Den analoge ursuppen er en seig masse som klenger seg på oss som kanadisk lønnesirup på en kald dag. Klebrig som slimet fra en brunspraglet mordersnegle hvis eneste ærend, sett med våre analoge øyne, er å spolere urtehagen, tomatene og plenen med sin analoge glupskhet og ekle analoge tilstedeværelse.
Analog er i visse kretser nærmest et banneord, og et ord befengt med en eim av brune møllkuler og grått museumsstøv.

Digitalverdenen er den eneste saliggjørende, den som gir oss fjesboka, twitter, msn, youtube, nettbank, fri porno og muligheten til å skaffe oss andres åndsverk helt gratis.

Analogverdenen er treklubber, pedaldrevne kjøredoninger, treski, bestemor og lefse med smør og sukker.

Den litt mer vitenskapelige måten å beskrive det på er denne:

Analog er en kvantitativ variabel som kan endres langs en kontinuerlig trinnløs skala.

De fleste variabler er analoge og må derfor oversettes til digital form for å kunne anvendes av en datamaskin.
Digitalisering = omgjøre til tall.
Digital informasjon er informasjon hvor alle opplysningene er lagret eller blir behandlet som tall.

Et ikke mye brukt ord men likevel et som beskriver noe vi opplever ustanselig, er analogisering.
Det vil si at en samling tall oversettes til for eksempel lyd, bilder, tekst eller instrumentdata. (viser-instrumenter). For det er stort sett analoge informasjonsmengder vi mennesker er i stand til å registrere oppleve å føle noe omkring eller mene noe om.

Analog er den gamle LP-plata, klokken vi fikk som barn med visere som liknet Disneys Mikke Mus og var drevet av en fjær av jern og noen knøttsmå tannhjul, speedometeret på vår første moped og lyden av kirkeklokker når vi giftet oss. For de av oss som gikk i den fellen da.

Men hva med selve opplevelsen? Opplevelsen av resultatet av for eksempel musikk og bilder fra en digital avspiller.
Vi er veldig klare på at det med digitalt er noe ganske nytt, kanskje bare 5-6 tiår gammelt, noe som dukket opp med oppfinnelsen av transistoren. Transistoren som igjen er noe av den mest utbredte dingsen som finnes, og som igjen de færreste vet hva er og hvordan den fungerer.

Men er det egentlig analogt det du med dine sanser kan oppfatte når digitale signaler oversettes til virkelighetens verden? Er de analoge de herlige fargene dine øyne oppfatter når du ser bildet du tok av en blomstereng med ditt digitale kamera en gyllenvarm sommerdag?

Merkelig nok ser svaret ut til å være nei. Vitenskapen har for lengst funnet ut at ethvert sanseinntrykk er et resultat av elektrisk aktivitet langs en nervebane, eller rettere sagt mange tusen, kanskje millioner nervebaner.

Ordet langs er forresten veldig viktig når vi snakker om elektrisitet. Strøm slik vi er vant til å tenke på det beverer seg ikke «i» en ledning, men altså «langs» en ledning. Enten det er i den hvite tråden vifteovnen din er festet til veggen i, eller inne i hodet ditt.

Flyten av elektriske signaler i hjernen og nervesystemene har svært mange likhetstrekk med aktiviteten i en prosessor i en datamaskin.

Og enda litt lenger ned i ursuppa; Er de følelsene et bilde av din kjære fremkaller, eller tårene du feller over et vakkert musikkstykke, er de fremkalt av en ren analog prosess? Eller må dette sies å være digitalt betinget siden dette er helt avhengig av elektriske impulser for å finne sted?

Og hvis det er slik, er det da ikke det samme som å si at enhver opplevelse, ikke bare hos oss tobente som kan stå oppreist og som er bevisst vår egen eksistens og endelikt, men faktisk hos alle levende vesener, er en digital prosess?

Ikke godt å si, men det er uansett et faktum at uten transport av elektroner mellom kjemiske og biologiske avsendere og mottakere, så skjer det absolutt ingenting. Nada. Og dersom det skal skje noe må det være et resultat av en variasjon, og ikke bare en ensartet strøm av elektroner. Ikke sant? Eller?

Uansett. Vi klarer oss ikke uten noe av delene. Den digitale fremtiden kan bare oppfattes analogt ser det ut til.

Selv om den tanken også krever strøm for å kunne tenkes…