Vi føler med våre brødre og søstre i vår kjære naboland etter hendelsen i Stockholm. Vi trenger å huske på at det er en innebygget og evig seier i å ikke gi etter for terror og undertrykkelse, uansett form og farge. Ved å så raskt som overhodet mulig å la verden og livet gå videre har vi vunnet! Ved å ikke sette opp sperringer og murer, ved å ikke sette bevæpne oss, ved å vise varme i stedet for å frykte, da har vi sagt fra på en mye mer effektiv måte. Vi MÅ ikke la en håndfull mennesker som er i ubalanse og fylt av hat styre vår hverdag. Kjærlighet, frihet og medmenneskelighet vinner ALLTID over hat. Det må vi aldri glemme. Vi skal gå på kjøpesenteret, vi skal sitte på kafe i en gågate, vi skal sitte i parken med bena i kors, vi skal være sammen med andre i flokk. Vi skal ikke frykte disse få. Vi skal ikke la oss styre verken i tanke eller handling. Godhet og takknemlighet fører til med av det samme. Og det gjør hat og frykt også. Derfor må vi se på det med kjærlig overbærenhet. Og derfor må vi la våre lover og forordninger være det som rammer de som er på ville veier, ikke vårt hat og forakt. Leve friheten, tryggheten og livet!

These woods are lovely, dark and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

Vi ha’kke vaska gølvet, vi ha’kke børi ved
nei vi har egen vaskehjelp og peis på DVD
nå har vi slått på ruteren og sætt opp trådløs nett
vi sitt i kvert vårt hjørne nå med nesa i et brett
Dra Mac-en bortåt glaset, så sett vi øss og ser
og prøver google leia der julestjerna er
ta bilde ta den stjerna, legg julefilter på
så deler du’n på Snapchat sånn at bror din kæinn få sjå
Og mor treng itte stresse, hu er blitt rutinert
for midda’n kjæm på døra i en boks fra Godt Levert
Og når den står på bordet tar vi Iphone-kameraet fram
for pinnekjøtt det smaker alltid best på Instagram
På Spotify der synger Justin Bieber jula inn
og plastikkjuletreet har vi handla brukt på Finn
og stjerna står og skinner, hu er et vakkert syn
men søstra mi fikk Tinder-match, så hu må ut på byn
Ja, det var fyrste gongen som julestjerna brann
men ingen fikk det med seg for vi satt og såg på Skam
som sendes fra en satellitt som er så klar og stor
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Et tog har gått. Og jeg er ikke sikker på hvem som ble med eller ikke. Kan det ha vært meg?

Nei. Hva skal man si. Noen ganger blir det ikke som man har forventet. Og når det ikke gjør det og det er åpenbart at det er få, om noen, andre man kan skylde på, så er vel veien til selvbebreidelse kort og effektiv. Og riktig.
De fleste av oss har egenskaper som vi ikke er særlig stolte av. Og de lure lar dem sove, ikke våkne, og ihvertfall ikke når det passer som dårligst. Men så er det oss andre da. Som har en tendens til å la det fine og gode følges av det kjipe og simple. Javisst finnes det en haug diagnoser på dette, og medisiner og behandlinger og hele kostebinderiet. Men det er ikke der løsningen ligger. For noen av oss, som sitter på toppen av isfjellet og nesten ikke kan vente til solen har gjort overflaten glatt nok til at vi nesten uten friksjon kan rutsje ned til enden av isen og bare vente på det herlige plasket.
Billedlig, og metaforisk. Det kjipe med det, som det er vanskelig å se fordi man har vann i øynene, er at de andre, som ikke er i isfjellbademodus riktig enda, bare finner dette ubehagelig og ufyselig. Det er der læringskurven aldri var annet enn flat for meg. For eksempel som på et middelhav. Selv om alle hav er like lite flate. Skulle man kanskje tro.
Har du først blitt ufrivillig våt som ei kråke er det ingen fugl i verden som kan gjøre at du aldri ble våt i utgangspunktet, selv om du tørker aldri så mye. Det plaskets innbygde svøpe.
Vi liker vann, vi som leker best. Tror det var Arkimedes som sa det. Sikkert helt feil. Men en ting vet jeg han sa. Han sa at når et legeme nedsenkes i vann, så ringer telefonen.
Om dette er omsettelig i valører som dreier seg om fuktige eskapader på et tak i en ukjent by skal jeg ikke ha sagt så mye om på grunn av bevissthetsrelaterte slør, ja, ikke bare mine altså, men sånn så det ut. Fra oversiden.
Uansett vil dette stå som et fint minne. Støyete, litt grumsete, men fint. Og det med grumsete har ingenting med vannkvaliteten i middelhavet å gjøre. Den var perfekt. Det var omgivelsene og selskapet også. Grums og støy er ofte noe medbrakt. Eller noe som var der når du kom. Eller en blanding.

Storbritannia ut av EU? Og man lurer på hva dette er starten på? Er da folk totalt uten historisk kunnskap? Det er fryktelig og brutalt enkelt. Det finnes ikke ETT, som i 1 stk., eksempel på at en union noen gang noe sted på kloden ikke har endt med uvennskap og dessverre ofte vold og blodsutgytelse, død og fordervelse. For å si det på godt norsk: ALLE unioner som har vært inngått opp gjennom historien har gått lukt til helvete. Uten et eneste unntak. Det er bare et spørsmål om tid. Og EU er en helvetesmaskin av et pengesluk og en administrasjon som er fullstendig uoversiktlig. Det er antatt at det er mellom 9000 og 11 000 byråkrater/kontoransatte som hever meget god lønn for ting folk flest ikke skjønner en dritt av. Og det er jo skremmende at det ikke går an å finne tall på hvor mange det er… Det er et tusentall komiteer og «utvalg» som ikke har annet å gjøre enn å koke suppe på en spiker. Visste du at direktivet som omhandler hvordan en agurk skal være bøyd for å være godkjent i EU består av over 100 sider? At det finnes en EU-standard for hvor stor diameter ringen på toalettet ditt skal være? Dette er et inn i helsike forbaska dyrt supperåd, og rigget istand for å melke de ressursrike landene til fordel for de som ikke har noe særlig å fare med. Storbritannia var ikke en gang med å starte denne galskapen, og gjør rett i å forlate den.
Jeg er sjeleglad og veldig stolt av at vi nordmenn har hatt vett nok til å avvise dette uvesenet ved to anledninger og med god margin. Det vil vi virkelig glede oss over de nærmeste årene når denne elendige unionen, som pr definisjon er dødsdømt, rakner og går under. Vi vil garantert stille opp for de trengende når unionen går nedenom, og det er en luksus vi kan unne oss fordi vi som folk har tatt de riktige avgjørelsene opp gjennom vår kanskje noe brokete historie. Det er veldig godt å være norsk. Og det er veldig godt å vite at vi kan dele våre goder med de mindre heldige uten å inngå unioner og gi fra oss råderett over våre ressurser. Alle vil ha det vi har. EU vil at vi skal betale dem for å gi det bort. Det gjør vi ikke. Aldri. Fordi vi som folk er istand til å stikke fingeren i jorda og lese skyene.

TWO roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same.

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Vanskelig. Hva betyr det? I følge Yann De Caprona, forfatteren av den tjukkeste ordboka evver, så betyr det omtrent det du og jeg tror det betyr.
Vanskelig er pr definisjon individuelt betinget og basert på erfaring. Noen ganger betalt med en beinhard valuta.
Vanskelig kan, for eksempel, være at den jenta du elsker og har lyst til å være med hele tiden, av et hav av kompliserte årsaker, velger å lage en hel forestilling av å forsøke å lage et bilde av at du tar grundig feil. Det var altså et eksempel. Og har ingenting med virkelighetens innebygde egenskap egnet til å la deg gå på trynet å gjøre.

Jeg tror det er et håndfast bevis på at en æra er forbi når man ikke har unger som går i 17.mai-tog lenger. Jeg husker det som om et stort tap faktisk. Ja jeg er ca 200 år. Den definitive enden på det å være småbarnsforeldre. Det er et fint og sosialdemokratisk ord. Jeg savner det veldig. Som å miste et lem. Ja, altså som en arm eller noe sånt. Men så sterkt er det. En brutal erklæring om egen overflødighet, med flagget helt til topps.

Tom Waits-løpet. Tønsberg. Mai 2016. En ofte fuktig begivenhet. I år tenkte jeg at jeg skulle prøve å være litt fornuftig. Ta toget hjem til Sandefjord i stedet for å henge ute hele natta. Og fant veien til stasjonen, helt alene, og i tide for å rekke avgangen kl 01:01. Av alle klokkeslett. Var faktisk ute i god tid, og satt på en benk på perrongen da toget kom. Det viste seg imidlertid at «god» og tid ikke passet helt sammen her. Relativt fornøyd med meg selv entrer jeg vognen og setter meg ned. Og toget, slik de ofte gjør, går. Tog er fint, man får tid til å se på naturen som fyker forbi. Så også denne gangen. Jeg har reist denne strekningen maange ganger da jeg hadde ærend i Tønsberg. Og kjenner egentlig godt til utsikten hele veien. Etter noen minutters meditasjon og glaning ut vinduet begynte det å vokse en bitteliten uro i bevisstheten. Først svakt, så sterkere. Noe passet ikke. Og etter å ha grunnet litt over dette fant jeg ut hva det var som ikke passet. Det var utsikten. Hvor var Sem? For ikke å snakke om Stokke? Jeg er en dannet mann, og det var vel det som hindret meg i å skremme vettet av mine medpassasjerer da jeg innså at dette forbaskede toget var på vei til Eidsvoll, og på ingen måte til Sandefjord. Og vi snakker klokka kvart over ett om natta. Utsiktene til en tidlig og fornuftig avslutning på festen røyk der og da. Jeg kan mange bannord, men jeg tror jeg kom på et par nye der altså.
Ingen ved sine fulle fem går av på Skoppum midt på natta, så jeg kalkulerte raskt med at det beste var å vente til Holmestrand. Og det gjorde jeg. Halv to. Holmestrand. You do the math… Så der sto jeg. Mutters alene, og hadde få eller ingen positive tanker i hodet. Helsike. Det er i slike nødsituasjoner at kombinasjonen instinkt, street-smart og flere opphold i diverse ørkener kommer til sin rett. En ting av gangen. Og jeg var tørst. Observere, vurdere, handle. Jeg observerte der og da fint lite, for alle som har vært i Holmestrand vet at det mye fjell der. Og jeg hadde den gamle stasjonsbygningen i ryggen. Altså var bevegelse det eneste riktige der og da. Jeg rundt hjørnet på den gamle brakka. Og fikk straks tilbake en smule håp der utsikten til å sove i en grøft hadde vært. For se, hva var det ikke på andre siden av veien? Holmestrand Hotell. Et syn for såre øyne. Målbevisst, og med siste rest av krefter.. Vel, nei. Men målbevisst i hvert fall, så krysset jeg den øde gaten og siktet meg inn på hovedinngangen. Inn døren. Tomt. Resepsjonen var der. Men ingen resepsjonist. Ikke en sjel. Jeg sto der et par minutter. Kremtet høflig. Litt høyere etter hvert. Ingenting. Tankene gikk til en skrekkfilm der du er den eneste gjenlevende personen på planeten. Skjønt skrekk… Uansett, det var dønn stille og strålende opplyst. Men miraklenes tid var ikke forbi. For borte i gangen gikk det opp en dør. Og gjennom den døren gikk/snublet det en rund og rødmusset fyr. Jeg ante instinktivt at det var en full trailersjåfør, for han så akkurat slik ut, noe som senere skulle vise seg å være en meget presis observasjon. Igjen det med instinktene: der en full sjåfør kommer fra, der er det drikke. Rask marsj. Og himmelen åpenbarte seg. En diger bar! Med en helt levende bartender i. Vest og greier. Den eneste sjelen bortsett fra han bak disken var en snodig liten fyr, som skulle vise seg å være trailerkuskens side-kick. Det lysnet altså i horisonten. Bartenderen viste seg å være en svært forekommende og likandes kar fra sørlandet, men minst et bein i hver leir. Slukken ble tørstet, og det hele begynte å ta en mer behagelig form. Det ble etablert at det gikk et tog i riktig retning om en tretimers tid, og jeg fikk gratis saltstenger. Tre timer er lenge, og jeg er en sosial person. Så jeg tenkte at jeg kjøper et knippe øl og menger meg med de øvrige gjestene. Begge to. Noe som i ettertid nok kan sorteres under uheldige valg. Skal ikke gå i detaljer her. Men jeg kan vel si at jeg i dag vet mer enn jeg hadde ønsket om tillatt akseltrykk, juks med hviletidsbestemmelser og hvordan laks lukter etterhvert når kjøleaggregatet ryker midt på sommeren.