«Jeg var i sonen» Folk sier det. Men hva betyr det? Det er jo ikke en geografisk angivelse. Altså må det være noe som den som er i denne sin sone, bare opplever inne i sitt eget hode. Spennende.
Det er jo så mange soner nå for tiden. Faresonen er en jeg kjenner ganske godt. Jeg kjenner også ganske godt til den sonen som kalles 80-sonen. Den ble grundig utpekt for meg for en liten stund siden av en hyggelig politimann. Jeg fikk en inngående forklaring av denne sonen, og et klart inntrykk av hva veimyndighetene hadde tenkt seg da de rigget opp skilt nettopp med dette 80-tallet på.
Jeg har også være i en krigs-sone eller to. Det er ikke en god sone som regel.
Og så hender det av og til at jeg er helt i min egen sone. Det kan være både godt og vondt på en gang.
En gang gikk jeg på grønn sone gjennom tollen på Gardermoen. Jeg liker den fargen best og pleier å gå der. Men denne ene gangen viste det seg at jeg skulle ha oversett mine egne fargepreferanser og heller beveget meg over i rød-sonen. Igjen dette maset fra øvrigheta om regler av ymse slag.
Og så blir det dyrt. I byen hvor jeg bor har de til overmål innført sone-parkering. Helt ubegripelig. Det tok lang tid og et godt knippe bøter før jeg knakk den koden.
Sone-parkering er nemlig noe kommunen har pønsket ut bare for å slippe å sette opp skilt. Sleipingene. Skilt som forteller allmuen hvor det faktisk er greit å sette fra seg bilen. Og ikke minst det motsatte. Men neida. Et skilt med påskriften sone, betyr at du må gå til ytterligheter for å skaffe deg informasjon om hvorvidt det medfører straff og elendighet å parkere på den plassen du har sett deg ut. Man blir jo nervøs av å se en helt fin plass, som faktisk er ledig. Paranoiaen klinker til å spør om hvordan det kan ha seg at det ikke står noen bil på denne utmerkede plassen. Det må være noe skummelt siden den er ledig. Hele opplegget er ullent og utydelig og egnet til å gjøre oss engstelige.
I dag er jeg i sonen for sofakos og latskap. En god sone det også. En sone som er fri for den mentale støyen som en sen bytur ofte kan generere. Igjen den allestedsnærværende statskassen. For det er jo der drikkepengene dine for en stor del havner. Du har vondt i hodet og bondeanger, og det klinger i den store kassen. Vel vel, nå skal vi ikke ramle inn i klage-sonen da. Den kassen du og jeg er med å fylle opp er faktisk verdens beste kasse, i tillegg til å være den største.
Så la oss heller entre sonen for takknemlighet. Og kanskje det blir en pizza-og-film-sone etter hvert. Jeg har en egen sone akkurat for det. Vil du kanskje bli med hjem og se på sonen min?

Det er snart jul. Så pinnekjøtt er et ord som brukes flittig. Noen historier må bare fortelles, selv om de dreier seg om ting som er litt på siden av det de fleste kanskje interesserer seg for. Men altså.
Denne handler om å skaffe seg pinnekjøtt på den absolutt mest tungvinte og dyreste måten det er mulig å komme på.
Det handler om en sau, som bor på Utne i bånn av Hardangerfjorden, og hennes sønn. Min kjære storesøster eier den sauen. Den bærer det heller prosaiske navnet Frøken Eidfjord. Jaja. Som sauer flest blir de gravide med ganske jevne mellomrom, det er jo litt Vær på vestlandet, og det fører i sin tur, naturlig nok, til at de må føde på et eller annet tidspunkt. Det heter lamme, men jeg synes føde er bedre. Denne sauen nedkom, eller rettere sagt skulle ha nedkommet, med et lam, den 19. mai i år. Ikke at det sto i kalenderen, men da startet dette helt av seg selv. Altså fødingen. Det gikk ikke helt etter planen. På grunn av naturens mange luner, ville det seg slik at dette spesielle lammet hadde rigget seg til inne i unge Frk. Eidfjord på en slik måte at det som skulle ha vært naturens gang hang seg litt opp, og det ble i det hele tatt en viss oppstandelse rundt dette, og den lokale fagpersonen på dette området ble tilkalt. Dyrlegen. Det ble konstatert at fødingen ikke ble noe greie på. Vanligvis betyr det at sauen ender sine dager der og da, ofte med baksiden av en øks som redskap, for senere å gjenoppstå i en frikassé eller noe. Men ikke denne sauen. Min søster er en dyrevenn, sauer inkludert, og det ble i samråd med en antagelig lett i smug øyenbryløftende dyrlege besluttet å foreta et keisersnitt. På frøknen. Vet det ikke, men jeg tror det er tynt med keisere i saue-verdenen. Man tager da en barbermaskin og en vass skalpell, og ja, resten kan du tenke deg selv. Se bildet, som er et post-operativt foto av frøknen og det stående pinnekjøttet. Søtt, ja, men det forsvinner i saltingen. Og ut kommer/hales altså pinnekjøttet, i form av en vær, reiser seg straks og tar verden i nærmere øyesyn. Noe som senere skulle vise seg helt unødvendig. Etter en lykkelig men akk så kort barndom, oppe på Hardangervidda i mer enn 900 meters høyde kun med høylandslyng og reinlav som eneste føde og brevann fra Folgefonna som drikke, endte væren sine dagen med god hjelp. Slik værer ofte gjør. Makabert, jada, men for en edel endelikt. Væren ble behandlet på beste måte. Saltet, og røkt i et eldgammelt eldhus over lokalt morelltre/epletre-spon etter alle kunstens regler. Det har absolutt ikke noe med saken å gjøre, men dette eldhuset står på et svært idyllisk sted, altså innerst i Hardanger, med en klukkende krystallklar bekk ved husveggen og kultur på alle kanter.
Væren, nå i form av det lekreste pinnekjøtt, ble så sendt pr post til Sandefjord, (de lever jo for å levere) hvor det nå ligger og venter på nissen. Altså undertegnede.
Herlig! Pinnekjøtt tatt med keisersnitt (doktoren forlangte 2000 blanke kroner for snittet) og tilberedt på en eldgammel og tradisjonsrik metode.
Går det an å få mer eksklusivt pinnekjøtt til jul? Jeg bare spør. Og et lett overslag antyder en kilopris som lett kunne ha dekket en storveis middag på en av landets beste gourmet-restauranter. For to. Tre-fire laken? Det er pinnekjøttet sitt det tenker jeg…

Fredag er noe for seg selv. Det er for eksempel den eneste dagen i uken med en E i seg. Noen ganger virker det som om det er flest fredager og mandager i en uke. Og hvem vet, kanskje tiden er brattere de andre dagene, at den renner fortere. Kanskje tirsdager og torsdager har lavere viskositet og danner hvirvler når de renner ut i bunnen av virkeligheten. En gul fredag er ikke å forakte, fredag er den beste dagen i uken. Synes jeg. Men en fredag kan være tung også. Det kan være den dagen i uken hvor det blir helt klart at helgen skal tilbringes alene. Det kan være den brutale påminnelsen om at noe så trivielt som å sitte i sofaen foran TV med en eller annen banal norsk fredagsmat, det som du mente var flokk-mentalitet og harselerte litt over, ikke lenger er en mulighet du kan velge til eller fra. Fredag kan komme å bite deg og la deg innse at det som virket som bagateller har vokst seg stort og tungt og viktig. At det kan generere et bunnløst savn.
Hvis du klemmer fingeren i bildøren, da gjør det ingen forskjell om det er du selv eller en annen som smeller den igjen. Smerten er den samme. Det virker faktisk enda et hakk mer meningsløst om det var deg selv som lukket den. Kanskje du angrer på at du smalt så hardt i døren akkurat denne gangen. Gjenklangen, ekkoet vil liksom ikke bli borte.
Bokstaven E, den 5 i vårt vakre alfabet, den kan utgjøre en enorm forskjell, har du tenkt over det?
For eksempel at e endrer en hel situasjon, en historie, et vendepunkt i livet, dersom den får erstatte en annen bokstav. La oss ta T for eksempel.
Forlatt. Forlate. T-en må nå finne seg en annen plass. Kanskje den liker seg bakerst i køen? Som å stille seg opp i slutten av ordet elske…

Is på terrassen. Det går an å telle løvene på trærne utenfor
kontorvinduet. Og jeg er ganske sikker på at motoren i bilen, som må tilbringe
nettene utendørs for tiden, vil brumme dypt og litt misfornøyd når vi skal ut å
kjøre etterpå.
Det er med andre ord helt sikkert at det er vinter nå. Den indre vinteren har
også definitivt kommet. Frosten har satt seg. Og den vil vare lenge. Det kan
vise seg å være feil, men akkurat nå virker det slik.
Tiden leger alle sår heter det. Det er mulig det, men når du
står midt oppe i det er det dessverre en fattig trøst. Jeg synes man skal holde
seg for god til å si det i utide.
Det er bare å håpe på at livet lærer av naturen. Nok en
gang. For når bladene går fra grønt, gjennom halve regnbuen og blir brune, for
så å falle til marken, så er det ikke slutten. Tvert imot egentlig.
Når temperaturen synker, dagene blir kortere og andre tegn
viser at en strålende sommer er over, så blir egentlig ikke grønnfargen borte.
Grønnfargen som gir løvtrærne sin vakre og friske glød, den som bæres oppe av
et stoff med det vakre navnet Klorofyll, den blir ikke borte. Klorofyllet
trekker seg bare langsomt tilbake der den kom fra, nemlig mellom barken og
veden. Der legger den seg i ro, forbereder seg på vinterkulden og er treets
frostvæske, bokstavelig talt. Slett ikke ulik den som sørger for at bilmotorer
ikke sprenges av is om vinteren. Den er søt som sukkerlake, det er faktisk en sukkerforbindelse, og ligger der, under den grove grå barken, og bare venter. Venter. Har en engels tålmodighet, i visshet om at det alltid kommer en ny vår, en ny sjanse til å få treet til å våkne til liv, kjenne på solstrålene og
hente sin vår-frokost der nede i bakken og fra den friske, klare luften. Sakte men sikkert strekker den seg opp og ut, fanger duggdråpene om morgenen, varmer seg og begynner å lage nye blader, nye knopper. Livet har startet på nytt. Igjen. Vinteren er over.
For min vinter er nettopp tålmodighet nøkkelordet. Jeg har fått utlevert en hel masse gode egenskaper av Universet, noe jeg takker for hver dag.
Men jeg fulgte ikke med i timen da englene underviste i tålmodighet dessverre.
Nå gjelder det bare å finne nok klorofyll til å vare
vinteren igjennom…

Mediene er gode til å hause opp selv de minste ting, intet nytt under solen der. Men det er litt interessant hvordan de graderer begivenheter, og da særlig de lite hyggelige tingene som ulykker og negative hendelser. Og det er selvsagt ikke hyggelig å snakke om, men likevel.
Hvor går grensene?
Hvis det for eksempel har skjedd noe leit som at en buss har kjørt av veien, hvor går grensen mellom trafikkuhell og ulykke? Hvorfor er det forskjell på om det er sentrumsnært eller midt på Hardangervidda? Og hvis det er en hendelse hvor noen har blitt skadet og noen har omkommet, hvor mange skal ha omkommet før det går fra ulykke til katastrofe? 4, 8, 12, 20?
Det er høst og det regner både her og der. Bekker og elver er fulle og noe går over sine bredder. Vi snakker om overvann, altså at vannveien ikke tar unna og det renner over bredden eller ut av rørsystemer. Helt vanlig. Men når blir det flom? Og når blir det en flom-katastrofe? Er det regler for hvor mange hus og veier som må rase sammen før det kan kalles en katastrofe?
Og enda mer fryktelig, når blir flere drap i en krig plutselig til en massakre? Hvor går denne grensen? Hvor mange må det til?
Det er mye vær i vår langstrakte land. Vi har stormer et eller annet sted nesten hele tiden. Ved Stadt er det ingen som bryr seg nevneverdig om en storm eller to. Jeg har selv vært på hytter på snaufjellet hvor det er lagt bånd-jern over taket og boltet i grunnmuren på hver side for at bygningen ikke skal blåse bort, uten at noen synes det er rart.
Blåser taket av et buss-skur på Frogner er det plutselig ekstrem-vær, mens det på Sunnmøre ikke blir nevnt med et ord dersom det blåser slik at du må kjempe deg frem til bilen i motvind når du skal på jobben om morgenen.
Mer teoretisk blir begrepet masse-suggesjon. Vi tenker kanskje på det særlig i tilknytning til religiøse avarter og ting vi ikke vanligvis identifiserer oss med. Det handler begrepsmessig om å overbevise flere mennesker om en bestemt ting. Men hvor mange skal det til før det kan kalles masse? Trenger vi 100 for å kalle det masse-suggesjon? 50? 20?
Det er veldig aktuelt med terror for tiden. Hvordan definerer vi det? Det har blitt en politisk greie å bestemme hva terror er, men hva med graderingen her? Hvis det for eksempel er en person som avfyrer et våpen mor en offentlig bygning, er det terror? Har det med personens bakgrunn å gjøre eller er det selve handlingen? Og hvis det er 15 personer som gjør akkurat det samme, hvorfor er det da nesten automatisk terror uavhengig av hvem som gjør det?
Krig er fælt uansett. Men hvis det slippes en bombe er det en bombing. Det er det også hvis det slippes 2 eller 3 eller 4 bomber. Kanskje også 8. Når blir det det i media til teppebombing? Når blir det et massivt angrep i stedet for et angrep?
Mer hyggelig er det å tenke på fredeligere ting som for eksempel en skokk mennesker. En ungeflokk. Folkemasse. Når blir antallet til et annet og større begrep?
Nå finnes det oppslagsverk som forsøker å definere disse tingene, men hvem har gitt de som skriver dette i oppgave å fortelle hvor mange unger det er i en ungeflokk. 3 unger er ikke en flokk. Er 10 det? 40 er det helt sikkert, men hvem har bestemt det?
En skokk er forresten definert som 60 personer eller fler. Men hva kaller man det hvis det er 58? En gjeng? Hvis du møter en samling bøller på gata i hovedstaden, hvor mange må de være for at du kan kalle dem en gjeng? Og hvor mange skal til for at det faktisk er en samling? Er to som møtes en samling eller må det være 5?
Det er noe ullent over det, men likevel ser det ut til at vi alle har omtrent den samme oppfatning av dette. Det er i hvert fall sjelden å høre at noen utber seg en forklaring på hva en forteller legger til grunn for å kalle et uhell for en ulykke eller omvendt.
Siden vi er i det litt verbale hjørnet her i dag, så blir det også litt morsomt å tenke på hva vi regner som en spøk, en parodi eller ren harselas. Når er dette gøy og når blir det syrlig, sarkastisk eller rett og slett nedlatende.
Vi omgir oss med dette hver dag og hele tiden. Men vi får det ferdig tygget gjennom media. Her om dagen var det en kjedekollisjon borte i gaten her ifølge lokalavisen. 3 biler.
Objektivitet er vanskelig å sette tall på. Det er flytende når det gjelder oss selv. Men vi godtar at andre serverer oss objektivitet? Eller? Her jeg sitter akkurat nå og ser ut over fjorden synes jeg det er aldeles nydelig vær.
Det regner så det spruter og det skummer hvitt på bølgetoppene helt inn i bukten i de verste vindkastene.
Eller er det i de beste?

Det handler altså om noe som skjedde for et par hundre år siden, 1814 sånn omtrent.
I uminnelige tider, som bare få av oss husker, var Norge underlagt Danmark.
Sånn umiddelbart synes jeg ikke at det høres så verst ut.
Efter flere fornøyelige besøk i for eksempel København skulle jeg nesten ønske at vi fremdeles heiste Dannebrog på en bevegelig helligdag som vi kunne feiret på en grundig måte i midten av juni og alltid med en fridag efterpå.
Røde pølser til ungene og en liten knert til de foresatte – og til de av oss som generelt ikke er fremmed for et lite glass.
Men Eidsvollsmennene ville det altså annerledes.
Jeg er litt usikker på hvem disse Eidsvollsmennene egentlig var, men de var åpenbart forbannet og drittlei av eneveldet som ble innført noen hundre år tidligere.
Derfor er jeg sikker på at de hadde laget en slags lukket, datidens facebookgruppe og sendte rasende pergamenter til hverandre og brølte med utestemme, fyrt opp av dårlig hjemmebrent, at de ikke skjønte en dritt av ”halv fems og firs og fjers” og Norge for nordmenn (ja, selv på den tiden slet den gjengen med sproget).
Nå fikk denne gruppen med nasjonalistiske snobbe-fylliker hjelp av folk med tilsvarende elendig militære egenskaper.
Vi røk nemlig på en solid hestehandel efter at Danmark/Norge kom på annen plass i Napoleonskrigen.
Den franske konditoren måtte tilslutt ta hånden ut av buksen (han var som kjent en tungt onanist) og rekke begge hendene i været mens resten av Europas musketter og en merlespiker som Nelson hadde brukt, pekte på ham.
Dermed gikk vi fra dansk kos og moro til navlebeskuende nasjonalisme og gråsteintygging og barkebrød.
Det blir ihvertfall sagt.
Men enkelte kilder hevder at vi faktisk ble overlatt til svenskene, som ikke hadde noe som helst bruk for steinrøysa vår, men de sto sist i køen da resten av Europa delte Napoleonskaken, og måtte nøye seg med smulene.
Dette ble man enige om i Kiel samtidig som en driftig delegasjon fra Sørlandet diskuterte mulighetene for et direkte cruise fra det som en gang skulle bli Oslo.
Som vanlig hadde ingen spurt oss, og det var, for å si det mildt, ganske mange forbannede herremenn her til lands.
En stolt tradisjon vi heldigvis har vært flinke til å ivareta den dag i dag.
Det med å være generelt forbanna i hverdagen altså.
Så prins Christian Fredrik (antageligvis ansvarlig for navn som Christiania og Fredrikstad – og muligens også Prinsdal i Oslo) innkalte det ypperste Norge kunne by på av herrer.
Den norske eliten på den tiden (altså tidlig 1800-tallet) var nok ganske likt det vi har i dag. rikfolk, idrettsstjerner, pralemakere (de hadde selvfølgelig ikke reality stjerner den gang), militære og andre med i overkant stort markeringsbehov.
Det norske folk var så forbannet at de ville ha en ordning på dette med én eneste gang og siden det hastet så voldsomt, så ble ikke Nord-Norge representert på Stormannsmøtet.
Ja, det var ikke noe å si på selvutnevnte stormenns selvsikkerhet den gangen heller.
Dette med å ekskludere Nord-Norge viste seg å bli såpass populært at også det har vi beholdt den dag i dag.
Senest da vi lot dem få leke litt med de olympiske ringene før de nye Eidsvollsmennene synes spøken var gått langt nok og lot hovedstadens innbyggere heller få stemme over om Oslo skulle søke om å få lov til å arrangere OL. Igjen.
Mange hybelutleiere på 40-50-tallet reserverte seg også som kjent mot nordlendinger som lenge ble sidestilt med løsgjengere og hunder og generelt betraktet som storkjeftede slabbedasker.
Så ingen skal komme her og si at vi er historieløse og ikke opptatt av norsk kulturhistorie.
Grunnloven ble rasket sammen i løpet av et par måneder. Dette fordi den svenske krompen Karl Johan hadde hørt rykter om spleiselaget og var i ferd med å flytte troppene sine til Norge nettopp av denne årsak.
Han begikk selvfølgelig den kardinalfeilen å tro at gjengen på Eidsvoll ville vente på nordlendingene, så han rakk jo aldri frem før grunnloven var ferdig skrevet. Mobildekningen i grisgrendte strøk var elendig også den gangen.
Naturlig nok ble det mye krangling på Eidsvoll også. Christian Fredrik hadde med seg kjøpebrennevin og det ble dannet fraksjoner. Derfor er polet og ølsalget fremdeles stengt på valgdagen her hjemme.
Noen ville at Norge skulle være helt selvstendige, mens andre igjen syntes det var greit å være i union med en voksen. Flertallet ville være uavhengige viste det seg og blant fremtredende herrer i gruppen var Sverdrup, Mozfeldt og Christie, som i eftertid er bedre kjent som gater i flere byer.
Unionsgjengen, som helt klart hadde tatt grundig for seg av lun leverpostei, bacon, sildebord, uanstendige pamfletter for tvilsomme danske tjenester og snaps, hadde fusentaster som ostebonden Jarlsberg, restaurantkjedekongen Jacob Aall og presten Nicolai Wergeland, som var mot Danmark generelt av prinsipielle hensyn – antageligvis på grunn av sex, børst og dansk rock`nroll.
Allerede på Eidsvoll hadde komitésyken satt inn og herrene Adler og Falsen presenterte et forslag til grunnloven den 16. mai som alle var enig og stemte for, men feiringen tok overhånd så de fikk ikke ført den inn før den 17.5.
Det kan i eftertid virke ganske imponerende at man fikk meislet ut en grunnlov på så vidt kort tid, men man skal huske på at det ikke var nordlendinger til stede. Men de var visstnok observert utenfor Lillehammer bare dagen før, så det sier seg selv at det hastet litt.
Christian Fredrik ble konge og så dro de alle hver til sitt mens en karsk-drukken kåt trønder ropte -Enig og tro til Dovre faller! Dovre var som kjent det eneste godkjente undertøyet helt frem til 1905.
Den nordnorske delegasjonen ankom Eidsvoll 21 mai efter å ha gått feil litt lenger nord og historien vil ha det til at det folkelige og mye brukte uttrykket ”tykjatførbaiinnahæstkuksøringa” oppsto da de ankom Eidsvoll Værk, som dengang også var en skummel kjønnssykdom som nå heldigvis ikke lenger er dødelig, og oppdaget at de var blitt grundig utspilt ut av resten av Norgeseliten.
Det er viktig med mangfold, men ett sted går grensen – i dette tilfellet litt nord for Trondheim altså…