Frihetens Pris

Billy Oskarsson så på morderen med sine babyblå øyne.

– Så du vil “forsvinne”, bli borte liksom?
– Ja, som jeg sa i telefonen.
– Du sa det ja. Trøbbel med kona sa du.
– Stemmer
– Og for en helvetes måte du løste det problemet på!
– Så du har lest avisen idag da? Han jeg fikk nummeret av sa at du ga faen?
– Jepp. Jeg gir faen. Bare du betaler så er din business din business, og min er min. Men det blir ikke billig når du har gjort det på denne måten.
– Vet det. Men som jeg sa holder jeg igjen 250 tusen til jeg vet at dette er i orden og ikke noe juks.
– Greit for meg. Du er ikke den første jeg fikser en ny identitet for. Dette kan jeg skjønner du. Og du ville til England var det så?
– Ja. Har ei dame der. Starte nytt ikke sant?

Billy mumler for seg selv mens han leter etter noe i skuffen på det digre brune skrivebordet. Kontoret i halvetasjen over produksjonslokalene er støvete og mørkt. Eneste lyskilden foruten det vesle vinduet med ugjennomsiktig glass er en flaskegrønn skrivebordslampe fra Ikea på det tunge skrivebordet.

– Du fikk med deg at jeg må ha en erklæring på at de 250 tusen er mine hvis det skjer deg noe. At du stryker med før fristen til å betale resten er ute for eksempel?
– Ja, alt er ordnet med banken. Har kopien her i konvolutten sammen med pengene.
– 500 tusen i kontanter?

Morderen leverer den tykke grå konvolutten til den kortvokste mannen bak skrivebordet

– Ja. Svindyrt spør du meg.
– Åja? Du synes det burde være gratis å slippe unna når du har slått i hjel kona med øks? Dette er faen meg billig skal jeg si deg. Mange har betalt mye mer enn det.
– Jada jada. Hvor fort kan du fikse dette?
– Fikser det idag. Med det samme.
– Idag? Fint! Litt vanskelig å ta inn på hotell under eget navn inatt hvis du skjønner hva jeg mener. Har jo vært på nyhetene denne greia, hehe.

Billy ser på mannen med et kjølig blikk som forteller omtrent hvor mye forakt han har for denne fyren, og tenker:
– “Han står faen meg her og flirer mindre enn to dager etter å ha hugget hodet av sin egen kone”

– Ser ut til at penga er i orden. Bli med ned så ordner vi papirene.
– Har du dem ikke her?
– Nei. Sven fikser dette nede i hallen. Han må ta bilde til passet ikke sant. Og stempel og sånn….
– Ok. Og denne Sven er til å stole på?
– Hehe. Hvis det er noen man kan stole på så er det Sven. Han nyter denne jobben…
– Javel. Men jeg skjønner ikke hvordan dere gjør det. Dette stedet er jo litt spesielt kan man si. Ikke det man forbinder med komplisert forfalskning av pass og papirer.
– Har hørt det før ja. Men vi har våre metoder skjønner du. Du forsvinner, det er sikkert. Ingen kan spore deg opp. Du har jo 250 tusen som garanterer det.
– Sant nok. La oss gå å få dette i gang.
– Følg meg. Og pass deg for maskinene i hallen.

De går gjennom produksjonshallen med et halvt dusin maskiner som brummer og går. En tung søtlig lukt forteller sitt tydelig språk om hva som blir produsert. Den litt spesielle kunden går et par meter bak fabrikkeieren uten andre tanker i hodet enn at han faktisk har sluppet unna med å kverke den ufordragelige og plagsomme merra han var så uheldig å gifte seg med for fem år siden. Han gleder seg til å komme til London og treffe den jenta han har møtt der borte flere ganger før på forretningsreiser.

De passerer gjennom en stor skyvedør beslått med rustfritt stål inn til et annet rom, og Billy´s “gjest” legger forbauset merke til at støyen fra fabrikkmaskinene nærmest blir borte når døren lukkes bak dem.

– Dette er Sven. Han vil ordne resten for deg.

Sven er en stor, fet mann med et hvitt skittent forkle utenpå en skitten kjeledress av blå dongeri. Fett tynt hår ligger ned i pannen og øynene har en sløv, nesten feberaktig glød ved seg. De glimter til idet den fremmede kommer inn sammen med Billy. Rommet har betonggulv som er mørkt av væte og en stram rå lukt som gjør kunden urolig. Han henvender seg til Billy:

– Hva er dette? Trodde vi skulle ordne med papirene?
– Slapp av. Sven ordner bildene her nede mens jeg henter papirene. Du ser vel hvor fint lys det er her i forhold til kontoret? Til passfotoet ikke sant?
– Jo, men…
– Sven! Dette er kunden jeg fortalte deg om. Du vet hva du har å gjøre?

Sven svarer ved å nikke energisk med hodet. Han sier ingen ting, men øynene gløder mer enn før og et flir brer seg over det fete, glinsende ansiktet.

– Sven fikser dette, og så henter jeg passet oppe på kontoret. Kommer tilbake straks, greit?
– Jaja. Men fort deg. Blir nervøs av denne fyren.

Morderen er tydelig blek nå. Han ser på Sven og tilbake på Billy, som snur seg og går mot døren. Billy går ut av rommet og det høres et oljet tungt klikk idet døren låses fra utsiden. Med et måpende utrykk i ansiktet snur han seg for å spørre denne Sven hvorfor døren blir låst. I det samme ser han Sven løfte noe ut av en slags verktøkasse som står langs vindusveggen i rommet. Det er en stor, tveegget øks….
**

Billy Oskarsson går rolig gjennom produksjonshallen på vei mot trappen til kontoret. Han smiler. Da han startet egen business for 20 år siden hadde han aldri trodd at en liten fabrikk for produksjon av kattemat på den svenske landsbygda skulle bli så lønnsom…

Utanum

Inspirasjon, hva er det?

Teknisk sett er det et uttrykk for innånding, det å trekke været som danskene så presist sier.

Men i overført betydning er det som vi vet det å få en tilskyndelse eller en stimulert trang til kunstnerisk utfoldelse. Et ytre stimuli som setter i gang en indre prosess. Jeg synes det er fint jeg.
De som har vært i borgen min, eller Fort Knox som den også kalles, har sett at jeg har et par hyllemeter med bøker. Et lite understatement vil noen kalle det, men det får så være.

Det som iblant sender meg på skattejakt i disse hyllene, er nok inspirasjon. Og som oftest er det noen andre som har ”skylden” for dette, noen utenfor meg selv.

img_5853Bøkene er plassert i hyllene etter et fullstendig fraværende system. I praksis er den manglende indekseringen et resultat av at jeg var så utrolig heldig å få hjelp sist gang jeg flyttet, og at det er måtepå hvor mange banankasser du får klemt inn i en liten heis…

Men altså. Når man blir inspirert, og tankeprosessene settes i gang av andres ord eller gjerninger, så skjer det mye rart. I hvert fall her i borgen. Så også denne gangen.

Det å få kommentarer fra mennesker som leser det som står på disse sidene er utrolig fint. Og når det i tillegg er tanker fra mennesker jeg kjenner til og setter pris på er det ekstra godt og viktig.
Hvis man trenger en forklaring på disse tankene så kan innlegget Gode Råd, som er et av de første her, være til hjelp.

Denne gangen var det som utløste dykket i hyllene ordet lengsel. Og da startet det en prosess. Jeg visste at jeg for 5-6 år siden leste et lite dikt om dette, og ville gjerne finne det. Skattejakt.

Og med en gjennomført manglende indeksering byr det på en utfordring å lete etter et bestemt lite dikt av en ukjent forfatter. Men jeg hadde et ess i ermet denne gangen.
Det er nemlig ikke meg som har plassert bøkene i hyllene. Det er en vakker liten Engel hvis måte å tenke på ikke er meg fjern. Tvert imot… Og med denne kunnskapen skred jeg til verket.

Jeg har vel et par tusen titler stående, hvis jeg regner med det som aldri fikk plass i hyllene. Men jammen fant jeg ganske raskt det jeg lette etter ved å tenke slik som bokplasserersken antagelig har tenkt når hun satte den der den altså ble funnet. Nå kunne jeg tatt en avstikker og sagt at det burde jeg ha gjort for lenge siden, men det er en annen historie…

bueskytterJeg fant altså boken med det diktet jeg gjerne ville finne. Og jeg synes det passer bra å dele det med deg akkurat nå.
Skaperen av dette vakre er Jan-Magnus Bruheim.

Menneska skyt sine lengsels piler
Ut i det tome.
Utanum, utanum
leitar vi etter grunn å stå på
søkjer vi etter feste
ein stad i det ukjende romet.

Søkjer vi fredlause
Utover, utover
Mot ei stjerne.
Allting er fåfengt som jag etter skuggar.
Utanum oss sjølve
finst ingi kjerne.

Ingenting finn du i rømdene
anna enn tomleik,
dersom du ikkje sjøl er fyllt.

Elven og Lykken

Jeg tror løsningen på Lykkens gåte ligger i å gi virkeligheten en sjanse. Den er ikke så verst skjønner du, hvis du bare innser at det å svømme mot strømmen ikke gjør annet enn å ta fra deg muligheter samtidig som du blir fryktelig sliten.
Ved å anerkjenne at det er en grunn til at tidens elv flyter den veien den gjør, selv om vi ikke forstår den eller hvorfor den gjør det, da vil utsikten til begge bredder bli vakker og mangfoldig og du kan oppdage neste sving uten å anstrenge deg…
Samtidig som du får en sjanse til å samle nok krefter til å gå i land her og der og oppdage den vakre vegetasjonen og alle de rare dyrene som er selve livet… Og uansett om du velger å gå tilbake og vade ut på samme sted som du kom opp, så er det definitivt ikke det samme vannet som du forlot.

img_4300Og vi bør se mot naturen i spørsmål om tidens elv og hvordan vi bør forholde oss til den. For er det ikke et velkjent faktum at det å svømme mot strømmen er det aller siste et sjødyr gjør? Når laksen hopper og spretter mot strykene så er det ene og alene for å oppnå en ting.
Den er slett ikke lykkelig eller glad slik vi feilaktig tror i vår enfoldighet.
Dens mål er å forsere alle strykene for så å dø.
Det er forbruk av dens siste krefter i en desperat kamp for å ikke komme for sent til sin egen eksistens ende…

All erfaring, all fornuft og all natur forteller samme historie hvis du bare tar deg bryet med å lytte.
La deg føre med strømmen, vær våken og se mulighetene, grip grenen på et vakkert tre eller svøm inn til en varm sandbanke i solen når anledningen blir gitt deg. Det er aldri for sent å la seg føre videre. Hvis du ønsker det.

Og det viktigste spørsmålet er kanskje dette:

Hvordan skal du ellers komme til Havet?

Hjertets Årstider

Din smerte er når skallet som lukker seg rundt din forståelse, blir knust.
Slik fruktens kjerne må briste så dens hjerte kan stå i solen,, slik må du kjenne din smerte.

Og hvis du kunne la ditt hjerte stadig undres over livets daglige mirakler, ville ikke din smerte virke mindre vidunderlig enn din glede;
Og du ville godta hjertets årstider, slik du alltid har godtatt årstidene som strekker seg over dine marker.
Og med sinnsro ville du betrakte din sorgs vintrer.

tears1

Mye av din smerte er selvvalgt.
Den er den bitre medisinen som legen i deg leger ditt syke selv med.
Stol derfor på legen, og drikk hans medisin i stillhet og ro:
For selv om hans hånd er tung og hard, er den ledet av Den Usynliges milde hånd.
Og selv om begeret han rekker deg brenner på leppene, er det formet av leiren som Pottemakeren har vætet med sine egne, hellige tårer.

Illusjonisme

Det å skape en illusjon som er sånn passe troverdig er vel noen vi alle gjør for oss selv iblant. Vi vil gjerne tro at ting er annerledes enn de kanskje ser ut til i virkeligheten. Vår gode vilje får ofte vårt blikk til å bli litt sløret når vi skal betrakte ting som er litt vanskelig.

illusjonistOrd kan gjøre det samme. På samme måte som en tryllekunstner på en scene lurer oss til å se noe annet enn det som virkelig foregår, så vil det med ganske enkle virkemidler være mulig å fremstille en virkelighet med ord som umiddelbart ikke kan tilbakevises som feil, selv om vi vet at det er det. Det er ganske interessant dersom man begynner å se nærmere etter når det gjelder ting vi ser på som sannheter. Det kan nok være sundt å tenke litt kritisk selv når det gjelder etablerte sannheter og ting som fremstilles som fakta i media, enten det er på tv, nett eller trykte medier. Kanskje helst det siste. Ved å ha et kritisk blikk på ting vil det raskt bli klart at det aller meste faktisk er litt annerledes enn det ser ut til…

Et lite eksempel kanskje? På hvordan selv enkle ting kan forvrenges slik at sannheten blir sann selv om den er feil.

Tre gutter har spart sammen penger til å kjøpe en fotball. De har sett den i vinduet i sportsbutikken, og prislappen viste at den kostet 30 kroner.
Guttene går til butikken, legger hver sin tier på disken og får fotballen av eieren av butikken.
Godt fornøyd med seg selv går de ut og mot parken for å innvie sin nyanskaffelse.
2006-07-08_fotballStraks guttene var ute av butikken viser det seg at fotballen var på tilbud, og at guttene bare skulle ha betalt bare 25 og ikke 30 kroner.
Butikkeieren roper på visergutten sin, gir ham 5 kronestykker og ber ham løpe etter guttene for å gi dem igjen det de har betalt for mye.
Visergutten løper etter fotballkjøperne, og mens han løper kommer han på at det ikke går an å dele 5 kroner på 3. Som den vesle luringen han er finner han på en løsning som gjør at alle tjener på det. Han tar igjen guttene. Planen hans er at han gir guttene igjen 3 kroner, altså en til hver. De vet jo likevel ikke hva den egentlig prisen på ballen var. Han beholder så 2 kroner selv. Guttene er fornøyde og han er fornøyd.
Etter å ha fått igjen 3 kroner har de betalt 9 kroner hver i stedet for 10, altså til sammen 27 kroner.
Visergutten har beholdt 2 kroner. 27 pluss 2 er 29 kroner.

Kan du svare på hvor det ble av den siste kronen?

Nærhet av Jern

Det er pussig hvordan nærhet som fenomen kan forandre seg. Hva er nærhet?
Er det når du holder rundt noen du er glad i? Eller kan det være en tanke? Tanken på at det er alt for lenge siden du besøkte din gamle mor eller far? Ja, det er nok nærhet.
Men det kan også være en abstrakt forestilling. Du er nær ditt barn, selv om hun eller han avviser deg på det mest brutale. Du er nær en kjæreste du hadde tidligere i din forestillingsverden. Du er nær en bestemor som for lengst har meldt seg inn i det evige koret.
Nærhet er både objektivt og subjektivt. Vi kan være nær noen som avviser oss. Det er kanskje den vondeste nærheten.
hammerMen det å tenke på noen vi er glad i som nære er ikke bare en egoistisk tanke. Det å ville noen vel er en energi på lik linje med andre energier.
Hvis du slår deg på tommelen med en hammer, så gjør det forbannet vondt, det vet alle.
Men hva har egentlig skjedd?
Er det en forestilling? En Idè? Slettes ikke. Det som objektivt har foregått er at et stykke jern, sannsynligvis med en vekt på ca 400 gram som er en alminnelig hammer, har truffet din tommel med en hastighet på ca 55 kilometer i timen som er den farten en vanlig hammer har dersom en vanlig person slår med den.
Den kinetiske effekten som utløses når 400 gram jern stopper på mindre enn 5 mm vandring er lett å regne ut. Men blås i det. Effekten du er ute etter kan ikke måles i newtonmeter pr sekund.
Det gjør bare forbanna vondt!

Når noen berøver deg sin nærhet, så berøver de deg mye mer. De slår en hammer på din sjels tommel.

Dette er ikke en avsluttet postering her på min side. På ingen måte.

Men jeg våger en påstand: Det er du selv som deler ut hammere…