Kebab

Kebab. Det betyr på tyrkisk stekt eller grillet kjøtt. I utgangspunktet er det sau og geit som er råvarene.
Den historiske opprinnelsen til dette er at tyrkiske soldater pleide å steke kjøtt over åpen ild spiddet på sverdene sine når de lå i felt.

Men det er et helt klart tilbakelagt stadium. Det er lite edelt ved dagens kebab. Det er i mange tilfeller tvil om hva slags kjøtt det er. Jeg har ved selvsyn sett på mens en eier av en kebab-sjappe bruker slintrer og avkapp fra svinekjøttproduksjon i sin kebab. Det er i seg selv totalt uholdbart fordi mange av muslimsk tro spiser kebab. Men ikke minst er det uhygienisk og ernæringsmessig forkastelig.

Kjøttet du får i en kebab du kjøper på et gatekjøkken er til forveksling lik hverandre. Litt lysebrunt med innslag av rosa. Det som er verd å legge merke til er at fargen er helt lik gjennom hele den klumpen som er tredd ned over en jernstang.

I svært mange tilfeller er dette kjøtt av ukjent opprinnelse. Mattilsynet har funnet de utroligste ting når de har gjort sine undersøkelser.

Det finnes tilfeller hvor kjøttet er smuglet inn fra Polen, liggende under et sete i en gammel bil. Uten innpakning, og ved en oppbevaringstemperatur som er omtrent den samme som i tarmene dine.

Andre tilfeller er at det har blitt sendt som postpakke fra land vi knapt kan uttale navnet på. Pakket i gråpapir og plast slik at lukten ikke skal sive ut i løpet av den uken det i beste fall tar før det havner i en kebabkiosk nær deg…

Skal vi ta en kjapp analyse av en gjennomsnittlig kebab?

Et pitabrød, som i seg selv er helt ok, fylt med dette uspesifiserte postekspederte kjøttet, mais, salat, pickles og ikke minst massevis av saus av ukjent komposisjon. Og ”kridder” som våre kjære nye landsmenn kaller det. For det finnes antagelig ikke noen kebabsjappe som er eiet eller i det minste drevet av en ekte nordmann. Uten forkleinelse for noen.

Hvis vi lar kjøttet være kjøtt og vender det andre kinn til akkurat på det, så sitter vi igjen med en del andre greier. Hermetisert mais, stort sett uten næringsverdi, salat dyrket i drivhus, 90 % vann og resten sprøytemidler. Thousand Island dressing, en kjemisk blanding av eddik og sukker pluss en haug e-stoffer. Sylteagurker som er oppbevart utendørs i et slags basseng som er eksponert for nedbør osv i flere måneder før det blir puttet på glass.
Og så dette ”kridderet” da, som har det edle navnet E621. Dette er en smaksforsterker, kalt MSG, som har den egenskapen at den løfter selv den mest blasse smak opp til noe våre smaksløker reagerer på. Noen av ingrediensene i dette stoffet stiler høy på listen over helseskadelige stoffer, nær grensen til nervegift.

Hvis man skulle finne på noe positivt å si om kebab så må det bli dette:
Det er lettspydd mat, og ser ganske lik ut når den kommer i retur som når du spiste den.

Hjertets Hemmelighet

Ditt hjerte kjenner stilltiende dagenes og nettenes hemmeligheter.
Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap.
Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.
Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre.
Og det er bra at du ønsker det.
Den skjulte kilden i din sjel må springe frem og renne sildrende til havet;
Og skatten i ditt uendelige dyp skal bli åpenbart for dine øyne.
Men la ingen vekt måle din ukjente skatt;
Og søk ikke din vitens dybder med målestang eller loddeline.
For selvet er et uendelig og umåtelig hav.
Ikke si: ”Jeg har funnet sannheten”, men heller
”Jeg har funnet en sannhet”.
Ikke si: ”Jeg har funnet sjelens vei”.
Si heller: ”Jeg har møtt sjelen mens jeg fulgte min egen vei”.
For sjelen går langs alle veier.
Sjelen går ikke langs en opptrukket strek, den vokser ikke som et siv i vinden.
Sjelen folder seg ut, som en lotusblomst med talløse blader…

Forbrukermakt

Det verserer i disse dager et slags kjedebrev pr epost. Forbrukermakt heter det, og har til hensikt å vekke og fyre oppunder forbrukernes forargelse over bensinprisen.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10083990

At bensinprisen er drøy nå er det ingen tvil om. Jeg fylte i går til den nette sum av 14 kroner og 44 øre pr liter.

Men dette kjedebrevet er mild sagt litt upresist, og som så mye annet et utslag av en litt lemfeldig omgang med faktamaterialet det er eller burde vært tuftet på.

Som brevet viser er det for det første oppgitt en pris på 13 kroner literen. Det var antagelig det da det ble skrevet, så det får så være.

Forbrukermakt

Men her er tallene som er aktuelle i dag.

95 oktan bensin har altså en pumpepris på 14,44 kroner inkl mva.
Avgift til staten, den såkalte veibruksavgiften, er på 4,95 kroner pr liter. Ikke å forveksle med veiavgiften.
Momsen pr liter er 2,89 kroner.

Resterende beløp er da 6,60 kroner. Dette skal så fordeles mellom stasjonen og oljeselskapet. Selv om det er en eid stasjon så har de forskjellig regnskap, og må skatte hver for seg.

Hvis vi antar at det resterende beløpet er skattbart som overskudd med en flat skatt på 20 %, så vil det utgjøre 1,33 kroner i skatt.

Det betyr at den reelle summen som oljeselskapet og stasjonen må dele seg imellom er
5 kroner og 27 øre.

Hvis de deler likt så vil for eksempel Statoil, som var der jeg fylte i går, sitte igjen med 2 kroner og 63 øre pr liter.

Hvis vi så, helt hypotetisk, antar at denne kjedebrevaksjonen fører til noe som helst, noe som er svært lite sannsynlig, og at Statoil og Shell halverer sin fortjeneste, hvilket er enda mindre sannsynlig, så vil du som forbruker spare 1 krone og 31 øre pr liter i forhold til dagens pumpepris.

1 trøtt krone og 31 øre. For dette skal du altså lete opp en bensinstasjon som ikke er eid av Shell eller Statoil, kjøre dit utenom din muligens faste rute, kanskje måtte opprette et kundeforhold, få tilsendt et kort osv.

Hvis vi i tillegg tar med at du neppe klarer å finne en stasjon som ikke er eid helt eller delvis av et av disse selskapene til tross for at den heter JET, bensin 1-2-3 eller andre rare navn, så går lufta litt ut av denne ballongen synes jeg. Og for ordens skyld: Dersom bensinprisen går ned til 13 kroner slik kjedebrevet tar som utgangspunkt, så vil besparelsen bli enda mindre.

Og du? Uansett hvem som eier stasjonen, hvem tror du pumpet oljen opp av havbunnen?

Jomfru Maria, en romodyssè

Hun holdes hellig av milliarder av mennesker verden over. Hvem er hun? Hva står hun for?

Spørsmålene har jeg lånt. Men jeg tenker at de er lånt til alle tider og dermed kvalifiserer til allemannseie.

For det er jo slik at ingen har blitt saksøkt for spørsmål like mye som svar, eller hva?

Mor og Gudinne. Jeg er en mann. Men jeg har en følelse av at det å bli sett på som mor og gudinne må være bortimot toppen av det man kan håpe på dersom man altså ikke er mann.

Og hvis vi tenker oss litt om så kjenner vi alle en slik mor. Vår egen.

For oss menn er det å være litt bøllete og ha hår på brystet nok til å bli sett. For en gudinne er det mye mer pes. Og i forsøket på å bli det er det fallgruber som er slemme og dype, og som ofte levner liten eller ingen ære dersom du eksempelvis en sen lørdag kveld faller i en av dem.

I vår kristne kultur er Maria en sentral figur. Jamfør juleevangeliet. Det er hun som gir liv til Frelseren. Og til et menneske.
Argumentativt kan vi hevde følgende: Gud kan gjøre alt. Hvorfor lar han da Frelseren fødes av en vanlig kvinne? Så farlig som en fødsel var og er? Det kunne gått galt. Det gjorde ofte det på den tiden.

Gud kunne for eksempel latt ham springe fram fra en busk, fiks ferdig, eller latt ham sveve ned fra himmelen. Slikt er det schwung over. Se bare på Moses og stentavlene.
Men Gud valgte å la han fødes av en helt vanlig jordkvinne, i fattige og simple omgivelser.
Hun fødte barnet i en helt sikkert litt usanitær stall, svøpte det og la det i en krybbe.

Og her er det springende punktet; det var utelukkende for å gjøre henne, Maria, til hovedperson. Det var for å fortelle at uten det kvinnelige, jordnære, det moderlige, så er det ingenting. Ingen mennesker og ingen guder. Glem høna og egget. Det er dette det handler om.

Hun var jomfru. Hva betyr det? Det betyr for det første at hun var urørt. Hun var ren. Det betyr, ikke minst på den tiden, at hun ikke var en manns eiendom.
Den dag i dag snakkes det om å ta kvinnen ”i besittelse”, at hun ”blir hans” på bryllupsnatten. Vel er det på våre breddegrader mest en litt høytidelig taleform, men ellers i verden blodig alvor dessverre. Unnskyld den litt uheldige formuleringen…

Maria hadde ikke vært igjennom det. Hun var fortsatt fri. Riktignok var hun trolovet som det heter, med Josef, men dette kunne selv den gangen brytes, og han selv hadde vel brutt det dersom han ikke var så forbasket naiv og litt enkel. Det er skjellig grunn til mistanke om utroskap når din forlovede, som du ikke har ligget med, føder et barn.

Så lenge Maria ikke var gift med Josef, noe hun ble først senere, var ikke barnet på noe vis hans. Maria-fortellingene forteller altså om en alenemor, en fri kvinne og hennes sønn, om et udelelig bånd mellom mor og barn. Og da oppstår det et interessant spørsmål:
Hvorfor, på en tid da det var helt vanlig at kvinner ble solgt og kjøpt nesten på lik linje med slaver, er det at Maria står igjen som selve idealet? Idealet på nærende mor, på trygghet og den sikre havn? Bildet på alma mater.
For det gjør hun. Maria er ikke bare den viktigste kvinneskikkelsen i kristendommen, men hun står også som forenende symbol mellom de tre verdensreligionene som bygger på Abraham.
I jødedommen er Maria en prinsesse av Davids ætt. I Islam er hun den mest respekterte kvinneskikkelsen foran både Hagar, Hawwa, Fatima og Aisha.
Jesus`s status splitter disse systemene, mens Maria er den som samler. Hennes verdi og status er ikke gjenstand for debatt, den godtas uten innvendinger. I Islam er dessuten Maria ikke bare jomfru selv, men hun er i tillegg født av en jomfru.

Protestantismen burde gjenoppta Maria-dyrkelsen synes jeg. Det er vel slik at de fleste kirker og trossamfunn er i forfall, men fraværet av en kvinnelig kult-figur i den nord-europeiske verden (som jo er den som blir igjen til slutt) gjør oss stadig mer sårbar for ytre påvirkning religiøst. Sekulariseringen er ikke religiøst sunn. Vi ser ubalanse.

Vi mangler i økende grad nettopp balanse. Vi kan gjøre oss sammenlikninger og sette det i et system. Vi kan si at den mannlige innflytelsen er materialistisk og kvantitativ. Og at den kvinnelige innflytelsen er spirituell og kvalitativ. For å bli skikkelig alternative kan vi bruke begrepene uranisk og tellurisk. Ikke husholdningsutrykk akkurat, men gode likevel for de som gidder å undersøke hva de betyr. Og vi ser at den mer prosaiske del av vår tilværelse tilspisses hele tiden. Hver dag. Verdiene våre er gjenstand for sterk følesemessig inflasjon.
For hver dag øker analfabetismen, for hver dag øker kriminaliteten. Overklassen imiterer underklassen gradvis men sikkert og ikke engang særlig diskrèt. Tradisjoner og familieverdier erstattes av en individualitetskultur, en kultur der vi dyrker det enestående. Vi dyrker det som garantert ikke har livskraft og evnen til videreføring av erfaringer, det spesielle. Det er fjernt fra meg å kritisere individualisme. Men stikker man fingeren i jorden og ser litt fremover, så er det å skille seg ut kreativt og kvalitativt ikke noe vi som felleskap har noe særlig nytte av.
Forpliktende relasjoner og familieverdier forkastes. Egoisme er ikke lenger et negativt ord.

Vi trenger Maria, symbol for den gode forpliktelsen. Og vi trenger det nå med det samme. Vi trenger limet som gjør oss istand til å stå oppreist sammen. Vi trenger kjærligheten som ikke stiller krav.

Maria bygger bro mellom verdensreligionene fordi hun stå for noe som kom FØR splittelsen mellom dem. Hun er som symbol eldre enn de fleste av oss tror. Det livgivende prinsipp, kvinnen som tryller fram nytt liv fra sin livmor, ble feiret og dyrket lenge før guder hadde navn, lenge før man forsto hvordan forplantning hang sammen. Det ble sett på som magi allerede mens vi menn løp rundt nakne og forsøkte å slå i hjel mammuter og andre svære dyr med treklubber.
Det var magisk og utrolig og ikke til å forstå seg på, og derfor dyrket man det. Dette henger igjen i Mariadyrkelsen, som handler om at hundretusener tenner lys for henne hver dag.

Jomfrufødselen er påminnelsen om magien kvinner kan skape. Den kan spores tilbake til trossysetemer som er eldre enn kristendommen. Hvis man gidder å lese litt gamle greier så finner man for eksempel Horus, født av jomfruen Isis-Meri. Man finner ikke minst Krishna, født av jomfruen Devaki. I den eldste nedtegnede mytologien vi vet om, den sumeriske, finner vi Ninmah, halvsøster til Enki, som bærer verdens første menneske frem i sin livmor. Også hun jomfru, hvis det går an å bruke et slikt uttrykk om gudinner.

Historier, myter, om jomfruer og jomfrufødsler er fortalt til alle tider og på alle steder på kloden. Av folk som hundre prosent sikkert ikke engang visste om hverandre, langt mindre utvekslet tanker om temaet. Kan det være tilfeldig? Og hva er egentlig en myte?

Er ikke en myte rett og slett et stykke faktaopplysning som det bare har grodd mose og gress på? Vi benekter da ikke et fjell på grunn av mosen det bærer?
Og myten sier ikke at Maria tryllet frem Jesusbarnet fra intet. Myten sier at Den Hellige Ånd var med på opplegget.
Nå er Den Hellige Ånd ikke lett å begripe seg på. Den Hellige Ånd har en lei tendens til å unndra seg vitenskapelige undersøkelser og nærmere anskuelse.
Men la oss se nærmere på de mer håndfaste realitetene. Jomfrufødsel fordrer det som teknisk sett kan kalles immakulativ konsepsjon. Graviditet som oppstår uten de mellommenneskelige tekniske øvelsene vi vanligvis tenker på som forutgående for den type tilstand.
Skiller det seg vesentlig fra det vi i dag kaller kunstig befruktning? Nei, det gjør det ikke.
Vi kan i dag, og det er ikke vanskelig engang, befrukte en jomfru på noen få minutter.

La det være sagt klart og tydelig: Jeg mener definitivt ikke å kritisere eller gjøre underet over alle under mindre. Tvert imot. Dette er bare en diskurs. Som føyer seg inn i teorien om kolonisering. Som for øvrig er et tema som smelter sammen med dette på en smidig og sømløs måte.

Og er det ikke litt interessant da? I skriftene så er det nesten utelukkende beskrivelser av ”gudene” og ikke bare ”gud”. Pluralis. Ofte i grupper på tre, av årsaker jeg ikke vet noe om, utover den Hellige Treenighet. Sara ble gravid i en alder av 90 år, ved et lite inngrep av en av tre ”guder” som spaserte forbi teltet hennes en vakker dag. Og fødte en vakker sønn ganske nøyaktig litt ut på våren året etter. Hva var det nå han het igjen da?

Hvis vi skuer utover det religiøse perspektivet, til kolonitanken, så blir dette både lettfattelig og meningsfylt. Som om vi skulle gjort det selv. Som om vi kommer til å gjøre det. Igjen.

Gudene. Mange tekster handler om disse. Ikke en bestemt en, men omtalt som en slekt, familie eller kanskje et lite folkeferd.
Uten å bli alt for vidløftig her, så kan jeg nevne et par ord fra 1. Mosebok, 6:2. ”Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og tok noen av dem til koner.”

Maria er altså en slik figur hvis vi velger å se det på den måten. En sunn kvinne som ved sin uskyld, sin frihet og sin skjønnhet vakte gudenes medlidenhet og kjærlighet og som ble valgt til en stor oppgave. Å føde Menneskesønnen.

Et stort skritt for menneskeheten, et lite skritt for en Gudinne…

Ordene og Livet

Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.

Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.

Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-

Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!

Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?

Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!

Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!

Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?

Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!

Fjernt og Nært

-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…

Siste Reis

Det er vel neppe å overdrive det hvis jeg sier at det ikke ofte kommer noe positivt om fotball her. Sånn omtrent aldri er vel riktig å si.
Noen har nevnt at jeg kanskje burde holde kjeft om det dersom jeg ikke synes det er noe stas.

Men det er feil mener jeg. Jeg er nemlig aktivt uinteressert. Det er noe ganske annet enn å være likegyldig til noe.

http://www.vg.no/sport/fotball/artikkel.php?artid=10099708

Regelen som sier at; ”Bare du er tett nok i pappen, så er alt mulig” kommer nok til anvendelse her.

Men det går faktisk an å se hva slags tanker som ligger bak noe så absurd som å ta med seg en kiste med en avdød kompis på fotballkamp.
Og det at de fikk den gjennom porten uten å bli stoppet er jo en bragd i seg selv. Nå har aldri jeg vært på noen fotballkamp, men det er vel rimelig å anta at medbrakte ting av denne størrelsen vil bli gjenstand for en viss nysjerrighet blant vaktene?
Uten sammenlikning for øvrig ble jeg selv knepet for å ha en halv vodka på innerlommen på en konsert en gang. Det ble ikke sett på med blide øyne kan jeg meddele. Flasken ble konfiskert på stedet under grov munnbruk.

Hmm. Når jeg tenker meg om er det kanskje en sammenheng likevel. Konserten var  såvidt jeg kan huske dødskjedelig.

Men hvis man tenker etter så er dette kiste –stuntet kanskje ikke så meningsløst likevel. Dette var åpenbart en kar i hvis liv fotball var en stor og viktig del. Fattigstrøk i et land som Colombia har nok ikke flusst av tilbud til ungdommen. Eller andre for den sakens skyld.

Og uansett hobby, interesse eller noe som er en stor det av livet vårt så koker det vel ned til dette:

Hvem kunne ikke tenke seg å få med seg en siste ”kamp” på vei til Perleporten?

TallEnergi

Våren er en tid da energier strømmer i alt og alle. Ting starter på nytt, alt tar liksom sats og kaster seg ut i livets strie elv nok en gang.
Jeg har ofte diskusjoner om energi med viktige mennesker i mitt liv, og selv om vi er rørende enig i viktigheten av det så er det veldig interessant å merke hvordan vi har forskjellig tilnærming til dette begrepet.
Følelsesmessig tilnærming, vitenskapelig, åndelig og konkret. Fysisk og mentalt.

I min lille verden blir det samme svar på alle spørsmål man kan finne på å stille om energi.
Nemlig JA. Fordi jeg er overbevist om at energi er det eneste som finnes, det har bare inntatt forskjellige former og viser seg frem eller skjuler seg, alt ettersom, etter hvilken misjon den skal ha og behov den skal fylle.

Det skal mer enn noe linjer til for å argumentere for at murstein og kjærlighet er laget av det samme stoffet, men det er ikke fullt så vanskelig å kjenne på at våren er en eksplosjon av energi, uansett hva man måtte mene.

Jeg liker tall. Mest fordi de kan lage bilder på ting som er litt vanskelig å gripe tak i, men også for at de nesten på samme måte som ord faktisk kan være vakre.
Og glem ikke at de fineste bildene du har av dine kjære faktisk er en samling tall hvis vi ser nøye etter.

Bilder eller metaforer er gode å ha vi skal forklare noe. For eksempel forklare den enorme kraften i vår alles kilde til energi, nemlig solen.
Vi kjenner varmen mot huden en deilig vårdag, vi vet hvordan varm sand mot nakne føtter kjennes.
Men vet vi hvor mye energi vi egentlig mottar fra solen? Sikker mange som tenker at det kan være det samme, bare det er varmt. Enig det, men det var det med tall da…

Fotball er ganske fjernt fra ting jeg finner interessant, men jeg tenkte at jeg kunne bruke det som et parameter for å illustrere den energimengden som treffer oss her på jorden.
I min enfoldighet trodde jeg at en fotballbane skulle være et presist mål, en fast størrelse slik al mulig annet er det i sportens verden, hvor de teller tusendeler av et sekund for å kåre vinnere i ymse sportsgrener.
Men neida.

Ballen de bruker skal i følge Wikipedia veie på grammet akkurat så og så mye og være akkurat så stor. Men jeg fant til min overraskelse at en fotballbane kan variere noe voldsomt i bredde og lengde i følge internasjonale regler.
Den skal være mellom 45 og 90 meter bred, og mellom 90 og 120 meter lang. Eller sagt på en annen måte som viser variasjonen mye bedre:
Den kan ha et flatemål på mellom 4.050 kvadratmeter og 10.800 kvadratmeter! Fantastisk.

Men så er det visstnok slik at hvis det er en ”viktig kamp”, et begrep som i seg selv kaller på et overbærende smil her til gards, så skal banen være 68 x 105 meter, og dermed basta.

Anyway. For å ha et tall å putte inn i regnestykket som viser hvor mye energi vi mottar, så bruker vi dette altså. 68 x 105 meter. Eller 7140 kvadratmeter. Forøvrig omtrent det samme som 10 hustomter i et vanlig norsk byggefelt.

Solen, vår skumle venn og hjertevarme trussel, skinner med stor kraft ikke bare i det området av energi vi kan se, men i et stort spekter av energi, det meste faktisk usynlig.
Det måles variasjoner i styrken, men til daglig er effekten som treffer èn kvadratmeter med overflate dersom den vender direkte i rett vinkel mot solen ca 1400 watt, hvis man skal tro solobservatoriet til NASA. Og det synes jeg man skal.

En god panelovn slik du har på stueveggen under vinduet er typisk på 1200 watt.

Det betyr at for å få til den samme energimengden som treffer en helt vanlig fotballbane, riktignok under optimale forhold, så må du ha 8330 slike panelovner. Det er noe å tenke over. Og bildet over er i riktig skala.

Hvis vi begynner å regne på hvor store arealer som treffes av solen til enhver tid så blir det helt ubegripelige tall. Slike  tall trenger vi ikke å gruble over, men det er interessant å merke seg at selv den minste økning av solens utstråling og aktivitet har enorme konsekvenser for kloden vår som enhet og levende organisme.

Hvis vi tenker oss en økning på bare en tiendels % så er det snakk om neste 10 000 watt bare på en enkelt fotballbane. Som knapt nok kan kalles en forsvinnende liten flekk i den store sammenhengen.

At naturen reagerer så sterkt på endringer blir kanskje ikke så rart hvis vi ser det på denne måten. Og vi mennesker er ikke noe unntak.

Men det er jo bare tall.

Eller?

HverdagsPoesi

Noen dikt er så endeløst dumme
Dikteren selv synes å ha gått tørr

For den væske som synes å romme
Kilden til følelser, gråt og gørr

Fjolset sitter alene tilbake
Prosessen som startet med gjæring
Har stoppet
Dikterens kilde er nærmest tørr

Tørke er kanskje det beste for sjelen
Ikke alle, men denne dikterens egen

Retrospekt er en kikkert for mye
Detaljene kan bli i groveste laget

Og grenen vi sitter på vanskelig saget
Tyngden av kjærligheten trekker oss ned

Til er sted i havet vi ikke kjenner
Vi som leker med tanken på frihet

Trosser det faktum at vi er elsket
Leker med tanker om evig attraksjon

Det kan hende vi har rett
Men sannsynlig er det ikke

Og vers på linjer
To og to

Har kanskje aldri løst problemer
Men man forsøker jo

Selvanskuelse

Å misforstås, selv i beste mening

Er skadelig lik en slags pest i seg selv.
En sandbestrødd strand med sviende avgift som eneste legitime kilde til fornyelse.
Er vel omtrent det samme.
Du søker mer sand, men leter der det ikke finnes noen.
Når søket blir til krav.
Blir urimeligheten tydlig.
Kravet erkjennes som enedløst fattig.