Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som siden aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
Men det får da være grenser til måtepå!
Man bør tross alt vise en viss respekt for de som av en eller annen (og iblant ubegripelig) grunn har klart å kare seg til en brukbar stilling til tross for tilsynelatende mangel på talent og andre sjelsevner.
Men jeg synes denne dagen er helt den rette til å feire en viss manns avgang.
Siden det akkurat nå er bøtter og spann med folk som skriver både i øst og ikke minst vest om akkurat det, så blir det litt overflødig at jeg gjør det også.
Dessuten vil det fra undertegnedes side være dønn umulig å skrive stort flere ord enn dette om vedkommende uten å bli krass og respektløs.
Så jeg lar bildene under tale for seg selv…
Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.
Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.
Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?
Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.
Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.
En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.
Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…
Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.
Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.
Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…
Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!
Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.
I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.
Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?
Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.
Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.
Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.
Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.
Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.
Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?
Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?
Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…
Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.
La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…
Det kan gå ut over synet.
Uvirksomheten timer. Alle ord
Og handlinger forstummer: Ingen vind
Får kruse sommerkveldens glatte fjord.
Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
Der sund og viker ligger oljeblanke
Og fanger skumringens forventning inn.
To nelliker ved stranden står som slanke
Og bleke alterlys, i kvelden tent
For ditt tilbakeblikk, din ettertanke.
Og alt i deg er aktivt innadvendt,
Og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
Og alt tar del i kveldens sakrament.
Det er som allting i naturen vil det:
At DU skal hvile! Mykt som pastell
Flyr måken over vannet – lik et bilde
På sjelens havblikks-møte med seg selv.
En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
Er alt som skjelver i den vare kveld.
Skjønn er uvirksomhetens timer.
Jeg vil ha kjærlighet uten å risikere å bli såret.
Og så vil jeg gjerne fly uten å forlate bakken…
Noen forfattere forblir i skyggen. Nei vent. Ikke noen. De FLESTE forfattere blir i skyggen.
Jeg er en av dem som (håper det er flere da..) mener at vi har utrolig mange gode norske forfattere.
For det har vi! Jostein Gaarder og Saabye Christensen og så videre er bare bunnen av isfjellet…
I min God Bok serie så vil jeg trekke frem noen av de som muligens ikke er invitert på Nygaards fyllefest. Men hva vet jeg.
En du definitivt burde merke deg, og særlig dersom du har barn som fremdeles gidder å høre på når du leser, er Reidar Kjelsen.
Han skriver barnebøker. Påstår han. Men min kontrapåstand er at det gjør han slettes ikke.
Jeg noterer meg med en viss tilfredsstillelse at den boken jeg anbefaler og refererer til her ikke er oppført i hans bibliografi slik den er å finne på nett. Derfor er det ved godt mot og rak holdning at jeg gjengir noe av innholdet av denne boken her.
Denne karen skriver på en briljant måte, og jeg logger meg på ganske med det samme.
Jeg velger å ikke si hva tittelen er, og lager mine egne kapittelnavn. Jeg gjør det bittelitt til mitt. Kall det gjerne gjendiktning.
Vann Over Hodet.
Var det ikke det vi sa, sa mange.
Og mange sa det gjerne en gang til.
Vi sa jo at havet kom til å stige ,sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned fra himmelen. Klart det måtte bli problemer en dag.
Det var liten trøst i at de fikk helt rett.
Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av alt det dårlige været og drev ned til Afrika hvor den smeltet og ødela alle ørkenene. Sjiraffer fikk vann i ørene. Havet ble ubehagelig stort. Over hele kloden ble fjell til øyer. Og øyene ble både mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på.
Strømmen gikk og folk spiste frossen ferdigpizza.
Svømming ble en folkesport, og alle sloss om båtene. Så mye slossing var det, at alle farkostene sank en etter en. Til slutt var det for sent å lage nye.
Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure, og døde ut.
Dette er bare prologen. Jeg kan gjengi resten også. På oppfordring.
Objektivitet er noe vi sliter med. Unorsk er det. Det å se på en ting,et fenomen eller en handling på en ren og objektiv måte.
Pragmatikkens edle kunst.
Vi driver hele tiden å putter inn det vi har vokst opp med, det vi har fått dyttet ned i halsen gjennom oppveksten, i barnehagen, på skolen og så videre, i alle ting vi skal forholde oss til. Har du tenkt på det?
I dagens VG står det å lese at et bilde av en etnisk italiensk jente ved navn Louise Ciccone er solgt på auksjon for en ikke ueffen sum penger.
Og bildet av henne er etter min mening ikke egnet til å grine på nesen, snarere tvert imot.
Hva er det så ved dette som gjør at verdens medier gidder å skrive om det?
Det er vel at denne lille jenta på et tidspunkt bestemte seg for å bli syngedame antagelig. Og hun lyktes jo ganske bra med det.
Men poenget mitt er dette: Hvis man besitter en kvalitet, en egenskap eller noe som i sin egen ramme av ytre beskaffenhet, er til glede for andre, er det da feil å presentere det?
Hvem er vi til å si ”fysj” eller ”dette er ikke passende”?
Et ikke så rent lite minefelt dette her, men jeg bare spør.
Anyway. Jeg finner det underlig at noen mennesker velger å ta avstand fra objektiv skjønnhet ut fra objektets beskaffenhet. Hvor objektivt er det da? Er det ikke slik at vi hele tiden tolker inn i vår opplevelse en hel masse av vår mentale bagasje?
I en ideell verden ville det kanskje ha vært slik at vi kunne se et fenomen, eller et bilde slik som dette, og tenke at : Dette er vakkert. Dette appellerer til min estetiske sans.
I stedet summer det av tanker som : Æsj. Hva innbiller hun seg. Dette er vulgært. Hvorfor viser de dette? Er ikke dette ekkelt? Og så videre.
Og så er det på den måten da, at det som skjer er nettopp det markedsførings-teamet til denne damen vil. At bildet skaper litt liv og røre rundt om i verden. At for eksempel en sylfersk skribent på nett gidder å snakke om det og sågar legge ut dette vrengebildet på sitt nettsted.
Og gratulerer med dagen. Det gikk akkurat slik.
Og i objektivitetens navn; Det er da et flott bilde?
PS. Ser at du ikke har skjønt det. Der er altså Madonna.
Noen ganger kan det være vrient å finne noe som fenger, og jeg har selv hatt stor glede av at andre har gitt meg noen forslag til hva jeg burde lese.
God bok hadde jeg tenkt å kalle en serie med anbefalinger hvis du trenger noen tips angående litteratur.
Jeg er nok en stor konsument av bøker, og heldigvis er det slik at mange vet det, så det dukker gjerne opp en bok eller to under juletreet for eksempel. Og andre trær.
Jeg leser ofte flere bøker samtidig. Ja altså ikke på samme tid, men parallelt liksom. Ofte 3 og 4. Det er overhodet ikke noe system i det, men noen ganger er det rart hvordan bøker griper inn i hverandre. Et eksempel er en gang jeg leste en bok hvor en av hovedpersonene refererte til noe som sto i en annen bok som jeg tilfeldigvis leste samtidig.
Jeg har en litt sær hukommelse når det gjelder ord, og selv om det er årevis siden så husker jeg det godt. Det som ble sitert var dette:
”Det å kjempe et slag og vinne er nest best.”
Sitatet er fra Kunsten å Krige av den kinesiske filosofen Sun Zi. Som absolutt er en bok man bør lese. Masse visdom nedtegnet med enkle ord. Ikke enkelt i utgangspunktet, for ”manuskriptet” til boken ble funnet i form av en haug pinner med kinesiske skrifttegn på i en arkeologisk utgravning på Spurvefjellet som ligger i Shandong-provinsen nord i Kina. I 1972 tror jeg. Men etter årevis med oversettelser og tolkninger har resultatet blitt en komprimert form for visdom som man ikke kan annet en respektere og beundre.
Forfatteren, Sun Zi altså, levde antagelig for ca 2500 år siden, og det at disse tankene fortsatt er gyldige og brennaktuelle sier litt om kraften i boken.
Boken har som metaforisk ramme at det er en rekke råd for hvordan man skal forholde seg som leder for en stor hær i krig. Og det er mye som tyder på at denne karen faktisk brukte sin kløkt og visdom for å begrense krigføringen.
Han var rådgiver for den tidens keiser. Og keisere hadde slikt å gjøre. Tv og internett var dårlig utviklet den gangen (kjiip båndbredde), så kriging var nærmest for et tidsfordriv å regne visse kretser. Og da som nå var lederne ikke helt på høyden når det gjaldt fintenking, og omga seg med rådgivere av ymse slag. Og Sun Zi var det som vel er ekvivalenten til vår egen Jonas Gahr Støre. Høres flåsete, men det er ikke uten et visst snev av alvor at jeg drar den sammenlikningen faktisk.
Hvem som er keiseren her hos oss derimot, er det verre å si. Men blås i det. Boken er virkelig verd å lese. Jeg har lært utrolig mye av den og bruker den nesten som et oppslagsverk. Veldig mange av livets aspekter er omtalt. Om enn litt kryptisk til tider, men likevel.
Hva som er best når det er nestebest å kjempe et slag og vinne det?
Det er enkelt, slik løsninger har for vane.
Det beste er naturligvis å IKKE kjempe et slag, men likevel vinne…
Det er ikke rart det er vanskelig å bli enige om ting når mer enn 99 prosent av alle mennesker her på jorda er utlendinger…
Hur bredt har Ni hoppat?
Kurt Ohlssons udødelige spørsmål til høydehopperen Patrick Sjøberg, stilt i en gigantisk sofa på taket av IKEA-Gøteborg. En eller annen gang på begynnelsen av 90-tallet.
Som, grøss og gru, er i ferd med å bli et par mannsaldere siden. Eller i hvert fall et par manns-minner siden. Som visstnok skal være ca 7 år. Husker ikke helt…
Hvor bredt er båndet ditt spør nå jeg da. For bredbånd er noe rare greier. De aller fleste av oss aner ikke hva det betyr, og likevel bruker vi dette ordet, og en bråte andre, hver eneste dag omtrent. ”Nei, jeg fikk ikke svart. Bredbåndet var nede.” Nede?? Hvor hen da? Hva slags bånd er det som er bredt og hvor var det før det var nede? Og vet du i det hele tatt hvor det er når du påstår at det er nede eller oppe?
Nei, det gjør du antagelig ikke. Undertegnede har vasset til langt opp på den innbilt flate magen i høyteknologi i flere år enn jeg setter pris på å kunne telle. Og jeg må innrømme at det tok mange år som halvstudert røver i diverse tekniske fag før jeg kunne se meg selv i øynene og si at jeg forsto hva dette innebar.
Bredbånd er altså hvor mange centimeter i diameter telefontråden inn til huset ditt er. Er den tjukkere enn lillefingren din så er det bredbånd. Er den ikke det, og du ser for eksempel på Jul i Borettslaget, så ser du altså på smalfilm. Bedre kjent som betamax 8 millimeter. Eller nisjefilm som det også kalles. Talefeil skal man se mellom fingrene med når det er jul.
Telenor, tidligere øreverket, hadde i fjor en kampanje for å få de som hadde en av de minste hastighetene på sitt bredbånd til å bytte til en større hastighet. Fra å ha mer enn rikelig hastighet for å lese VG og betale regninger, som er det brorparten av alle brukere av nett faktisk bruker det til, så fikk man nå tilbud om sinnsyk hastighet for å lese VG og betale regninger i stedet. Og det kostet bare drøyt det dobbelte. Vel og merke dersom du solgte sjelen din til hin mann og skrev under på en husmannskontrakt som fratok deg enhver menneskelig rettighet og som kun hadde som formildende unntak at du uventet gikk i pennalet med forskuttert månedsavgift.
Hvem pokker vet hva bredbånd er da? Og hvilken farge har det? Kan jeg gå i kjelleren og titte på ledningene for å finne det ut?
Snakker vi om kvantitet eller kvalitet? Er det i gata med lysår? For det er noe vi mennesker heller ikke vet så mye om, men gjerne sier i ny og ne. Og hva er så ny? Eller ne?
Vi går oss ut på en hengemyr av havregrøtliknende konsistens, og vi gjør det gjerne og ofte.
Lysår er en kvantifisering av avstand. Et lengdemål rett og slett. En litt drøy tommestokk.
Bredbånd er en beskrivelse av hvor mye informasjon det er mulig å dytte gjennom ledningen inn til huset ditt i løpet av et bestemt tidsforløp.
Har du hageslange? Mange har det. Og den er ikke giftig. Kanskje hvis du spiser den da, men dersom du som jeg, har en trommel med 25 meter på, så er spising svært lite anbefalt. Og jeg har ikke plen engang.
Men uansett, tenk deg en slik slange. Den er, og jadda, jeg har sjekket, 1,28 cm innvendig. Hullet liksom. Inni slangen. Hvis du har la oss si tusen liter vann i en tank. Det er en ganske stor tank. 5 varmtvannstanker for eksempel. Du har det, og du ønsker å la vannet fra denne tanken renne over til en annen tank som rommer akkurat det samme. Det vil renne i sitt eget tempo dersom du ikke gjør noen tiltak for å endre på det. La oss se bort fra fall og høydeforskjell her. Det bare kompliserer bildet.
Men la oss bli enig om at du har to muligheter til å forbedre hastigheten som vannet flytter seg på mellom disse to tankene.
1. Tykkelsen på slangen. Det er åpenbart at en tykkere slange vil kunne frakte mer vann pr tidsenhet.
2. Farten på vannet. Tar det en time å flytte dette vannet i en slange som er 1,28 cm tykk, så vil vi ved å øke hastigheten på vannet kunne frakte den samme mengden fortere gjennom samme slangen over samme distanse, øker vi til det 4-dobbelte så vil det ta et kvarter. Øker vi til det 100-dobbelte vil det ta 9 sekunder…
En litt svett sammenlikning, men ikke av de dårligste. Det illustrerer på en bra måte at de to eldgamle kobbertrådene som televerket gravde ned på tunet ditt på 70-tallet faktisk kan brukes til mer enn å snakke med svigermor hver søndag. HELST noe annet enn å snakke med svigermor. Uansett ukedag.
Bredbånd betyr ikke noe annet enn at man har en dings i andre enden av den tråden som kommer inn til leiligheten din som øker trykket. Det du sender ut eller har bedt om å få inn kommer rett og slett fortere frem. Men det kan være morsomt å vite at det ikke er slik at man må anstrenge seg fra din leverandørs side for å få dette til å gå fort. Det er motsatt.
Det brukes diverse verktøy for å BREMSE hastigheten ned til det du faktisk er villig til å betale for. De to kobbertrådene som ble begravet i ditt nærmiljø for mange tiår siden er kapable til mellom 80 og 90 megabits pr sekund! Altså 10-20 ganger fortere enn det bredbåndet du har nå. Uten å blunke. Dette er ren fysikk og hvem som helst er herved invitert til en diskusjon på det nivået. Hjemmebane sier jeg bare. Kle dere godt.
Greia er nemlig den at båndbredde, i likhet med andre tulleting, har blitt gjenstand for kommersialisering. Og du er offeret.
Og så er det jo slik da, at verken du eller jeg har bruk for denne vanvittige hastigheten. Om VG-forsiden dukker opp i løpet av 3 sekunder eller 1 sekund er revnende likegyldig, er det ikke? Mens prisforskjellen kanskje er 300 spenn i måneden…
Tenk deg at noen banket på døren din og sa at du istedenfor den lille grusveien på 25 meter opp til huset ditt fra riksvei ørten, kunne få en 8-felts motorvei. Forbannet kjekt å ha. Og det koster deg KUN 299 ekstra i måneden. Det er nemlig det du ligger å betaler på… En personlig motorvei der du kan trekke den vesle kjerren din med enorme marginer… Og hente posten uten så mye som å se et gresstrå.
Men det gjelder jo å støtte opp om det lokale næringslivet da. Selv om det nesten ikke er næringsliv laga lenger…
