Jeg tror løsningen på Lykkens gåte ligger i å gi virkeligheten en sjanse. Den er ikke så verst skjønner du, hvis du bare innser at det å svømme mot strømmen ikke gjør annet enn å ta fra deg muligheter samtidig som du blir fryktelig sliten.
Ved å anerkjenne at det er en grunn til at tidens elv flyter den veien den gjør, selv om vi ikke forstår den eller hvorfor den gjør det, da vil utsikten til begge bredder bli vakker og mangfoldig og du kan oppdage neste sving uten å anstrenge deg…
Samtidig som du får en sjanse til å samle nok krefter til å gå i land her og der og oppdage den vakre vegetasjonen og alle de rare dyrene som er selve livet… Og uansett om du velger å gå tilbake og vade ut på samme sted som du kom opp, så er det definitivt ikke det samme vannet som du forlot.
Og vi bør se mot naturen i spørsmål om tidens elv og hvordan vi bør forholde oss til den. For er det ikke et velkjent faktum at det å svømme mot strømmen er det aller siste et sjødyr gjør? Når laksen hopper og spretter mot strykene så er det ene og alene for å oppnå en ting.
Den er slett ikke lykkelig eller glad slik vi feilaktig tror i vår enfoldighet.
Dens mål er å forsere alle strykene for så å dø.
Det er forbruk av dens siste krefter i en desperat kamp for å ikke komme for sent til sin egen eksistens ende…
All erfaring, all fornuft og all natur forteller samme historie hvis du bare tar deg bryet med å lytte.
La deg føre med strømmen, vær våken og se mulighetene, grip grenen på et vakkert tre eller svøm inn til en varm sandbanke i solen når anledningen blir gitt deg. Det er aldri for sent å la seg føre videre. Hvis du ønsker det.
Og det viktigste spørsmålet er kanskje dette:
Hvordan skal du ellers komme til Havet?
Jeg lurer på hvor gammel man må bli før man lærer seg å sette kursen etter stjernene
Ord kan gjøre det samme. På samme måte som en tryllekunstner på en scene lurer oss til å se noe annet enn det som virkelig foregår, så vil det med ganske enkle virkemidler være mulig å fremstille en virkelighet med ord som umiddelbart ikke kan tilbakevises som feil, selv om vi vet at det er det. Det er ganske interessant dersom man begynner å se nærmere etter når det gjelder ting vi ser på som sannheter. Det kan nok være sundt å tenke litt kritisk selv når det gjelder etablerte sannheter og ting som fremstilles som fakta i media, enten det er på tv, nett eller trykte medier. Kanskje helst det siste. Ved å ha et kritisk blikk på ting vil det raskt bli klart at det aller meste faktisk er litt annerledes enn det ser ut til…
Straks guttene var ute av butikken viser det seg at fotballen var på tilbud, og at guttene bare skulle ha betalt bare 25 og ikke 30 kroner.
Men det å tenke på noen vi er glad i som nære er ikke bare en egoistisk tanke. Det å ville noen vel er en energi på lik linje med andre energier.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.