Tenk litt over følgende påstand: Virkeligheten foreligger ikke. Den blir til etterhvert.

Den virkeligheten vi har felles med andre enkeltindivider er et resultat av kommunikasjon, av samhandling. Og ved å tenke på denne måten blir det rimelig å anta at det ikke finnes bare èn virkelighet, men flere.

Dette åpner en idè-verden som er veldig spennende. Hvis man legger dette prinsippet til grunn så vil det ganske fort bli klart at den virkeligheten du erfarer på det som jeg har valgt å kalle nullpunktet, er noe du selv skaper, er opphav til og stort sett har full kontroll over. Eller kan ha det hvis du ønsker det og bevisstgjør deg de verktøy du besitter for å skape denne kontrollen.

Nullpunktet er akkurat nå. Akkurat nå når du leser de ordene du faktisk ser på skjermen og som danner mening inne i hodet ditt. Det som gjør at det danner mening er erfaring, og det er en undervurdert energi tror jeg.

Vi tenker ofte på energi som noe håndfast, noe vi kan styre. Elektrisitet, varme og så videre.
Det er geit nok, det er begripelig. Men den energien vi bruker på å tenke på energi, den er litt mindre konkret, og vanskelig å gripe som idé.

Rundt oss har vi mennesker som er med på å forme vår virkelighet. Vi kan faktisk velge hvilken påvirkning det har på oss.

Men dypest sett er det du som bestemmer. Hvis du blir utsatt for en påstand fra en venn, eller vrikker ankelen på en rot i skogen, er det da ikke et resultat av dine valg, valg som bare du kan gjøre?

Sorry, men svaret er et rungende ja.

Det har implikasjoner som er lite smigrende for de fleste av oss, men det forringer ikke gehalten av sannhet.

Noen ganger i livet vil vi oppleve at fortiden biter oss litt i halen. Jeg tror det må være slik. En viss retrospektiv overlapping ser ut til å være uunngåelig, og kanskje er det nettopp dette som knytter årsak og virkning sammen.

Vidløftig språkbruk? Jada. Men overfør disse ordene og meningen bak dem til ditt eget liv, så får vi se om ikke det stemmer forbausende godt…