Robin Hood i revers.

Lurer du på hvor skattepenge dine blir av?

Litt av det, kanskje til og med litt mye av det, havner hos politiet.

Det er ikke meningen at folk flest skal høre på ”politiradioen”, men noen gjør det. Det er til opplysning aldeles ikke ulovlig, umoralsk eller på annen måte feil.

Jeg gjør det.

For gøy skyld har jeg notert ned de forskjellige gruppene av ”ting” som skjer.
Jeg har gjort dette i et halvt år. Jada, litt skrullete.

Du synes kanskje at det du hører fra politiet er sutring over manglende midler osv.

Og det stemmer.

Men det er en foruroligende ting. Ved politiets aktivitet.

Etter å ha hørt på deres virksomhet i altså et halvt år, noe jeg tenker er brukbart representativt, så er konklusjonen rimelig klar.

Nesten alt, minst 95 %, med unntak av et (åpenbart for dem) kjærkomment ran og gisselsituasjon, handler om bil.

Bil, bil og bil. Det aller meste av kommunikasjonen mellom de som er ute og kjører og sentralen handler om bil. Sjekking av førerkort, strafferegister osv. Bil.
Det aller meste av politiets aktivitet dreier seg om dette.

Hva sier det om ressursbruk? Hvem pokker bryr seg om disse bilene bortsett fra de avgiftskrevende myndighetene?

Jeg vet svaret jeg. Og det gjør du også.

Vi driter det fullt med råk på!

Registreingsnummer og begjæringer og tulleting er oss revnende likegyldig. Det betyr ingenting for verken deg eller meg om naboen ikke har betalt veiavgiften.

Ikke desto mindre er det dette de driver med. Sutrer over manglende sesurser, og bruker alle penga på å sjekke førerkort og registreringsnummer.

Bil er statens største melkeku, det er det ingen tvil om. Men det henger ikke på greip å sutre over manglende bevilgninger på denne bakgrunnen.

Vet du hva det koster å kjøre gjennom Vestfold fylke i dag? På toppen av at halvparten av bensinkostnaden havner i statskassen? Og de 3200 kronene du betaler for ”veiavgift”.

75 kroner. Hver forbaskede bileier betaler dette. Hele tiden.

En pussig og morsom ting: I fjor, altså i 2009, når alt var betalt, altså alle veier anlegg og tunneler (i flg. Statistisk Sentralbyrå) så var det mer enn 900 millioner igjen på kontoen.

Før du og jeg daglig blir flådd for 75 kroner for å kjøre gjennom ett enkelt fylke, så er det nesten en milliard til overs.

Det er grisemye penger. Og merk deg dette: De pengene du betaler når du passerer en bom er IKKE med her.

Det er på høyde med åpent gateran å flå folk for penger når de reiser på en vei de allerede har betalt for. Et par ganger.

Gå på Clas Ohlson. Kjøp skruer i dimensjonen 4 x 30. Treskruer. Hver gang du betaler bompenger så hiver du en neve av disse skruene oppi myntsamleren.

Da får de litt å pusle med…

Frihetens Pris

Billy Oskarsson så på morderen med sine babyblå øyne.

– Så du vil “forsvinne”, bli borte liksom?
– Ja, som jeg sa i telefonen.
– Du sa det ja. Trøbbel med kona sa du.
– Stemmer
– Og for en helvetes måte du løste det problemet på!
– Så du har lest avisen idag da? Han jeg fikk nummeret av sa at du ga faen?
– Jepp. Jeg gir faen. Bare du betaler så er din business din business, og min er min. Men det blir ikke billig når du har gjort det på denne måten.
– Vet det. Men som jeg sa holder jeg igjen 250 tusen til jeg vet at dette er i orden og ikke noe juks.
– Greit for meg. Du er ikke den første jeg fikser en ny identitet for. Dette kan jeg skjønner du. Og du ville til England var det så?
– Ja. Har ei dame der. Starte nytt ikke sant?

Billy mumler for seg selv mens han leter etter noe i skuffen på det digre brune skrivebordet. Kontoret i halvetasjen over produksjonslokalene er støvete og mørkt. Eneste lyskilden foruten det vesle vinduet med ugjennomsiktig glass er en flaskegrønn skrivebordslampe fra Ikea på det tunge skrivebordet.

– Du fikk med deg at jeg må ha en erklæring på at de 250 tusen er mine hvis det skjer deg noe. At du stryker med før fristen til å betale resten er ute for eksempel?
– Ja, alt er ordnet med banken. Har kopien her i konvolutten sammen med pengene.
– 500 tusen i kontanter?

Morderen leverer den tykke grå konvolutten til den kortvokste mannen bak skrivebordet

– Ja. Svindyrt spør du meg.
– Åja? Du synes det burde være gratis å slippe unna når du har slått i hjel kona med øks? Dette er faen meg billig skal jeg si deg. Mange har betalt mye mer enn det.
– Jada jada. Hvor fort kan du fikse dette?
– Fikser det idag. Med det samme.
– Idag? Fint! Litt vanskelig å ta inn på hotell under eget navn inatt hvis du skjønner hva jeg mener. Har jo vært på nyhetene denne greia, hehe.

Billy ser på mannen med et kjølig blikk som forteller omtrent hvor mye forakt han har for denne fyren, og tenker:
– “Han står faen meg her og flirer mindre enn to dager etter å ha hugget hodet av sin egen kone”

– Ser ut til at penga er i orden. Bli med ned så ordner vi papirene.
– Har du dem ikke her?
– Nei. Sven fikser dette nede i hallen. Han må ta bilde til passet ikke sant. Og stempel og sånn….
– Ok. Og denne Sven er til å stole på?
– Hehe. Hvis det er noen man kan stole på så er det Sven. Han nyter denne jobben…
– Javel. Men jeg skjønner ikke hvordan dere gjør det. Dette stedet er jo litt spesielt kan man si. Ikke det man forbinder med komplisert forfalskning av pass og papirer.
– Har hørt det før ja. Men vi har våre metoder skjønner du. Du forsvinner, det er sikkert. Ingen kan spore deg opp. Du har jo 250 tusen som garanterer det.
– Sant nok. La oss gå å få dette i gang.
– Følg meg. Og pass deg for maskinene i hallen.

De går gjennom produksjonshallen med et halvt dusin maskiner som brummer og går. En tung søtlig lukt forteller sitt tydelig språk om hva som blir produsert. Den litt spesielle kunden går et par meter bak fabrikkeieren uten andre tanker i hodet enn at han faktisk har sluppet unna med å kverke den ufordragelige og plagsomme merra han var så uheldig å gifte seg med for fem år siden. Han gleder seg til å komme til London og treffe den jenta han har møtt der borte flere ganger før på forretningsreiser.

De passerer gjennom en stor skyvedør beslått med rustfritt stål inn til et annet rom, og Billy´s “gjest” legger forbauset merke til at støyen fra fabrikkmaskinene nærmest blir borte når døren lukkes bak dem.

– Dette er Sven. Han vil ordne resten for deg.

Sven er en stor, fet mann med et hvitt skittent forkle utenpå en skitten kjeledress av blå dongeri. Fett tynt hår ligger ned i pannen og øynene har en sløv, nesten feberaktig glød ved seg. De glimter til idet den fremmede kommer inn sammen med Billy. Rommet har betonggulv som er mørkt av væte og en stram rå lukt som gjør kunden urolig. Han henvender seg til Billy:

– Hva er dette? Trodde vi skulle ordne med papirene?
– Slapp av. Sven ordner bildene her nede mens jeg henter papirene. Du ser vel hvor fint lys det er her i forhold til kontoret? Til passfotoet ikke sant?
– Jo, men…
– Sven! Dette er kunden jeg fortalte deg om. Du vet hva du har å gjøre?

Sven svarer ved å nikke energisk med hodet. Han sier ingen ting, men øynene gløder mer enn før og et flir brer seg over det fete, glinsende ansiktet.

– Sven fikser dette, og så henter jeg passet oppe på kontoret. Kommer tilbake straks, greit?
– Jaja. Men fort deg. Blir nervøs av denne fyren.

Morderen er tydelig blek nå. Han ser på Sven og tilbake på Billy, som snur seg og går mot døren. Billy går ut av rommet og det høres et oljet tungt klikk idet døren låses fra utsiden. Med et måpende utrykk i ansiktet snur han seg for å spørre denne Sven hvorfor døren blir låst. I det samme ser han Sven løfte noe ut av en slags verktøkasse som står langs vindusveggen i rommet. Det er en stor, tveegget øks….
**

Billy Oskarsson går rolig gjennom produksjonshallen på vei mot trappen til kontoret. Han smiler. Da han startet egen business for 20 år siden hadde han aldri trodd at en liten fabrikk for produksjon av kattemat på den svenske landsbygda skulle bli så lønnsom…

Bibel i Glasshus

Det å stikke nesen for langt frem har vel noen hver av oss har blitt beskyldt for. Selv om noen av oss har hørt det såpass mange ganger at det mister litt av brodden etter hvert…

Men er det ikke slik da, at dersom man er først ute med å stikke nesen frem så vil du samtidig være den første til å oppdage om det er noe der det er verd å snuse litt på? Det er ikke så dumt.
I samme slengen får man tidlig anledning til å trekke til seg værhårene når noe er i ferd med å begynne å stinke.

Det å uttale seg om alt og ingenting er å stikke nesa langt frem, eller kan ihvertfall være det.

Det gleder jo folk med skrivekløe at noen gidder å lese det man skriver, og det at noen hisser seg opp over det er en herlig bekreftelse på at det ikke bare er likegyldig pjatt. Så mange takk får jeg vel si. Den det gjelder får ta det til seg.

Og som svar på tiltale og din bruk av diverse bibelsitater om å kaste den første sten osv har jeg dette å si deg:

Den som kaster den første sten har da i hvert fall et snev av originalitet.