Når tilværelsen virker fargeløs, når lyset er flatt og lydene uvedkommende. Når du tenker at det ikke spiller noen rolle hva du gjør og hvem du er. Eller om du er. Jeg tror det er når disse tankene tar mest plass at vi må reise oss opp å tenke denne tanken: Kan fargeløsheten skyldes at jeg ikke har sett godt nok etter?

Mus i sentralstøvsugeren

Kulde er fint. Men det er ikke alle dyr som er enig i det. Hvordan en skogsmus klarer å klatre en drøy meter opp over en glatt murvegg skjønner jeg ikke. Og ville vel aldri ha funnet det ut heller, dersom det ikke var for Mikkel. Han er litt høyt og lavt riktignok, men nå hadde han kløvet opp på toppen av sentralstøvsugeren og satt der og siklet. Å ta han med til dyrlegen var det første jeg tenkte, men så var han veldig fokusert på et av rørene som blåser støvet ut bak huset. Og der kom det lyder fra, som helt klart var fra et levende dyr. Ikke mange dyr klarer å krype gjennom et rør med 50mm vidde, så det var ikke et mysterium akkurat. Jeg er jo en fyr som tar vare på naturen som best jeg kan. Syntes synd på det vesle livet som hadde søkt tilflukt fra kulden i dette varme lille krypinnet. Men ikke nok til å starte demonteringen av hele forbaska sentralstøvsugeren, det må jeg innrømme. På den andre siden av skålvekten var utsiktene til å ha et kadaver liggende i rørsystemet med alt det måtte medføre av ubehag. Hva gjør menneskene da, var tanken som kom til meg. Som relativt opptatt av fysikkens lover og årsak/virknings-prinsippet grunnet jeg litt på dette. Musen befant seg en meter eller så inne i utblåsningsrøret, som kroker seg i flere 90-graders vinkler inn i rommet maskinen står i. Lunt og godt da dette er et oppvarmet vaskerom. Deilig når det er 12 minus ute, uten tvil. Men jeg var altså fast bestemt på at jeg ikke ville ha denne musen boende til sine dagers ende der inne, og på at jeg ikke hadde til hensikt å demontere skiten for å få dyret ut. Så jeg vurderte de fysiske forutsetningene for en mer smidig løsning. Vakuum og overtrykk er ting det er greit å forstå. Jeg la en plan og skred til verket. Jeg stengte for luftinntaket, altså støvsugertuten, i 1.etasje. Startet støvsugeren, og lot det bygge seg opp et undertrykk i systemet. Teorien er enkel, det som er undertrykk i inngående del av maskineriet tilsvarer det som er manglende trykk i det utgående. Og så slapp jeg. Og teorien viste seg å holde vann. Det vesle livet passerte flere meter med plastrør og ble skutt ut som et prosjektil gjennom utblåsningsluken. Brutalt, javel. Men etter å ha ristet litt på det knøttlille hodet og funnet ut hvilken vei føttene passet best, pilte hun av sted. Og for alt jeg vet, til neste sentralstøvsuger. (klikk på linken i overskriften)