kjøkkenbenken, plasserer yndlingskoppen på brettet under de to dysene som dette mirakuløse brygget kommer ut av.
Kom ut av. Fortid. For til tross for gjentatte og etter hvert desperate trykk på knappen med det grønne lyset som skal starte prosessen med å brygge min sårt tiltrengte morgen-fix, så kommer det ingenting. Nada. Ikke så mye som en edel dråpe, eller for den sakens skyld andre dråper. Etter et lite klikk idet jeg trykker kommer stillheten med et brak og legger seg som en grå tåke over kjøkkenet. Den virker ikke. Maskinen jeg har blitt så glad i lager ikke kaffe til meg. Ved å bøye meg fram og bruke mitt utmerkede nærsyn viser det seg at en liten og hittil ukjent rød lampe blinker faretruende nede i et hjørne av panelet med diverse knapper på.
Jeg trekker i en viss fart ut stikkontakten, plugger den tilbake (for det har jeg hørt man skal gjøre) og starter hele seansen en gang til, med samme nedslående resultat.
O skrekk. Kaffetørsten akselererer mens det sakte går opp for meg at min kjære automatiske kaffebrygger er ute av drift, ute av stand til å dekke dette daglige behovet for en første herlig kopp med kruttsterk arabisk kaffe. Det er bare å slå fast, et grusomt faktum.
Alternativene begynner å flimre for mitt indre øye. Hva kan jeg gjøre for å skaffe meg den nødvendige dosen på absolutt raskeste måte.
Storme ut og hamre på døren til en nabo og berette om min nød? Nei. Jeg ser for meg folkesnakk og alminnelig sladder. Pulverkaffe. Nødløsning, men så er det saktens nød. Jeg mener å ha sett et glass med Nescafé i det skapet hvor te og den slags befinner seg. En rask og heller brutal gjennomgang av innholdet i dette skapet viser at jeg hadde rett.
Men glasset er tomt. Tomt. Ingenting bortsett fra et par smuler med frysetørret kaffe av ukjent årgang, som jeg ved hjelp av en fuktet langfingertupp straks får fisket opp og puttet i munnen.
Jeg har kaffebønner i maskinen, og tygger et par mens jeg prøver å tenke klart. Bittert tenker jeg, og tanken ledsages av smaken som brer seg i munnen. Den er ikke behagelig, men jeg holder ut.
Da ser jeg den. Bakerst i skapet står en kaffekvern. En hånddrevet og veldig mauell kaffekvern av skinnende metall med en treknott i enden av sveiven øverst. Bønner i magasinet på maskinen, kaffekvern. Det drar seg til, og i et glimt av klarsynthet kommer jeg på at jeg en gang fikk en presskanne i gave. Det er mange år siden, men fordi jeg ikke er førstemann til å kaste ting, og i tillegg har rikelig med skapplass på kjøkkenet, konkluderer jeg med at den befinner seg et eller annet sted i nærheten, eventuelt i en bod. Jeg skal til å kaste meg på kne og begynne utgraving av et benkeskap hvis innhold neppe lar seg kategorisere. Jeg må starte et sted tenker jeg.
Men så kommer kaffetørsten for fullt igjen, og svimmel må jeg sette meg på gulvet for å samle meg før angrepet på skapet med diverse. Jeg kommer til å tenke på noe jeg pleier å si til meg selv og eventuelle andre som gidder høre på når ting har blitt forlagt eller somlet bort og skal finnes igjen. ”Du finner det alltid på det siste stedet du leter.” Det er en god filosofi, og det er min dyrkjøpte erfaring at den stemmer alltid, uten unntak faktisk. Jeg blir sittende å tenke over dette. Hvor er det siste stedet jeg ville ha parkert en slik gjenstand? Jeg ramser opp stille for meg selv steder som i stuen, på badet, i stekeovnen, fryseren og så videre. I disse rommene ville jeg ha sett den når det ble gjort rent, så nei. Fryseren er stapp full av ting så der kan den ikke være. Stekeovnen ble brukt senest sist helg, også nei. Såpe. Der jeg oppbevarer såpe tenker jeg. Det er et sted hvor en kaffe-dings helt klart ikke passer inn. Og ganske riktig! I skapet hvor såpen oppbevares sammen med tomme plastposer står det en liten eske inneholdende en splitter ny presskanne. Lykken er et faktum og overtar for fortvilelsen. Så til verket.
Jeg plasserer kaffekværnen på benken, og begynner for hånd å øse bønner fra maskinen og over i den vesle trakten over der selve kværnmekanismen er. Bønner overalt. Jeg begynner å sveive. Halvkværnet kaffe over det hele. Jeg innser begrensningen det er å la vær å søle, og flytter prosjektet over til oppvaskbenken. Kværningen begynner å ta seg opp og ved å tippe opp lokket på kværnen ser jeg til min store tilfredsstillelse at det faktisk er nykvernet kaffe i bunnen av beholderen. Dufter aldeles nydelig og innbydende.
Jeg kommer på at jeg ikke vet hvor mye kaffe som skal til for å brygge en hel kanne, for det må jeg helt sikkert ha, så jeg bestemmer meg for å lese bruksanvisningen som heldigvis befinner seg i esken til presskannen. 60 gram for en full kanne. Javel. Jeg finner frem en liten vekt, og tømmer innholdet i kværnen over i en skål og plasserer den på vekten. Jeg har da kværnet i flere minutter, og begynner å bli varm i trøya.
Den vesle haugen med kaffe som er resultatet av mitt slit veier 17 gram. 17 små gram, og jeg er mer kaffetørst enn noensinne.
På med flere bønner, mer søl, flere bønner. Slik forløper sikkert ti minutter, og jeg er svett og har puls på minst 100. Om det skyldes abstinensen eller sveivingen skal være usagt. Men nå har den vesle haugen voks til en betydelig mengde, og jeg kan fornøyd konstatere at den veier 62 gram. Jeg drar på med 8-10 gram til for å kompensere for elendigheten, og fyrer opp vannkokeren som ellers blir brukt til tevann. Venting. Den har omsides sust og gurglet fra seg. Kaffen blir anbrakt i bunnen av kannen. Da det kokende vannet treffer den ferske nykvernede kaffen brer det seg en aldeles fortryllende duft i rommet. Pulsen synker, endorfinene bruser i blodet og forventningen fortrenger enhver annen tanke. Venting. Hvor lenge? Jeg blir klar over min manglende kunnskap om denne omstendelige prosedyren for å skaffe seg kaffe, og kaster meg igjen over dokumentet som beskriver denne innretningens funksjoner. At det er mulig å bruke 10 sider på å forklare bruken av en dings med kun to bevegelige deler er utrolig, men jeg finner det jeg leter etter. 5 minutter! En liten kaffe-evighet. Jeg slipper ikke kannen av syne mer enn høyst nødvendig. Jeg stirrer vekselvis på den gyllenbrune væsken som gradvis utvikles på toppen av kannen og blir tørr på netthinnen fordi jeg glemmer å blunke, og klokken på komfyren. Jeg er på nippet til å mistenke den for plutselig å gå alt for sakte, men tar meg i det. Jeg må ikke la desperasjonen ta overhånd. Ingen panikk nå, da kan det gå galt.
Endelig har de 5 minuttene gått. Det virket mer som et kvarter.
Jeg legger hånden på den ibenholtsorte knotten på toppen av stangen som er min redning denne morgenstunden som ennå ikke har gull i munnen. Jeg presser den sakte ned. Som et mirakel siver det helt ordentlig kaffe opp gjennom de små hullene i stålmatten som dekker kaffen. På oversiden åpenbarer det seg en stadig større og uendelig vakker liten sjø av denne herlige brune livseleksiren. Ferdig! Stangen er helt nede.
Skjelvende finner jeg kruset mitt. Jeg skjenker det breddfullt. Med svakt skjelvende hånd bærer jeg det bort på kontorpulten i rommet ved siden av kjøkkenet, i dyp konsentrasjon for ikke å spille en dråpe. Jeg setter meg rolig ned, puster dypt, og tar en stor slurk.

Ubeskrivelig.
Jeg er lykkelig.

Ja, altså, språket vårt er muligens noe stramt og strengt i forhold til andre. Et ordforråd på rundt 100 000 ord er for ingenting å regne i den store sammenhengen. Og likevel er det utrolig morsomt å se hvordan vi bruker disse få ordene vi har lagt oss til gjennom tidene som det heter.
Men altså; Krepsing. Alle skjønner hva det handler om. Vi legger ut feller med råtten fisk eller kjøtt, og så kommer disse åtsel-eterne og går intetanende i fella.
Men hva med alle de andre skapningene vi fanger?
Krepsing. Men når du fanger hummer, er det da humring? Krabbing kan vi forholde oss til, det har vi alle opplevd, selv i voksen alder. Og fisking er greit. Elging er vel også innafor. Men hva med haring? Bjørning og kanining? Ryping og gåsing?
Hva er det med krepsen som har fått dette fortrinnet?
Jeg er en for lengst utgått jeger. Sist jeg skjøt noe var det en Fossekall, og grunneieren var ikke imponert for å si det forsiktig. Mine største fangster foregår i fersksvare-disken på Meny. Men jeg lurer fælt på hvor den krepsen kommer fra som smaker dill. Den kommer i frosne pakker fra Russland et sted. Jeg har sett nøye etter på kartet, men noen Dillsjø har jeg ikke funnet.
Skalldyr er noen rare skapninger. Spesielt egg, men nå tenker jeg mest på de som lever i havet. De er konstruert på en besynderlig måte. Alle har til felles at øynene sitter foran på hodet eller skallet eller hva det nå er de har. Men de er uten evne til å bevege seg forover, altså der de ser. De kan bare bevege seg bakover. Bortsett fra krabber, som med sine mange ben løper sidelengs når det oppstår en ubehagelig situasjon.
Kanskje det er noe vi mennesker bør lære oss? Så fort vi ser et tryne vi ikke liker så løper vi baklengs?