Blir det værre nå, så blir det ille… Det er ikke stort å si om nivået på innholdet i dagsavisene. Det kan ikke bli mer søppel-journalistikk. Har de ansatt en gjeng ferskinger med tusj og sagt opp fagfolkene?
Forfatterarkiv: Thorfinn
Hva var det jeg sa, episode 3
Jaja. Så ble det slik igjen da.
Jeg vet at jeg pleier å si at jeg ikke liker å si hva-var-det-jeg-sa, men sannheten er at det liker jeg veldig!
Hottentotten med det mirakuløse dametekket (som jeg ikke skjønner en dritt av) har skaffet nasjonen en gigantisk utgift.
Dagens aviser vet å fortelle at det dustearrangementet som skal gå av stabelen neste april og bekostes av den norske folk, vil koste ca 600 000 kroner pr minutt sendetid.
De juger vel som vanlig, men selv om man flytter komma et hakk til venstre så er det hårreisende! Ja, ikke for meg da, siden jeg ikke har hår, men uansett.
Det de velger å gjøre for å bøte på elendigheten er å øke tv-lisensen. Smak på det ordet; tv-lisensen… I enhver fri sjel så bør det frembringe akutt brekningsfornemmelse.
Visste du at NRK er sin egen namsmann?
De har, selv om det neppe blir praktisert, hjemmel i loven til å ta seg inn i ditt hjem for å sjekke om du har en tv eller ikke. Slå den da. Myndighetene for øvrig kan ikke brase inn i hjemmet ditt uten en rettskjennelse for å sjekke om du har en atombombe eller andre skumle dingser i klesskapet, mens NRK kan storme deg for å ta deg på fersken men du ser Norge Rundt eller et kraftig politisk kulørt Brennpunkt eller andre langtrukne gjesp de finner for godt å sende på den påtvungne statskanalen.
Jeg liker tall ganske godt. Og tall kan snakke. Tallene omkring fesjå-greia Melodi Grand Prix er ganske interessante.
For samme prisen som kunne finansiert et splitter nytt sykehjem med 44 plasser, beregnet på våre besteforeldre, oldeforeldre og for noen foreldre, så får vi et par timer en lørdag i april med elendig musikk og slett håndverk både fra låtskrivere, musikere og artister. Og den påstanden står støtt.
Er det noen som med handa på hjertet vil hevde at Grand Prix låter er en positiv musikalsk
opplevelse, så kan jeg bare kondolere. Serieprodusert plastikk-musikk er muligens in, men jeg er nok feil mann til å si noe mer om akkurat det. Litt tidsfordriv i heisen på hotellet skal man jo ha. Selv om en del av prestasjonene i det showet egner seg dårlig selv i heisen…
Men altså; sjefs-hobbiten over alle hobbiter vil koste oss en drøy milliard.
Det er jo så inn med menneskehandel ser jeg i avisene. Russiske jenter er visstnok så veldig begeistret for denne fjompen. Hva med å selge han?
Jeg tipper vi kan få et par slanter for han i et russisk kvinnefengsel for eksempel?
Hørte jeg 60 tusen?
Så bygger vi etparåtredve barnehager i stedet for Grand Prix….
Likhet og forskjeller
Vi sammenlikner. Det er det vi driver med. Vi sammenlikner godt mot vondt, søtt mot surt. Vi sammenlikner været, opplevelser, kjærester… Eller som Einstein visstnok skal ha hevdet: Alt er relativt. Men han var et rotehue, så man skal vel kanskje ikke ta det for god fisk.
For å slå et slag for lokalpatriotismen, så må jeg si at lille Sandefjord, hvor jeg altså bor, nok er en knøttliten storby. Når vi altså snakker om sammenlikninger.
I dag var jeg grytidlig oppe, og siden det var skralt med forsyninger i heimen og det er en butikk som åpner klokken 7 nullnull rett borte i gaten her, så var jeg ute i provinsen omtrent samtidig med at fuglene våkner.
Det er snodig med en by på den tiden. Det er akkurat som den våkner sakte men sikkert til liv.
Den jxxxx plageånden av et a-menneske som kjører den svære doningen som feier gatene var naturligvis i godt driv, det er svøpen med å bo i byen, men det interessante var å se hvordan det i økende grad dukket opp mennesker som, og nå gjetter jeg bare, var på vei til jobb.
Du kan nesten se på sykkelen, ryggsekken og den teite hjelmen hvor de har gått på skole og hva de jobber med. Det er mye ordensmennesker som sykler om morgenen altså.
Men det var ikke det som var poenget mitt. En by har et slags indre liv, og det ser man best om morgenen. Fra å være helt stille og søvning våkner byen ganske fort til liv. Det starter litt før 7 og bare aksellererer frem til 8 tiden, da er det full gass…
Småting blir tydelige før det braker løs. Jeg så en liten jente som hoppet tau helt alene i skolegården. 2 timer før de andre kommer… Det er mye å forstå der. Noen åpnet døren i en butikk som har vært tilstede i en drøy mannsalder. Hva nå det er.… Antagelig etter å ha ventet på lokalavisen en god stund før hun gikk hjemmefra. En syltynn sak for øvrig, knapt verd å vente på, men har man lest den hver dag i 50-60 år så er det kanskje litt annerledes… Man kan i alle fall med rimelig trygghet håpe på at datoen er riktig. Og så er det jo dødsannonsene.
Men altså, sammenlikning. For noen år siden, litt flere enn jeg liker å tenke på, så satt jeg i vinduskarmen på rom 304 på Bailies Hotel i London. Min daværende kjære kone og nåværende kjære eks-kone lå og sov i sengen. Et fortreffelig rom på et veldig hyggelig hotell for øvrig. Klokka var vel rundt 6. Og det var, rett før nevnte vinduskarmsitting, en flaske rødvin tilbake i minibaren. Som nå befant seg sammen med undertegnede i den samme vinduskarmen. Altså lutter fred og fordragelighet.
Det å se en såpass stor by som London, der bor det ca 2,5 ganger så mange mennesker som i hele vårt vidstrakte land, rundt 5 mill i indre bykjerne… Det å se at den våkner til liv på samme måte som vesle Sandefjord, det er en opplevelse. I omvendt rekkefølge i denne sammenhengen, men likevel. En sammenlikning er et sammenlikning.
Menneske oppfører seg rimelig likt uansett hvor du er på kloden. Eller hvilken klode man er på, noe som naturligvis bare blir en gjetning. Føreløbig.
Det er en liten trygghet i det. Et lite håp. Og håpet er det våkne menneskets drøm….
Jeg liker ikke å si «Hva var det jeg sa…»
MEN HVA VAR DET JEG SA!!!!!!!!!!
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=570804
Og dette sluker verden rått, med krok, søkke og snøre. Og sitter like forbannet som spørsmålstegn når det noen måneder eller kanskje et par år senere smeller på feil dialekt i forhold til geografien…
Et rimelig spørsmål må bli dette: Quis custodiet ipsos custodies?
Fusk og Fanteri
Hvor inn i helsike naive tror de kontrollerte mediene vi er? Leser Aftenposten.
En båt er blitt borte, og plutselig dukket opp igjen.
Artic Sea er utstyrt med det aller siste av DGPS-stasj og kan ikke slippe en fis uten at den globale trafikkstyringen til sjøs vet det på under en brøkdel av et sekund.
Og så skal de ha oss til å tro at en slik diger farkost blir ”sporløst borte” et par dager.
Hva med å se det slik det er? Møkk fra St.Petersburg skal leveres i Rotterdam, for under falsk flagg å shippes til for eksempel et land tidligere kjent som Persia. Det er dårlig PR sett fra begge lands profileringspolitikk. Så vi fabrikkerer et forsvinningsnummer. Mens lasten skifter eier. Og sorten møkk vi snakker om ønsker du ikke å vite mer om.
Greit nok, og daglig kost. Men hva fanden er det for slags politikk fra en stor avis side å promotere lureriet?
Agurktider er for tynt til å forsvare den toskeskapen som demonstreres daglig for tiden.
Jeg er stygt redd for at intelligens er i ferd med å gå av moten i journalistkretser.
At VG og Dagbladet skriver sludder er vi vant til så det får så være. Men at Aftenposten kjøper stoffet sitt av samme langer er trist…
Bevisets Tyngde
Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.
Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…
Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.
Men jeg har aldri sett en tanke…
Noen ganger er det all right…
Iblant blir man minnet om noe stort som man trodde var tilbakelagt. Om ting vi bærer med oss, og som kommer tilbake til vår bevissthets overflate når visse sider ved oss berøres med samme ømhet som sødmen i minnene har bevart.
Heldigvis er det slik at vår hukommelse har den evnen at de fine tingene ser ut til å veie mer enn de vonde, når de mister litt av tidens masse.
Og noen ganger ser vi det klarere og kan uttrykke det bedre. Glimt av forståelse?
.
Det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente et liv på det som siden aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer…
.
Det skal litt avstand til for å se det store bildet.
Det skal litt tid til for å se ting på riktig avstand.
Det skal litt innsikt til for å nyte utsikten…
Og det skal litt tilgivelse til for å nyte den sammen med noen.
Speilinnsikt…
Ditt hjerte kjenner stilltiende dagenes og nettenes hemmeligheter.
Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap.
Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.
Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre.
Og det er bra at du ønsker det.
Den skjulte kilden i din sjel må springe frem og renne sildrende til havet;
Og skatten i ditt uendelige dyp skal bli åpenbart for dine øyne.
Men la ingen vekt måle din ukjente skatt;
Og søk ikke din vitens dybder med målestang eller loddeline.
For selvet er et uendelig og umåtelig hav.
Ikke si: ”Jeg har funnet sannheten”, men heller
”Jeg har funnet en sannhet”.
Ikke si: ”Jeg har funnet sjelens vei”.
Si heller: ”Jeg har møtt sjelen mens jeg fulgte min egen vei”.
For sjelen går langs alle veier.
Sjelen går ikke langs en opptrukket strek, den vokser ikke som et siv i vinden.
Sjelen folder seg ut, som en lotusblomst med talløse blader…
Hvil i fred
NOW The King has left the building…
Fornuft
Ærre muli.
Ikke godt norsk, men beskrivende for en spontan reaksjon på det som ikke kan beskrives annerledes enn blankskurt idioti.
Kanskje litt sterk kost i forhold til saken, men det finnes knapt noe som berører flere mennesker på daglig basis enn nettopp dette.
Veiene våre. Vi må være på dem hver forbaskede dag, ofte lenge. Noen av oss tilbringer faktisk mesteparten av dagen der. Og betaler svinaktig mye for det!
Om det er en ting man bør hisse seg opp over? Jeg tror det ja. Og til deg som mener du forstår dette fra andre siden og tror jeg ikke forstår mekanismene og prinsippet bak fiskale avgifter, så kan jeg fortelle at jo takk, det gjør jeg, og er fremdeles svært lite imponert over offentlighetens uthaling av det vi alle er nødt til å bruke hver dag.
I 2008 var overskuddet etter at alle hadde fått sitt, alle veier var bygget, alt var brøytet, kantklippet og hva pokker man ellers bruker penger på i veiuvesenet, ca 900 millioner kroner.
Ganske enkelt fordi vi har betalt veiavgift. Smak litt på det ordet. Vei-avgift.
Det er jo hyggelig selvsagt, at ting går med overskudd. Det liker vi. Og så langt er alt helt i orden.
Helt til du må stoppe flere ganger på vei til ting du faktisk må frem til for å slenge 20-30 kroner i en liten kurv, for i det hele tatt å komme videre.
Forklaringen for å forsvare disse hinderne på veien din er at de skal ”finansiere den aktuelle veistrekningen”.
Hallo! Den er allerede kjøpt og betalt. Det ble penger igjen etter at den var betalt. Mange penger.
Et praktfullt eksempel er bommen på Sollihøgda mellom Oslo og Hønefoss. Etter 10 år ble skiten demontert og fjernet, og noen tok frem staven sin, regnestaven altså, og fant ganske enkelt ut at herligheten hadde gått med et netto underskudd på ca 90 millioner kroner.
Kostnadene ved å holde bomstasjonen i drift kostet altså ca 9 millioner i året mer enn det de stakkars bilistene måtte stoppe og betale hver gang de rundet den vesle åsen.
Og ikke tro at dette er noe enestående fenomen…
Bomstasjonen i Drammen ble for øvrig stående nesten 8 år etter at den egentlig skulle vært fjernet. Årsaken? Den dro inn i snitt mer enn 200 000 pr dag… Det er 60 mill i året det.
Jeg har notert meg at FRP skryter av at dersom de blir vinner av valget i høst så skal de fjerne samtlige bommer før jul.
Nissen avslørte seg for meg for lenge siden, men det er for pokker et godt argument.
Men når man tenker på den evige frøken Jensen som statsminister så er det kanskje greit å slenge et par gullmynter i en kurv på Sande…
