Forfatterarkiv: Thorfinn

Myter & Kjærlighet

Publisert av

Det er i vanskelige tider myter oppstår. Hvis det stemmer så er vi inne i en tid hvor det kommer til å bli til lagt grunnlag for myter, mange myter.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10093081

Jeg tror myter er en slags langsiktig helningsprosess i stor skala, noe vi trenger for å forklare eller kanskje til og med bortforklare ting som er vanskelig for oss som mennesker og som utpregede flokkdyr.

Myter oppstår gjennom en prosess som kanskje er godt illustrert i en sammenlikning med hvordan perler blir til. Hvordan en perle dannes i en østers. Perler er vakre, men resultatet av en grusom og lite trivelig prosess.

Et fremmedlegeme, i de fleste tilfellene en levende parasitt, kommer innenfor skallet og fester seg til forplantningsorganene til østersen. Parasitten er der for å spise kjøttet.
Dette opplever bløtdyret, som til tross for sitt knallharde ytre østersen det jo er, som et traume. Og når det ikke kan støte ut inntrengeren på vanlig måte, altså ved å bruke musklene til å la sjøvann strømme gjennom og rense innsiden av skallet, så reagerer det med å sprøyte ut en væske som dreper og innkapsler inntrengeren. I det som blir det første laget med perlemor.

Det høres forenklet ut, men det er det som skjer. Mirakler er ofte minuskuløse.

Resten av sjødyrets lange liv blir en kamp for å overleve med denne inntrengeren i skallet. De blir deformert, noe som andre artsfrender registrerer og reagerer på ved å utstøte dem fra kolonien.
Mange dør, og resultatet av tragedien blir noe vi mennesker verdsetter og beundrer, en ekte perle.
En perle er altså den vakre sarkofagen til noe som engang var en dødelig trussel.

Den vitale ingrediensen her er tid. Tiden leger alle sår heter det. For menneskene blir det å lege sårene etter et veldig historisk traume en prosess som i likhet med østersens kamp for livet handler om å innkapsle skrekken og sorgen i myter og metaforer, i språklig og kunstnerisk skjønnhet.
Når tilstrekkelig mange generasjoner har gått, vil man ha fremstilt et objekt som kan beundres og verdsettes. En myte eller en mytologi.
Noe som kan fremstilles kunstnerisk, som kan gjenfortelles i form av en legende, et skuespill eller et ritual. Ting som til og med kan fremstilles for barn uten at de skades av det, tvert imot.
Et fokus for samfunnets stolthet, noe som forsterker folkets følelse av egenverdi.

En myte kan derfor kanskje kalles et kulturelt forsvarssystem?

Men altså fryktelig langsiktig. Noe en del av oss ikke er så gode til å se noen umiddelbar verdi i. Og vi har da saktens rett også, nettopp fordi det er så langsiktig…

Det at tiden leger alle sår er helt opplagt sant. Men når vi står midt oppe i det, når sårene er mange, vonde og åpne, så er den slags innlysende informasjon til liten eller ingen trøst.

Østersen som har kjempet et liv for en eneste perle i et perlekjede har overhodet ingen glede av bærerens begeistring, eller giverens glede.

For mytenes og perlenes produsenter er sluttresultatet likegyldig.

Vi trenger holdninger hvis resultat ikke er dannelse av myter. Vi trenger medmenneskelighet som hindrer traumer som fører til dannelse av perler…

Men jeg tror kanskje at mest av alt trenger vi å forstå noe viktig i forhold til de mange og store konflikter vi i disse tider ser oppstå rundt oss. Forstå dem i lys av de dramatiske omveltninger naturen har satt i gang. Og som vi antagelig bare har sett en smakebit av, og er fullstendig prisgitt.

Jeg tror det er riktig og viktig å se vår verden, jorden og jordklodens omkringliggende systemer, som en organisme, èn enhet, et system som har mange elementer i seg og som spiller på samme lag med samme mål. Med samme forsvar og samme fokus.

Som en østers som bruker sine evner og muskler for å slippe å danne en perle…

Det Våkne Menneskes Drøm

Publisert av

Vi sammenlikner. Det er det vi driver med. Vi sammenlikner godt mot vondt, søtt mot surt. Vi sammenlikner været, opplevelser, kjærester…
Som Einstein visstnok skal ha hevdet: Alt er relativt. Alt henger sammen med alt.Men han var et rotehue, så man skal vel kanskje ikke uten videre ta det for god fisk.
For å slå et slag for lokalpatriotismen, så må jeg si at lille Sandefjord, hvor jeg altså bor, nok er en knøttliten storby. Når vi altså snakker om sammenlikninger.
Forleden dag var jeg grytidlig oppe, og siden det var skralt med forsyninger i heimen og det er en butikk som åpner klokken 7 nullnull rett borte i gaten her, så var jeg ute i provinsen omtrent samtidig med at fuglene våkner.
Det er snodig med en by på den tiden. Det er akkurat som den våkner sakte men sikkert til liv.
Den presise plageånden av et a-menneske som kjører den svære doningen som feier gatene var naturligvis i godt driv, det er svøpen med å bo i byen, men det interessante var å se hvordan det i økende grad dukket opp mennesker som, og nå gjetter jeg bare, var på vei til jobb.
Du kan nesten se på sykkelen, ryggsekken og den teite hjelmen hvor de har gått på skole og hva de jobber med. Det er mye ordensmennesker med lærerutdannelse som sykler om morgenen altså.
Men det var ikke det som var poenget mitt. En by har et slags indre liv, og det ser man best om morgenen. Fra å være helt stille og søvnig våkner byen ganske fort til liv. Det starter litt før 7 og bare akselererer frem til 8 tiden, da er det full gass…
Småting blir tydelige før det braker løs. Jeg så en liten jente som hoppet tau helt alene i skolegården. 2 timer før de andre kommer… Det er mye å forstå der. Noen åpnet døren i en butikk som har vært tilstede i en drøy mannsalder. Hva nå det er.… Antagelig etter å ha ventet på lokalavisen en god stund før hun gikk hjemmefra. En syltynn sak for øvrig, knapt verd å vente på, men har man lest den hver dag i 50-60 år så er det kanskje litt annerledes… Man kan i alle fall med rimelig trygghet håpe på at datoen er riktig. Og så er det jo dødsannonsene.
Men altså, sammenlikning. For noen år siden, litt flere enn jeg liker å tenke på, så satt jeg i vinduskarmen på rom 304 på Baylies Hotel i London. Min daværende kjære kone og nåværende kjære ekskone lå og sov i sengen. Et fortreffelig rom på et veldig hyggelig hotell for øvrig. Klokka var vel rundt 18. Og det var, rett før nevnte vinduskarmsitting, en flaske rødvin tilbake i minibaren. Som nå befant seg sammen med undertegnede i den samme vinduskarmen. Altså lutter fred og fordragelighet, med utsikt til paradiset.
Det å se en såpass stor by som London, der bor det ca 2,5 ganger så mange mennesker som i hele vårt vidstrakte land, og rundt 5 mill i indre bykjerne… Det å se at den våkner til liv på samme måte som vesle Sandefjord, det er en opplevelse. I omvendt rekkefølge i denne sammenhengen, men likevel. En sammenlikning er en sammenlikning.
Menneske oppfører seg rimelig likt uansett hvor du er på kloden. Eller hvilken klode man er på, noe som naturligvis bare blir en gjetning. Føreløbig.
Det er en liten trygghet i det. Et lite håp.
Og Håpet er det våkne menneskets drøm…

Humor og Dialekt

Publisert av

Man kan si hva man vil om nordlendinger. Og det har jeg gjort mange ganger.
Teorien min bak det faktum at nordlendinger er et herlig folkeslag – i nordnorge vel og merke – holder jeg på. Og at de i nord har forvist de som ikke er så sympatiske hit sør, og at det er derfor de som er igjen der opp er så hyggelige er en del av det, med påfølgende konsekvenser her nede. Heldigvis med noen hederlige unntak.
Humor finner man overalt i kongeriket Norge. Det er en viktig del av den norske folkesjelen. Men det blir liksom litt ekstra når man hører humor på dialekt… Og nordnorsk egner seg kanskje spesielt godt til korte og fyndige glimt av humor.
**
To nordlendinger møttes på vidda. Det viste seg etter kort samtale at de begge var på leit etter kona si. Dialogen var som følger:

– Korsjen ser di kjærring ut?
– Ho e blond, slank, har etj pennt tryne og store brøst. Ennj di då?
– Nei vi gjer fan i ho, vi leite heller etter di!

Shit Happens

Publisert av

Nå skal man som kjent ikke drive harselas med mennesker som ikke lenger er blant oss.

Men det må være lov å mene at visse typer aktivitet rette og slett er så dumme at det blir litt vanskelig å mobilisere den helt store sympatien.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10084797

Å la seg skyte ut av en diger kanon faller absolutt i denne kategorien synes jeg.

I min forestillingsverden er det minst like teit som å hoppe i fallskjerm, slenge seg utfor fjellvegger eller stikke hodet inn i gapet på løver og krokodiller og andre farlige beist.

Ja, for er det ikke noe aldeles naturstridig og feil ved det å hoppe ut av et fly som er helt i orden da?

Og det må da for pokker ringe en rød bjelle eller to når du kryper ned i et kanonløp?
Det er klart det kan skje uhell i slike situasjoner, det er godt illustrert her. Sikkerhetsnettet lå på bakken og bidro i liten grad til å dempe fallet. En ergelig ting når man er en kanonkulemann.
Litt på samme måte som når skjermen ikke bretter seg ut når du har hoppet ut av et fly. Det er ergelig og (nå bare antar jeg selvsagt, fordi det er få som har kunnet bekrefte fakta her) sikkert gjenstand for kraftig irritasjon fra hopperens side.

Jeg tipper presten i vedkommendes begravelse gjør sitt beste for å styre klar av kommentarer om yrkesvalg i sin preken.

Det er i prinsippet prisverdig å foreta seg rare ting med den hensikt å underholde allmuen, folket trenger både brød og sirkus heter det jo. Men et sted bør kanskje grensen gå?

Tenker den bør gå et sted i nærheten av kanoner for utskytning av mennesker.

Moralen må kanskje bli denne:

Pack Your Own Parashute

Et Blikk

Publisert av

Verden har vasket mitt øye, hjertet er rent som stein.
Jeg har brent meg i sol fra det høye, før jeg druknet i himmelens regn.
Jeg har hvilt meg med fjellet som pute, og hørt stjernene be meg å snu.
De så, jeg var ikke i rute, men ingen har sett meg som du.

Speilet kan slett ikke tale, speilet er løgn og glass.
Så jeg tømte til slutt arsenalet og raserte mitt eget palass.
Jeg ble hersker i herskerens rike, og den minste blant dvergene sju.
Vi så at vi nesten var like, men ingen har sett meg som du.

Nå er jeg lei av teater, av fakter og store ord.
Jeg er lei av galante granater, som blir kastet ved gjøglernes bord.
Jeg har drukket av latter og glede, jeg har luktet på smerte og gru.
Og noen har sett meg tilstede, men ingen har sett meg som du.

Kom, la oss hvile hverandre, nåde får gå for rett.
Vi er sørgelig skjøre og tandre, og vi ville så gjerne blir sett.
Jeg har sett meg som fanget av blikket. Blitt fortalt jeg var aftenens clue,
de så meg men så meg nok ikke, for ingen har sett meg som du…

Facebook, Trygghet og Miniskjørt

Publisert av

Naivitet er jo ganske søtt til tider, men dessverre ikke særlig matnyttig som personlig egenskap.

Et stykke nede på denne VG-siden (klikk på linken ved bildet) stilles det spørsmål om myndighetenes tilstedeværelse på nett, og ved at visse grener av disse myndighetene ”har snoket” i en facebookprofil, og funnet hatske og rasefiendtlige utsagn, i tillegg til fornærmende ytringer om den kommende prinsessen av England. Det siste kanskje ikke så farlig…

http://www.vg.no/rampelys/prinsebryllupet/artikkel.php?artid=10084676

Facebook, twitter, personlige blogger og annet, ikke bare til personer knyttet til forsvaret selv, men alle på deres venneliste, er gjenstand for automatisk ord-scanning i regi av NSM. Det vil si at visse kombinasjoner av ord i en tekst trigger en automatisk rapportering, med påfølgende automatisk og deretter evt manuell screening, for så i sjeldne tilfeller å resultere i en intern utredning, og kanskje en henvendelse direkte til forfatteren i sjeldne og grove tilfeller.
Dette er ingen hemmelighet, ikke en gang en nyhet. ALT du skriver på facebook (og mange andre steder) er å betrakte som kringkasting, og som sådan fri gjenstand for gransking av den som måtte ønske dette.
Etter 1. April i år gjelder det samme trafikkdata fra din mobiltelefon, men med den forskjell at du må være mistenkt for noe ulovlig som har en strafferamme på mer enn 2 år.

Hvis du er i tvil er det bare å henvende seg til rett myndighet. De svarer deg gjerne. Og du kan jo teste det selv ved å ramse opp en viss type ord og uttrykk i en facebookmelding…

Alvorligheten av dette med at det vi skriver og sier til en viss grad blir observert av instanser som faktisk har vårt ve og vel som sitt arbeidsområde er diskutabel.

Det blir litt på samme måte som diskusjonen om videoovervåking. Noen er fryktelig engasjert i at du faktisk blir observert av et eller antagelig flere kameraer uansett hvor du beveger deg i en norsk sentrumsgate. Man føler at privatlivets fred er krenket har jeg lest, og noen er indignert på alles vegne og fyrer av salver om myndigheters overgrep osv.

Men hva med å se det fra den andre siden da?

For det første så er dette med på å redusere vold og overgrep, særlig på nattestid selvsagt. Det må ikke bare være lov å gå litt ustøtt hjem en sen nattetime iført miniskjørt og høye heler, det må være en rett!
En rett til å få gå i fred hvis man ønsker det, uten å føle utrygghet, uavhengig av antrekk og sinnstilstand. Denne retten er ivaretatt blant annet av de mange kameraene som er oppmontert. Ikke bare av butikker og bedrifter, men slik som i for eksempel Tønsberg, Oslo, Sandefjord og mange andre byer av politiet selv. I disse byene blir du faktisk sett av ordensmakten, og det er en bra ting. Jada, jeg kjenner motargumentene, og har ganske sikkert brukt dem selv.

Og er det ikke slik da, at dersom du ikke er ute i feil ærend, dersom du har rent mel, eller i alle fall mel, i posen, er det da ikke aldeles i orden at du tilfeldigvis er å finne på en og annen harddisk eller tape?

Trenger du friheten til å fortelle verden gjennom facebook at du drømmer om å drepe jøder, at du hater pakistanere, ser på kvinner som husdyr og annet umenneskelig og uverdig tankegods?
Trenger du det? Gjør du?

I min vesle verden er svaret et rungende og sterkt nei, og jeg håper ved Gud at det er flere med meg.

Hvis det finnes instanser som tar seg bryet med å følge litt med på dette så er det noe vi alle trenger å være glad for, og se på som noe som blir gjort til vårt alles beste.

Kjønnsbestemt frykt.

Vi menn tenker ikke på uttrygghet på samme måte som våre mødre, døtre og kjærester gjør. Det burde vi. Vi burde ha som mal på hva som kan kalles trygt eller utrygt nettopp det våre kvinner opplever som trygt og utrygt.
Vår maskuline ferd i mørke bakgater en sen kveld etter et bar/pub-besøk er nærmest 100 % risikofri dersom vi ser bort fra personlige kollisjonsskader, i hvert fall her hjemme på berget. Vår frykt er at vi ikke treffer nøkkelhullet eller er tom for Farris når vi kommer hjem.

Kvinners frykt i tilsvarende situasjoner er en helt annen, betydelig mer velbegrunnet og reell. Frykt for personlig trygghet og egen helse og velferd, inkludert de konsekvenser det får for dem selv og deres nærmeste dersom noe skulle skje.

Dersom videotape og snoking på tvilsomme individers facebooksider kan øke tryggheten og senke frykten så er vel det hjertelig velkommen? Er du ikke enig?

Det er heldigvis slik at det er en klar sammenheng mellom det man har mellom øra og det som kommer ut av kjeften, herunder tastaturet. Overløperne avslører seg raskt, noe som ytterligere berettiger at det følges litt med.

De har antagelig ikke fått med seg et godt ordtak som sier følgende:

Det er bedre å holde kjeft og la folk tro du er dum, enn å si noe å la dem få det bekreftet…

Trygghet er kanskje noe mange av oss ikke tenker så mye på. Men for minst halvparten av klodens befolkning er den helt øverst på ønskelisten.

Den halvparten vi skylder vår eksistens, vår lykke og vår fremtid.

Den halvparten vi til slutt må overlate roret til.

Og hvem vet; Kanskje det ikke er til slutt, men til begynnelsen…

Legger egentlig påskeharen egg?

Publisert av

Påskeharen som løper om kapp med knallgule kyllinger samtidig som de knasker påskenøtter og løser quis, griller usunne pølser på bål og deler ut Kvikklunsj, appelsiner og en og annen Jægermeister.

Sånn vil reklamebransjen og dagligvarekjedene at vi skal tenke på påsken. Ja, og så de forbaskede eggene da. Hva er greia med de eggene?

Det er det mange mer eller mindre brukbare historier om, felles for dem alle er at de på et eller annet vis innebærer av vi alltid må en tur i butikken for å klare å holde på tradisjonene…

Men det er vel like  greit tenker jeg. Det er jo ellers fint lite tjo og hei over det opprinnelige budskapet. Bortsett fra  første påskedag da, oppstandelsens dag. Pussig nok en dag da ens egen oppstandelse tidvis er preget av semsket tunge og intens tørste, akkompagnert av tømmermenn som helt ignorerer høytid og fridager.

Personlig liker jeg alvoret i påsken, sett med kristne øyne. Det er tid for å tenke seg litt om, kjenne på at livet ikke bare er smooth sailing. At det må litt motgang til for å komme videre, bli litt klokere.

Men det er lov å ha flere tanker i hodet samtidig, er det ikke det da? Og siden jeg er mann så faller det med multitasking selvfølgelig helt naturlig.

En ting vi imidlertid HAR tatt med oss fra det opprinnelige budskapet, er at mange av oss, vi som er heldige, er sammen med gode venner i denne tiden. Måltidet står ofte i fokus, samvær, kos og hygge.

Frelseren har tatt på seg den tunge oppgaven denne uken. Ingen grunn til at resten av oss skal henge med hodet også. Men en takknemlig og klar tanke synes jeg vi bør sende Ham.
Det er ingen liten sak å ta på seg skylden for alt vi mennesker har stelt istand av ugangn. Ikke før og ihvertfall ikke nå.

Spøk til side; her følger noen fakta jeg har funnet om påsken og dets budskap:

 

Jødisk påske:

Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter.

Kristen påske:

Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Den stille uke:

Festuken som kirken feirer mellom palmesøndag og 1. påskedag. Denne uken omtales også som påskeuken (se under).
Palmesøndag:

Søndag før påske, feires til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Ridende på et esel ble Jesus hyllet som en konge av folket, som strødde palmegrener på veien til ære for ham (Matt 21, 1–11).

 

 

Skjærtorsdag:

Torsdag (av norrønt skíra, ‘rense’) i den stille uke før påske, den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden, da Jesus også vasket disiplenes føtter. I gammel tid ble de som var satt i bann, offentlig tatt opp igjen i kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn.

Langfredag:

Fredag før påske, er dagen til minne om Kristi død. Den er bots- og fastedag, og fra middelalderen av er det holdt en egen gudstjeneste på denne dagen, som er forskjellig fra den vanlige messen, særlig ved at det ikke innvies nye nattverdselementer. I Den norske kirke er liturgien denne dagen enklere enn vanlig; det er den eneste dagen den liturgiske fargen svart kan velges. Det prekes over Jesu lidelseshistorie, som leses i sin helhet (Matt 27).

Påskeaften:

Kvelden før påskedag; påsken ble tidlig feiret som våkenatt fra lørdag kveld til søndag morgen. Lyssymbolikken ble markert med lys i og utenfor kirkene, og ble et viktig aspekt ved påskefeiringen, som et tegn på at «Kristus er lys». Tradisjonelt var dette siste dag i fasten.

 

 

1. Påskedag:

Dagen da Jesus stod opp fra de døde, oppstandelsen som hele den kristne verden bygger sin tro på. Påskemorgen kom kvinnene som skulle stelle Jesu legeme til graven og fant den tom (Luk 24, 1–12). Påskemorgenens gudstjeneste er fortsatt høydepunktet i de store kirkenes påskefeiring.
Andre påskedag er første mandag etter første påskedag.

Påskeuken:

Etter kirkelig tradisjon og språkbruk er dette uken mellom første påskedag og 1. søndag etter påske. Denne perioden er fra gammelt avt kalt påskeoktaven og inkluderer søndagene i begge ender av perioden. På folkemunne benyttes begrepet påskeuken noe feilaktig om uken mellom palmesøndag og 1. påskedag (Den Stille uke)

Og har du ikke sovnet av enda, så er du kanskje et lite stykke kunnskap rikere.

God påske.

<a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2e04520e0b0654356ce5a8491e878b305cab0137″>Bloggurat</a>.

 

 

«Kan du bevise det?»

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte. Og ikke minst på en måte vi selv som individ kan forstå ut fra vår egen intellektuelle kapasitet.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.

Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Antagelig tvert imot…

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det finnes ting vi alle vet, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan gå ut fra at alle de andre deler. Selv om vi vet at de vet det samme.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen ikke-troende har til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på Gud og evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler lunt og svarer: Jeg har operert i hjernen til mange gode og intelligente mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Dette Herrens År 2011

Publisert av

2011 er et snodig år. Ikke bare er det året før 2012, dommedagsprofetenes år.
2011 har mer ved seg enn det.
Sjekk disse datoene da: 1/1/11, 1/11/11, 11/1/11, 11/11/11.

Ikke så spesielt i seg selv tenker du kanskje? Hvis jeg sier at dette er det eneste året du får oppleve noensinne da du kan legge sammen årstallet du ble født, og det antall år du fyller i år og uansett få summen 111, og at det gjelder samtlige 7 milliarder mennesker på kloden, da begynner det å blir mer interessant?

Vi som liker tall liker dette året. Aldri har det forekommet en tverrsum uten null med mindre valør. Ok så er det litt sært, men tatt er tall.
2011 vil dessverre gå over i historien som året da ”alt startet”. Da store ting skjedde, som nesten ikke blir omtalt lenger. Japan, en av verdens viktigste økonomier, lider. Katastrofen som har rammet landet har mistet nyhetens interesse og blitt noe vi ikke tenker på.

2011 er året da opprøret i Afrika startet. Undertrykket ble til overtrykk. 2011 er året da naturkatastrofene sto i kø, året da antallet kriger på kloden fikk sitt maksimum.

Visste du at det er mer enn 100 pågående kriger med stort og smått? (I følge FN)

2011 vil antagelig være året da USA teknisk sett går konkurs, med de altomfattende konsekvenser det får. Uten dollar blir det vanskelig å måle verdier. Et fat norsk olje blir hengende i løse luften en stund, noe som destabiliserer selv den mest solide økonomi.

Hvis et fat olje (156 liter) idag, en soldag i November 2011, er verd 95 US dollar, og dollaren plutselig ikke er verd silken den er trykket på (for det er ikke papir), hva gjør vi da? Skal vi innføre en gull-ekvivalent? Eller er vi tøffe nok til å prise den i NOK, den eneste virkelig levedyktige valutaen?

Pr idag er altså en eneste liter Nordsjøolje verd ikke mindre enn  drøye 3,3 kroner.  Hvis vi omregner dette i de prognosene som blir presentert i media, så vil bare det aller nyeste oljefeltet vi har boret hull i inneholde noe sånt som 757 milliarder liter råolje.

At det er hinsides enhver fatteevne er noe alle skjønner. Men at det er et alibi for å hevde at nasjonen Norge burde være toneangivende når vi snakker om hard valuta, burde kanskje sige mer inn i pengeverdenen enn det gjør.

2011 blir på mange måter antagelig et mål på hva vi kan tåle. Det er nå vi hadde trengt noen som kunne dra i gang en bevegelse som brakte positivitet og en følelse av felleskap.

Jeg så Bob Geldof på tv her forleden dag. Vi trenger en ny Bob Geldof. En som kan reise optimisme og tro på at vi har en fremtid.

2011 er året før. Året før vi vil oppleve at det vi tar for gitt ikke lenger fungerer slik vi er vant til.
Året før vi må finne oss i at telefonen vår ikke virker, at bildene på tv ikke er en selvfølge. Og det er ikke småtterier. Hvis vi tenker oss at mobilen ikke virker og det er bare snø på TVen så er vi skikkelig ute å kjøre.

Vi som har blitt holdt for narr i årevis, fordi vi har prøvd å fortelle om det som skal skje, har ingen glede av å få rett, få bekreftet våre påstander. Tvert imot er det en følelse av tretthet snarere enn «Hva var det jeg sa!»

Men vi har kanskje et fortrinn fordi mange av oss har tatt noen skritt i riktig retning.

En smule forberedt, mest av alt i form av holdninger og en større bredde i tankegangen. For det paradoksale er at i situasjoner hvor det ikke er èn front å kjempe på, men snarere alle, så er det å evne å fokusere snevert et handikap.

Begrepet troende får kanskje nytt innhold? Troen på at selv en virkelighet som ser ut til å være ikke bare snudd på hodet, men bak/frem og på vrangen, er noe vi som skaperverkets mest adaptive flokkdyr kan fikse.

Vi har ikke noe valg, vi må tro på det. Troen er det våkne menneskes drøm, og vi vet alle hva vi drømmer om.

Det koker ned til et ganske lite sett med ønsker og begreper. Vi som nasjon er enormt sterke, vi er overlegen enhver annen stat, enhver annen økonomi og ethvert annet folk og felles vilje.

NEI! Det er ikke nasjonalisme, det er realisme.

Vi her oppe i Nord, i det lille landet i en avkrok av verden, vi har alt det alle andre trenger, Vi har mat, vi har olje, vi har kunnskap, teknologi og vi har noe som de fleste ikke tenker over, ikke enda: Vi har Thorium.

På en veldig kort fremstilt måte så er dette et faktum: Vi har alt alle andre før eller siden vil måtte banke på døren vår og be om å få kjøpt.

Vi er rause nok til å gi til de som ikke har noe, men vi skal pokker ikke selge billig til de griske statene som plutselig finner at de ikke lenger kan være store i kjeften og slå seg på brystet. Og det vil si de aller fleste Europeiske stater. Og etterhvert USA, dersom de da ikke lykkes med å overta Østens oljenasjoner under påskudd av at de er «en trussel mot den frie verden», og starte nok en krig på fiktivt grunnlag, slik de har for vane siden starten av -70 tallet.

111111 Er uten tvil et vendepunkt. Mystisisme, tallknusernes helligdag eller andre mer eller mindre fornuftige ting til tross.

Dette er dagen da returmuligheten opphører.  Da fornuftens poste restante utløper.

Er du ikke enig i at det er på tide med en ny giv? En ny sjanse, nye lodder og nye muligheter?

Vi får håpe at Den som trekker det neste trollet ut av esken har et snev av medlidenhet og tålmodighet igjen med oss….

 

Stygg Sak

Publisert av

Min bekjent Gnagbnf Alignf Fnattls, som bor i landet hvor Gbagbo Lntabo er sjef, vet å fortelle at han ikke er så grei. Kan hende har han fått knute på tungen sin da han foran speilet forsøkte å si sitt eget navn.
Kanskje han burde melde seg inn i knuflnegnterfrns-foreningen. Der får du ihvertfall fntgrnatvnagc. Helt gratis.