Jeg blir kritisert for å ha en tendens til å predike undergang. Det er en misforståelse. Jeg peker bare på det litt absurde i å klage over et vepsestikk idet du er i ferd med å bli spist av en krokodille. Det ER litt kjiipt det. Avspeiler et litt konseptuelt misforhold? Eller synes du ikke det?

At isbjørnen dør ut blir en bagatell dersom huset ditt står under vann for eksempel.

Dessuten vet vitenskapen å fortelle at isbjørnen formerer seg som aldri før, så heller ikke det holder vann. Smeltevann naturligvis.

Jeg foreslår et nytt begrep. Kvalifisert løgn. Det er løgner som serveres oss av folk som har enten et totalt misforstått bilde av virkeligheten, eller av folk som har andre interesser av å forvrenge virkeligheten. Hva som er mest betenkelig er ikke godt å si.

For å oppveie for dem som finner mine kommentarer dommedagsprofeterende, så skal jeg nøye meg med å si at joda, det går nok bra skal du se. Så får det bli opp til den enkelte å vurdere hva bra er.

Nå er det jul og krampehygge rett rundt hjørnet. Det er fint at det går an å holde liv i en slik myte så utrolig lenge. Det sier litt om vår vilje til å tro på det gode. Og for oss som ikke tror på det motsatte så er dette en fin tid.

Her jeg sitter kan jeg se en park med hvite plener og grener, 5 kuldegrader og lekende unger. Holder gradene en stund til kommer de flinke menneskene i kommunen og lager skøyteis også.

Det er lite hold i ministre som snakker med store bokstaver når du ser en liten pjokk med skruskøyter, stjerner i øynene og en kopp med varm og rykende kakao i hendene. Og skulle det være Nesquick og ikke hjemmelaget så får det heller være. Internasjonal politikk og verdens klima er ikke viktig når du nettopp har knekt skøytekoden….

Vi må ikke glemme de små tingene. Og de små tingene blir store på denne tiden. Vi må la dem bli det. Store.
Julen er ikke en bare en høytid, julen er en følelse. For noen ikke så bra, men for kanskje de fleste en tid uten for mye hverdag. Med litt forandring, forhåpentligvis glede og varme.

Familie er jo ikke hva det var. Og de som ikke har en familie føler seg kanskje litt annerledes, særlig på denne tiden.
Kanskje en påminnelse til oss andre. Noen har sagt at takknemlighet er en ting som genererer mer av det samme. Vi trenger å være takknemlig for det vi har, uansett hva det måtte være.

De fleste av oss har en hel masse å være takknemlig for, bare vi tenker oss litt om. Det å føle at man ikke oppnår alt man vil er ikke det samme som å ikke trenge å være takknemlig.

Samtidig er det viktig, tror jeg, å ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Det å ha et visst overskudd er noe veldig mange av oss kan føle hvis vi gidder å kjenne etter. Hvis vi har det så kanskje vi kan dele det med noen?

Statistikk er som kjent og nevnt drit kjedelig. Men det er ikke desto mindre det eneste verktøyet vi har får å måle virkeligheten.

I 2008 røyk skilsmissestatistikken over 50 %. Drøye 51 for å være nøyaktig. Og da snakker vi bare om de som faktisk og til tross for elendige odds, valgte å gifte seg. Tar vi høyde for alle de som leser statistikk og tar den på alvor, så er tallet nok dramatisk mye høyere. Uten å kunne vite det på noen måte så er en kvalifisert gjetning at mer enn 2/3 av alle kjærlighetsforhold faktisk ender. Punktum. Sikkert mer, men da er jeg i hvert fall på den sikre og positive siden.

Siden de fleste av oss kjenner en del mennesker betyr det at mange av de vi kjenner har en litt vanskelig situasjon akkurat nå. Kanskje vi skulle la vær å være så opptatt av å ikke stikke nesen i andres business, og heller ta sjansen på å spørre hvordan de har det? Hvordan det går? Det er ikke så mye å tape på det, men mye å vinne…

Isolasjonssamfunnet er ikke noe vi har bedt om, men noe som har sneket seg på oss Og den eneste grunnen til at det er slik er at vi har tillatt det å skje. Vi kan velge en annen løsning…

Loven om positivitet gjelder. Det er som tyngdekraften. Det er bare å følge den så slipper du å gå på trynet.