Det at hår vokser selv om det er aldri så mye krise er vel ikke det første man tenker på når det står på som værst. Men når røyken har begynt å legge seg og vi tilpasser oss til unntakstilstanden, noe som skjer forbausende fort, så dukker det opp en hel masse hverdagslige ting. Som det jo som kjent er flest av. Her er en av de tingene. For meg personlig er det problemet minimalt, på grensen til ikke-eksisterende, av åpenbare årsaker.
Men for veldig mange begynner det å demre som det heter, eller bli stadig mer tydelig for hver tannpuss, at frisøren er stengt så det holder. Til å begynne med som synes, men ikke er så viktig fordi det er så mange dårlige nyheter på tv. Men så, gradvis, snikende, og gjenstand for mer og mer solo-oppmerksomhet mot sitt eget visuelle ego, kryper frykten sakte frem fra speilet. Denne frykten har mange ansikter. For menn flest går det på at vi ikke få klippet håret og at fasonger og hva det måtte være går drastisk i retning av
Abid Raja eller Huge Grant
i bakfylla. Nå kan det hende at høy-og-mørketallene over hvor mange menn som faktisk i skjul farger håret får et grellt lys på seg, og at vi kommer til å se en kraftig nedgang i selvtilliten i visse herre-grupper. Men som så mye annet nå for tiden er det «litt tidlig å si». Men den våkne observatør, i dette tilfellet undertegnede, ser en skummel trend som bare kan tilskrives disse krisetider, jeg ser ingen annen mulig sammenheng. Hvor er det blitt av alle blondinene? De med en jevn lys hårmanke og et bredt smil om munnen? Er de i en særlig målgruppe for vårt nye virus? Innlagt? En snikende følelse gjør seg gjeldende… Kan vi ha blitt ført bak lyset? Har vi blitt forledet av kjøpeblondiner? Eller klorblondiner som det heter litt lenger øst i kongeriket. Ser vi et glimt inn i etterveksthelvetes porter her? Noen av oss er muligens, vi nevner ikke navn selvsagt, bittelitt mer fascinert av den kjente regnbuefargen blond enn de andre. Og for et øvet øye er det ingen tvil, selv med to meters avstand FHI-avstand: det har blitt færre blondiner. På bare 4-5 uker. Og når man begynner å se etter, noen som er en automatisk følge av at det blir stadig lenger mellom blondinene, så har det blitt desto fler av de andre.Og helt uten å legge noe annet en ren observasjon i det, omtrent som en nerdete ornitolog, så er dette det som er å se i de glissent besøkte matbutikkene, bensinstasjonene og kanskje der vi ser det tydeligst; på vinmonopolet. Hvorfor vinmonopolet spør du? 
Har du vært der i det siste? Køen er utenfor butikken, kanskje rundt hjørnet, shine or rain. Og du har ikke en døyt annet å gjøre enn å glo inn i bakhodet til personen foran deg eller sjekke facebook. For å gjøre lang historie utholdelig, så er min observasjon at kvinners hårs farge kollektivt mirakuløst, og i takt med Corona-tiltakene har endret seg i retning av kommune/leverpostei med innslag av den fargen som den sinkbelagte snøskyffelen har når du finner den fram fra garasjen etter det første sørpe-fallet. Jeg tror jeg snakker for mange her: Ære være frisørsalongene og deres medarbeidere. Gi oss tilbake illusjonene, kjøpeblondinene og de med senorita-svart hår. 
Med all respekt for bibliotekarer, regnskapsmedarbeidere, rektorer med skinnlapper på tweedalbuene, talepedagoger og andre grupper som har coronasveis til vanlig: La frisørsalongene åpne!
