Facebook, Trygghet og Miniskjørt

Naivitet er jo ganske søtt til tider, men dessverre ikke særlig matnyttig som personlig egenskap.

Et stykke nede på denne VG-siden (klikk på linken ved bildet) stilles det spørsmål om myndighetenes tilstedeværelse på nett, og ved at visse grener av disse myndighetene ”har snoket” i en facebookprofil, og funnet hatske og rasefiendtlige utsagn, i tillegg til fornærmende ytringer om den kommende prinsessen av England. Det siste kanskje ikke så farlig…

http://www.vg.no/rampelys/prinsebryllupet/artikkel.php?artid=10084676

Facebook, twitter, personlige blogger og annet, ikke bare til personer knyttet til forsvaret selv, men alle på deres venneliste, er gjenstand for automatisk ord-scanning i regi av NSM. Det vil si at visse kombinasjoner av ord i en tekst trigger en automatisk rapportering, med påfølgende automatisk og deretter evt manuell screening, for så i sjeldne tilfeller å resultere i en intern utredning, og kanskje en henvendelse direkte til forfatteren i sjeldne og grove tilfeller.
Dette er ingen hemmelighet, ikke en gang en nyhet. ALT du skriver på facebook (og mange andre steder) er å betrakte som kringkasting, og som sådan fri gjenstand for gransking av den som måtte ønske dette.
Etter 1. April i år gjelder det samme trafikkdata fra din mobiltelefon, men med den forskjell at du må være mistenkt for noe ulovlig som har en strafferamme på mer enn 2 år.

Hvis du er i tvil er det bare å henvende seg til rett myndighet. De svarer deg gjerne. Og du kan jo teste det selv ved å ramse opp en viss type ord og uttrykk i en facebookmelding…

Alvorligheten av dette med at det vi skriver og sier til en viss grad blir observert av instanser som faktisk har vårt ve og vel som sitt arbeidsområde er diskutabel.

Det blir litt på samme måte som diskusjonen om videoovervåking. Noen er fryktelig engasjert i at du faktisk blir observert av et eller antagelig flere kameraer uansett hvor du beveger deg i en norsk sentrumsgate. Man føler at privatlivets fred er krenket har jeg lest, og noen er indignert på alles vegne og fyrer av salver om myndigheters overgrep osv.

Men hva med å se det fra den andre siden da?

For det første så er dette med på å redusere vold og overgrep, særlig på nattestid selvsagt. Det må ikke bare være lov å gå litt ustøtt hjem en sen nattetime iført miniskjørt og høye heler, det må være en rett!
En rett til å få gå i fred hvis man ønsker det, uten å føle utrygghet, uavhengig av antrekk og sinnstilstand. Denne retten er ivaretatt blant annet av de mange kameraene som er oppmontert. Ikke bare av butikker og bedrifter, men slik som i for eksempel Tønsberg, Oslo, Sandefjord og mange andre byer av politiet selv. I disse byene blir du faktisk sett av ordensmakten, og det er en bra ting. Jada, jeg kjenner motargumentene, og har ganske sikkert brukt dem selv.

Og er det ikke slik da, at dersom du ikke er ute i feil ærend, dersom du har rent mel, eller i alle fall mel, i posen, er det da ikke aldeles i orden at du tilfeldigvis er å finne på en og annen harddisk eller tape?

Trenger du friheten til å fortelle verden gjennom facebook at du drømmer om å drepe jøder, at du hater pakistanere, ser på kvinner som husdyr og annet umenneskelig og uverdig tankegods?
Trenger du det? Gjør du?

I min vesle verden er svaret et rungende og sterkt nei, og jeg håper ved Gud at det er flere med meg.

Hvis det finnes instanser som tar seg bryet med å følge litt med på dette så er det noe vi alle trenger å være glad for, og se på som noe som blir gjort til vårt alles beste.

Kjønnsbestemt frykt.

Vi menn tenker ikke på uttrygghet på samme måte som våre mødre, døtre og kjærester gjør. Det burde vi. Vi burde ha som mal på hva som kan kalles trygt eller utrygt nettopp det våre kvinner opplever som trygt og utrygt.
Vår maskuline ferd i mørke bakgater en sen kveld etter et bar/pub-besøk er nærmest 100 % risikofri dersom vi ser bort fra personlige kollisjonsskader, i hvert fall her hjemme på berget. Vår frykt er at vi ikke treffer nøkkelhullet eller er tom for Farris når vi kommer hjem.

Kvinners frykt i tilsvarende situasjoner er en helt annen, betydelig mer velbegrunnet og reell. Frykt for personlig trygghet og egen helse og velferd, inkludert de konsekvenser det får for dem selv og deres nærmeste dersom noe skulle skje.

Dersom videotape og snoking på tvilsomme individers facebooksider kan øke tryggheten og senke frykten så er vel det hjertelig velkommen? Er du ikke enig?

Det er heldigvis slik at det er en klar sammenheng mellom det man har mellom øra og det som kommer ut av kjeften, herunder tastaturet. Overløperne avslører seg raskt, noe som ytterligere berettiger at det følges litt med.

De har antagelig ikke fått med seg et godt ordtak som sier følgende:

Det er bedre å holde kjeft og la folk tro du er dum, enn å si noe å la dem få det bekreftet…

Trygghet er kanskje noe mange av oss ikke tenker så mye på. Men for minst halvparten av klodens befolkning er den helt øverst på ønskelisten.

Den halvparten vi skylder vår eksistens, vår lykke og vår fremtid.

Den halvparten vi til slutt må overlate roret til.

Og hvem vet; Kanskje det ikke er til slutt, men til begynnelsen…

Legger egentlig påskeharen egg?

Påskeharen som løper om kapp med knallgule kyllinger samtidig som de knasker påskenøtter og løser quis, griller usunne pølser på bål og deler ut Kvikklunsj, appelsiner og en og annen Jægermeister.

Sånn vil reklamebransjen og dagligvarekjedene at vi skal tenke på påsken. Ja, og så de forbaskede eggene da. Hva er greia med de eggene?

Det er det mange mer eller mindre brukbare historier om, felles for dem alle er at de på et eller annet vis innebærer av vi alltid må en tur i butikken for å klare å holde på tradisjonene…

Men det er vel like  greit tenker jeg. Det er jo ellers fint lite tjo og hei over det opprinnelige budskapet. Bortsett fra  første påskedag da, oppstandelsens dag. Pussig nok en dag da ens egen oppstandelse tidvis er preget av semsket tunge og intens tørste, akkompagnert av tømmermenn som helt ignorerer høytid og fridager.

Personlig liker jeg alvoret i påsken, sett med kristne øyne. Det er tid for å tenke seg litt om, kjenne på at livet ikke bare er smooth sailing. At det må litt motgang til for å komme videre, bli litt klokere.

Men det er lov å ha flere tanker i hodet samtidig, er det ikke det da? Og siden jeg er mann så faller det med multitasking selvfølgelig helt naturlig.

En ting vi imidlertid HAR tatt med oss fra det opprinnelige budskapet, er at mange av oss, vi som er heldige, er sammen med gode venner i denne tiden. Måltidet står ofte i fokus, samvær, kos og hygge.

Frelseren har tatt på seg den tunge oppgaven denne uken. Ingen grunn til at resten av oss skal henge med hodet også. Men en takknemlig og klar tanke synes jeg vi bør sende Ham.
Det er ingen liten sak å ta på seg skylden for alt vi mennesker har stelt istand av ugangn. Ikke før og ihvertfall ikke nå.

Spøk til side; her følger noen fakta jeg har funnet om påsken og dets budskap:

 

Jødisk påske:

Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter.

Kristen påske:

Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Den stille uke:

Festuken som kirken feirer mellom palmesøndag og 1. påskedag. Denne uken omtales også som påskeuken (se under).
Palmesøndag:

Søndag før påske, feires til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Ridende på et esel ble Jesus hyllet som en konge av folket, som strødde palmegrener på veien til ære for ham (Matt 21, 1–11).

 

 

Skjærtorsdag:

Torsdag (av norrønt skíra, ‘rense’) i den stille uke før påske, den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden, da Jesus også vasket disiplenes føtter. I gammel tid ble de som var satt i bann, offentlig tatt opp igjen i kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn.

Langfredag:

Fredag før påske, er dagen til minne om Kristi død. Den er bots- og fastedag, og fra middelalderen av er det holdt en egen gudstjeneste på denne dagen, som er forskjellig fra den vanlige messen, særlig ved at det ikke innvies nye nattverdselementer. I Den norske kirke er liturgien denne dagen enklere enn vanlig; det er den eneste dagen den liturgiske fargen svart kan velges. Det prekes over Jesu lidelseshistorie, som leses i sin helhet (Matt 27).

Påskeaften:

Kvelden før påskedag; påsken ble tidlig feiret som våkenatt fra lørdag kveld til søndag morgen. Lyssymbolikken ble markert med lys i og utenfor kirkene, og ble et viktig aspekt ved påskefeiringen, som et tegn på at «Kristus er lys». Tradisjonelt var dette siste dag i fasten.

 

 

1. Påskedag:

Dagen da Jesus stod opp fra de døde, oppstandelsen som hele den kristne verden bygger sin tro på. Påskemorgen kom kvinnene som skulle stelle Jesu legeme til graven og fant den tom (Luk 24, 1–12). Påskemorgenens gudstjeneste er fortsatt høydepunktet i de store kirkenes påskefeiring.
Andre påskedag er første mandag etter første påskedag.

Påskeuken:

Etter kirkelig tradisjon og språkbruk er dette uken mellom første påskedag og 1. søndag etter påske. Denne perioden er fra gammelt avt kalt påskeoktaven og inkluderer søndagene i begge ender av perioden. På folkemunne benyttes begrepet påskeuken noe feilaktig om uken mellom palmesøndag og 1. påskedag (Den Stille uke)

Og har du ikke sovnet av enda, så er du kanskje et lite stykke kunnskap rikere.

God påske.

<a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2e04520e0b0654356ce5a8491e878b305cab0137″>Bloggurat</a>.

 

 

«Kan du bevise det?»

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte. Og ikke minst på en måte vi selv som individ kan forstå ut fra vår egen intellektuelle kapasitet.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.

Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Antagelig tvert imot…

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det finnes ting vi alle vet, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan gå ut fra at alle de andre deler. Selv om vi vet at de vet det samme.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen ikke-troende har til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på Gud og evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler lunt og svarer: Jeg har operert i hjernen til mange gode og intelligente mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Dette Herrens År 2011

2011 er et snodig år. Ikke bare er det året før 2012, dommedagsprofetenes år.
2011 har mer ved seg enn det.
Sjekk disse datoene da: 1/1/11, 1/11/11, 11/1/11, 11/11/11.

Ikke så spesielt i seg selv tenker du kanskje? Hvis jeg sier at dette er det eneste året du får oppleve noensinne da du kan legge sammen årstallet du ble født, og det antall år du fyller i år og uansett få summen 111, og at det gjelder samtlige 7 milliarder mennesker på kloden, da begynner det å blir mer interessant?

Vi som liker tall liker dette året. Aldri har det forekommet en tverrsum uten null med mindre valør. Ok så er det litt sært, men tatt er tall.
2011 vil dessverre gå over i historien som året da ”alt startet”. Da store ting skjedde, som nesten ikke blir omtalt lenger. Japan, en av verdens viktigste økonomier, lider. Katastrofen som har rammet landet har mistet nyhetens interesse og blitt noe vi ikke tenker på.

2011 er året da opprøret i Afrika startet. Undertrykket ble til overtrykk. 2011 er året da naturkatastrofene sto i kø, året da antallet kriger på kloden fikk sitt maksimum.

Visste du at det er mer enn 100 pågående kriger med stort og smått? (I følge FN)

2011 vil antagelig være året da USA teknisk sett går konkurs, med de altomfattende konsekvenser det får. Uten dollar blir det vanskelig å måle verdier. Et fat norsk olje blir hengende i løse luften en stund, noe som destabiliserer selv den mest solide økonomi.

Hvis et fat olje (156 liter) idag, en soldag i November 2011, er verd 95 US dollar, og dollaren plutselig ikke er verd silken den er trykket på (for det er ikke papir), hva gjør vi da? Skal vi innføre en gull-ekvivalent? Eller er vi tøffe nok til å prise den i NOK, den eneste virkelig levedyktige valutaen?

Pr idag er altså en eneste liter Nordsjøolje verd ikke mindre enn  drøye 3,3 kroner.  Hvis vi omregner dette i de prognosene som blir presentert i media, så vil bare det aller nyeste oljefeltet vi har boret hull i inneholde noe sånt som 757 milliarder liter råolje.

At det er hinsides enhver fatteevne er noe alle skjønner. Men at det er et alibi for å hevde at nasjonen Norge burde være toneangivende når vi snakker om hard valuta, burde kanskje sige mer inn i pengeverdenen enn det gjør.

2011 blir på mange måter antagelig et mål på hva vi kan tåle. Det er nå vi hadde trengt noen som kunne dra i gang en bevegelse som brakte positivitet og en følelse av felleskap.

Jeg så Bob Geldof på tv her forleden dag. Vi trenger en ny Bob Geldof. En som kan reise optimisme og tro på at vi har en fremtid.

2011 er året før. Året før vi vil oppleve at det vi tar for gitt ikke lenger fungerer slik vi er vant til.
Året før vi må finne oss i at telefonen vår ikke virker, at bildene på tv ikke er en selvfølge. Og det er ikke småtterier. Hvis vi tenker oss at mobilen ikke virker og det er bare snø på TVen så er vi skikkelig ute å kjøre.

Vi som har blitt holdt for narr i årevis, fordi vi har prøvd å fortelle om det som skal skje, har ingen glede av å få rett, få bekreftet våre påstander. Tvert imot er det en følelse av tretthet snarere enn «Hva var det jeg sa!»

Men vi har kanskje et fortrinn fordi mange av oss har tatt noen skritt i riktig retning.

En smule forberedt, mest av alt i form av holdninger og en større bredde i tankegangen. For det paradoksale er at i situasjoner hvor det ikke er èn front å kjempe på, men snarere alle, så er det å evne å fokusere snevert et handikap.

Begrepet troende får kanskje nytt innhold? Troen på at selv en virkelighet som ser ut til å være ikke bare snudd på hodet, men bak/frem og på vrangen, er noe vi som skaperverkets mest adaptive flokkdyr kan fikse.

Vi har ikke noe valg, vi må tro på det. Troen er det våkne menneskes drøm, og vi vet alle hva vi drømmer om.

Det koker ned til et ganske lite sett med ønsker og begreper. Vi som nasjon er enormt sterke, vi er overlegen enhver annen stat, enhver annen økonomi og ethvert annet folk og felles vilje.

NEI! Det er ikke nasjonalisme, det er realisme.

Vi her oppe i Nord, i det lille landet i en avkrok av verden, vi har alt det alle andre trenger, Vi har mat, vi har olje, vi har kunnskap, teknologi og vi har noe som de fleste ikke tenker over, ikke enda: Vi har Thorium.

På en veldig kort fremstilt måte så er dette et faktum: Vi har alt alle andre før eller siden vil måtte banke på døren vår og be om å få kjøpt.

Vi er rause nok til å gi til de som ikke har noe, men vi skal pokker ikke selge billig til de griske statene som plutselig finner at de ikke lenger kan være store i kjeften og slå seg på brystet. Og det vil si de aller fleste Europeiske stater. Og etterhvert USA, dersom de da ikke lykkes med å overta Østens oljenasjoner under påskudd av at de er «en trussel mot den frie verden», og starte nok en krig på fiktivt grunnlag, slik de har for vane siden starten av -70 tallet.

111111 Er uten tvil et vendepunkt. Mystisisme, tallknusernes helligdag eller andre mer eller mindre fornuftige ting til tross.

Dette er dagen da returmuligheten opphører.  Da fornuftens poste restante utløper.

Er du ikke enig i at det er på tide med en ny giv? En ny sjanse, nye lodder og nye muligheter?

Vi får håpe at Den som trekker det neste trollet ut av esken har et snev av medlidenhet og tålmodighet igjen med oss….

 

Stygg Sak

Min bekjent Gnagbnf Alignf Fnattls, som bor i landet hvor Gbagbo Lntabo er sjef, vet å fortelle at han ikke er så grei. Kan hende har han fått knute på tungen sin da han foran speilet forsøkte å si sitt eget navn.
Kanskje han burde melde seg inn i knuflnegnterfrns-foreningen. Der får du ihvertfall fntgrnatvnagc. Helt gratis.

Kebab

Kebab. Det betyr på tyrkisk stekt eller grillet kjøtt. I utgangspunktet er det sau og geit som er råvarene.
Den historiske opprinnelsen til dette er at tyrkiske soldater pleide å steke kjøtt over åpen ild spiddet på sverdene sine når de lå i felt.

Men det er et helt klart tilbakelagt stadium. Det er lite edelt ved dagens kebab. Det er i mange tilfeller tvil om hva slags kjøtt det er. Jeg har ved selvsyn sett på mens en eier av en kebab-sjappe bruker slintrer og avkapp fra svinekjøttproduksjon i sin kebab. Det er i seg selv totalt uholdbart fordi mange av muslimsk tro spiser kebab. Men ikke minst er det uhygienisk og ernæringsmessig forkastelig.

Kjøttet du får i en kebab du kjøper på et gatekjøkken er til forveksling lik hverandre. Litt lysebrunt med innslag av rosa. Det som er verd å legge merke til er at fargen er helt lik gjennom hele den klumpen som er tredd ned over en jernstang.

I svært mange tilfeller er dette kjøtt av ukjent opprinnelse. Mattilsynet har funnet de utroligste ting når de har gjort sine undersøkelser.

Det finnes tilfeller hvor kjøttet er smuglet inn fra Polen, liggende under et sete i en gammel bil. Uten innpakning, og ved en oppbevaringstemperatur som er omtrent den samme som i tarmene dine.

Andre tilfeller er at det har blitt sendt som postpakke fra land vi knapt kan uttale navnet på. Pakket i gråpapir og plast slik at lukten ikke skal sive ut i løpet av den uken det i beste fall tar før det havner i en kebabkiosk nær deg…

Skal vi ta en kjapp analyse av en gjennomsnittlig kebab?

Et pitabrød, som i seg selv er helt ok, fylt med dette uspesifiserte postekspederte kjøttet, mais, salat, pickles og ikke minst massevis av saus av ukjent komposisjon. Og ”kridder” som våre kjære nye landsmenn kaller det. For det finnes antagelig ikke noen kebabsjappe som er eiet eller i det minste drevet av en ekte nordmann. Uten forkleinelse for noen.

Hvis vi lar kjøttet være kjøtt og vender det andre kinn til akkurat på det, så sitter vi igjen med en del andre greier. Hermetisert mais, stort sett uten næringsverdi, salat dyrket i drivhus, 90 % vann og resten sprøytemidler. Thousand Island dressing, en kjemisk blanding av eddik og sukker pluss en haug e-stoffer. Sylteagurker som er oppbevart utendørs i et slags basseng som er eksponert for nedbør osv i flere måneder før det blir puttet på glass.
Og så dette ”kridderet” da, som har det edle navnet E621. Dette er en smaksforsterker, kalt MSG, som har den egenskapen at den løfter selv den mest blasse smak opp til noe våre smaksløker reagerer på. Noen av ingrediensene i dette stoffet stiler høy på listen over helseskadelige stoffer, nær grensen til nervegift.

Hvis man skulle finne på noe positivt å si om kebab så må det bli dette:
Det er lettspydd mat, og ser ganske lik ut når den kommer i retur som når du spiste den.

Hjertets Hemmelighet

Ditt hjerte kjenner stilltiende dagenes og nettenes hemmeligheter.
Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap.
Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.
Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre.
Og det er bra at du ønsker det.
Den skjulte kilden i din sjel må springe frem og renne sildrende til havet;
Og skatten i ditt uendelige dyp skal bli åpenbart for dine øyne.
Men la ingen vekt måle din ukjente skatt;
Og søk ikke din vitens dybder med målestang eller loddeline.
For selvet er et uendelig og umåtelig hav.
Ikke si: ”Jeg har funnet sannheten”, men heller
”Jeg har funnet en sannhet”.
Ikke si: ”Jeg har funnet sjelens vei”.
Si heller: ”Jeg har møtt sjelen mens jeg fulgte min egen vei”.
For sjelen går langs alle veier.
Sjelen går ikke langs en opptrukket strek, den vokser ikke som et siv i vinden.
Sjelen folder seg ut, som en lotusblomst med talløse blader…

Forbrukermakt

Det verserer i disse dager et slags kjedebrev pr epost. Forbrukermakt heter det, og har til hensikt å vekke og fyre oppunder forbrukernes forargelse over bensinprisen.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10083990

At bensinprisen er drøy nå er det ingen tvil om. Jeg fylte i går til den nette sum av 14 kroner og 44 øre pr liter.

Men dette kjedebrevet er mild sagt litt upresist, og som så mye annet et utslag av en litt lemfeldig omgang med faktamaterialet det er eller burde vært tuftet på.

Som brevet viser er det for det første oppgitt en pris på 13 kroner literen. Det var antagelig det da det ble skrevet, så det får så være.

Forbrukermakt

Men her er tallene som er aktuelle i dag.

95 oktan bensin har altså en pumpepris på 14,44 kroner inkl mva.
Avgift til staten, den såkalte veibruksavgiften, er på 4,95 kroner pr liter. Ikke å forveksle med veiavgiften.
Momsen pr liter er 2,89 kroner.

Resterende beløp er da 6,60 kroner. Dette skal så fordeles mellom stasjonen og oljeselskapet. Selv om det er en eid stasjon så har de forskjellig regnskap, og må skatte hver for seg.

Hvis vi antar at det resterende beløpet er skattbart som overskudd med en flat skatt på 20 %, så vil det utgjøre 1,33 kroner i skatt.

Det betyr at den reelle summen som oljeselskapet og stasjonen må dele seg imellom er
5 kroner og 27 øre.

Hvis de deler likt så vil for eksempel Statoil, som var der jeg fylte i går, sitte igjen med 2 kroner og 63 øre pr liter.

Hvis vi så, helt hypotetisk, antar at denne kjedebrevaksjonen fører til noe som helst, noe som er svært lite sannsynlig, og at Statoil og Shell halverer sin fortjeneste, hvilket er enda mindre sannsynlig, så vil du som forbruker spare 1 krone og 31 øre pr liter i forhold til dagens pumpepris.

1 trøtt krone og 31 øre. For dette skal du altså lete opp en bensinstasjon som ikke er eid av Shell eller Statoil, kjøre dit utenom din muligens faste rute, kanskje måtte opprette et kundeforhold, få tilsendt et kort osv.

Hvis vi i tillegg tar med at du neppe klarer å finne en stasjon som ikke er eid helt eller delvis av et av disse selskapene til tross for at den heter JET, bensin 1-2-3 eller andre rare navn, så går lufta litt ut av denne ballongen synes jeg. Og for ordens skyld: Dersom bensinprisen går ned til 13 kroner slik kjedebrevet tar som utgangspunkt, så vil besparelsen bli enda mindre.

Og du? Uansett hvem som eier stasjonen, hvem tror du pumpet oljen opp av havbunnen?

Jomfru Maria, en romodyssè

Hun holdes hellig av milliarder av mennesker verden over. Hvem er hun? Hva står hun for?

Spørsmålene har jeg lånt. Men jeg tenker at de er lånt til alle tider og dermed kvalifiserer til allemannseie.

For det er jo slik at ingen har blitt saksøkt for spørsmål like mye som svar, eller hva?

Mor og Gudinne. Jeg er en mann. Men jeg har en følelse av at det å bli sett på som mor og gudinne må være bortimot toppen av det man kan håpe på dersom man altså ikke er mann.

Og hvis vi tenker oss litt om så kjenner vi alle en slik mor. Vår egen.

For oss menn er det å være litt bøllete og ha hår på brystet nok til å bli sett. For en gudinne er det mye mer pes. Og i forsøket på å bli det er det fallgruber som er slemme og dype, og som ofte levner liten eller ingen ære dersom du eksempelvis en sen lørdag kveld faller i en av dem.

I vår kristne kultur er Maria en sentral figur. Jamfør juleevangeliet. Det er hun som gir liv til Frelseren. Og til et menneske.
Argumentativt kan vi hevde følgende: Gud kan gjøre alt. Hvorfor lar han da Frelseren fødes av en vanlig kvinne? Så farlig som en fødsel var og er? Det kunne gått galt. Det gjorde ofte det på den tiden.

Gud kunne for eksempel latt ham springe fram fra en busk, fiks ferdig, eller latt ham sveve ned fra himmelen. Slikt er det schwung over. Se bare på Moses og stentavlene.
Men Gud valgte å la han fødes av en helt vanlig jordkvinne, i fattige og simple omgivelser.
Hun fødte barnet i en helt sikkert litt usanitær stall, svøpte det og la det i en krybbe.

Og her er det springende punktet; det var utelukkende for å gjøre henne, Maria, til hovedperson. Det var for å fortelle at uten det kvinnelige, jordnære, det moderlige, så er det ingenting. Ingen mennesker og ingen guder. Glem høna og egget. Det er dette det handler om.

Hun var jomfru. Hva betyr det? Det betyr for det første at hun var urørt. Hun var ren. Det betyr, ikke minst på den tiden, at hun ikke var en manns eiendom.
Den dag i dag snakkes det om å ta kvinnen ”i besittelse”, at hun ”blir hans” på bryllupsnatten. Vel er det på våre breddegrader mest en litt høytidelig taleform, men ellers i verden blodig alvor dessverre. Unnskyld den litt uheldige formuleringen…

Maria hadde ikke vært igjennom det. Hun var fortsatt fri. Riktignok var hun trolovet som det heter, med Josef, men dette kunne selv den gangen brytes, og han selv hadde vel brutt det dersom han ikke var så forbasket naiv og litt enkel. Det er skjellig grunn til mistanke om utroskap når din forlovede, som du ikke har ligget med, føder et barn.

Så lenge Maria ikke var gift med Josef, noe hun ble først senere, var ikke barnet på noe vis hans. Maria-fortellingene forteller altså om en alenemor, en fri kvinne og hennes sønn, om et udelelig bånd mellom mor og barn. Og da oppstår det et interessant spørsmål:
Hvorfor, på en tid da det var helt vanlig at kvinner ble solgt og kjøpt nesten på lik linje med slaver, er det at Maria står igjen som selve idealet? Idealet på nærende mor, på trygghet og den sikre havn? Bildet på alma mater.
For det gjør hun. Maria er ikke bare den viktigste kvinneskikkelsen i kristendommen, men hun står også som forenende symbol mellom de tre verdensreligionene som bygger på Abraham.
I jødedommen er Maria en prinsesse av Davids ætt. I Islam er hun den mest respekterte kvinneskikkelsen foran både Hagar, Hawwa, Fatima og Aisha.
Jesus`s status splitter disse systemene, mens Maria er den som samler. Hennes verdi og status er ikke gjenstand for debatt, den godtas uten innvendinger. I Islam er dessuten Maria ikke bare jomfru selv, men hun er i tillegg født av en jomfru.

Protestantismen burde gjenoppta Maria-dyrkelsen synes jeg. Det er vel slik at de fleste kirker og trossamfunn er i forfall, men fraværet av en kvinnelig kult-figur i den nord-europeiske verden (som jo er den som blir igjen til slutt) gjør oss stadig mer sårbar for ytre påvirkning religiøst. Sekulariseringen er ikke religiøst sunn. Vi ser ubalanse.

Vi mangler i økende grad nettopp balanse. Vi kan gjøre oss sammenlikninger og sette det i et system. Vi kan si at den mannlige innflytelsen er materialistisk og kvantitativ. Og at den kvinnelige innflytelsen er spirituell og kvalitativ. For å bli skikkelig alternative kan vi bruke begrepene uranisk og tellurisk. Ikke husholdningsutrykk akkurat, men gode likevel for de som gidder å undersøke hva de betyr. Og vi ser at den mer prosaiske del av vår tilværelse tilspisses hele tiden. Hver dag. Verdiene våre er gjenstand for sterk følesemessig inflasjon.
For hver dag øker analfabetismen, for hver dag øker kriminaliteten. Overklassen imiterer underklassen gradvis men sikkert og ikke engang særlig diskrèt. Tradisjoner og familieverdier erstattes av en individualitetskultur, en kultur der vi dyrker det enestående. Vi dyrker det som garantert ikke har livskraft og evnen til videreføring av erfaringer, det spesielle. Det er fjernt fra meg å kritisere individualisme. Men stikker man fingeren i jorden og ser litt fremover, så er det å skille seg ut kreativt og kvalitativt ikke noe vi som felleskap har noe særlig nytte av.
Forpliktende relasjoner og familieverdier forkastes. Egoisme er ikke lenger et negativt ord.

Vi trenger Maria, symbol for den gode forpliktelsen. Og vi trenger det nå med det samme. Vi trenger limet som gjør oss istand til å stå oppreist sammen. Vi trenger kjærligheten som ikke stiller krav.

Maria bygger bro mellom verdensreligionene fordi hun stå for noe som kom FØR splittelsen mellom dem. Hun er som symbol eldre enn de fleste av oss tror. Det livgivende prinsipp, kvinnen som tryller fram nytt liv fra sin livmor, ble feiret og dyrket lenge før guder hadde navn, lenge før man forsto hvordan forplantning hang sammen. Det ble sett på som magi allerede mens vi menn løp rundt nakne og forsøkte å slå i hjel mammuter og andre svære dyr med treklubber.
Det var magisk og utrolig og ikke til å forstå seg på, og derfor dyrket man det. Dette henger igjen i Mariadyrkelsen, som handler om at hundretusener tenner lys for henne hver dag.

Jomfrufødselen er påminnelsen om magien kvinner kan skape. Den kan spores tilbake til trossysetemer som er eldre enn kristendommen. Hvis man gidder å lese litt gamle greier så finner man for eksempel Horus, født av jomfruen Isis-Meri. Man finner ikke minst Krishna, født av jomfruen Devaki. I den eldste nedtegnede mytologien vi vet om, den sumeriske, finner vi Ninmah, halvsøster til Enki, som bærer verdens første menneske frem i sin livmor. Også hun jomfru, hvis det går an å bruke et slikt uttrykk om gudinner.

Historier, myter, om jomfruer og jomfrufødsler er fortalt til alle tider og på alle steder på kloden. Av folk som hundre prosent sikkert ikke engang visste om hverandre, langt mindre utvekslet tanker om temaet. Kan det være tilfeldig? Og hva er egentlig en myte?

Er ikke en myte rett og slett et stykke faktaopplysning som det bare har grodd mose og gress på? Vi benekter da ikke et fjell på grunn av mosen det bærer?
Og myten sier ikke at Maria tryllet frem Jesusbarnet fra intet. Myten sier at Den Hellige Ånd var med på opplegget.
Nå er Den Hellige Ånd ikke lett å begripe seg på. Den Hellige Ånd har en lei tendens til å unndra seg vitenskapelige undersøkelser og nærmere anskuelse.
Men la oss se nærmere på de mer håndfaste realitetene. Jomfrufødsel fordrer det som teknisk sett kan kalles immakulativ konsepsjon. Graviditet som oppstår uten de mellommenneskelige tekniske øvelsene vi vanligvis tenker på som forutgående for den type tilstand.
Skiller det seg vesentlig fra det vi i dag kaller kunstig befruktning? Nei, det gjør det ikke.
Vi kan i dag, og det er ikke vanskelig engang, befrukte en jomfru på noen få minutter.

La det være sagt klart og tydelig: Jeg mener definitivt ikke å kritisere eller gjøre underet over alle under mindre. Tvert imot. Dette er bare en diskurs. Som føyer seg inn i teorien om kolonisering. Som for øvrig er et tema som smelter sammen med dette på en smidig og sømløs måte.

Og er det ikke litt interessant da? I skriftene så er det nesten utelukkende beskrivelser av ”gudene” og ikke bare ”gud”. Pluralis. Ofte i grupper på tre, av årsaker jeg ikke vet noe om, utover den Hellige Treenighet. Sara ble gravid i en alder av 90 år, ved et lite inngrep av en av tre ”guder” som spaserte forbi teltet hennes en vakker dag. Og fødte en vakker sønn ganske nøyaktig litt ut på våren året etter. Hva var det nå han het igjen da?

Hvis vi skuer utover det religiøse perspektivet, til kolonitanken, så blir dette både lettfattelig og meningsfylt. Som om vi skulle gjort det selv. Som om vi kommer til å gjøre det. Igjen.

Gudene. Mange tekster handler om disse. Ikke en bestemt en, men omtalt som en slekt, familie eller kanskje et lite folkeferd.
Uten å bli alt for vidløftig her, så kan jeg nevne et par ord fra 1. Mosebok, 6:2. ”Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og tok noen av dem til koner.”

Maria er altså en slik figur hvis vi velger å se det på den måten. En sunn kvinne som ved sin uskyld, sin frihet og sin skjønnhet vakte gudenes medlidenhet og kjærlighet og som ble valgt til en stor oppgave. Å føde Menneskesønnen.

Et stort skritt for menneskeheten, et lite skritt for en Gudinne…

Ordene og Livet

Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.

Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.

Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-

Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!

Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?

Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!

Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!

Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?

Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!