Takknemlighet er en svært undervurdert følelse. Og det er, i hvert fall i min verden, ikke bare en følelse, det er en tilstand og samtidig en slags prosess også.

Når det er mørk inne i oss så er det fordi våre sorger og bekymringer stjeler lyset. Selv minner og erfaringer som vi med vår hjerne kan huske på som lyspunkter av forskjellig styrke og farge mister sin glød og sin evne til å kaste glans ut over seg selv. Lyset trekkes mot de sorte hullene i livet vårt, og mest mot de nyeste…

Men selve det å erkjenne for oss selv at de erfaringene som er lys-stjelere faktisk har noe lys å stjele er noe vi bør tenke på som et fremskritt, noe som forteller oss at vi ikke er uten håp om igjen å kjenne lysets glød mot vår sjel og vår kropp.

Det er begynnelsen til å forstå hvor mye styrke det ligger i Takknemligheten.

De som har bladd litt i Bibelen eller Koranen, har muligens fått med seg at takksigelser og lovprisninger står rimelig sentralt. Og i andre tilsvarende skrifter også. For å si det kort så er det vel i grunnen det de driver med, både hovedrolleinnehaverne og statistene i disse utmerkede bestselgerne. De har sånt å gjøre, som Askeladden sa. Uten sammenlikning for øvrig…

Det å sitte i en mørk hule med ryggen mot åpningen og se lite annet enn en og annen flakkende halvgrå gestalt mot den sorte bergveggen er dessverre verken nytt eller sjelden. Og alt tyder på at det blir mindre sjelden og garantert mindre nytt etter hvert som tiden går og man får erfaring nok til å se sine egne skygger i andre.

Min opplevelse er at det når det er som svartest er lite man kan gjøre. Verktøykassen vår virker tragisk tom og mangelfullt utstyrt. Men jeg har oppdaget en merkelig ting etter hvert som mer eller mindre selvpåført elendighet har brutt ned de skjøre pilarene som holder min himmel oppe slik at lyset kan skinne på meg og mine.

I den samme verktøykassen som bare inneholder tilsynelatende ubrukelige verktøy finnes det noe mer. Noe vi ikke kan se, fordi det er ikke tydelig hvis vi ikke forsøker å gripe etter det.
Nede i mørket et sted er det noe som bare blir til dersom du stikker hånden ned etter det. Du må tro på det for å kunne gripe det. Og heldigvis er det slik at etter å ha opplevet at det er mulig å feste et grep om denne tingen så blir det stadig lettere å tro…

Det jeg snakker om er altså Takknemligheten. Og hva kan jeg bruke den til tenker du kanskje?

Neste alle prosesser i universet, kanskje alle til og med, ser ut til å ha en motsats, et kontrafenomen, en reversibel bror eller søster av sin egen natur.

Det høres ut som en klisjé, men det er faktisk slik at på samme måte som vi automatisk kan smile når vi er glad, så vil vi ved å tvinge oss selv til å smile faktisk etter hvert føle større glede selv om utgangspunket var dystert.

Når vi er på felgen følelsesmessig og mentalt, så virker det ikke sannsynlig at en slags modell vi får presentert av andre vil kunne få oss ut av mørket, få oss til å gripe etter noe vi ikke kan se.
Men faktum er at selv den mest svartsynte pessimist vil ha et eller annet han eller hun med hånden på hjertet kan si bringer frem følelsen av takknemlighet. Om ikke annet så erkjennelsen om at det er ting man objektivt sett burde være takknemlig for.

Det å prøve å lete i sitt sinn etter ting man er takknemlig for setter i gang en prosess. Enten man vil eller ikke. Det kan være små filleting. Fargen på soloppgangen i dag fordi du så den da du ikke fikk sove som vanlig.
Kaffen som smakte godt. Tanken på noen som har sagt noe pent til deg. En fin melodi på radioen. Opplevelsen av at noen du er glad i har det godt, selv om du selv ikke har det akkurat nå. Gleden over barns glede. Egne eller andres. Lyden av en forvirret fugl som kvitrer i solveggen midt på vinteren. Varmen under dynen din. Noe morsomt du så på tv. Smilet fra en tilfeldig person på gaten. Kanskje bare småting, men likevel noe å kjenne takknemlighet over.

Joda, du har en slik liste du også. Og det trenger ikke være store eller dramatiske ting. Alle slike dråper av takknemlighet er med på å gjøre mørket litt mindre trykkende, mindre effektivt. Når du ramser opp nye ting vil gløden i de gamle lysene i sinnet ditt vinne tilbake litt av sin styrke. Lys-stjelerne viser sin svakhet ved straks å gi fra seg litt av lyset de stjal…

Og mine drøyt 16 000 dager på denne vakre blå kloden har lært meg en rar ting; Nemlig at det ser ut til å være en slags naturlov som gjør at det man føler ekte takknemlighet for har en tendens til å forsterkes. Det blir rett og slett mer av det.
Om det skyldes at jeg bare blir bedre til å oppdage det eller at Universet belønner meg for å tilføre det energi ved å føle takknemlighet vet jeg ikke. Jeg heller mot det siste, selv om årsaken kanskje er så viktig som virkningen akkurat her.

Det fine med denne kunnskapen om at Takknemligheten er selvforsterkende er at du når du finner lys nok til å rette ryggen kan legge den i verkstøykassen din. Det du legger der blir der. Og når du igjen griper i mørket vet du at den ikke er tom. Du har selv forsynt den med et flott og nyttig verktøy av det edleste materiale.

Takknemlighet gir dessuten en innsikt som nok ikke kan ses annet enn gjennom takknemlighetens lune lys. Og det er at de samme tingene vi er fortvilet over, sørger over eller som på annen måte tynger oss, ofte er de samme som viser seg å være en kilde vi kan øse takknemlighet av.
Det kan hende at noen vi elsker ikke lenger kan være en del av våre liv, at de ikke kan være nær oss eller tilgjengelig. Kanskje fordi de har gått oss i forveien, eller fordi de av grunner vi ikke er herre over er tatt bort fra oss.
Men tenk litt etter. Er ikke det som i en slik sammenheng gir oss sorgen og fortvilelsen den samme kraften som gir oss grunn til takknemlighet? Det vi savner og er bunnløst lei oss for å ha mistet er det samme som tente gledens og kjærlighetens lys i oss en gang.

Ja, det er vanskelig å finne lyset noen ganger. Det som er godt å kjenne på er at vi vet at det finnes. Grip etter det. Snu deg mot hulens åpning. La det svi i øynene og ikke tenk at du belaster noen ved å vise deg slik du er. Vær takknemlig og du vil få mer å være takknemlig for.
Og still deg selv følgende spørsmål: Hva har jeg å tape? Hvor galt kan det bli hvis jeg velger å tenne et lys, om enn med skjelvende hender, i stedet for å gjemme meg i mørket mitt?

Svaret er nok ikke lett. Men det er enkelt.