Sitat: ”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Det er ikke tid for å si hva var det jeg sa.
Og det er ikke tid for harselas og satire over de som forsøker etter mer eller mindre kvalifisert evne å formidle det skremmende og forferdelige som skjer på den andre siden av kloden akkurat nå.
Men det å påpeke misforståelser og faktafeil som direkte påvirker vår oppfatning av virkeligheten kan ofte oppfattes som det, dersom det er sagt på en måte og i en tone som er ment som et virkemiddel til å gjøre det mer begripelig.

Jeg følger litt med, og har nrk.no som en side som dukker opp av seg selv når jeg logger meg på nett samtidig som espressomaskinen brummer sitt innledende morgenbudskap i et hjørne på kjøkkenet. Det nærmeste jeg kommer en rutine, som ellers er et banneord i min verden.
For å bryte mønsteret hender det jeg slår på Pcen først…

Men altså, nrk`s teknologijournalist Erlend Lånke Solbu, som jeg for så vidt er litt fan av og har fulgt en stund, finner det for godt å skrive en artikkel om hva som skjer og ikke skjer ved en nedsmelting av en kjernereaktor. Dette er brennaktuelt av åpenbare grunner, og viktig. Også for oss her i Norge.

Artikkelen er godt skrevet som vanlig, og godt illustrert. Men akk. Der slutter det.

Kjernekraft er ikke noe nytt. Foruten det litt større faktum at det er selve motoren i universet slik vi kjenner det, så er det en måte å generere anvendbar energi her nede på jorden som vitenskapen har gått i tanker om siden midten av 1920-tallet.

Kort fortalt er et kjernekraftverk ikke noe annet enn en litt avansert dampmaskin. Hva man fyrer med for å skape denne dampen er i og for seg ikke viktig for selve energiproduksjonen. Men i dette tilfellet er det altså energi fra en fisjon av atomer. Fisjon er det motsatte av fusjon og det samme som spalting, deling. Man deler et atom i et eller flere elementer og nyttiggjør seg varmen som kommer ut av denne prosessen. Som er betydelig og enorm i forhold til størrelsen på materialet det er snakk om.

Hvis vi skal forstå det på en naturlig måte, så må vi sammenlikne varmeutviklingen fra et stykke av dette drivstoffet med noe vi vet om fra før.

Og det er kull, ved, olje osv. Alle er karbonforbindelser i en eller annen form. Nettopp karbon er det springende punkt her.

Brenselsstaver, slik de er i kraftverkene, innehar enkelt sagt visse egenskaper som gjør at de generer varme når det samles mye av samme stoffet på et lite sted. Mye varme.

Brenselet formes på en slik måte at det kan kontrolleres ved å regulere mengden av brensel på et gitt område. Inne i en reaktor. For å skille brenselsstavene fra hverandre og dermed kontrollere hvor varmt det blir, benyttes grafittstaver, hel lik brenselsstavene, men laget av et stoff som ikke reagerer med det kjernefysiske materialet. Grafitt er rett og slett det samme som det du finner i en vanlig blyant. En ganske ren form for karbon, og kjernefysisk passiv.

Anyway.

Det som var poenget her, er at media fremstiller dette på en måte som er ganske dum.

I dette konkrete tilfellet ble altså dette, av nrk-statskanalens teknologi-journalist fremstilt ganske korrekt og med god grafikk. Se her.

Men konklusjonen i artikkelen skremmer meg, og gir et bilde av både det tekniske kompetansenivået hos journalisten, og ikke minst av hvor viktig det er å ha litt gangsyn i forhold til grunnleggende fysikk.

Det er mange hensyn å ta når man skriver en artikkel om et så alvorlig tema. Men det er veldig viktig tror jeg, at faktainnholdet er riktig, og ikke overlatt til tilfeldighetene.

Det finnes ikke noe mer konkret og tilstede enn en kjernefysisk reaksjon, og i dette tilfellet en nedsmelting av en reaktor.
Teknologien det er snakk om her er fra midten av 60-tallet, og disse reaktorene kjører på en type brensel som er urent og lite raffinert etter dagens standard. Billigere og lett å lage, men vanskelig å håndtere i en krisesituasjon.

”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Så er det liksom ferdig, i følge artikkelen.

Som de fleste tenkende mennesker skjønner er dette ikke bare feil, det er helt på trynet.

I artikkelen står det at det som ”renner ned på gulvet” har en temperatur på 2900 grader. Gid det var så vel, men selv da er det et problem.

Dette urene brennstoffet (ja, jeg har lest meg opp på det og vet hva jeg snakker om) begynner å bli deformert ved en temperatur på rundt 1700 grader.
Formen på brenselsstavene er en viktig del av kontrollmekanismen, og deformering er et stort problem.
Ved temperaturer på over 2300 grader begynner dette materialet å bli bløtt og nærmer seg flytende form. Ved 2900 grader flyter det som tykk sirup, og problemet er ikke et problem lenger, det er fullstendig krise.

Og så skjer det noe som er det teknikerne frykter aller mest. Grafittkjernene, de stavene som er ment som kontroll av hele greia, begynner å bli ustabile. De tar rett og slett fyr, og begynner å bidra til en akselererende prosess hvor de reagerer med brenselsstavene.
Og så er helvete løs. I bokstavelig forstand.

Hvis vi antar at det som står i artikkelen er riktig frem til dette punktet så er det greit. Men det som ”renner ned på gulvet” holder ikke en temperatur på 2900 grader, hvilket i seg selv er en katastrofe.
Temperaturen er sannsynligvis rundt 4000 grader.

Uansett så blir min henvendelse til journalisten ganske betimelig tror jeg.
Jeg sendte en mail, med følgende spørsmål;

Du, det der gulvet; Hva tenker du det gulvet er laget av?
Mulig jeg var litt sløv i fysikktimene på skolen altså. Men jeg kjenner ikke til noe materiale man kan lage gulv av, som tåler temperaturer det her er snakk om.
Den mest avanserte betong smelter som smør ved temperaturer som ikke er i nærheten av det vi her snakker om. Armeringsjern og komposittmaterialer likeså.

Nei. Det som skjer nå, vi er på vårparten i det herrens år 2011, er at flere reaktorer er ute av kontroll, og smelter. Men ikke ned på gulvet.

Teoretisk sett vil en kjernefysisk nedsmelting har jordens sentrum som endestasjon.
Hva som skjer når kjernen smelter seg gjennom det som kalles mantelen, selve jordskorpen, kan vi bare gjette oss til.

Etter ulykken på Tree Mile Island i 1971 ble begrepet ”Kinasyndromet” lansert. Det blir veldig feil her, mest fordi Kina ligger litt til venstre, og ikke under.

Vi har antagelig skaffet oss et problem som kommer med en forferdelig prislapp. Magmaen, det som renner over når vi ser et vulkanutbrudd, er vår klodes desidert sterkeste kraft. Ingenting kan hindre dette, det går ikke an å engang fantasere opp noe som kan stoppe magmaen fra å gjøre det som naturlovene tilsier. Den gjør det den gjør, og vi kan i beste fall være publikum.

Ved å brenne et kunstig og menneskeskapt hull ned gjennom den relativ tynne jordskorpen og ned til dette som er fysikkens svar på fantasiens helvete, vil vi ha ertet på oss krefter som vil få konsekvenser vi knapt kan forestille oss.

Jaja. Jeg ser at dette kan bli en fryktelig lang greie hvis vi beveger oss inn i den mer metafysiske verden, så jeg stopper der.

Men jeg tror du er enig med meg i at dette er for alvorlig til at vi bør godta sloms og feilinformasjon fra media vi bør kunne stole på. Hvis NRK ikke er til å stole på, hva gjør vi da?

Dette vil berøre oss her oppe i nord. Ingen tvil om det. Det er bare et spørsmål om tid før vi blir anbefalt å spise jod-tabletter ”for å være på den sikre siden”. Merk mine ord.

Vi trenger å tenke som ett folk når naturen sier fra at nok er nok. Vi trenger sannheten før de som forvalter den mener at vi gjør det.

Vi trenger ikke tullprat og feilinformasjon.

Vi trenger virkelighet og harde fakta som vi kan velge å snu ryggen til.