Slangen sa
til den første kvinne:

“Du synes å trives og ha det bra

bak ditt fikenblad.

Du eter deg Sund

og lubben og rund

på alt hva du finner av frukt her inne.

Men noe, noe mangler du dog,

kjære venninne,

for jeg er litt av en psykolog -“

Eva sa:

“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,

mat og klær

og alt det der,

er det no´mer mellom havens trær,

så si hva det er!”

Den listige slange slynget seg da

om kvinnens kne.

Den pekte på kunnskapens brennende tre

og sa:

“Se.

Kvinne, du er ifra skaperens hånd

ennu en ånd.

Eplet på treet er brusende rødt,

et og bli kjøtt!”

Hun sa: “Du er grov.

Du fører et sprog

som man ikke har lov

til å føre i første Mosebog.

Jeg må jo begjære

den skinnende frukt.

Jeg vilde ha brutt den,

men Gud har forbudt den

med trussel om tukt,

og da får det være.

Jeg blir I freden

og spiser en pære

med Adam isteden -“

Men slangen var kjent

som en dyktig dosent,

han aktet å vinne

sin første debatt

med den første kvinne

og hvisket betatt:

“Vel er det smukt

å drikke uskyldige veksters vin,

men husk at bare forbuden frukt

har C-vitamin!

Kunnskapens tre

er livets fornyer-

Dets saft går deg hett

gjennom blodet

og hodet,

og se, du blir lett

som den fallende sne

og de drivende skyer-

Eva, bli kvinne

og kropp

og sjel,

klyv opp

og stjel

mens tiden er inne -!”

Og Eva ble underlig myk I kne.

Blodet sang.

Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre

og tittet på skrå

mot eplet som hang

I det blendende blå.

Hun tenkte som så:

skitt la gå.

Bare en bit,

og Eva var ild.

“Adam, kom hit!”

og Adam kom til,

og Adam gjør som hans Eva vil.

Da er det han kommer,

den straffende ånd

med flammer og trommer

og domsbasuner og sverd og sånn.

Herren kremter sin gane tørr

og spør:

“Hva har dere gjort?”

men Eva vender sitt åsyn bort.

Og skapningens herre blir rød som en laks

og sukker tungt

og tenker: den gamle er gammeldags

på dette punkt!

“Har dere spist

av kunnskapens tre?”

“Javisst

har vi det.

Jeg var ikke klok,

men hun fristet meg jo”.

“Nei, den er god!

Du ville jo ha.”

“Det var deg som sa: ta.”

“Det var deg som tok.”

Herren sa med formaning og tukt:

“Vi kan ikke drive almind´lig bespisning

på kunnskapsfrukt.

Ifølge lovens paragraf 3

straffes det med

paradisforvisning.”

Herren gav, Herren tok –

Og hermed ender det første poem

i den første bok.

De jagdes fra Eden i evighet,

og således oppstod, som alle vet

livets problem.

Og dette var myten om syndefallets farer

fritt efter Moses. Med små kommentarer.

Og dette har hendt mangfoldige ganger

med kvinner og guder og menn og slanger –

O, kvinner og guder og slanger og menn,

kom, la oss gjøre det om igjen!

Stilig! Vi er brått uten vann her på Åsen!
Forbanna &¤#=/&%??!! drit og til #%&/(#¤%&/ med kommunens #/(/&%¤# bedritne røranlegg som for x#&%»»! skulle vært bytta ut for inn i %#%¤/()(%#E¤%& lenge siden!
Midt i dusjen blir det ¤/&##¤/ vannet rett og slett borte. Et øyeblikk er forvirringen total, og alle knottene på badekar-panelet blir grundig sjekket mens alt fra spøkelser til krig farer gjennom bevisstheten. Gradvis går det opp for meg at vannet, det som vi tar for gitt alltid alle sammen, det har opphørt å komme ut av dusj-tingen.
Etter noen sekunder med et spekter av følelser fra lett undring til eksponensielt stigende uro går det etter hvert kalde faktum opp for meg. Vannet er borte. Det har opphørt, det er erstattet med en grotesk surkling som jeg i et klart øyeblikk skjønner kommer fra dusjhodet idet det vannet jeg skulle skylde min grundig innsåpede kropp med returnerer til hvor i helsike det nå måtte komme fra.
Så kom stillheten med et brak. Og med en gryende frykt, som jeg først ikke klarte å sette ord på.
Jeg så meg om, i villrede om hvordan denne totalt ukjente situasjonen skulle møtes. Jeg forsøkte å samle tankene. Og angret med det samme. Jeg kjente en begynnende svie i det venstre øyet, og så nedover min egen kropp, noe jeg også angret på et øyeblikk.
For å hoppe over den heller ubehagelige tankerekken som fulgte, så er kortversjonen denne:
Jeg hadde et lag av såpe over det hele. Ja nemlig, det HELE. Og ikke noen hvilken som helst såpe, men et kjipt og billig produkt som bærer det geniale navnet Dobbel Dusch, Body and Hair Shower Gel and Shampoo. Og på toppen av det hele med «provitamin5» Jeg må med skam å melde at jeg selv har kjøpt det, noe jeg på dette tidspunkt innså var et solid feilgrep. Ikke at jeg er gjerrig, men siden jeg ikke har hår, så tenkte jeg at det var valuta for pengene når det bare skulle brukes på kroppen. Feil.
Så der sto jeg altså, med kroppen innsmurt i dette stoffet, som etter en veldig kort stund uten vanntilførsel begynner å minne om lim. Jeg så i speilet at jeg liknet mer og mer på en gris innsmurt med sleggefett. Nå finnes det ikke noe som heter sleggefett, men slik så det alså ut.
Etter en kort tenkepause begynte dette stoffet å vise sitt sanne ansikt. Det sved. Og vi snakker ikke om øynene her. Det måtte bort, det var i stigende grad klinkende klart. Det eneste remediet for å få dette fjernet, da vannet, skulle det senere vises seg, var sunket i jorden, var selvfølgelig å tørke det av med et håndkle. Tenkte jeg. Og kløv ut av dusjen og gikk i gang med dette. På dette tidspunkt rant tårene på grunn av dette billige skvipet på en måte som selv store mengder rå løk i en trist begravelse neppe kunne ha målt seg med. Og det sved. På helt feil steder. Etter et iherdig forsøk på å få dette klinet av kroppen måtte jeg etter noen minutter bare konstatere at jeg hadde et belegg av dette stoffet over absolutt hele mitt legeme. Og det begynte å tørke. Jeg er ingen kjemiker, men så mye skjønte jeg, at dette på ingen måte var helsemessig forsvarlig. Total krise.
Men, når nøden er størst er det forbasket bra å bo på landet, og Vårherre hadde tydeligvis spilt poker med værgudene denne ettermiddagen. Og tapt. Så det pøste ned. Saken var klar, her måtte naturen gå sin gang. Av med utelyset og ut på terrassen. Og hvilken lykke var det ikke at det kom en skikkelig skur akkurat da.
Om det var synlig fra naboenes vinduer? Totalt underordnet, all sjenanse var som blåst bort. Og de var uten vann de også, så jeg regnet ihvertfall et minimum av forståelse.
Og en ting er sikkert: Aldri mer billigsåpe fra Europris.
Men jeg leter alltid etter noe positivt når ting går skeis.
Det eneste jeg kan komme på her, er at selv om huden min minner mest om pergament, så lukter jeg skikkelig godt.