En ting som gir meg trøst og varme på denne tiden av året er den fysiske årsaken til at bladene blir gule, grønne, brune og faller av. Jeg ser at det er lite romantisk, men det får våge seg. Det som gir grønnfargen er klorofyll, et slags sukker for å si det enkelt. Den blir ikke borte når bladene dør. Den trekker seg bare tilbake gjennom stilken, gjennom kvisten, gjennom grenen. Den blir bokstavelig talt liggende mellom barken og veden. Der er treets frostvæske, som gjør at det overlever gjennom vinteren, kulden. Grønnfargen vi liker så godt er aldri borte. Den har bare en ny oppgave før den igjen gir glede og velsignelse.
Vi bruker daglig maskiner som er bygget på dette prinsippet. Når du våkner en gnistrende kald morgen og går ut for å starte bilen. Så er det denne sukkerblandingen, glukose, som gjør at motoren ikke har frosset og at du kan kjøre på jobben.

Dette har vi lært av trærne. Og vi som trodde at de bare sto der…

I will never forget,

the day we met.

You shone like a star,

like you’ve done every day I’ve seen you so far.

Your green eyes nearly took my breath away,

they said more than I ever can say.

You were so cute and shy,

all I ask now, is; why??

You won my heart and I was so glad,

why am I sitting here – so painful and sad?

You were the only girl I wanted and loved, but you’re gone,

God – what have I done?

Don’t put the blame on yourself my dear friend,

this email was hard enough to send.

I will never forget you, because I really loved you,

every minute without you feels like an hour, and that is true….

Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg ham.
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg så overgi deg til ham.
Selv om sverdet han har gjemt under vingene kan såre deg.
Og når han snakker til deg så tro ham.
Selv om hans stemme kan knuse dine drømmer
Slik nordavinden legger hagen øde.
For slik kjærligheten kroner deg, skal han også korsfeste deg.
Slik han virker for din vekst, slik virker han også for din beskjæring.
Slik han stiger opp til din høyde og kjærtegner de spedeste grenene som skjelver i solen.
Slik skal han også stige ned til dine røtter og ryste dem der de klamrer seg til jorden.
Som kornaks samler han seg opp i seg.
Han tresker deg så du blir naken.
Han sikter deg så du blir fri fra ditt skall.
Han maler deg til du er hvit.
Han elter deg til du er smidig.
Og etterpå etterlater han deg til sin hellige ild, så du kan bli et hellig brød på Guds hellige fest.

Alle disse tingene skal kjærligheten gjøre med deg, så du kan lære å kjenne ditt hjertes hemmeligheter, og i den lærdommen bli en del av Livets hjerte.

Men hvis du i din frykt kun søker kjærlighetens fred og kjærlighetens velbehag,
Da er det bedre at du dekker til din nakenhet og forlater kjærlighetens dørstokker.
Og går inn i den årtidsløse verdenen der du skal le, men ikke all din latter, felle tårer, men ikke alle dine tårer.

Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv, og tar ingenting annet enn fra seg selv.

Kjærligheten eier ikke og vil heller ikke eies.
For kjærligheten er tilfreds med kjærligheten.

Når du elsker skal du ikke si ”Gud er i mitt hjerte” men heller ”Jeg er i Guds hjerte”.

Og ikke tro at du kan styre kjærlighetens kurs, for hvis den finner deg verdig vil kjærligheten styre din kurs.
Kjærligheten har ingen andre ønsker enn å oppfylle seg selv.
Men hvis du elsker og har behov for ønsker, la disse ønsker være dine:

Å smelte og bli lik en sildrende bekk som synger sin sang i natten.
Å kjenne smerten av for mye ømhet.
Å bli såret av ditt eget syn på kjærlighet;
Å blø, villig og frydefullt…
Å våkne ved soloppgang med et bevinget hjerte og prise en ny dag med kjærlighet.
Å hvile ved middagstid og meditere over kjærlighetens salighet.
Å komme hjem ved aftenstid med takknemlighet.

Og så sovne med en bønn for den elskede i hjertet og en lovsang på leppene.

Det er møisomt nok i et kristent Land
at finde sin Lykkes Havn,
naar man skal gaae om som en hedensk Mand
mellem Folket foruden Navn.
Man skjældes da ud for en udøbt Hund,
og haanes af mangen En, –
tit skar det mig dybt i Hjertets Grund,
jeg er jo dog ikke af Steen!
Nu slaar da Forløsningens Time snart;
om en Uge saa er jeg fri,
det nye Menneske da i en Fart
som Kristen jeg putter mig i.
Som Kristen? ak ja, Gud hjælpe saasandt,
det er lettere sagt end gjort;
thi faar jeg end Navnet, Forbundets Pant,
det frugter vel ikke stort.
Thi Alle ere vi Adams Børn,
maa lyde Naturens Norm,
En svæver i Skyen som Kongeørn,
En kryber i Støvet som Orm.
Jeg kan ei forlade min vante Vei,
jeg følger den kjækt som en Mand,
skjønt tit den gaar over skovdækt Hei
og gjennem et umildt Land.
Jeg siger Jer Tak for I fulgte mig hid,
en Tak med bevæget Hu, –
naar jeg kristnet fremtræder, da er det min Lid,
I følge et Stykke endnu! –

Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt

Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul
Og snur du fikserbildet
ser du en fugl

Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud

Jeg tror på en lampe
jeg tror på en ring
med makt over mange
usynlige ting

Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølvannsstripe
et seil og et ror

Jeg tror på en hemmelig
sødme som er
i søvn og i honning,
i hvalper og trær.

Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek

Ola er syk og må holde sengen

Da kan vi nok en gang utføre det anatomiske kunst-stykket det er å slå oss selv på skulderen.

Det er ikke ironisk ment, tvert imot.
Jeg er stolt av å leve i verdens nest eldste fungerende demokrati, med en 199 år gammel grunnlov.
Norge er ikke bare verdens definitivt rikeste land, vi trenger kikkert for å se det nest rikeste…

Vi er velsignet med ressurser som er i overkant av det selv den mest naive optimist kan drømme sammen, og vi har en velferd som er uten historisk sidestykke.

Vi er vinnere, og vi viser det frem på en forsiktig men effektiv måte. Våre hjelmer har ikke horn lenger (og har for øvrig aldri hatt det), men vi har blod i årene som fortjener at vi tar vare på vår arv og våre goder.

Som i gamle dager senker vi vindelbroen for de som kommer i fred. Vi åpner spiskammerset og gir ly. På denne dagen lar vi alle være en del av oss som nasjon, og vi lar flagg være flagg og godtar andre størrelser enn vår egen. De fleste av oss i hvert fall.

At det norske flagget har det innbyrdes forhold på 16 til 22 og fargene tilsvarer #EF2B2D og #002868 i RGB-systemet er nok bare noe få bryr seg om, men selv det er nøye gjennomtenkt av folk vi kanskje burde minnes med mer respekt enn vi gjør.

Vi har veldig mye å være stolt av, og veldig mye å miste. Heldigvis har vi ledere som vet å sette ut vaktposter og hindre beleiringer og de som måtte bringe oss ufred.

Vel har vi fått utlevert goder av naturen som er enestående og rike, og vi vet at det forplikter, men vi har ingen plikt og kanskje ikke engang rett til å la andre enn oss selv styre og forvalte dette arvesølvet.

Det er å håpe at alle skjønner hvor utsatt vi er og hvor viktig det å stoppe forsøk på å klore til seg vår rikdom, på et tidlig stadium.

Helt konkret så forsøker nå et utarmet, mislykket og døende system å hente kapital ved å ”bøtelegge” staten Norge for diverse ting i sin desperate kamp for å opprettholde en union som har spilt fallitt. Alle unioner er født med en dødsdom som attest. Også denne.

Det å være heldig blir nærmest fremstilt som en dårlig egenskap av visse personer og organisasjoner. Det er selvfølgelig fullstendig feil og kun et utslag av egen smålighet og misunnelse. Men det forplikter å være heldig og velstående. Noblesse Obligè.

Til alle tider, og på alle steder har det vært slik at man sørger for sine egne først og fremst, og forsøker etter beste evne å deretter gjøre det beste for fremmede som trenger støtte og hjelp.

Vel, akkurat nå er også ”til alle tider”. Det er kanskje viktigere enn noen gang å beskytte oss som folkeferd og som familie.

Nasjonalisme har blitt et banneord, men det betyr egentlig bare at vi ønsker å ta vare på oss selv og det som er vårt. Kan det være feil?

Du er fortsatt hjemme selv om du har huset fullt av gjester, er du ikke?

Nasjonaldagen er det norskeste som finnes.

La oss ta vare på vårt særpreg. La oss gjøre det anatomiske kunststykket enda et hakk mer avansert:

La oss legge en beskyttende arm rundt enhver som trenger det, uansett farge eller fasong, samtidig som vi klapper oss selv vel fortjent på skulderen.

Med all respekt for advokatstanden; trenger de virkelig å vurdere og diskutere om det er greit for en tidligere klient å bli hengt ut i en bok?? Det er det SELVFØLGELIG IKKE. Vi tiltenker disse menneskene både intelligens og omdømme som er minst like solid og balansert som den jevne borgers, og så bruker de tid på dette sludderet som det vel åpenbart er å skrive en bok om sine egne bravader hvis vi begynner å se på motivene. Det er litt vanskelig å se motiver for dette ut over det rent kommersielle. Og skulle de begynne å argumentere for at det er til «publikums beste» at de forteller sin egen historie om store begivenheter, ja da er det I HVERTFALL på tide å klyve ned fra sine høye hester…
Det snakkes om historisk dokumentasjon, og den er nok grundig og langt bedre ivaretatt av andre. Av horder med historikere, studenter med katastrofer som hovedoppgave, doktoravhandlinger om 220611 og mye mer. At advokater får en profesjonell forfatter til å skrive ned deres personlige opplevelse av fæle saker som har blitt omgjort til et mediesirkus er i beste fall usmakelig.
Det mases alltid om at vi ikke må glemme all elendighet av alle slag. Hvorfor ikke det? Det blir ikke borte av den grunn, og vi får heller ta det frem når det er nødvendig. Men enkelte ting bør glemmes eller i det minste ties om. Å til stadighet bli minnet det gir neste daglige doser negativitet til et helt folk som vi ikke trenger.
Hva med å bruke energien vår på positivitet, fremdrift og på å finne gode løsninger til alles beste, ikke minst kommende generasjoner? I stedet for å dvele ved elendighet?
Elendigheten klarer seg ganske utmerket uten hjelp.
Det er alt det andre vi må bruke tid, krefter og evner på…