Var det ikke det vi sa, sa mange. Og mange sa det gjerne en gang til. Vi sa jo at havene kom til å stige, sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned i tide og utide. Det måtte jo bli problemer en dag.
Det var liten trøst i at de fikk rett. Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av alle strømmene det dårlige været hadde stelt i stand. Den drev sørover, smeltet ved Afrika og skylte bort det som var av ørkener. Sjiraffer fikk vann i ørene, havet ble enda større.
Over hele kloden ble fjell til øyer, regnet hadde ikke tenkt å gi seg, ikke bekkene heller. Øyene ble både mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på.
Strømmen gikk og folk spiste frossen ferdigpizza. Svømming ble en folkesport og alle sloss om båtene. Så mye slossing var det, at farkostene sank èn etter èn. Til slutt var det for sent å lage nye.
Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure og døde ut.
**
En del dyr, som ikke var avhengig av ferdigmat, levde videre. De spiste ting du ikke vil vite om, spiste hverandre, drakk melk fra mødrene sine. Sånt kan man ikke fortsette med i all evighet. Du har kanskje hørt om hvordan livet kom fra havet og opp på land for lenge, lenge siden. Hvordan fiskene fikk dilla på sandstrender og begynte å spare til føtter. Hvordan de spaserte inn på slettene og sluttet å vaske seg.
Nå hendte noe liknende, bare i motsatt rekkefølge:
Da øya Everest forsvant, svømte dyrene i ring en stund, fløt litt på magen og smakte på problemet. Havet var endeløst. Over var det ingenting og under sved det i øynene. De stakkars dyrene hadde ikke noe valg i lengden. Ville de ha mat så måtte de dykke etter den. Fuglene holdt sitt på det tørre en stund til, spiste de siste fluene og fløy så lenge de orket. Klart det var nytteløst. Til slutt klasket de mot havflaten og ble liggende og kave. Alle var i samme båt som det heter, bare uten båt.
De som klarte seg best var de som tilpasset seg livet under vann. De holdt pusten en stund, og utviklet gjeller og sånt. Sånne ting er ikke fort gjort. Tusen millioner år tok det faktisk. Og da hadde de fleste glemt hvordan det hele startet.
Verden var totalt forandret, fylt med nye utfordringer og nye ting å irritere seg over. Korallene var de eneste sikre tilfluktsstedene når de nye rovdyrene truet, rovdyr som ikke gjorde skam på sine forfedre.
Og så var det Korallreven…
En stim av sjøfugler kavet forbi da korallreven forsiktig stakk hodet ut av hiet sitt. Ikke særlig elegant, tenkte han. Et par solstråler hadde lurt seg inn i det lille våtrommet, glitret på veggene og blinket i øynene hans, lokket ham ut av søvnen. Reven snuste varsomt rundt åpningen og strøk noen sjøsniler ut av pelsen. Jommen var de frekke, de sleipingene.
Reven hadde sovet hele natta og var skikkelig tørst. Tørsten var den største plagen i livet hans og saltvann er totalt udrikkelig. Om du har prøvd, vet du sikkert at det gjør deg enda tørstere, at det får tunga di til å henge ut av munnen og magen til å snurpe seg.
Heldigvis fantes det en annen løsning på problemet, en som hadde funket bra lenge.
Korallreven kikket først til venstre, og så til høyre. Han myste med øynene for å se detaljene i vannet, kikket til venstre en gang til, og opp og ned. Så blottet han svømmehuden mellom tærne og svømte bort fra den enorme veggen av korall, ut på dypt vann.
Reven hadde sine streker. Han var da et rovdyr. Han likte å tenke på seg selv som sjømusas største skrekk, men alt i alt var han nok mer bytte enn jeger. Større og farligere skapninger lurte der ute: salte bjørner og sjøleoparder som lot tennene løpe i vann. En del planter var også farlige, som for eksempel knipetangen. Hadde du først fått foten i en knipetang, kunne du like gjerne rope på sjøleoparden så den fikk deg mens du var fersk.
Men egentlig var sjøkua den største trusselen. Ofte var det disse som spiste korallrever til slutt. Men sjøkua var samtidig det dyret korallreven var mest avhengig av.
Reven kjente melketørsten i munnen og økte tempoet på frasparkene…
Kuene hadde forandret seg mest av alle dyr de siste tusen millioner årene.
Den sure smaken av sjøgress hadde drevet kuene til en mer aggressiv livsstil og gav dem smaken på kjøtt. De var som en slags undervanns grizzly-kuer, umulig å sette i bås.
Tennene var ikke så skarpe, men sjøkuene hadde tre rader innenfor hverandre, og tyggemusklene var svært godt utviklet. En sjøku kunne tygge stein om hun ville. På toppen av hodet hadde sjøkuene tre digre horn. Beina hadde utviklet seg til skrekkelige fangarmer som omkranset det myke juret.
Man holdt seg unna sjøkuer midt på natta. Da var de sultne og meget uberegnelige. Men om dagen var de temmelig sløve. Sjøkuene hadde gitt opp å gå på jakt når det var lyst. Alle kjente igjen den merkelige fasongen deres på tusen meters avstand og hadde god tid til å gjemme seg.
Kuene syntes dette var ensomt, kjedelig og litt urettferdig. Derfor inngikk de en avtale med de andre dyrene. De skulle ikke spise noen før det ble mørkt, og hvem som helst kunne drikke melk mot at de slo av en liten prat med kua. Få ville si nei takk til en slik avtale.
De var dødstørste alle samme. Og i sjøkuas favn var de trygge for andre rovdyr. Reglene gjaldt ned til tusen meter. I dypet nedenfor var det mørkt hele døgnet. Rotet man seg dit var man fritt vilt.
Den nye tryggheten gjorde dyrene godt. Sjøkuer ble ganske populære. Dessverre var ikke alle like morsomme å prate med. Noen vill bare snakke om spising av små dyr. Noen snakket i timevis uten å si annet enn ”møh”, eller var sykelig opptatt av juridiske problemer.
Korallreven var et vanedyr. Han brukte alltid den samme sjøkua; en voksen ku som hadde sett mye, som hadde litt mer stil enn de andre. Melka var kanskje ikke den aller beste, men samtalene var både hyggelig og lærerike. Det hadde utviklet seg et slags merkelig vennskap mellom han og kua. Hun hang på det samme stedet hver dag, vente på han og stelte med han.
Reven kunne nesten ikke forstå at en ku kunne være så god. Han skulle gjerne vært hos henne hele tiden. Men innerst inne lå en liten klump av usikkerhet, en naturlig angst for sjøkuer om natta, en redsel det var vanskelig å komme over, selv blant venner.
***
Reven fòr som en pil gjennom vannet. Øynene fulgte nøye med omgivelsene. Han smilte da han nærmet seg kua si, og kua lyste opp da hun fikk øye på han.
”Du ser så glad ut i dag,” sa reven. ”Har det hendt noe?”
”Neida. Jeg har bare gledet meg til å se deg,” sa kua.
”Du ser meg da hver dag,” sa reven.
”Ja,” sa kua. ”Da har jeg god grunn til å se glad ut.”Hun la hodet på skakke og tygde på ingenting, strakte på fangarmene mens reven klødde henne over ryggen og opp til hodet.

Her oppdaget han noe merkelig. Kua var tørr bak ørene, tørr søm knusk. Reven hadde aldri opplevd noe lignende, bortsett fra en og annen tørrfisk.»Gjør det vondt når jeg tar på det?»? Spurte reven. Kua ville ikke snakke om det. Reven var ikke så interressert i tørt prat selv helle. Han svømte mot undersiden og strøk snuten forsiktig mot juret hennes.

”Jeg blir så glad når du drikker melka mi,” sa kua. ”Det gjør jeg da gjerne,” sa reven. ”Det gjør jeg da hver dag.””Det gjør du,” sa kua.

Reven pattet i vei og ble roligere i kroppen for hver sup.Han følte en underlig trygghet, en trygghet som gjorde han litt redd. Det var helt sprøtt.Kua hans var noe helt utenom det vanlige.

”Jeg skal aldri glemme deg,” sa kua etter en stund.”Det blir da ikke så lett heller,” sa reven og svelget. ”Når jeg kommer hit hver dag mener jeg.””Jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke kommer til å glemme deg,” sa kua.

Reven syntes det ble litt pinlig. Kua var så annerledes i dag. Som om hun var moren hans eller noe. Som om hun ikke drev og spiste små pelsdyr, midt på natta. Hun snakket aldri om det.”Jeg skal ikke glemme deg heller,” sa reven, og supet seg ferdig.

Kua var våt i øynene da han dro. Det var hun jo hver dag. De levde tross alt under vann. Likevel syntes reven øynene hennes var ekstra våte i dag.”Jeg ser deg i morgen,” sa han. ”Som vanlig.”

Sjøkua blunket og vinket forsiktig med fangarmene. Hun hang ganske lavt i vannet…

*******

Det var lenge til det ble mørkt, men reven svømte tilbake til korallene, spiste et par sjøpølser og lekte med en vannslange. Det var ikke så morsomt som det pleide å være. Reven følte seg litt tung for brystet, men skjønte ikke hvorfor. Han fikk lyst til å legge seg på ryggen, lukke øynene og la verden ta han.Et øyeblikk dro han nesten tilbake til sjøkua igjen, selv om han ikke var tørst lenger. Alt var dumt og rart inne i hodet hans.

Det lille rommet mellom ørene hans var fullt av ku. Han hørte seg selv si at hun kunne få spise han. Det gjorde ingenting. Han skulle klare å leve med det. Kua hadde sagt at hun aldri skulle glemme han. Kanskje hun ville spise han først og huske han etterpå.

Reven ristet på hodet for å få bort de teite tankene. Han kunne like gjerne gå i hi for natta før han ble revet med, slik rever ofte blir, før han gjorde noe virkelig dumt.

Han la seg i en krøll, innerst i hiet, men fikk ikke sove. Det var ikke mørkt nok. Han lå og vred seg, irriterte seg over sjøsnilene, svettet så vannet ble enda saltere. Han ble tørstere enn på lenge. Til slutt ble det mørkt. Nå måtte han være der inne og det ble ingen søvn i det hele tatt.

Det var kua som var rar først. Det var helt sikkert. Så hadde han liksom blitt smittet. Hun skulle værsågod få forklare i morgen.

En ku og en rev som ble venner. Det var kanskje ikke rart de ble skrudde i hodet.

*******************

Han var tidlig ute neste morgen, tidligere enn noen gang, og tørstere. Morgenfuglene satt fortsatt i korallreirene og renset vingene for plankton.

Små kjøttslintrer hang i vannet, rester av idioter som hadde beveget seg ute om natta.

Bitene sank ned i mørket, der ingen regler satte grenser, der alt var lov…

Reven hadde vannkjemmet pelsen sin. Han ville være fin for kua. Nå bet han tennene sammen og svømte målbevisst. Tunga klistret seg til ganen, som om han hadde spist lim og ikke svelget ordentlig. Så tørst var han.

Plutselig innså han at hadde svømt forbi der kua brukte å henge, uten å se henne.

Han snudde og svømte tilbake, svømte i sirkel, svømte rundt seg selv uten å se så mye som en spene.

Han hadde kommet for tidlig. For første gang i sitt liv.

**********

Flere sjøkuer, i forskjellige farger og størrelser, dukket opp mens han vennet. De hang rundt omkring og småpratet med gjester.

Men kua til reven var søkk borte. Timene gikk Han hadde ikke vært rolig uten grunn. Nå holdt han på å dø av tørst.

Reven tenkte ikke klart lenger. Han svømte bort til en av de nærmeste kuene, en diger en som var ledig. Hun var skikkelig feit, omtrent som en sjøelefant. Reven ble hengende ved siden av henne, lette etter ord, vridde seg i vannet som en annen klut. Han hadde ikke vært så nær en fremmed ku på over et år.

”Hva er det du fomler etter,” sa kua. ”Du kjenner vel reglene.”

”Jooo,” sa reven. ”Men jeg leter egentlig etter en annen ku.”

”Du ser da virkelig tørst ut,” rautet kua.

Hun var av den ustabile typen som kavet med fangarmene for å ligge i vater, for å unngå å ligge med magen opp, som en død fisk.

”Er det noe galt med meg kanskje?” glefset hun.

”Æh, nei da,” hostet reven ”men jeg er virkelig bekymret for…”

Kua kveilet en diger fangarm rundt reven så lufta gikk ut av den lille kroppen. Hun trykket panna hans mot sin egen. Den var sleip og myk. Panner burde ikke være sleipe og myke. Øyevippene hennes krafset i ansiktet hans når hun blunket.

”Har ikke jeg like mye rett til selskap slik som andre kuer? Har jeg ikke melk, jeg også?”

Det gikk kaldt nedover ryggen på reven, tre ganger rundt halen og opp på magen.

”Helt klart!” sa reven

Han tittet på det oppblåste juret hennes.

”Du synes kanskje jeg er feit,” sa kua

Hun strammet fangarmen så det knaket i nakken hans. Reven hadde ikke noe valg.

”Jeg tror faktisk jeg tar en slurk jeg,” hikstet han. ”Nå med en gang.”

”Vær så god,” smilte kua og fikk raskt en mer vennlig tone.

Reven gikk forsiktig til verks, men trykket i juret var enormt. Før han visste ordet av det hadde ti liter melk funnet veien ned i magen hans.

Han lukket øynene. Han tenkte på sin vakre mø. Han savnet henne.

********** fortsettelse følger

Noen ganger blir det vanskelig å forstå hva som er drivkraften bak enkeltes engasjement innen politikk og styre&stell.
Vi nevner ikke navn og parti, siden det handler om høyrefolk.

Jeg sier ikke at det er umulig å se positive sider ved det å ønske å være en del av EU, eller forestillingen om den opprinnelige tanken bak EU. Men det er veldig vanskelig.

På det beste er det en romantisk forestilling om et felleskap til alles beste. En forestilling som alle opplyste mennesker for lengst burde ha ristet av seg, rett og slett fordi den er nettopp det; en forestilling og et moderne Utopia.

Alle ser og vet at dette er en union i full oppløsning, det finnes ikke et snev av tvil, men likevel er det noen som tilsynelatende virkelig mener at vi skal gi denne sørgelige samlingen skakkjørte og miskjøtte land tilgang til våre rikdommer og resurser.

Vi har skamløst rike naturforekomster av alt mulig, det er så. Litt flaks skal man ha. Men vi må ikke glemme at vi har enorme resurser som er bygget sakte men sikkert opp av oppfinnsomhet, eventyrlyst, kunnskap, entreprenørskap og beinhardt arbeid.

Vi er et folkeferd som står på og som lykkes! Vi har unormalt mange flinke folk her til lands. Selv om jeg er aktivt uinteressert i sport og den slags må det også sies at det er ganske utrolig hvor mange verdensmestere og slikt vår nasjon har fostret.

Vår alles landsmoder Gro Harlem Brundtland formulerte det elegant og presist:
”Det er typisk Norsk å være best” Og det er det virkelig.

La oss innrømme det, men uten blygsel. Vi har ALT. Og vi har forbasket mye av det.

Noen hisser seg opp over at vi gir penger til massevis av land og organisasjoner rundt omkring i verden. Omtrent de samme raser over at vi tar til oss mennesker som er i nød eller trenger beskyttelse.

Det er rett og slett en forpliktelse for oss som verdens desidert rikeste nasjon å hjelpe der vi kan, og vi har absolutt råd til det. Det kan nok diskuteres hva slags formål og hvilke kriterier det øses ut penger for, men det er det faktisk ikke vi fotfolket som bestemmer, men våre folkevalgte. Med trykk på ”våre”, for det er nemlig det de er. Vi har selv valgt dem.

I følge undersøkelser presentert i media er det et samsvar mellom de som roper og skråler høyest om disse temaene og de som ikke gidder å lette baken ut av sofaen for å slepe seg til nærmeste stemmelokale. Det er således helt på sin plass å be dem å holde munn allerede.

Faktum er at AS Norge bidrar med midler til veldig mange gode formål. Det kunne sikkert vært mer og kanskje annerledes, men det må vi altså overlate til de som har greie på slikt.

Vi har altså ikke bare alt, men vi har alt i bøtter og spann. Det er vel og bra, og vi trenger å være grenseløst takknemlig for å være født på denne vesle flekken på kloden.
Ihvertfall er jeg det, og prøver etter beste evne å formidle min takknemlighet på daglig basis med adresse der jeg tror den hører hjemme.

Det å være svært takknemlig og glad for å være borger av klodens beste nasjon er ikke i noe motforhold til å se på fremtiden med en viss skepsis, og det å tenke at det å melde seg inn i en union på vei utfor stupet er fullstendig feil.

Historien er full av eksempler på det som nå skjer med EU. Det begynner med en blanding av gode intensjoner og enkelte nasjoners kløktige overtalelse av andre land til å gi fra seg herredømme over egne resurser. Det ser fint ut så lenge det er oppgangstider, og det virker tilsynelatende dempende på fallet når nedgangstidene kommer. For det gjør de!

Da får pipen en helt annen lyd, og de største aktørene og pådriverne i denne skrantende unionen viser sitt sanne ansikt.
Når krybben er tom bites hestene er det noe som heter…

Uten historie er det ingen fremtid. Filosofer har sagt dette i flere tusen år, og det er allment godkjent at dette er et faktum. Vi lærer det på skolen. Allesammen.

Likevel gjør vi det motsatte. Ja, ikke vi her i Norge da, og ikke i Sveits eller på Island heller bare for å ha nevnt det.

Men EU-landene og de som styrer disse har mot bedre vitende dannet en union som historisk sett er dømt til undergang. Hvorfor det tenker du kanskje?

”Uten historie, ingen fremtid” Av det må vi forstå at det å se til historien når vi skal fatte våre beslutninger er det eneste riktige. Vi må observere historien og lære av dens feil. Det er hele vitsen med utsagnet.

Da melder det seg følgende selvmotsigelse: Hvis noen foreslår en enorm union med flere titalls nasjoner, er det da ikke naturlig å se på de historiske fakta om hva som er historien rundt det å inngå en slik union? Jeg synes det.

Hvis vi tar en rask titt på unioners historie gjennom tidene, hva er det som trer tydelig frem som et felles trekk? Hmmm. Hva kan det være mon tro?

Svaret er krystallklart, uomtvistelig, ugjendrivelig og treffer alle som gidder å se etter midt i trynet:

Det Gikk Til Hevlete! Samtlige, ganske nøyaktig 100%, av de inngåtte unionene av mange og merkelig slag endte med uvennskap, fiendtlighet og i et overveiende antall med krig, brå død og blodsutgytelse. Det er bare et spørsmål om tid.

Uten unntak var det sakesløse og uskyldige mennesker det gikk verst ut over, og det førte til omfattende nød og sult og elendighet for de som ikke ble berørt av selve kamphandlingene eller hadde noe som helst med styringen av elendigheten å gjøre.

Den eneste konklusjon på enhver vurdering av hvorvidt det er lurt å være med i en union eller ikke er et rungende NEI. Det finnes ikke et eneste historisk argument for å være for noe slikt.
Ikke før og ikke nå. I hvert fall ikke nå. Historie og fremtid.

Det har vært nevnt før her i denne boblen, men det fortjener å gjentas synes jeg. Så da får du det en gang til.

Det virker som en god idè å bruke hodet i hvert fall minst like mye som hjertet når man skal vurdere hva som er til nasjonens beste. For det eneste vi har å forholde oss til er jo nettopp det; nasjonens beste. Det er vårt eneste anliggende når det kommer til stykket. Og de som ikke har dette som fokus vil antagelig bare sitt EGET beste. Dem om det, det er ikke en bærekraftig eller langsiktig holdning, og vil før eller siden komme å bite dem i baken.

Det vi som lever i dag og kan bestemme selv vil og er forpliktet til er å sørge for at våre barn, barnebarn, og kommende slekter for øvrig har det de trenger for å leve et verdig liv.
Det å tenke at kommende slekter skal ha det så godt som vi har det i vår tid er kanskje litt naivt, men vi må gjøre vårt ytterste for at de skal ha det så godt som overhodet mulig. Det er vår rett og det er vår plikt.

Forenklede fremstillinger blir ofte kritisert. Men når det oppstår eller ser ut til å snarlig oppstå nød, er forenkling det virkemiddelet som ligger nærmest og som gir den raskeste tilgangen til mer betenkningstid og mer omfattende vurderinger omkring neste trekk.

Fakta er basis for all vurdering og diskusjon. Her er noen fakta:

1. Norge har enorme resurser i form av fossilt brennstoff. Mye tyder på at vi kan forvente å hente opp mer enn 3 ganger det vi hittil noengang har utvunnet.
2. Norge har verdens største kjente forekomster av Thorium. Dette er antatt å være fremtidens kjernebrensel. Det er publisert artikler som antyder at dette er eller kan være verd mer enn 100 ganger de verdiene vi hittil har funnet av olje og gass.
3. Norge har rettigheter til å fiske i så store havområder med så rike forekomster av fisk at vi kan forsyne store deler av Europa med fisk på permanent basis med riktig forvaltning.
4. Norge har en meget avansert teknologi-industri. Norge er verdensledende på en rekke av de aller viktigste områdene innen kommunikasjon, miljøovervåkning og flåtestyringssystemer. (logistikk innen skipstrafikk og flytrafikk)
5. Norge har enorme resurser i form av vannkraft. Vi har bygget ut under 30 % av de mulighetene vi har og kan levere fornybar og 100% miljøvennlig kraft med stor leveringsgaranti. En enorm handelsvare.
6. Norge har verdens største lager av frøsorter for gjendyrking av områder som har blitt eller vil bli ødelagt av katastrofer i fremtiden. Uvurderlig og avgjørende for eksistensen i rammede områder i fremtiden.
7. Norge besitter verdens mest avanserte forsvars og -våpenteknologi.

Det siste er ikke så hyggelig, og listen kunne vært mye lenger, men du får det generelle inntrykket.

Satt på spissen er det slik at når det går lukt til helsike rundt om i verden, så vil den ene etter den andre komme med lua i handa og be om godt vær på våre grenser.

Noen vil prøve andre metoder for å kare til seg det som er vårt, og da er det punkt 7 blir nyttig…

Vi får håpe det ikke blir nødvendig å tenke på den måten. Men vi kan ikke gi bort styringen på dette basert på et håp dessverre.

Vi er på toppen av næringskjeden. Det forplikter. Vi må gi der det er fornuftig, hjelpe de som trenger det og tenke at vi kan gjøre godt der det nytter. Noblesse obligè.

Men vi må ikke være så naive at vi lar noen andre ta kontroll over våre resurser. Aldri.
Det er tider for å dele, det er tider for å spare. Og det er tider for å være litt ekstra på vakt overfor de som vil utnytte oss.

Det er mange som ønsker det, og det blir sikkert brukt allverdens metoder for å oppnå det.

Den mest åpenbare og den som vi virkelig kan gjøre noe med som ett folk, det er forsøkene på å trekke oss ned i den bakevjen som heter EU.

Vi bør se på de som forfekter et medlemskap i denne med den ytterste skepsis, og stille store spørsmålstegn ved deres motiver og beveggrunner.

Når det gjelder alle de andre forsøkene på å tilegne seg vårt gull, så må vi overlate det til de som styrer landet vårt.

Jeg er ganske sikker på at de som gjør det akkurat nå er de rette til denne jobben.

Men det er en annen diskusjon en annen gang. Ca 9 september 2013…

Jeg er absolutt ingen fan av amerikansk tankegang, og kanskje spesielt den som blir presentert som typisk Texansk. Men de har et ordtak ”over there” som jeg synes er passe for oss her hjemme.

Vi har aldri hatt det bedre her til lands noen gang. Vi har det så bra som det er mulig å ønske seg, pluss litt til. Alt er stort sett helt i orden.

Ordtaket jeg tenker vi bør gruble litt over er dette:

If it ain`t broke, don`t fix it…

Scenario:

Du er sulten og har ikke spist på lenge
Du er tørst og har ikke tilgang på rent vann
Du er kald og har ingen tilgang på energi
Du er syk og vet ikke hvordan du skal bli frisk
Du har et problem og ser ingen løsning
Du er blakk og trenger penger
Du er utrygg og tør ikke å gå ut

”Bank bank”

Du banker på døren til en nabo som har smilt og vært grei alltid, men som du har flirt av fordi han er litt rar og gjør ting på en annen måte enn det du er opplært og vant til.

Naboen åpner og smiler godlynt til deg.

”Hei nabo. Kan jeg hjelpe deg med noe?”

Du sier;
”Ja, vi har rotet det til for oss her i nabolaget. Kan du være så snill å melde deg inn i foreningen vår, slik at vi kan snylte på alle dine tilganger og det at du gidder å jobbe i stedet for å sitte på ræva?”

Naboen sier:
”Det var synd at dere ikke fikk til å trylle penger ut av løse lufta slik dere hadde tenkt da. Og at dere ikke fikk til en union til tross for at historien vet å fortelle at det garantert ikke lar seg gjøre. Men stå ikke her å frys da kjære nabo. Gå heller hjem.”

Jeg trodde lenge at Ragnarokk var navnet på en musikkfestival.
Men etter å ha undersøkt hvem denne Ragnar var, skjønte jeg at jeg hadde misforstått hele greia…

Dommedag ser ut til være avlyst. Det var kanskje værforbehold? Det er jo litt kjølig.
Nå er jo ikke dagen over da, så det er kanskje litt tidlig å trekke konklusjoner.
Men så langt har det hverken krasjet noen digre asteroider, invasjonen av romvesener fra Pleiadene har uteblitt og global termonukleær krig er neppe nært forestående.

At kalendermakerne hos Mayaene ikke gadd å lage en kalender som gikk lenger er vel ganske naturlig. De startet 11. august år 3114 før Kristus, og det var et helsikes arbeid å hamre dette inn i steinblokker. Nok er nok tenkte de kanskje, og gikk hjem for å spise.

Dommedag er noe vi mennesker har behov for tror jeg. Vi trenger løftet det gir oss at det ikke skjer. Og vi trenger dramatikken i forventningen om at alt tar slutt for oss alle samtidig. Felles skjebne og så videre.

Skulle det vise seg å gå skeis likevel så kan du kjøpe deg fri for en drøy hundrings hos en kreativ entreprenør i Fairfield i Iowa, USA. (http://www.side3.no/article3125862.ece)

Personlig er jeg godt fornøyd med at jorden ikke gikk under i dag. Jeg har alt for mye å gjøre, og har rett og slett ikke tid til det nå rett før jul.

Vi får heller ta det en annen gang.

Og det er som kjent aldri for sent å gi opp…

”Skjønnhet blir til i betrakterens øye”.

Tror det var Shakespeare som sa det, men ikke sikker. Godt sagt er det uansett, og alle som har vært forelsket vet hva det betyr.

Men betraktning er fysiologisk fint lite romantisk, slik mye er i naturen. Ved første øyekast er det slik i hvert fall. Men noen av oss ser skjønnheten i det at det er så lovmessig og logisk også. Og det vi gjør er å betrakte.

Så ordtaket har absolutt sin berettigelse enten man er for eller imot hva som helst, men har beholdt evnen til å observere.

Det å betrakte noe er fysiologisk en prosess som går ut på at elektromagnetisk stråling, levert av solen, i et bestemt frekvensområde når netthinnen i øyet og blir omgjort til digitale signaler som sendes til et sted i hjernen som tolker disse signalene og danner et bilde ut fra erfaring, intuisjon og fantasi.

Det at det er et snevert spekter vi ”ser” i er en viselig innretning fra naturens side. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke kan se alle elektromagnetisk kilder. Det er en uendelighet av slikt, bokstavelig talt.

Men teknologien kan gi oss et innblikk i de tingene vi ikke ser med våre egne øyne. Mange er fascinert av det tekniske i det. Jeg for eksempel.

Men det er en annen side ved det. Det vi ikke kan se, men som skjer rundt oss hele tiden, kan være veldig vakkert.

Det kan vekke følelser i oss og gi oss glede.
Det kan hende vi mennesker tror vi er veldig utviklet, smarte og har innsikt i både det ene og det andre.

Men det er en del ting vitenskapen bare må gi tapt overfor.
Det finnes ikke noe instrument for å måle de viktigste tingene i livet.
Hvor er måleren for kjærlighet?
Finnes det en skala for å være lei seg eller være fornærmet?
Hvordan måler vi skjønnhet?

Jeg vet ikke om noe slikt instrument, og kjenner ingen som gjør det.

Likevel er vi ikke et øyeblikk i tvil om at slike ting finnes.

Det er verd å tenke gjennom…

Noe teknikk og vitenskap imidlertid kan gjøre, er å hjelpe oss å se nærmere på ting som ikke griper inn i oss som mennesker på et personlig plan.

Vi kan for eksempel lage ”dingser” som kan se ting vi ikke kan, og omforme dette til noe vi forstår og kan betrakte.

Et eksempel er det bildet som står under her. Det er et termisk bilde (et bilde som ser varmestråling usynlig for våre øyne) av peisen jeg brenner tørr og god ved i.

Det vi ser er varmestrålingens mønster og oppførsel når det vi ser som en vanlig flamme brenner.

Vitenskap? Jada. Men det vekker følelser, assosiasjoner.

Vi måler noe, observerer det ved hjelp av teknologi, men er akkurat like langt i å forklare hvorfor vi liker det, synes det er vakkert og hva vi forbinder med fargespillet, mønsteret osv.

Med andre ord blir det tydelig at jo mer vi finner ut om en så tilsynelatende enkel ting som et peisbål, jo mer skjønner vi at vi vet lite om effekten av det hos oss selv og våre medmennesker.

Er irsk forfatter som jeg har lest litt av har sagt noe som er fint:

”En av de største gledene som finnes er å fly inn i uvitenheten på jakt etter kunnskap.”

Jeg hadde atten flasker med whisky i kjelleren da min kone ba meg tømme innholdet i flaskene i vasken, ellers…

Jeg sa jeg skulle gjøre det og gikk den tunge veien ned for å ta fatt på den ubehagelige oppgaven.
Jeg trakk korken av den første flasken og helte innholdet i vasken, med unntak av ett glass, som jeg drakk.
Så tok jeg korken av nummer 2 og gjorde det samme med den, med unntak av et glass, som jeg drakk.
Så åpnet jeg den tredje flasken og helte innholdet ned i vasken, som jeg drakk. Jeg tok korken fra nummer fire ned i vasken og helte flasken ned i glasset, som jeg drakk.
Jeg trakk vasken av det neste glasset og helte korken ned i flasken. Så korket jeg vasken med glasset, flasket drinken og drakk hellingen.
Når jeg hadde tømt alt støttet jeg huset med en hånd, talte glass, korker, flasker og vasker med hverandre, og kom til tjueni, og da huset kom tilbake talte jeg dem igjen og til slutt hadde jeg alle husene i en flaske, som jeg drakk.
Jeg er ikke under alkoflytelse av innohol som troen nor at jeg er. Jeg er ikke fullparten så halv som du tror. Jeg tåper meg så følisk at jeg vet hvem jeg er, og jo fullere jeg står her jo lengre blir jeg.

Når noen interesserer seg for ting som ligger litt utenfor det de fleste av oss beskjeftiger hodet med til daglig så hender det at det avstedkommer litt overbærende hoderysting og kanskje litt forsiktig himling med øynene.
Og ofte med rette kanskje.

Men noen ganger snubler man over ting som en nysgjerrig sjel ikke kan la være å fascineres av.

Noen fenomener er av en slik natur at det blir vanskelig å finne vettuge forklaringer på det. Det er en tendens til at slike ting ikke får noe særlig omtale i media, rett og slett fordi det å presentere noe som mangler forklaring i de fleste tilfeller ikke er kommersielt heldig og kan skade seriøse (dvs de som tar seg selv høytidelig) mediaselskaper.

På denne måten blir veldig mange ting rett og slett tiet i hjel. Og så faller de ”i klørne” på grupper av mennesker, organisasjoner og andre med litt mindre tyngde.

Et slikt fenomen, blant mange andre, er såkalte kornsirkler. Media har tatt for seg noen av dem, men da helst de der det kan vises til at et par skøyere har laget dem i et muntert øyeblikk, bare for å drive gjøn med de på okkulte fenomener troende, UFO-entusiaster osv.

Det er jo litt festlig naturligvis, skal innrømme det. Selv er jeg nok i den leiren som svært gjerne skulle ha en rasjonell og vitenskapelig forklaring på alt mulig. Veldig ofte er det også det heldigvis.
Men ikke alltid. Noen ganger klarer selv den mest ihuga skeptiker ikke å komme opp med selv en tynn vitenskapelig teori. Da snur vi gjerne ryggen til og prøver å glemme hele greia. En ikke særlig smigrende måte å håndtere vår egen begrensning på, men vi gjør det.

Jeg tror det er veldig viktig å ikke avvise alt vi ikke kan forklare. Det kjennes godt å bli litt klokere med årene, og en av de fineste tingene ved å befinne seg midt i livet sånn omtrent er at evnen til å akseptere ting som ikke kan erkjennes intelektuellt begynner å bli velutviklet.

Se på dette bildet.

Tatt fra fly, etter å ha oppstått natten til 13 august 2001. Ikke bare er det utrolig vakkert, det er uhyre komplisert og matematisk og geometrisk helt perfekt. Diameteren på sirkelen er over 300 meter… (bildet er skviset sammen for å passe på siden)

Kornsirkel 1

Den enorme størrelsen, tidsrommet i hvilket den har oppstått, og det faktum at det hverken var fotspor eller bilspor i nærheten til tross for at det regnet hele natten, eliminerer enhver mistanke om at dette er en fleip eller annet menneskeskapte greier.

Det du ser i midten er en stor gruppe mennesker, og på toppen av bildet ser du en samling biler.

Og dette er langt fra noe enestående fenomen, selv om det er et av de mest spektakulære mønstre som er fotografert. Vi skal også huske på at mange slike ting ikke blir rapportert fordi bonden ikke vil ha noe styr og vesen på gården og i åkeren sin…

Det er fra piloter som trafikkerer disse områdene rapportert at det i visse tilfeller har oppstått slike enorme mønster i løpet av mindre enn 30 minutter…

Noen fakta:
– Hittil er det registrert ca. 10 000 kornsirkler på verdensbasis, hvorav størstedelen er oppstått i England.
– Årlig rapporteres det om ca. 250 kornsirkler – de fleste om sommeren. Størst er aktiviteten i Sør-England. Her finner man de fleste, største og mest kompliserte i verden.
– Rapporter om kornsirkler går mange hundre år tilbake i tid. Det finnes illustrasjoner av kornsirkler fra 1600-tallet. På slutten av 70-tallet utviklet det seg. De ble flere og større, og mønstrene ble mer kompliserte.
– Mange kornsirkler inneholder mytologiske, geometriske og matematiske mønstre. Men også åndelige og religiøse mønstre oppstår ofte.
– De fleste kornsirkler oppstår om natten, mange av dem i regnvær.
– Over 20 kornsirkler er hittil registrert pr. dags dato i Norge.
– Selv om en del kornsirkler beviselig er laget av mennesker, bl.a. på bestilling av TV-stasjoner, firmaer og tidsskrifter, er de resterende å anse som et mysterium.

Det at vi ikke finner noen forklaring i vårt eget tankeunivers betyr ikke at den ikke finnes. Det betyr bare at vi må innse og godta våre begrensninger. I hvert fall inntil videre, inntil vi klarer å åpne opp for de energier som ikke kan måles med dagens instrumenter.

Det er en tendens til at mennesker som gjennom et langt liv har forsket på fysikk, astronomi, matematikk og slike konkrete og observerbare fag etter hvert som de blir eldre dreier over mot filosofi, religion og mer åndelige interesser…

Det vårt intellekt kommer til kort, starter kanskje vår følelsesmessige intelligens.

Vi kommer til neste fase.

Det føles sannsynlig at vi antagelig ikke har sett mer enn den spede begynnelsen på vår forståelse av universet og dets hemmeligheter.

Og det er kanskje et sunnhetstegn at vi ved å skaffe oss mer og mer kunnskap bare i stadig større grad innser hvor lite vi vet?

Kanskje den følgende lille historien er en grei illustrasjon på hvordan vi noen ganger går oss bort i innlærte forestillinger:

En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler mildt og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I–
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Det gjelder å se det positive i ting synes jeg.

I dag morges under kaffe/avis-seansen som jeg kaller det, gikk CanalDigital ned for telling. Etter lange minutter i telefonkø på 06090 viste det seg at 3 fylker var uten nett, altså lite å hente som enkeltperson på å kjefte på kundeservice. Selv om det er like fristende hver gang.

Jeg tenkte da at jeg henter min lille telenor-pinne som ligger i bilen, for å komme på nett.
Jeg bor på det som i mer landlige områder kalles øvste høgda. Vel ute i gangen viste det seg at heisen hadde havarert…

Det finnes heldigvis trapper her i huset, så jeg benyttet dem, da alternativene var få og til dels dårlige.

Etter å ha returnert opp de samme trappene fylte jeg en ny kaffekopp, plugget telenor-pinnen i Macen og tenkte fornøyd at det ble da en råd likevel.

Da gikk strømmen.

Etter en kort men fyndig gjennomgang av de mest kjente bannordene i språket vårt, og muligens et par nye, så tenkte jeg meg litt om.

Jeg pleier å se etter mulige positive ting ved de situasjonene jeg havner i, så også denne gangen.

Og det var egentlig ganske enkelt når jeg bare tenkte gjennom det.

Nå strømmen var borte så fikk jeg jo uansett ikke brukt internett. Og heisen vil jo uansett ikke virke når det ikke er strøm her, så at den var ødelagt spilte jo ingen rolle..

Så det at strømmen ble borte var i grunnen like greit. Og jeg har gasskomfyr så kaffe blir det uansett hvor lite strøm det er i ledningene.

Kanskje det er noe i det gamle ordtaket tross alt:

”Det er bedre å tenne et telys fra Nille enn å forbanne Fjordkraft”

Har du vært så heldig at telefonen har ringt når det passer som dårligst, med tilbud om strøm til ”innkjøpspris”? Midt i middagen, rett før din favorittserie på tv eller mens du har hendene fulle av unger, bilnøkler, snakkesalige barnehageonkler osv…

Sikkert. Og jeg burde egentlig ligge veldig lavt her, som har herjet de største telemarketingbyråene i landet i flere år. Men like forbannet irriterende er det å være i andre enden av linjen til en plagsom telefonselger.

I disse dager er strømselskapene på hugget. Vinter er lik dyre strømregninger, og gribbene sirkler men de sikler etter våre strømkroner.

Det er som vanlig slik at vi forbrukere har liten eller ingen innsikt i det markedet vi er tvunget inn i. Vi kan ikke velge å ikke kjøpe strøm til våre lamper, ovner og for å kunne dusje eller bade i varmt vann. Dette er ting vi bare må kjøpe, og de som selger vet det. Veldig godt.

Vi ser på tv og lar oss forvirre av snakk om vannmagasiner som er fulle slash tomme og priser pr kilowattime, spotpris (som jeg trodde betydde at det var billig), strømeksport osv.

Det er greit nok, men vi blir ikke noe klokere av det, og det setter oss definitivt ikke istand til å beregne eller vite hvor mye strømmen koster oss.

Og det topper seg når vi får strømregningen. Det er som et annet språk. Massevis av informasjon om avgifter ditt og gebyrer datt, og ting som ser ut som en straff fordi man bruker strøm.

Sjekk denne:

Produkt Periode Forbruk Pris Mva.% Beløp eks. mva Beløp inkl. mva.
Nettleie Skagerak Nett Nettleie energi 01.10.2012 – 25.10.2012 256,00 kWh 18,13 øre/kWh 25% 37,12 kr 46,40 kr
Nettleie Skagerak Nett Nettleie fastbeløp 01.11.2012 – 01.12.2012 30 Dager 1875,00 kr/år 25% 122,95 kr 153,69 kr
Nettleie Skagerak Nett Forbruksavgift 01.10.2012 – 25.10.2012 256,00 kWh 14,24 øre/kWh 25% 29,16 kr 36,45 kr
Nettleie Skagerak Nett Avgift energifondet 01.10.2012 – 25.10.2012 256,00 kWh 1,25 øre/kWh 25% 2,56 kr 3,20 kr
Kraftsalg Fjordkraft Innkjøpspris 01.10.2012 – 25.10.2012 256,00 kWh 17,84 øre/kWh 25% 36,54 kr 45,67 kr
Kraftsalg Fjordkraft Fornybar energi 01.10.2012 – 25.10.2012 256,00 kWh 25% 3,98 kr
Kraftsalg Fjordkraft Strøm fastbeløp 01.10.2012 – 25.10.2012 24 Dager 49,00 kr/mnd 25% 31,36 kr 39,20 kr

Forbruksavgift. En avgift fordi man er en forbruker?

Fornybar energi. Er det de vindmøllene på vestlandet som tar knekken på havørn-bestanden?

Men tilbake til telefonselgerne.

Jeg ble oppringt av en av disse lurendreierne, med spørsmål om jeg var fornøyd med min strømleverandør.

Ærlighet varer visstnok lengst, så jeg sa som det var, at jeg føler meg stort sett flådd til skinnet når det er litt kjølig og regningen kommer.

Vedkommende kunne fortelle at det selskapet han representerte, som bærer det fiffige navnet ”Better Living”, kunne levere meg strøm til den nette sum av 33 øre pr kilowatt time.
Dette hørtes jo forlokkende ut, og jeg sa at jeg skulle tenke meg litt om, hvorpå han straks tilbød seg å ringe tilbake neste dag. Lutter velvillighet.

Jeg tenkte at dette må sjekkes. Så jeg ringte min nåværende leverandør. Damen i andre enden av tråden kunne fortelle at de leverte pr dags dato strøm til 30,5 øre pr kilowatt time. De opererer med halve ører må vite.

All fornuft tilsier da at det å ta bryet med å bytte leverandør ikke er meningsfylt. Noe jeg fortalte fyren fra Better Living når han ringte tilbake. Alle tre gangene.

Så begynte jeg å tenke. Hva er nå en kilowatt-time? Og hva er den egentlig kostnaden?

Det var et stykke grubleri som ikke var særlig oppløftende. Som den ovenstående strømregningen viser så er innkjøpsprisen en heller uinteressant del av det hele. Den utgjør knapt en fjerdedel av det du faktisk betaler.

Sannheten er at du betaler gradvis mer for strømmen i forhold til hvor lite du bruker. Selv om du teoretisk sett ikke bruker strøm i det hele tatt så vil regningen være på flere hundre kroner.

I klartekst så koster min strøm pr 1 november 2012 ikke mindre enn 1 krone og 29 øre pr kilowatt time. Så ikke bry deg om ”innkjøpsprisen.

Og hva betyr dette så i praksis? Hva koster det å ha på lyset? Hva koster panelovnen deg? Hva koster en dusj? Koke poteter?

Og har du for eksempel tenkt på at du bruker strøm når du trekker ned i do?

Jeg liker jo som kjent tall, og har regnet på dette. Flisespikkeri tenker du kanskje, men tenk litt på fliser når du betaler efakturaen fra strømselskapet ditt neste gang da…

Her er greia:

Har du en panelovn på 1000 watt stående på et døgn koster den deg 30 kroner og 72 øre.

Tørketrommelen din koster deg rundt regnet 3 kroner timen å bruke. En vask på 60 grader koster omtrent det samme.

En vanlig TV koster ca 60 kroner i måneden dersom den står på fra kl 18 til 24 hver dag. Og det gjør den.

En dusj på 5 minutter koster deg rundt 7 kroner, og et bad nærmere 20. Har du et boblebad av litt romslig størrelse kan det komme opp i en femtilapp pr bad. Boblene er nemlig en effektiv kjøler. For ikke å snakke om en utendørs jacussi. Da ryker kronene ut med dampen.

En trøtt lyspære på 60 watt av det gamle slaget som står ute på trammen og stort sett lyser for ingen koster deg den nette sum av 282 kroner i året med dagen pris. Pr stykk.

Og så den doen da. En vanlig do rommer ca 8-10 liter vann. Du har varme på på doen eller badet ikke sant. Det vannet som er i sisternen har som regel samme temperatur som luften på badet når du drar ned etter et besøk.
Vannet som strømmer inn etter et toalettbesøk holder en temperatur på typisk 6-7 grader. Og varmes opp av varmekabler eller en ovn til ca 20-22 grader før det igjen slippes ut og nytt kald vann kommer inn.

Uten å dra en lang tirade om kalorier og andre spissfindigheter kan vi rundt regnet si at dersom du drar ned på do 6 ganger i døgnet så drar du ned elektrisk oppvarmet vann for 350-400 kroner i året.

Takstameteret går jevn og trutt, og vi tenker ikke over det.

Men det å la seg servere tøys om fulle eller tomme magasiner, innkjøpspriser og annet fjas som ikke har noe med dine reelle kostnader å gjøre blir ganske meningsløst når man ser på realitetene.

Den såkalte ”strømprisen” utgjør for tiden lite av det du betaler. Den er rett og slett ikke særlig viktig.

Med en viss profesjonell sympati for telefonselgerne som jobber på provisjon og plager deg som best de kan, så blir det ganske tydelig at det gamle ordtaket fortsatt gjelder:

Verden vil bedras.