Dere kvinner har så lite forståelse av hva det er vi menn liker.
Vi bryr oss lite om dere er tykke eller tynne.
Det betyr ingenting.
Det at dere i søvne kryper litt nærmere er mye viktigere enn smale hofter.
Instinktive handlinger rører oss mye mer enn et grep fra en liten smal hånd.
Og ikke tro det du hører.
Vi vil være store og sterke.
Annet er løgn.
Månedlige arkiver: februar 2009
Dagsaktuellt
Hvem faen har tatt korken til frokosten min!
Svik
Mangelen på gode farsfigurer øker tilgangen på unge kvinner for menn som har sviktet som fedre. Den du…
Til Fjells
De innså at de var ulver, og valgte en tilværelse som får.
Håp
Det å kjenne at du er på toppen av næringskjeden.
Besitte skjønnheten.
Kraften det er å ha en skjønnhet de andre vil ha.
Vær liten nå du er så stor.
Vokte våpnene, når du som vokter sover.
Være liten, når du er liten.
Ligge inntil, være svak.
Men vite at din rygg er rak og at du kan.
På bunnen av dypet flyter din sjels flamme.
Oppdriften er ikke lett å se. Du må hente kraft ute.
Drivstoff til flammen din.
Men det du ikke vet.
Er at din ytre skjønnhet blender oss.
At gløden i ditt indre er varm og god.
Du er så fin, så skjør.
Skjelvingen fra din sjel er ikke tydelig.
Men sterk.
Noen få har sett det.
Ikke gi dem opp.
Redd
Flukt er så mangt
Vi er tilbøyelige til å tenke på flukt som er fornuftig reaksjon på noe farlig. Og det er vel fornuftig ut fra et Darvinistisk synspunkt.
Men er det lurt ut fra et sosialt og menneskelig synspunkt?
Du og jeg er ikke eksponert for fysiske farer, er vi vel? Bortsett fra å bli ovekjørt av bussen så er det fint lite i våre liv som er skummelt.
Men likevel blir vi skremt.
Våknet du på en fremmed sofa på søndag? Men buksa mistenkelig langt nede? Nettopp.
Frykt har blitt noe annet. Frykt har endret seg fra å bli noe fysisk til å bli en tankeforestilling.
På samme måte som frykt har endret seg, så har verden endret seg.
Vi skal ikke være så redd for frykt.
Eller som William Shakespeare sa det: You have Nothing To Fear but Fear Alone.
Forelskelse
Som filantrop var han avstandsforelsket i seg selv hele livet.
Ubeskrevne Blad
Livet er så barmhjertig at når de blanke arkene tar slutt så har vi glemt hvor vi gjorde av fargestiftene.
Det Haster
Jeg kjenner en liten jente.
En utrolig vakker og sart sjel.
Hun er nydelig som en Engel, men tror det ikke.
Hun appellerer til så mange sider i meg, men tror det ikke.
Hun gjemmer seg i stedet for å vise seg.
Vegrer seg for å gi av sitt sinn, sin skjønnhet.
Har så mange kvaliteter.
Hennes tilstedeværelse flagrer i tvilens skiftende vind.
Er der. Er der ikke.
Små nålestikk av utlevert personlighet
forteller meg
at hun egentlig gjerne vil dele.
Fortid, nåtid, kanskje fremtid.
Jeg ser en indre skjønnhet som i gammaglimt lyser opp hele universet.
Jeg blir varm i sjelen. I kroppen.
Hun er redd. Redd for å såre.
Redd for å bli såret.
Redd for å forsvinne dersom hun gir bort sine følelser.
Seg selv.
Hun er i ferd med å forstå.
Tror jeg.
At vi må leve nå. I dag. Hver dag.
At det haster.
For vi skal være døde så veldig lenge.
Bibel i Glasshus
Det å stikke nesen for langt frem har vel noen hver av oss har blitt beskyldt for. Selv om noen av oss har hørt det såpass mange ganger at det mister litt av brodden etter hvert…
Men er det ikke slik da, at dersom man er først ute med å stikke nesen frem så vil du samtidig være den første til å oppdage om det er noe der det er verd å snuse litt på? Det er ikke så dumt.
I samme slengen får man tidlig anledning til å trekke til seg værhårene når noe er i ferd med å begynne å stinke.
Det å uttale seg om alt og ingenting er å stikke nesa langt frem, eller kan ihvertfall være det.
Det gleder jo folk med skrivekløe at noen gidder å lese det man skriver, og det at noen hisser seg opp over det er en herlig bekreftelse på at det ikke bare er likegyldig pjatt. Så mange takk får jeg vel si. Den det gjelder får ta det til seg.
Og som svar på tiltale og din bruk av diverse bibelsitater om å kaste den første sten osv har jeg dette å si deg:
Den som kaster den første sten har da i hvert fall et snev av originalitet.
