Illusjonisme

Det å skape en illusjon som er sånn passe troverdig er vel noen vi alle gjør for oss selv iblant. Vi vil gjerne tro at ting er annerledes enn de kanskje ser ut til i virkeligheten. Vår gode vilje får ofte vårt blikk til å bli litt sløret når vi skal betrakte ting som er litt vanskelig.

illusjonistOrd kan gjøre det samme. På samme måte som en tryllekunstner på en scene lurer oss til å se noe annet enn det som virkelig foregår, så vil det med ganske enkle virkemidler være mulig å fremstille en virkelighet med ord som umiddelbart ikke kan tilbakevises som feil, selv om vi vet at det er det. Det er ganske interessant dersom man begynner å se nærmere etter når det gjelder ting vi ser på som sannheter. Det kan nok være sundt å tenke litt kritisk selv når det gjelder etablerte sannheter og ting som fremstilles som fakta i media, enten det er på tv, nett eller trykte medier. Kanskje helst det siste. Ved å ha et kritisk blikk på ting vil det raskt bli klart at det aller meste faktisk er litt annerledes enn det ser ut til…

Et lite eksempel kanskje? På hvordan selv enkle ting kan forvrenges slik at sannheten blir sann selv om den er feil.

Tre gutter har spart sammen penger til å kjøpe en fotball. De har sett den i vinduet i sportsbutikken, og prislappen viste at den kostet 30 kroner.
Guttene går til butikken, legger hver sin tier på disken og får fotballen av eieren av butikken.
Godt fornøyd med seg selv går de ut og mot parken for å innvie sin nyanskaffelse.
2006-07-08_fotballStraks guttene var ute av butikken viser det seg at fotballen var på tilbud, og at guttene bare skulle ha betalt bare 25 og ikke 30 kroner.
Butikkeieren roper på visergutten sin, gir ham 5 kronestykker og ber ham løpe etter guttene for å gi dem igjen det de har betalt for mye.
Visergutten løper etter fotballkjøperne, og mens han løper kommer han på at det ikke går an å dele 5 kroner på 3. Som den vesle luringen han er finner han på en løsning som gjør at alle tjener på det. Han tar igjen guttene. Planen hans er at han gir guttene igjen 3 kroner, altså en til hver. De vet jo likevel ikke hva den egentlig prisen på ballen var. Han beholder så 2 kroner selv. Guttene er fornøyde og han er fornøyd.
Etter å ha fått igjen 3 kroner har de betalt 9 kroner hver i stedet for 10, altså til sammen 27 kroner.
Visergutten har beholdt 2 kroner. 27 pluss 2 er 29 kroner.

Kan du svare på hvor det ble av den siste kronen?

Nærhet av Jern

Det er pussig hvordan nærhet som fenomen kan forandre seg. Hva er nærhet?
Er det når du holder rundt noen du er glad i? Eller kan det være en tanke? Tanken på at det er alt for lenge siden du besøkte din gamle mor eller far? Ja, det er nok nærhet.
Men det kan også være en abstrakt forestilling. Du er nær ditt barn, selv om hun eller han avviser deg på det mest brutale. Du er nær en kjæreste du hadde tidligere i din forestillingsverden. Du er nær en bestemor som for lengst har meldt seg inn i det evige koret.
Nærhet er både objektivt og subjektivt. Vi kan være nær noen som avviser oss. Det er kanskje den vondeste nærheten.
hammerMen det å tenke på noen vi er glad i som nære er ikke bare en egoistisk tanke. Det å ville noen vel er en energi på lik linje med andre energier.
Hvis du slår deg på tommelen med en hammer, så gjør det forbannet vondt, det vet alle.
Men hva har egentlig skjedd?
Er det en forestilling? En Idè? Slettes ikke. Det som objektivt har foregått er at et stykke jern, sannsynligvis med en vekt på ca 400 gram som er en alminnelig hammer, har truffet din tommel med en hastighet på ca 55 kilometer i timen som er den farten en vanlig hammer har dersom en vanlig person slår med den.
Den kinetiske effekten som utløses når 400 gram jern stopper på mindre enn 5 mm vandring er lett å regne ut. Men blås i det. Effekten du er ute etter kan ikke måles i newtonmeter pr sekund.
Det gjør bare forbanna vondt!

Når noen berøver deg sin nærhet, så berøver de deg mye mer. De slår en hammer på din sjels tommel.

Dette er ikke en avsluttet postering her på min side. På ingen måte.

Men jeg våger en påstand: Det er du selv som deler ut hammere…

Bevis

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
filosofJeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.

angel2Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker. Men jeg har aldri sett en tanke…

Takknemlighetens Under

Takknemlighet er en svært undervurdert følelse. Og det er, i hvert fall i min verden, ikke bare en følelse, det er en tilstand og samtidig en slags prosess også.

Når det er mørk inne i oss så er det fordi våre sorger og bekymringer stjeler lyset. Selv minner og erfaringer som vi med vår hjerne kan huske på som lyspunkter av forskjellig styrke og farge mister sin glød og sin evne til å kaste glans ut over seg selv. Lyset trekkes mot de sorte hullene i livet vårt, og mest mot de nyeste…

52selvportraetMen selve det å erkjenne for oss selv at de erfaringene som er lys-stjelere faktisk har noe lys å stjele er noe vi bør tenke på som et fremskritt, noe som forteller oss at vi ikke er uten håp om igjen å kjenne lysets glød mot vår sjel og vår kropp.

Det er begynnelsen til å forstå hvor mye styrke det ligger i Takknemligheten.

De som har bladd litt i Bibelen eller Koranen, har muligens fått med seg at takksigelser og lovprisninger står rimelig sentralt. Og i andre tilsvarende skrifter også. For å si det kort så er det vel i grunnen det de driver med, både hovedrolleinnehaverne og statistene i disse utmerkede bestselgerne. De har sånt å gjøre, som Askeladden sa. Uten sammenlikning for øvrig…

Det å sitte i en mørk hule med ryggen mot åpningen og se lite annet enn en og annen flakkende halvgrå gestalt mot den sorte bergveggen er dessverre verken nytt eller sjelden. Og alt tyder på at det blir mindre sjelden og garantert mindre nytt etter hvert som tiden går og man får erfaring nok til å se sine egne skygger i andre.

Min opplevelse er at det når det er som svartest er lite man kan gjøre. Verktøykassen vår virker tragisk tom og mangelfullt utstyrt. Men jeg har oppdaget en merkelig ting etter hvert som mer eller mindre selvpåført elendighet har brutt ned de skjøre pilarene som holder min himmel oppe slik at lyset kan skinne på meg og mine.

I den samme verktøykassen som bare inneholder tilsynelatende ubrukelige verktøy finnes det noe mer. Noe vi ikke kan se, fordi det er ikke tydelig hvis vi ikke forsøker å gripe etter det.
Nede i mørket et sted er det noe som bare blir til dersom du stikker hånden ned etter det. Du må tro på det for å kunne gripe det. Og heldigvis er det slik at etter å ha opplevet at det er mulig å feste et grep om denne tingen så blir det stadig lettere å tro…

Det jeg snakker om er altså Takknemligheten. Og hva kan jeg bruke den til tenker du kanskje?

Neste alle prosesser i universet, kanskje alle til og med, ser ut til å ha en motsats, et kontrafenomen, en reversibel bror eller søster av sin egen natur.

Det høres ut som en klisjé, men det er faktisk slik at på samme måte som vi automatisk kan smile når vi er glad, så vil vi ved å tvinge oss selv til å smile faktisk etter hvert føle større glede selv om utgangspunket var dystert.

Når vi er på felgen følelsesmessig og mentalt, så virker det ikke sannsynlig at en slags modell vi får presentert av andre vil kunne få oss ut av mørket, få oss til å gripe etter noe vi ikke kan se.
Men faktum er at selv den mest svartsynte pessimist vil ha et eller annet han eller hun med hånden på hjertet kan si bringer frem følelsen av takknemlighet. Om ikke annet så erkjennelsen om at det er ting man objektivt sett burde være takknemlig for.

Det å prøve å lete i sitt sinn etter ting man er takknemlig for setter i gang en prosess. Enten man vil eller ikke. Det kan være små filleting. Fargen på soloppgangen i dag fordi du så den da du ikke fikk sove som vanlig.
Kaffen som smakte godt. Tanken på noen som har sagt noe pent til deg. En fin melodi på radioen. Opplevelsen av at noen du er glad i har det godt, selv om du selv ikke har det akkurat nå. Gleden over barns glede. Egne eller andres. Lyden av en forvirret fugl som kvitrer i solveggen midt på vinteren. Varmen under dynen din. Noe morsomt du så på tv. Smilet fra en tilfeldig person på gaten. Kanskje bare småting, men likevel noe å kjenne takknemlighet over.

Joda, du har en slik liste du også. Og det trenger ikke være store eller dramatiske ting. Alle slike dråper av takknemlighet er med på å gjøre mørket litt mindre trykkende, mindre effektivt. Når du ramser opp nye ting vil gløden i de gamle lysene i sinnet ditt vinne tilbake litt av sin styrke. Lys-stjelerne viser sin svakhet ved straks å gi fra seg litt av lyset de stjal…

Og mine drøyt 16 000 dager på denne vakre blå kloden har lært meg en rar ting; Nemlig at det ser ut til å være en slags naturlov som gjør at det man føler ekte takknemlighet for har en tendens til å forsterkes. Det blir rett og slett mer av det.
Om det skyldes at jeg bare blir bedre til å oppdage det eller at Universet belønner meg for å tilføre det energi ved å føle takknemlighet vet jeg ikke. Jeg heller mot det siste, selv om årsaken kanskje er så viktig som virkningen akkurat her.

Det fine med denne kunnskapen om at Takknemligheten er selvforsterkende er at du når du finner lys nok til å rette ryggen kan legge den i verkstøykassen din. Det du legger der blir der. Og når du igjen griper i mørket vet du at den ikke er tom. Du har selv forsynt den med et flott og nyttig verktøy av det edleste materiale.

Takknemlighet gir dessuten en innsikt som nok ikke kan ses annet enn gjennom takknemlighetens lune lys. Og det er at de samme tingene vi er fortvilet over, sørger over eller som på annen måte tynger oss, ofte er de samme som viser seg å være en kilde vi kan øse takknemlighet av.
Det kan hende at noen vi elsker ikke lenger kan være en del av våre liv, at de ikke kan være nær oss eller tilgjengelig. Kanskje fordi de har gått oss i forveien, eller fordi de av grunner vi ikke er herre over er tatt bort fra oss.
Men tenk litt etter. Er ikke det som i en slik sammenheng gir oss sorgen og fortvilelsen den samme kraften som gir oss grunn til takknemlighet? Det vi savner og er bunnløst lei oss for å ha mistet er det samme som tente gledens og kjærlighetens lys i oss en gang.

200901ghostJa, det er vanskelig å finne lyset noen ganger. Det som er godt å kjenne på er at vi vet at det finnes. Grip etter det. Snu deg mot hulens åpning. La det svi i øynene og ikke tenk at du belaster noen ved å vise deg slik du er. Vær takknemlig og du vil få mer å være takknemlig for.
Og still deg selv følgende spørsmål: Hva har jeg å tape? Hvor galt kan det bli hvis jeg velger å tenne et lys, om enn med skjelvende hender, i stedet for å gjemme meg i mørket mitt?

Svaret er nok ikke lett. Men det er enkelt.