Pastellsort og Søte Kulører

Livet er så barmhjertig at når de blanke arkene tar slutt så har vi antagelig glemt hvor vi gjorde av fargestiftene.
Kanskje vi burde la være å vente til det er for sent med å tenke over hvorfor det var mest igjen av de myke fargene, de som nettopp ikke tegner grenser eller setter punktum på feil sted i historien. Bruker vi for mye av fargen som hører til de harde linjene?
En av de jeg siterer oftest og som nok blir tiltenkt egenskaper som ikke er preget av pastell akkurat, har sagt det ganske fint;

«Virkeligheten er antagelig en illusjon. Men den kan være forbasket overbevisende.»

crayons_smallNeste gang du blir bedt om å bruke de fargene nettopp du har fått utlevert, de som er bare dine, kanskje du burde velge en farge som ikke bare er seg selv? For det gjør vi alle alt for ofte tror jeg.
Hva jeg mener?

Skalaen består i prinsippet av 8 grunntoner, alt annet er variasjoner over disse. Likevel er det blitt skapt og vil bli skapt uendelig mange vakre melodier. Og vi er glade for det, nyter det og noen sågar lever både for og av det. Det rører oss til tårer eller får oss til å danse.

Fargene består på forbausende lik måte av 7 grunnfarger. Likevel kan den skjermen du akkurat nå ser på vise over 16 millioner farger. (jada, sjekk innstillingene under monitorer i kontrollpanel i startmenyen)

Er det da fornuftig at vi mennesker tenker at det finnes bare noen få grunnleggende følelser for å avklare store og små spørsmål i livene våre. Og andres ikke minst.

Vi har et lite knippe følelser og bruker ofte den rene formen av disse til å ta avgjørelser for oss selv og andre.
Hva med å slippe til alle variasjonene slik musikken gir oss rom for, slik maleren gjør når han lager mesterverkene?
Ved å tenke litt over det blir det ikke mer komplisert, det blir tvert imot mye lettere. Du får et større spekter å spille på. Flere muligheter og evnen til å gjøre bedre valg er biproduktet av denne tankemåten. Jeg tror vi bør si jatakk, begge deler, som det heter i en viss skog av tilmålt størrelse.

fingerpointing2Særlig når man har barn er det tydelig hvor mange variasjoner over grunntemaet det faktisk finnes. Den største tabben vi kan gjøre, slik jeg ser det og slik min erfaring forteller meg, er at vi demonstrerer et smalspektret følelsesliv overfor våre barn. Det er så lett å være bastant og tenke svart/hvitt overfor unger. Hvorfor?
Fordi de uten videre aksepterer det, og det forenkler dermed vår rolle som foreldre, og forenkling er kjærkomment i en travel hverdag, særlig når vi er aleneforelder, og så videre og så videre… Rekken med utflukter er mangslungen og frodig.
Uansett hva vi måtte tro, lese eller mene, så kommer vi ikke bort fra at vi fremkaller deler eller (grøss) hele vår beholdning av lite nyanserte følelser i våre barn. Både på kort og lang sikt. Vi trenger ikke å dvele ved mekanismene i dette her og nå, og jeg har ikke nok peiling til å si noe lurt om det dessverre.
Men èn ting jeg vet sikkert, det er at det å klare å formidle til de som skal komme etter oss at det er uendelig mange muligheter og svar på alle spørsmål som måtte dukke opp i livet, selv der det ser ut til å være få, ett eller til og med ingen, det er en gave. Du gir den bort ved å være deg den bevisst, og det er den eneste måten å gjøre det på kanskje. Men forvent ingen takk  Den gaven kommer tilbake for å bite deg i r.. ehh.. baken gang på gang når avkommet former sine egen tanker om det du prediker over, og bygger seg sin egen identitet. Som selvsagt er på tvers av alt du mener er fornuftig og riktig i din lille bommullsverden.

Prøysen var en luring, og han sang med den stemmen han hadde, om mangt og mye, blant annet om at du skal få en dag i mårå. Hvorvidt arkene er blanke eller ikke kan vel være noe usikkert, men uansett så har han helt rett. Helt til den dagen da St.Peter mangler en spiller på bedriftslaget på grunn av sykdomsforfall, og kaster sine øyne på deg. Du har å møte, ellers blir det hett.
Det er ingen stor liga det er snakk om, men motstanderne er en helvetes gjeng å spille bortekamper hos.

svarteperNår denne dagen kommer, og du kan titte ned i fargeskrinet ditt og finne at du har igjen flere harde enn myke farger, da er det du som får siste stikk og slipper å bli byttet mot ei ku av
SvartePer Spellemann.

Illusjonisme

Det å skape en illusjon som er sånn passe troverdig er vel noen vi alle gjør for oss selv iblant. Vi vil gjerne tro at ting er annerledes enn de kanskje ser ut til i virkeligheten. Vår gode vilje får ofte vårt blikk til å bli litt sløret når vi skal betrakte ting som er litt vanskelig.

illusjonistOrd kan gjøre det samme. På samme måte som en tryllekunstner på en scene lurer oss til å se noe annet enn det som virkelig foregår, så vil det med ganske enkle virkemidler være mulig å fremstille en virkelighet med ord som umiddelbart ikke kan tilbakevises som feil, selv om vi vet at det er det. Det er ganske interessant dersom man begynner å se nærmere etter når det gjelder ting vi ser på som sannheter. Det kan nok være sundt å tenke litt kritisk selv når det gjelder etablerte sannheter og ting som fremstilles som fakta i media, enten det er på tv, nett eller trykte medier. Kanskje helst det siste. Ved å ha et kritisk blikk på ting vil det raskt bli klart at det aller meste faktisk er litt annerledes enn det ser ut til…

Et lite eksempel kanskje? På hvordan selv enkle ting kan forvrenges slik at sannheten blir sann selv om den er feil.

Tre gutter har spart sammen penger til å kjøpe en fotball. De har sett den i vinduet i sportsbutikken, og prislappen viste at den kostet 30 kroner.
Guttene går til butikken, legger hver sin tier på disken og får fotballen av eieren av butikken.
Godt fornøyd med seg selv går de ut og mot parken for å innvie sin nyanskaffelse.
2006-07-08_fotballStraks guttene var ute av butikken viser det seg at fotballen var på tilbud, og at guttene bare skulle ha betalt bare 25 og ikke 30 kroner.
Butikkeieren roper på visergutten sin, gir ham 5 kronestykker og ber ham løpe etter guttene for å gi dem igjen det de har betalt for mye.
Visergutten løper etter fotballkjøperne, og mens han løper kommer han på at det ikke går an å dele 5 kroner på 3. Som den vesle luringen han er finner han på en løsning som gjør at alle tjener på det. Han tar igjen guttene. Planen hans er at han gir guttene igjen 3 kroner, altså en til hver. De vet jo likevel ikke hva den egentlig prisen på ballen var. Han beholder så 2 kroner selv. Guttene er fornøyde og han er fornøyd.
Etter å ha fått igjen 3 kroner har de betalt 9 kroner hver i stedet for 10, altså til sammen 27 kroner.
Visergutten har beholdt 2 kroner. 27 pluss 2 er 29 kroner.

Kan du svare på hvor det ble av den siste kronen?

Takknemlighetens Under

Takknemlighet er en svært undervurdert følelse. Og det er, i hvert fall i min verden, ikke bare en følelse, det er en tilstand og samtidig en slags prosess også.

Når det er mørk inne i oss så er det fordi våre sorger og bekymringer stjeler lyset. Selv minner og erfaringer som vi med vår hjerne kan huske på som lyspunkter av forskjellig styrke og farge mister sin glød og sin evne til å kaste glans ut over seg selv. Lyset trekkes mot de sorte hullene i livet vårt, og mest mot de nyeste…

52selvportraetMen selve det å erkjenne for oss selv at de erfaringene som er lys-stjelere faktisk har noe lys å stjele er noe vi bør tenke på som et fremskritt, noe som forteller oss at vi ikke er uten håp om igjen å kjenne lysets glød mot vår sjel og vår kropp.

Det er begynnelsen til å forstå hvor mye styrke det ligger i Takknemligheten.

De som har bladd litt i Bibelen eller Koranen, har muligens fått med seg at takksigelser og lovprisninger står rimelig sentralt. Og i andre tilsvarende skrifter også. For å si det kort så er det vel i grunnen det de driver med, både hovedrolleinnehaverne og statistene i disse utmerkede bestselgerne. De har sånt å gjøre, som Askeladden sa. Uten sammenlikning for øvrig…

Det å sitte i en mørk hule med ryggen mot åpningen og se lite annet enn en og annen flakkende halvgrå gestalt mot den sorte bergveggen er dessverre verken nytt eller sjelden. Og alt tyder på at det blir mindre sjelden og garantert mindre nytt etter hvert som tiden går og man får erfaring nok til å se sine egne skygger i andre.

Min opplevelse er at det når det er som svartest er lite man kan gjøre. Verktøykassen vår virker tragisk tom og mangelfullt utstyrt. Men jeg har oppdaget en merkelig ting etter hvert som mer eller mindre selvpåført elendighet har brutt ned de skjøre pilarene som holder min himmel oppe slik at lyset kan skinne på meg og mine.

I den samme verktøykassen som bare inneholder tilsynelatende ubrukelige verktøy finnes det noe mer. Noe vi ikke kan se, fordi det er ikke tydelig hvis vi ikke forsøker å gripe etter det.
Nede i mørket et sted er det noe som bare blir til dersom du stikker hånden ned etter det. Du må tro på det for å kunne gripe det. Og heldigvis er det slik at etter å ha opplevet at det er mulig å feste et grep om denne tingen så blir det stadig lettere å tro…

Det jeg snakker om er altså Takknemligheten. Og hva kan jeg bruke den til tenker du kanskje?

Neste alle prosesser i universet, kanskje alle til og med, ser ut til å ha en motsats, et kontrafenomen, en reversibel bror eller søster av sin egen natur.

Det høres ut som en klisjé, men det er faktisk slik at på samme måte som vi automatisk kan smile når vi er glad, så vil vi ved å tvinge oss selv til å smile faktisk etter hvert føle større glede selv om utgangspunket var dystert.

Når vi er på felgen følelsesmessig og mentalt, så virker det ikke sannsynlig at en slags modell vi får presentert av andre vil kunne få oss ut av mørket, få oss til å gripe etter noe vi ikke kan se.
Men faktum er at selv den mest svartsynte pessimist vil ha et eller annet han eller hun med hånden på hjertet kan si bringer frem følelsen av takknemlighet. Om ikke annet så erkjennelsen om at det er ting man objektivt sett burde være takknemlig for.

Det å prøve å lete i sitt sinn etter ting man er takknemlig for setter i gang en prosess. Enten man vil eller ikke. Det kan være små filleting. Fargen på soloppgangen i dag fordi du så den da du ikke fikk sove som vanlig.
Kaffen som smakte godt. Tanken på noen som har sagt noe pent til deg. En fin melodi på radioen. Opplevelsen av at noen du er glad i har det godt, selv om du selv ikke har det akkurat nå. Gleden over barns glede. Egne eller andres. Lyden av en forvirret fugl som kvitrer i solveggen midt på vinteren. Varmen under dynen din. Noe morsomt du så på tv. Smilet fra en tilfeldig person på gaten. Kanskje bare småting, men likevel noe å kjenne takknemlighet over.

Joda, du har en slik liste du også. Og det trenger ikke være store eller dramatiske ting. Alle slike dråper av takknemlighet er med på å gjøre mørket litt mindre trykkende, mindre effektivt. Når du ramser opp nye ting vil gløden i de gamle lysene i sinnet ditt vinne tilbake litt av sin styrke. Lys-stjelerne viser sin svakhet ved straks å gi fra seg litt av lyset de stjal…

Og mine drøyt 16 000 dager på denne vakre blå kloden har lært meg en rar ting; Nemlig at det ser ut til å være en slags naturlov som gjør at det man føler ekte takknemlighet for har en tendens til å forsterkes. Det blir rett og slett mer av det.
Om det skyldes at jeg bare blir bedre til å oppdage det eller at Universet belønner meg for å tilføre det energi ved å føle takknemlighet vet jeg ikke. Jeg heller mot det siste, selv om årsaken kanskje er så viktig som virkningen akkurat her.

Det fine med denne kunnskapen om at Takknemligheten er selvforsterkende er at du når du finner lys nok til å rette ryggen kan legge den i verkstøykassen din. Det du legger der blir der. Og når du igjen griper i mørket vet du at den ikke er tom. Du har selv forsynt den med et flott og nyttig verktøy av det edleste materiale.

Takknemlighet gir dessuten en innsikt som nok ikke kan ses annet enn gjennom takknemlighetens lune lys. Og det er at de samme tingene vi er fortvilet over, sørger over eller som på annen måte tynger oss, ofte er de samme som viser seg å være en kilde vi kan øse takknemlighet av.
Det kan hende at noen vi elsker ikke lenger kan være en del av våre liv, at de ikke kan være nær oss eller tilgjengelig. Kanskje fordi de har gått oss i forveien, eller fordi de av grunner vi ikke er herre over er tatt bort fra oss.
Men tenk litt etter. Er ikke det som i en slik sammenheng gir oss sorgen og fortvilelsen den samme kraften som gir oss grunn til takknemlighet? Det vi savner og er bunnløst lei oss for å ha mistet er det samme som tente gledens og kjærlighetens lys i oss en gang.

200901ghostJa, det er vanskelig å finne lyset noen ganger. Det som er godt å kjenne på er at vi vet at det finnes. Grip etter det. Snu deg mot hulens åpning. La det svi i øynene og ikke tenk at du belaster noen ved å vise deg slik du er. Vær takknemlig og du vil få mer å være takknemlig for.
Og still deg selv følgende spørsmål: Hva har jeg å tape? Hvor galt kan det bli hvis jeg velger å tenne et lys, om enn med skjelvende hender, i stedet for å gjemme meg i mørket mitt?

Svaret er nok ikke lett. Men det er enkelt.

Forbanna!

Jeg blir så forbanna av å se på nyhetssendinger på tv noen ganger. De mesker seg i andres elendighet på en så ublu og bedriten måte at magen vrenger seg.

TRENGER du og jeg å vite om at det har funnet sted en familietragedie i Tromsø i dag morges. Trenger du og jeg å vite at en person har skutt sin kjæreste og så seg selv.
Trenger du og jeg å få vite hvor mange meter fra en barnehage dette har skjedd.
Trenger jeg at det står en jævla nordlending ute i blåsten på direkten for å spekulere høyt om hvorvidt disse hadde noen tilknytning til denne barnehagen.
Trenger du og jeg å få dette presentert som et thriller med fortsettelse i neste nyhetssending?

Svaret er et rungende NEI!

Hva er det som gjør at bare krig, brå død, nedgang, arbeidsledighet, tragedier, og annen dritt er nyheter?

Den fjerde statsmakt liksom. Hvis disse slaskene av noen journalister hadde vært sitt ansvar bare en smule bevisst så hadde de forstått at det faktisk IKKE GAVNER NOE SOM HELST FORMÅL å plage en hel nasjon med noen få menneskers ulykke. Ja visst er det fælt. Men jeg greier meg utmerket godt med min egen elendighet mange takk! Og jeg tror det gjelder de fleste av oss.

Faen altså.