Livet er så barmhjertig at når de blanke arkene tar slutt så har vi antagelig glemt hvor vi gjorde av fargestiftene.
Kanskje vi burde la være å vente til det er for sent med å tenke over hvorfor det var mest igjen av de myke fargene, de som nettopp ikke tegner grenser eller setter punktum på feil sted i historien. Bruker vi for mye av fargen som hører til de harde linjene?
En av de jeg siterer oftest og som nok blir tiltenkt egenskaper som ikke er preget av pastell akkurat, har sagt det ganske fint;
«Virkeligheten er antagelig en illusjon. Men den kan være forbasket overbevisende.»
Neste gang du blir bedt om å bruke de fargene nettopp du har fått utlevert, de som er bare dine, kanskje du burde velge en farge som ikke bare er seg selv? For det gjør vi alle alt for ofte tror jeg.
Hva jeg mener?
Skalaen består i prinsippet av 8 grunntoner, alt annet er variasjoner over disse. Likevel er det blitt skapt og vil bli skapt uendelig mange vakre melodier. Og vi er glade for det, nyter det og noen sågar lever både for og av det. Det rører oss til tårer eller får oss til å danse.
Fargene består på forbausende lik måte av 7 grunnfarger. Likevel kan den skjermen du akkurat nå ser på vise over 16 millioner farger. (jada, sjekk innstillingene under monitorer i kontrollpanel i startmenyen)
Er det da fornuftig at vi mennesker tenker at det finnes bare noen få grunnleggende følelser for å avklare store og små spørsmål i livene våre. Og andres ikke minst.
Vi har et lite knippe følelser og bruker ofte den rene formen av disse til å ta avgjørelser for oss selv og andre.
Hva med å slippe til alle variasjonene slik musikken gir oss rom for, slik maleren gjør når han lager mesterverkene?
Ved å tenke litt over det blir det ikke mer komplisert, det blir tvert imot mye lettere. Du får et større spekter å spille på. Flere muligheter og evnen til å gjøre bedre valg er biproduktet av denne tankemåten. Jeg tror vi bør si jatakk, begge deler, som det heter i en viss skog av tilmålt størrelse.
Særlig når man har barn er det tydelig hvor mange variasjoner over grunntemaet det faktisk finnes. Den største tabben vi kan gjøre, slik jeg ser det og slik min erfaring forteller meg, er at vi demonstrerer et smalspektret følelsesliv overfor våre barn. Det er så lett å være bastant og tenke svart/hvitt overfor unger. Hvorfor?
Fordi de uten videre aksepterer det, og det forenkler dermed vår rolle som foreldre, og forenkling er kjærkomment i en travel hverdag, særlig når vi er aleneforelder, og så videre og så videre… Rekken med utflukter er mangslungen og frodig.
Uansett hva vi måtte tro, lese eller mene, så kommer vi ikke bort fra at vi fremkaller deler eller (grøss) hele vår beholdning av lite nyanserte følelser i våre barn. Både på kort og lang sikt. Vi trenger ikke å dvele ved mekanismene i dette her og nå, og jeg har ikke nok peiling til å si noe lurt om det dessverre.
Men èn ting jeg vet sikkert, det er at det å klare å formidle til de som skal komme etter oss at det er uendelig mange muligheter og svar på alle spørsmål som måtte dukke opp i livet, selv der det ser ut til å være få, ett eller til og med ingen, det er en gave. Du gir den bort ved å være deg den bevisst, og det er den eneste måten å gjøre det på kanskje. Men forvent ingen takk Den gaven kommer tilbake for å bite deg i r.. ehh.. baken gang på gang når avkommet former sine egen tanker om det du prediker over, og bygger seg sin egen identitet. Som selvsagt er på tvers av alt du mener er fornuftig og riktig i din lille bommullsverden.
Prøysen var en luring, og han sang med den stemmen han hadde, om mangt og mye, blant annet om at du skal få en dag i mårå. Hvorvidt arkene er blanke eller ikke kan vel være noe usikkert, men uansett så har han helt rett. Helt til den dagen da St.Peter mangler en spiller på bedriftslaget på grunn av sykdomsforfall, og kaster sine øyne på deg. Du har å møte, ellers blir det hett.
Det er ingen stor liga det er snakk om, men motstanderne er en helvetes gjeng å spille bortekamper hos.
Når denne dagen kommer, og du kan titte ned i fargeskrinet ditt og finne at du har igjen flere harde enn myke farger, da er det du som får siste stikk og slipper å bli byttet mot ei ku av
SvartePer Spellemann.
Ord kan gjøre det samme. På samme måte som en tryllekunstner på en scene lurer oss til å se noe annet enn det som virkelig foregår, så vil det med ganske enkle virkemidler være mulig å fremstille en virkelighet med ord som umiddelbart ikke kan tilbakevises som feil, selv om vi vet at det er det. Det er ganske interessant dersom man begynner å se nærmere etter når det gjelder ting vi ser på som sannheter. Det kan nok være sundt å tenke litt kritisk selv når det gjelder etablerte sannheter og ting som fremstilles som fakta i media, enten det er på tv, nett eller trykte medier. Kanskje helst det siste. Ved å ha et kritisk blikk på ting vil det raskt bli klart at det aller meste faktisk er litt annerledes enn det ser ut til…
Straks guttene var ute av butikken viser det seg at fotballen var på tilbud, og at guttene bare skulle ha betalt bare 25 og ikke 30 kroner.
Men selve det å erkjenne for oss selv at de erfaringene som er lys-stjelere faktisk har noe lys å stjele er noe vi bør tenke på som et fremskritt, noe som forteller oss at vi ikke er uten håp om igjen å kjenne lysets glød mot vår sjel og vår kropp.
Ja, det er vanskelig å finne lyset noen ganger. Det som er godt å kjenne på er at vi vet at det finnes. Grip etter det. Snu deg mot hulens åpning. La det svi i øynene og ikke tenk at du belaster noen ved å vise deg slik du er. Vær takknemlig og du vil få mer å være takknemlig for.