Ja den teknologien dere. Vi sandefjordinger er glad i byen vår. Og nå har kommunen blitt skikkelig hi-tec. Bare hør på dette:
Kl 09:40 forsvinner vannet i kranen. Kl 09:56 kommer det en automatisk SMS fra teknisk etat som lyder følgende: «Vannet i ditt området blir borte fra kl 10:00. Husk å tappe opp rikelige mengder på forhånd.» Ja, det sto mer også, men dette var hovedbudskapet. Jeg synes de er flinke jeg. Og det er jo (vann)tanken som teller?

Koffor e du så glad og takknemlig hele tiden?
Et betimelig spørsmål antagelig. Og ikke noe som har et kort svar. Men for en fantastisk følelse å ha, og for en herlig ting det er at den faktisk synes på utsiden. Selv om jeg godt kan forstå at det er irriterende for andre. Som i dette tilfellet som har foranlediget denne vesle utblåsningen. Av takknemlighet selvsagt.
Det å være takknemlig på heltid, for det er jeg, kan tilsynelatende stå i sterk kontrast til levd liv. De som kjenner meg best vet at jeg har satt mine ben på blodig mark, og sett ting som er forbudt på kino. 50 år på denne kloden har vist meg mye, også ting som ikke kan kobles opp mot takknemlighet uten videre. Men. Og ordet MEN er som regel et stemningsmessig nedad-pekende ord. Det trenger det ikke å være, og er det ikke her.
Jada, det har vært en del ting i min historie som nok er egnet til å trekke selv den sterkeste ned i en følelsesmessig sump, for så å bli der. Men. Uansett hvor fælt alt er, hvor mørkt det ser ut, hvor ensom og forlatt du føler deg, uansett så ER det noe i andre enden av elendigheten. Ja, det kan hende man må bli gammel for å forstå det. Men for noen av oss er det en innebygget erkjennelse. En personlig egenskap. Noe alle har i seg, men som ikke alle kjenner igjen hos seg selv eller evner å bruke til det den skal brukes til.
Men. Der var ordet igjen. Men i mitt tilfelle, for det var jeg som ble spurt denne dagen omtrent midt i april. I mitt tilfelle så er det på den måten at jeg har et hav av ting å være takknemlig for. Fantastiske barn, en herlig familie, en masse flotte venner som jeg er veldig glad i, et godt liv rett og slett. Og så har jeg den personen som stilte spørsmålet. For nå. Det er noe som bringer takknemligheten til overflaten, som lar meg selv se på den som i et speil i en gåte.

Hvor befinner ordet seg på veien fra tanke til handling?
Det er litt fint og litt trist å bli så gammel og lur at man tror man vet når det er lurt å holde kjeft.
Hvor riktig er det å måle sine setninger og veie sine ord på gullvekt for å ikke risikere å skremme bort den fineste sommerfuglen du noensinne har sett? Selv om du trodde du hadde sett dem alle?
Hvor riktig er det å la store, strålende og viktige følelser ligge under tunge og værbitte kumlokk? Er rust et alibi?