Ordet krise har et stort anvendelsesområde. De personlige er nok de som treffer best.
I morges hadde jeg en slik en. Jeg sto opp sammen med solen og eventuelle haner i området, som jeg mistenker ikke er mange. Jeg kan uansett ikke høre dem så det samme kan det være. Jeg har ikke mange rutiner, men en av dem som sitter ganske dypt er å slå på kaffemaskinen.
En vidunderlig innretning, stor og brun som italiensk mocca og som brummer lunt men kraftig når jeg trykker på hovedbryteren for av og i dette tilfellet på.
Den kjente raslingen i sinnrike mekanismer i maskinens indre, snøftingen og blåsingen når den utfører sitt morgenrituale for å rense seg selv til min ære. Det er musikk i ørene på denne tiden av døgnet.
Jeg venter til den slår seg til ro i kroken der den har tilhold på kjøkkenbenken, plasserer yndlingskoppen på brettet under de to dysene som dette mirakuløse brygget kommer ut av.
Kom ut av. Fortid. For til tross for gjentatte og etter hvert desperate trykk på knappen med det grønne lyset som skal starte prosessen med å brygge min sårt tiltrengte morgen-fix, så kommer det ingenting. Nada. Ikke så mye som en edel dråpe, eller for den sakens skyld andre dråper. Etter et lite klikk idet jeg trykker kommer stillheten med et brak og legger seg som en grå tåke over kjøkkenet. Den virker ikke. Maskinen jeg har blitt så glad i lager ikke kaffe til meg. Ved å bøye meg fram og bruke mitt utmerkede nærsyn viser det seg at en liten og hittil ukjent rød lampe blinker faretruende nede i et hjørne av panelet med diverse knapper på.
Jeg trekker i en viss fart ut stikkontakten, plugger den tilbake (for det har jeg hørt man skal gjøre) og starter hele seansen en gang til, med samme nedslående resultat.
O skrekk. Kaffetørsten akselererer mens det sakte går opp for meg at min kjære automatiske kaffebrygger er ute av drift, ute av stand til å dekke dette daglige behovet for en første herlig kopp med kruttsterk arabisk kaffe. Det er bare å slå fast, et grusomt faktum.
Alternativene begynner å flimre for mitt indre øye. Hva kan jeg gjøre for å skaffe meg den nødvendige dosen på absolutt raskeste måte.
Storme ut og hamre på døren til en nabo og berette om min nød? Nei. Jeg ser for meg folkesnakk og alminnelig sladder. Pulverkaffe. Nødløsning, men så er det saktens nød. Jeg mener å ha sett et glass med Nescafé i det skapet hvor te og den slags befinner seg. En rask og heller brutal gjennomgang av innholdet i dette skapet viser at jeg hadde rett.
Men glasset er tomt. Tomt. Ingenting bortsett fra et par smuler med frysetørret kaffe av ukjent årgang, som jeg ved hjelp av en fuktet langfingertupp straks får fisket opp og puttet i munnen.
Jeg har kaffebønner i maskinen, og tygger et par mens jeg prøver å tenke klart. Bittert tenker jeg, og tanken ledsages av smaken som brer seg i munnen. Den er ikke behagelig, men jeg holder ut.
Da ser jeg den. Bakerst i skapet står en kaffekvern. En hånddrevet og veldig mauell kaffekvern av skinnende metall med en treknott i enden av sveiven øverst. Bønner i magasinet på maskinen, kaffekvern. Det drar seg til, og i et glimt av klarsynthet kommer jeg på at jeg en gang fikk en presskanne i gave. Det er mange år siden, men fordi jeg ikke er førstemann til å kaste ting, og i tillegg har rikelig med skapplass på kjøkkenet, konkluderer jeg med at den befinner seg et eller annet sted i nærheten, eventuelt i en bod. Jeg skal til å kaste meg på kne og begynne utgraving av et benkeskap hvis innhold neppe lar seg kategorisere. Jeg må starte et sted tenker jeg.
Men så kommer kaffetørsten for fullt igjen, og svimmel må jeg sette meg på gulvet for å samle meg før angrepet på skapet med diverse. Jeg kommer til å tenke på noe jeg pleier å si til meg selv og eventuelle andre som gidder høre på når ting har blitt forlagt eller somlet bort og skal finnes igjen. ”Du finner det alltid på det siste stedet du leter.” Det er en god filosofi, og det er min dyrkjøpte erfaring at den stemmer alltid, uten unntak faktisk. Jeg blir sittende å tenke over dette. Hvor er det siste stedet jeg ville ha parkert en slik gjenstand? Jeg ramser opp stille for meg selv steder som i stuen, på badet, i stekeovnen, fryseren og så videre. I disse rommene ville jeg ha sett den når det ble gjort rent, så nei. Fryseren er stapp full av ting så der kan den ikke være. Stekeovnen ble brukt senest sist helg, også nei. Såpe. Der jeg oppbevarer såpe tenker jeg. Det er et sted hvor en kaffe-dings helt klart ikke passer inn. Og ganske riktig! I skapet hvor såpen oppbevares sammen med tomme plastposer står det en liten eske inneholdende en splitter ny presskanne. Lykken er et faktum og overtar for fortvilelsen. Så til verket.
Jeg plasserer kaffekværnen på benken, og begynner for hånd å øse bønner fra maskinen og over i den vesle trakten over der selve kværnmekanismen er. Bønner overalt. Jeg begynner å sveive. Halvkværnet kaffe over det hele. Jeg innser begrensningen det er å la vær å søle, og flytter prosjektet over til oppvaskbenken. Kværningen begynner å ta seg opp og ved å tippe opp lokket på kværnen ser jeg til min store tilfredsstillelse at det faktisk er nykvernet kaffe i bunnen av beholderen. Dufter aldeles nydelig og innbydende.
Jeg kommer på at jeg ikke vet hvor mye kaffe som skal til for å brygge en hel kanne, for det må jeg helt sikkert ha, så jeg bestemmer meg for å lese bruksanvisningen som heldigvis befinner seg i esken til presskannen. 60 gram for en full kanne. Javel. Jeg finner frem en liten vekt, og tømmer innholdet i kværnen over i en skål og plasserer den på vekten. Jeg har da kværnet i flere minutter, og begynner å bli varm i trøya.
Den vesle haugen med kaffe som er resultatet av mitt slit veier 17 gram. 17 små gram, og jeg er mer kaffetørst enn noensinne.
På med flere bønner, mer søl, flere bønner. Slik forløper sikkert ti minutter, og jeg er svett og har puls på minst 100. Om det skyldes abstinensen eller sveivingen skal være usagt. Men nå har den vesle haugen voks til en betydelig mengde, og jeg kan fornøyd konstatere at den veier 62 gram. Jeg drar på med 8-10 gram til for å kompensere for elendigheten, og fyrer opp vannkokeren som ellers blir brukt til tevann. Venting. Den har omsides sust og gurglet fra seg. Kaffen blir anbrakt i bunnen av kannen. Da det kokende vannet treffer den ferske nykvernede kaffen brer det seg en aldeles fortryllende duft i rommet. Pulsen synker, endorfinene bruser i blodet og forventningen fortrenger enhver annen tanke. Venting. Hvor lenge? Jeg blir klar over min manglende kunnskap om denne omstendelige prosedyren for å skaffe seg kaffe, og kaster meg igjen over dokumentet som beskriver denne innretningens funksjoner. At det er mulig å bruke 10 sider på å forklare bruken av en dings med kun to bevegelige deler er utrolig, men jeg finner det jeg leter etter. 5 minutter! En liten kaffe-evighet. Jeg slipper ikke kannen av syne mer enn høyst nødvendig. Jeg stirrer vekselvis på den gyllenbrune væsken som gradvis utvikles på toppen av kannen og blir tørr på netthinnen fordi jeg glemmer å blunke, og klokken på komfyren. Jeg er på nippet til å mistenke den for plutselig å gå alt for sakte, men tar meg i det. Jeg må ikke la desperasjonen ta overhånd. Ingen panikk nå, da kan det gå galt.
Endelig har de 5 minuttene gått. Det virket mer som et kvarter.
Jeg legger hånden på den ibenholtsorte knotten på toppen av stangen som er min redning denne morgenstunden som ennå ikke har gull i munnen. Jeg presser den sakte ned. Som et mirakel siver det helt ordentlig kaffe opp gjennom de små hullene i stålmatten som dekker kaffen. På oversiden åpenbarer det seg en stadig større og uendelig vakker liten sjø av denne herlige brune livseleksiren. Ferdig! Stangen er helt nede.
Skjelvende finner jeg kruset mitt. Jeg skjenker det breddfullt. Med svakt skjelvende hånd bærer jeg det bort på kontorpulten i rommet ved siden av kjøkkenet, i dyp konsentrasjon for ikke å spille en dråpe. Jeg setter meg rolig ned, puster dypt, og tar en stor slurk.

Ubeskrivelig.
Jeg er lykkelig.

Ja, altså, språket vårt er muligens noe stramt og strengt i forhold til andre. Et ordforråd på rundt 100 000 ord er for ingenting å regne i den store sammenhengen. Og likevel er det utrolig morsomt å se hvordan vi bruker disse få ordene vi har lagt oss til gjennom tidene som det heter.
Men altså; Krepsing. Alle skjønner hva det handler om. Vi legger ut feller med råtten fisk eller kjøtt, og så kommer disse åtsel-eterne og går intetanende i fella.
Men hva med alle de andre skapningene vi fanger?
Krepsing. Men når du fanger hummer, er det da humring? Krabbing kan vi forholde oss til, det har vi alle opplevd, selv i voksen alder. Og fisking er greit. Elging er vel også innafor. Men hva med haring? Bjørning og kanining? Ryping og gåsing?
Hva er det med krepsen som har fått dette fortrinnet?
Jeg er en for lengst utgått jeger. Sist jeg skjøt noe var det en Fossekall, og grunneieren var ikke imponert for å si det forsiktig. Mine største fangster foregår i fersksvare-disken på Meny. Men jeg lurer fælt på hvor den krepsen kommer fra som smaker dill. Den kommer i frosne pakker fra Russland et sted. Jeg har sett nøye etter på kartet, men noen Dillsjø har jeg ikke funnet.
Skalldyr er noen rare skapninger. Spesielt egg, men nå tenker jeg mest på de som lever i havet. De er konstruert på en besynderlig måte. Alle har til felles at øynene sitter foran på hodet eller skallet eller hva det nå er de har. Men de er uten evne til å bevege seg forover, altså der de ser. De kan bare bevege seg bakover. Bortsett fra krabber, som med sine mange ben løper sidelengs når det oppstår en ubehagelig situasjon.
Kanskje det er noe vi mennesker bør lære oss? Så fort vi ser et tryne vi ikke liker så løper vi baklengs?

Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.

Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.

Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord.

Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det
og fryktelig stor vil jeg bli!

Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?

Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!

Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!

Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?

Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

En stor kjærlighet dør aldri selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter…Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nå vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evinnelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.
Det, min venn, er min kjærlighet til deg

Kroppen består av nærmere 75 % vann. Og enda er ikke avholdsfolket fornøyd!

Det meste her i verden kan omsettes i tall. I min grønne ungdom omsatte vi for eksempel 10 kilo sukker og en skvett vann i 3-4 solide lørdagskalas for hele gjengen. Vi hadde dessuten i en boks rosiner. For næringens skyld. For som Jesus sa da det aldri kom noe svar på mailen til Korinterne: Neste år blir det rosiner!
Tallknusing er ofte synonymt med tweedjakke med skinnlapper på albuene og flass på skuldrene. Men det er med det som med det meste annet her i verden; det kommer an på øyet som ser til det blir stort og vått. Så også med alkoholstatistikk. Se bare på dette:
Litt gammelt men solid eksempel. Den registrerte omsetningen av vin økte med nesten 3 millioner liter, eller 4,3 prosent, fra 2007 til 2008. I samme periode gikk omsetningen av øl opp med 7 millioner liter. Det tilsvarer en økning på 2,7 prosent. Bare tallet gir hodepine…
Også i 4. kvartal året etter økte den registrerte omsetningen av vin betraktelig, skal vi tro sadistisk mentalbyrå, og gikk opp med 0,7 millioner liter fra samme kvartal året før. Det tilsvarer en vekst på 3,7 prosent. Omtrent som slapp svensk sider altså.
Ølomsetningen økte tilsvarende med 0,9 millioner liter, eller 1,4 prosent, i samme periode.
Registrert omsetning av brennevin har hatt en lavere vekst. I hele året under ett økte denne omsetningen med 90 000 liter, eller 0,7 prosent, men i 4. kvartal var dette tallet 1,3 prosent lavere enn i samme periode året før. Skal se at snobbekulturen med rødvin og greier har nådd gutta i parken også…
Det ble totalt omsatt 25,8 millioner liter ren alkohol (antall alkoholliter). Dette fordelte seg på 11,7 millioner alkoholliter øl, 8,5 millioner alkoholliter vin, 5,1 millioner alkoholliter brennevin og 500 000 alkoholliter rusbrus.
Gjennomsnittlig drakk hver innbygger på 15 år og over 6,75 liter ren alkohol dette året. Det er en økning på 0,15 liter eller 2,3 prosent fra året før.
Det var statistikken. Hvis vi gjør om dette til en mindre knusktørr affære, så går det an å få litt moro ut av selv den mest støvete statistikk. Også denne.
6,75 liter ren sprit gir omtrent 430 flasker øl. Mye øl det, kjøleskapet må utvides. Og dette er altså i tillegg til alt det rare folk røyker for å holde seg underholdt, som gamle Opelseter, sokkene sine, bestemors potteplanter og for enkeltes vedkommende det meste som det går an å få satt fyr på.
Hypotese:
Hvis vi tenker oss en fest bestående av samtlige mennesker i Norge over 15 år, så er det godt innenfor begrepet ”big party”. La oss for ordens skyld la vær å ta med de over 65, noe som er rimelig, helsemessige hensyn tatt i betraktning. Vi må jo for pokker være ute ikke sant. Og lets face it; de kan være noen fæle festbremser. Og mer på oss andre.
Hvis vi så gir hver av disse sine ca 830 flasker, det blir omtrent det, med la meg si Carlsberg, som altså som kjent antagelig er verdens beste øl, så begynner vi å se konturene av et sjøslag som ikke bare er fuktig, men drøyt i utstrekning og omfang.
Tenk deg det da, alle sammen har en personlig stabel med 35 kasser pils. Halleluja. Eller a shitload of beer som min heller tørste amerikanske venn og kollega Chris så elegant ville ha formulert det, uten tvil med funklende stjerner i blikket. Jeg ser for meg Hardangervidda som festplass, med pølsebuer og porta-potti så langt øyet rekker. Det blir jo en ganske stor gjeng, så vidda er nok passe.
Hvis vi antar at halvparten er jenter, hvilket jo er rimelig å tenke seg, så vil vi med en omtrentlig beregnet konstant gjennomsnittspromille på rundt 1,2-1,4 som antagelig ikke er urealistisk, se en fest som ikke bare er ei bløyte etter alle landemerker, men som vil vare i ca 65 dager, hvis vi tar høyde for litt soving og tilfredsstillelse av andre primærbehov innimellom.
Statistikk eller ikke. DET er det jeg kaller en fest!
Hva logistikken angår så vil det blir et helsikes leven å få brakt så mye øl og pølser (vi må jo ha mat) opp på Hardangervidda.  Og portable doer. Når det gjelder disse porta-pottene, eller bæsj-and-carry som de heter på de kanter, så har vi jo Vøringsfossen da. Er par turn på vrideren der oppe i demningen og vi kan la det hele stå til og tippe hele.. ehhh… skiten i fossen. Nesten 600 meters fall der. Drithøyt… Og alle tyskerne i sine bobiler som de parkerer på busslommene med for å spare noen slanter, de kjipe slaskene, vil få et par ting å tenke på når de sitter der ved fossen og eter sine hjemmesmurte matpakker med tellekant og bratvurst. Aber doch!
Mat må vi altså ha. Og for enkelhets skyld så holder vi oss altså som nevnt til pølser. Hvis vi tenker oss en formel med pølse pr øl, i stedet for å rote med hvor mange som er der oppe på vidda, så blir det enklere. Alt for vitenskapen.
Uten å dra kladden her så vil rask hoderegning tilsi at vi trenger ca 24 millioner pølser. Og like mange brød. For å holde koken i drøye to måneder med norsk flatfyll altså. Det er ca 25000 tonn med pølser. Eller ca 900 hardpakkede trailere. For ikke å snakke om brødene, som tar fryktelig stor plass, det er mye luft, kanskje 1600 trailere. Et sirkus uten like, en helsikes trafikk og mye banning. Bratt er det også.
Reinsdyra får ikke plass og må flykte ned på samvirkelaget i Eidfjord, og alle som har vært der vet jo at det ikke skal mye til før det blir trangt om saligheten. Bedehuset er større. For ikke å snakke om hvor masete det blir å komme gjennom alle tunellene med trailere når de er fulle av irriterte dyr med svære gevir. På tur ned. Bort fra levenet. Gevir or not gevir…
Hvor mye ketchup og sennep det vil gå med til 2,4 milliarder pølser er ikke godt å si, men at det blir mye søl er det liten tvil om. Miljøvernerne kommer til å lage en masse bråk, og jeg synes jeg hører tv-debatten om pølsepapir i vernet utmark og naturreservat og det greiene der. Bare mas og misnøye over hele linja. Rå løk kan vi bare slå fra oss. Det blir grining nok som det er tenker jeg.
Nei godtfolk. Hvis det er så om å gjøre å tylle i seg øl og dram så gjør heller det på din lokale kafé eller pub. Og for å sikre mangfoldet så bør vi tenke at jo mindre jo bedre. Nå tenkte jeg ikke på alkoholen da, selv om det nok er en lur regel også der, men på de mange små og kanskje nyåpnede stedene i de mange vestfoldbyene og andre plasser. Det å legge igjen noen slanter her er med på å støtte opp om lokale initiativ, og det trenger vi i disse slappe tider hva entusiasme angår. Så sparer vi vidda og bygger norge.
Og du som syntes statistikk var kjedelig da gitt.
Var det noen som nevnte reinsdyrpølse?

Slik savner jeg deg
Som å komme til sted etter sted
og hvor jeg enn kommer får jeg høre
at du har vært der og gått

Slik savner jeg deg
Våre liv er to parallelle
gater, der vi går og går, side
ved side og ikke engang kan nå
hverandre i drømme

Slik savner jeg deg
Lik en lampe som lyser
på en kai eller inne i en park
der ingen går om natten
Slik savner jeg deg

Slik savner jeg deg
Mitt savn er et mørklagt
hus i en hage. En sorg eller barndom
jeg engang forlot og som ikke finnes
når jeg kommer tilbake

Slik savner jeg deg
Mitt savn er et portrom
der jeg stanser for regnet, fortært
av skygger, som står igjen etter noen
som ikke lenger er der

Slik savner jeg deg

En kveld når du er alene
skal du gå bort til speilet
Og se mitt ansikt

– Naturvitenskapen søker å finne ut hvordan jorden ble skapt.
Religion søker å forstå og forklare hvorfor.

Jeg bærer et stort kors rund halsen som er laget av rustfritt stål. Det er så stort at noen synes det er dumt. Spesielt èn person synes det. Det er helt i orden.
Men det er min æresbevisning til en makt jeg ser hver dag, som jeg legger mitt liv i hendene på, uten at det svekker ansvar for egne handlinger, og som er det fundamentet hver dag når jeg våkner som jeg bygger min dag på.
«Det er så mye i vitenskapen som beviser at Gud ikke finnes». Utsagn som dette, fulgt av et forsiktig bekymret ansiktsuttrykk, dukker som regel opp litt ut i samtaler, når det er kommet fram at jeg tror på en makt større enn både  individet og felleskapet. Min tro er ikke det første jeg tar opp akkurat. Jeg kan nærmest se vurderingen av meg selv gå fra «relativt oppegående» til «stakkars uopplyst» i øynene til enkelte jeg snakker med. For når jeg sier at jeg tror på en overordnet Makt hører mange en fornektelse av naturvitenskapen ringende i ørene. Det kunne neppe være mer feil.
Ikke at det er rart. Det skulle bare mangle at disse fordommene lever i beste velgående når enkelte forskere presenterer både historiske og nåtidige eksempler på at religiøse  grupperinger avviser naturvitenskap. Og når Facebook bombarderes av ulike artikler og bilder som latterliggjør en religiøs tro i møte med vitenskapen. La meg straks gjøre det klart at jeg nesten er en Stephens Hawkings disippel. 🙂
Jeg tenker at om du virkelig ikke tror det finnes noen Gud, uansett hvilket navn denne har  så må din tro være minst like sterk som min.
Denne måten å sette vitenskap og tro opp mot hverandre på syns jeg er unødvendig. Man tar for gitt at mysteriet om verdens opprinnelse er blitt forklart. Og man tenker at dette igjen fører til at en tro på Bibelens sannhet ikke lenger er mulig. Som troende tenker jeg at vitenskap og kristen tro utfyller hverandre.
For de aller fleste noenlunde opplyste troende ser ikke på vitenskap som et problem for sin gudstro tror jeg. Jeg er en av dem. Jeg tror ikke skapelsesberetningene i Bibelen nødvendigvis forteller en detaljert og nøyaktig historie om hvordan Gud skapte verden. Jeg tror poenget er at Han gjorde det. Det store flertallet av religiøse i dag leser skapelsesberetningene billedlig. Da fungerer naturvitenskapen som en undersøkelse av hvordan Gud arbeider, og ikke som en hindring for troen. Symbolikk og folkeopplysning.
Og det er ikke bare den moderne kristne som står for denne oppfatningen. Da evolusjonsteorien ble lansert var faktisk den store majoriteten av protestantiske kirkelige ledere positive til teorien (forskningen til presten Gregor Mendel var sentral i perfeksjoneringen av teorien), mens det som kom av religiøst begrunnet kritikk stort sett kom fra vanlige legfolk. Og den belgiske presten Georges Lemaître, Big Bang teoriens far, fikk kritikk av russiske fysikere som påstod at Big Bang-teorien var «for kristen».

I dag har naturvitenskapen kommet så langt at det sies at verden kan ha skapt seg selv innenfor de rådende naturlovene. På grunn av dette påstår noen at vitenskapen har motbevist Gud. Hvordan naturlovene har blitt til forblir likevel et mysterium.
Naturvitenskapen fungerer som en undersøkelse av hvordan Gud arbeider, og ikke som en hindring for troen. Igjen symbolikk og bakteppe for det vi ikke kjenner.
Samtidig sies det at sjansen for at Big Bang fører til et ordnet kosmos som vi kan leve i (uten at det finnes en arkitekt bak) er så å si ikke tilstedeværende. Den fremste teorien per i dag går ut på at Big Bang i nærmest uendelig mange ulike univers, og vi lever i en av de ytterst få hvor det ble skapt liv.
Det er vanskelig når alt skal være tilfeldigheter. Kanskje kan man si at det trengs mye tro for å tenke seg en skapelse uten Gud? Det trengs en tro på teorier, hvorav noen vanskelig lar seg bevise. Og en tro på at vitenskapens årsaksforklaring umuliggjør en kristen tro.
Ja, jeg tenker at om du ikke tror det finnes noen Gud, så må din tro være minst like sterk som min.
Poenget er ikke å nedvurdere naturvitenskapen, men heller anerkjenne at den svarer på et annet spørsmål enn kristendommen. Naturvitenskapen søker å finne ut hvordan jorden ble skapt. Religion søker å forstå og forklare hvorfor.
Et sentralt poeng i troen på Gud er at han er mer enn denne verden. Gud vil alltid overgå vår erfaring, forstand og kunnskap. Selv om vitenskapen skulle finne alle svar og se på Gud som unødvendig så ville ikke dette rokke ved den kristne tro. For religiøse vil Gud alltid være den første årsaken. Guds eksistens kan derfor antagelig aldri bevises eller motbevises ved hjelp av naturvitenskap.

Når vi markerer dette skillet tror jeg det blir lettere å vise respekt for ulike meninger og trosretninger. Og da blir det kanskje litt lettere også å våge seg ut på dypet og reflektere over hvordan eller hvorfor vi havna her. For det er ikke dumt å fundere over de store spørsmålene. Det er dumt å la være. Svarene er ikke selvsagte og vi blir aldri helt sikre.

Allikevel er det rasjonelt å ha en tro. Enten man tror på det ene eller det andre. Eller begge deler.

Kanskje det er litt lett å la tankene vandre når nok en vår begynner å ta form. Kanskje det er et tegn på å begynne å bli voksen at ord kleber seg i stadig større grad til minner, til tidligere ordløse begreper og til dufter og følelser som sitter et sted i ryggraden og andre udefinerbare steder i systemet.
Kanskje det bare er så enkelt som en erkjennelse av at man er en del av en flokk som har det samme erfaringsmateriale. Alle er fra en plass, et sted, en virkelighet. Noen av oss er så utrolig heldig å bære det i vår bevissthet som vakre minner, skygger og lys. Alle landsdeler har sitt særpreg. Min er her.
Jeg er så heldig å ha mange gode venner som har vokst opp i andre enden av vårt rare lange land. Det er ingen som er så varme i sin beskrivelse av sine barndoms trakter og kyster som folk fra det høye nord. De vet godt at vi søringer aldri helt og fullt kan forstå det de har i sin bevissthet, i sine barndomsminner. Det er deres, og deres alene.
En litt underlig ting er at det ikke er så mange beretninger om hvordan det er å vokse opp andre steder i vårt vakre land, ikke med en slik glød og entusiasme som «nordlendingene» kan utvise.
Vi er muligens for blaserte og bortskjemte her sør, jeg vet ikke. Men hvorfor ikke prøve å formidle en sørlands-barndom og oppvekst også? Vi er mange som har mange minner og gode år her nede også.
Det norske sørland, kyststripa, som strekker seg sånn cirka fra Tønsberg og ned til Kristiansand, med alle sine sund og fjorder, øyer skjær og nes, er et stykke av verden som rett og slett ikke lar seg forklare eller beskrive for uinnvidde. Jeg vet det for jeg har forsøkt. Og jeg er slett ikke blant de mest ubehjelpelige når det kommer til det verbale. For vel kan man forklare Raet som går gjennom Vestfold og som ender opp på Mølen. Der det skjærer ut og under havet. Før det endelige punktum settes på rullesteinsøya Målen. Man kan beskrive steinenes størrelse deres ulike hardhet og farge og måten isen og veien har formet dem på, men likevel kommer man til kort. Simpelthen fordi tyskeren eller franskmannen, nederlenderen eller rett og slett finnmarkingen, ikke har glidd over havflaten mellom Mølen og Jomfruland en sommerkveld, og sett solen farge stein og skog, hav og himmel i rødt mens bølgene banker lett under baugen. Så saltsprengte dråper fra havet legger seg over panne og hår. Over de solbrente underarmene dine, og over de solbrente lårene til hun du elsker, marinerer henne før teltnatten som venter. Det bleke sommernattslyset, duften av bål og bensin, av dampede blåskjell. Lyden av makrellternene og måkene, som holder det gående hele natten, med unntak av en halv time, helt på tampen mellom grålys og soloppgang, da bare dunkingen fra en dieselmotor langt borte er å høre. Nesten fortapt latter. Fordi du ikke kan fortelle hvordan det er å våkne av sjøfuglene, i en sovepose som man har rullet ut i røsslyngen i et stuptrøtt minutt som man slett ikke husker, og kjenne vinden i håret, og solen som allerede steker. Lyden av de bittesmå bølgene helt inne i en vik som rasler med sneglehus og tørre, rødbrente krabbeskall. Saltsmaken. Er det smak eller lukt? I nesen når man stuper i havet og lar seg synke i det grønne. Lyder som fra en annen verden. Alt dette bak en kode som ikke kan læres, dersom den ikke læres samtidig med kunsten å gå, å svømme. Du må ha fanget bittesmå sandflyndrer på grunna med bare hendene for å kunne forstå denne koden. Du må ha kjent hjertene til måkeungene mot håndflatene dine, du må ha ligget i timesvis ute på bryggekanten og stirret ned i tangklasene med et knust blåskjell i enden av snøret. Du kan ikke forstå noen ting av det norske sørlandet, dersom du ikke vet hvordan det lyder når krabbenes klør skraper mot bunnen av plastbøtta ved siden av deg, kjenner nøyaktig den lyden, paret med mors rop litt lenger borte på stranden. Din egen mor som roper navnet ditt. Kom å få mat, ta på deg t-skjorta. Ikke lenger ut nå. Ikke lenger ut nå. Du må vite hvordan fars hender ser ut når han haler det hårete dreggtauet opp fra det mørke dypet, og arbeider seg gjennom store klisne klaser med døende rustrøde brennmaneter. En virkelighet det er vanskelig å forestille seg som hverdag når man har fått det på avstand. Og en virkelighet som blir dobbelt ekte når man setter fot der man først kommer fra.

Ny støy om Clinton og hans litt spesiell underholdnings-innslag på lange dager i det ovale rom. Jeg tenker han begynner å bli passe lei av dette gamle skjelettet i hans politiske skap.

Hvis vi skulle laget oppstyr for hver gang makt og skjønnhet barker sammen, ja da ble det ikke mye tid til andre ting. Så lenge ingen har blitt tvunget eller skadet på noen måte så er dette i prinsippet en privat sak?. Jada, utroskap er stygge saker, men det er da vitterlig ikke ulovlig? Men stemningen i det Clintonske hjem var vel heller slett en stung tenker jeg. Og hvis ikke jeg husker feil så var sakens alvor i utgangspunktet at han ble fersket i å lyve for sånn omtrent 220 millioner mennesker han hadde ansvar for. Det er ikke pent. Fysj. For det lyves jo ikke fra myndigheters hold hver forbaskede dag fordi sannheten er lite egnet for allmuen? Forskjellen er at de andre løgnene, eller «design-sannheter» som det heter i visse kretser, ikke er noe gøy. Det er ikke underholdning at noen blir knepet i å lyve i en byggesak eller om feilslåtte bevilgninger, helsestell eller andre byråkratiske trivialiteter. Neida. Det må være litt mer juicy før hylekoret får lyd i sine piper. Selv om det er veldig mye annet som kunne ha godt av tilsvarende oppmerksomhet. Vi mennesker er jammen noen rare dyr…

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/usa/finner-du-lewinsky-referansen-i-dette-clinton-portrettet/a/23407025/