Tilbake til Fremtiden

Jonas, helten, har tråkket skikkelig til i dag.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/eu/artikkel.php?artid=10094232

Ikke på vegne av seg selv naturligvis men som talsmann for Kongeriktet Norge.

Vi har som nasjon i dag gitt klinkende klar beskjed om at de dagene er forbi da vi godtar alskens direktiver fra Bryssel og EU. Grensen er nådd, og i mer enn èn forstand.

Norge sier nei til det såkalte post-direktivet, og en del andre tilvarende ting som vil konkurranseutsette kjernetjenester i Norge. Enkle ting som for eksempel å dele ut posten vår, styre og stelle med teletjenester og flere andre tilsvarende ting.

I følge NRK-nyhetene er det en helt ny situasjon at et ikke-medlemsland som Norge, tilknyttet unionen via EØS-samarbeidet, nekter å godta et slikt direktiv.

Jeg og mange med meg jubler over dette. Endelig blir det ført bevis for at mennesker vi ser opp til og stoler på faktisk tør å vise at de har skjønt det åpenbare.

Ikke bare er det en stopper for å automatisk aksept av alle de dustete forordningene EU har fått istand, det er et skritt nærmere å få tilbake kontrollen over vårt eget land.

Listen over argumenter for at det er en lur ting å gjøre er svært lang. Jeg har lyst til å nevne 3 av dem. Og oppfordrer til å tygge litt på dem og kjenne hvordan de smaker…

La meg si med det samme at jeg er 100% for kulturelt og etnisk mangfold av alle slag, og ser ikke det i noe motforhold til å være glad i eget land og ønske å beskytte meg selv og mine landsmenn, uansett farge og fasong.

Så hvorfor er dette som har skjedd i dag viktig for vår nasjon? Og jeg tar da høyde for at dette er første skritt til å bryte ut av Schengen-avtalene, bryte EØS-samarbeidet og stå utenfor med alt hva det innebærer.

1.
Det første og viktigste punktet, og som egentlig gjør de andre punktene litt overflødig, er at det aldri noensinne i menneskenes historie, på noe sted eller til noen tid, har eksistert en union som ikke har endt med fiendtlighet, strid og menneskelig lidelse. Ikke EN ENESTE!

Samtlige unioner har endt med gråt og blod, uten unntak. Allesammen. 100% av dem. Hver bidige en.

2.
Norge har naturresurser som SAMTLIGE andre land trenger. Og vi har det i overflod. De viktigste er energi av ymse slag, i dag er den viktigste kilden olje, men etterhvert vil det være lavrisiko kjernebrensel (Thorium). Vi har fisk i uhorvelige mengder, og vi har ferskvann. Det siste virker litt rart kanskje, men Norge eier mest is av alle verdens nasjoner. Ren is. Altså ferskvann.

3.
Det tredje og minst hyggelige punktet er at vi har en kriminalstatistikk som er sørgelig lesning. Finnes på sidene til SSB.
Den viser med all mulig tydelighet at mer enn 80% av all organisert kriminalitet begås av andre enn etnisk norske mennesker. Vinning, vold og utpresning er de vanligste.

Ved å tre ut av EU samarbeidet på noen områder vil vi få tilbake kontrollen over oss selv, tryggheten vår og vår evne til å yte bistand til de som trenger vår assistanse ellers i verden.

Vi har ting andre før eller siden blir nødt til å banke på døren vår for å etterspørre.

Vi kan sørge for at mesteparten av kriminaliteten opphører ved å kontrollere våre egne grenser.

Vi kan la være å gå med i dragsuget når EU blir en katastrofe og går i oppløsning.

Og det vakre er at det er nettopp den prosessen som har startet i dag!

En liten ukes tid på etterskudd vel og merke, men Heia Norge! Ja, og så Jonas da.

På Høy Tid

Påsken er en rar høytid.
Ikke fordi det religiøse innholdet er spesielt rart, selv om det er spesielt.
paskeharenNei, jeg tenker mer på alle de snåle tingene som har blitt en del av feiringen etter hvert. Påskeharen er svære greier i for eksempel USA, noen steder på høyde med julenissen. Her hjemme har vi påskeegg og kyllinger og tulipaner og påskefjell med kvikklunsj og appelsiner.
I andre deler av verden tar man det litt mer seriøst og lar seg til og med spikre fast på et kors helt på ordentlig for å ”feire” begivenheten.
Vi skal ikke dra påskebudskapet her, men det med korset er vel hakket mer relevant enn harer og kyllinger kanskje…

Plasseringen av påsken på kalenderen er et kapittel for seg. Jeg våger påstanden at folk flest undrer seg en smule over hvordan det har seg at påsken faller nettopp på den tiden den gjør hvert år, og hvorfor det ikke hadde vært greiere å spikret den en gang for alle. En noe uheldig formulering  muligens…
Religiøse og kirkelige formler er nok ikke det du grunner mest over antagelig, og det gjelder vel de fleste. Men forklaringen på hvorfor påsken faller nettopp slik den gjør er ikke spesielt vrien, men vanskelig å huske kanskje.
Det har seg nemlig slik at 1. påskedag i følge Den Store Kloke Boken skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
bibelDette med månen klusser til regnestykket en god del siden månefasene er et resultat av et helt annet regnestykke igjen og tidvis kan gi store utslag på variasjonen.
En litt morsom sak er at jeg selv gikk og grublet på dette for noen år siden, og klarte ikke å finne det i leksika og andre bøker som jeg i grunnen har flusst av. Og da måtte jeg jo spørre meg selv om hvor denne kunnskapen mon var å finne.
Jeg kom i min enfoldighet til at administrasjonen i Tunsberg Bispedømme måtte være riktig adresse for et slikt spørsmål.
Jeg kunne jo spurt Sjefen Sjøl, men all empiri tilsier at det er en instans hvor svarene lar vente på seg… Jeg ville ha svar med det samme så jeg tenkte dette var så høyt jeg kom lokalt uten å folde hendene.
Som sagt så gjort. Jeg ringte Bispekontoret. Der traff jeg en hyggelig og forekommende fyr. Men på min forespørsel ble det mistenkelig stille. Vedkommende syslet tydeligvis med mer sekulære oppgaver der hos biskopen av Tunsberg, og kunne rett og slett ikke svare, men lovte dyrt og hellig at han straks skulle bringe dette på det rene og sende meg en mail på det.
Det gjorde han også. Om han ilte av sted for å spørre biskopen er vel tvilsomt, men en eller annen der borte visste beskjed tydeligvis. Slik gikk det til at undertegnede havnet på bispedømmets mailingliste, så er det noe administrativt du måtte lure på i den retningen så er jeg vel informert.

Høytider kan være vanskelig for mange, det vet vi. Krampeidyll formidlet av NRK og andre stasjoner bidrar ikke akkurat til å lette dagene for de som sliter mest. Og der ER faktisk bare et fåtall nordmenn som tilbringer en mønster-påske med sol og ski og fjellvettregler til gammel sliten kvikklunsjmusikk og Severin Suveren eller hva pokker det nå er han heter.
En ting som høytider gjør er å minne oss på hvor vanskelig det er å holde på tradisjoner etter hvert. Tradisjoner er noe av det første som går tapt når vi opplever samlivsbrudd og skilsmisser. I hvert fall er det noe av det som virkelig gjør tapet tydelig. Og selv om det er litt leit å innrømme det så er det kanskje på tide å forandre litt på tankegangen omkring dette med hvordan man ”skal” feire høytider. Jul og påske er vel de mest aktuelle for de fleste tenker jeg.
Det er forbannet lite egnet at media nærmest fremstiller alt annet enn den glansbildeaktige kjernefamiliegreia som mislykket. Det er ikke riktig mot alle de av oss som faktisk faller utenfor den kategorien. Og mind you: vi er i FLERTALL! Litt på trynet kanskje, å bruke lisenspenger til å tråkke flertallet på tærne i statskanalen? Og så i en høytid da gitt.

Men hvordan det er eller ikke, så ser det ut til at påsken har kommet for å bli.
Så vi får finne frem noe gult og la det stå til.
Se det positive i det, det kunne vært verre, andre lider  mer enn oss.
Tankene går til alle de slitne hønene når det lir mot påskemorgen og vi gafler i oss egg med teskje og andre grusomme redskaper.
For ikke å snakke om alle sauene som ikke har fått annet å ete i det siste enn rosmarin og hvitløk og må gå på frambena i flere uker etter påske mens de venter på at bakbeina skal gro ut igjen.

chicken-egg-8810

Utanum

Inspirasjon, hva er det?

Teknisk sett er det et uttrykk for innånding, det å trekke været som danskene så presist sier.

Men i overført betydning er det som vi vet det å få en tilskyndelse eller en stimulert trang til kunstnerisk utfoldelse. Et ytre stimuli som setter i gang en indre prosess. Jeg synes det er fint jeg.
De som har vært i borgen min, eller Fort Knox som den også kalles, har sett at jeg har et par hyllemeter med bøker. Et lite understatement vil noen kalle det, men det får så være.

Det som iblant sender meg på skattejakt i disse hyllene, er nok inspirasjon. Og som oftest er det noen andre som har ”skylden” for dette, noen utenfor meg selv.

img_5853Bøkene er plassert i hyllene etter et fullstendig fraværende system. I praksis er den manglende indekseringen et resultat av at jeg var så utrolig heldig å få hjelp sist gang jeg flyttet, og at det er måtepå hvor mange banankasser du får klemt inn i en liten heis…

Men altså. Når man blir inspirert, og tankeprosessene settes i gang av andres ord eller gjerninger, så skjer det mye rart. I hvert fall her i borgen. Så også denne gangen.

Det å få kommentarer fra mennesker som leser det som står på disse sidene er utrolig fint. Og når det i tillegg er tanker fra mennesker jeg kjenner til og setter pris på er det ekstra godt og viktig.
Hvis man trenger en forklaring på disse tankene så kan innlegget Gode Råd, som er et av de første her, være til hjelp.

Denne gangen var det som utløste dykket i hyllene ordet lengsel. Og da startet det en prosess. Jeg visste at jeg for 5-6 år siden leste et lite dikt om dette, og ville gjerne finne det. Skattejakt.

Og med en gjennomført manglende indeksering byr det på en utfordring å lete etter et bestemt lite dikt av en ukjent forfatter. Men jeg hadde et ess i ermet denne gangen.
Det er nemlig ikke meg som har plassert bøkene i hyllene. Det er en vakker liten Engel hvis måte å tenke på ikke er meg fjern. Tvert imot… Og med denne kunnskapen skred jeg til verket.

Jeg har vel et par tusen titler stående, hvis jeg regner med det som aldri fikk plass i hyllene. Men jammen fant jeg ganske raskt det jeg lette etter ved å tenke slik som bokplasserersken antagelig har tenkt når hun satte den der den altså ble funnet. Nå kunne jeg tatt en avstikker og sagt at det burde jeg ha gjort for lenge siden, men det er en annen historie…

bueskytterJeg fant altså boken med det diktet jeg gjerne ville finne. Og jeg synes det passer bra å dele det med deg akkurat nå.
Skaperen av dette vakre er Jan-Magnus Bruheim.

Menneska skyt sine lengsels piler
Ut i det tome.
Utanum, utanum
leitar vi etter grunn å stå på
søkjer vi etter feste
ein stad i det ukjende romet.

Søkjer vi fredlause
Utover, utover
Mot ei stjerne.
Allting er fåfengt som jag etter skuggar.
Utanum oss sjølve
finst ingi kjerne.

Ingenting finn du i rømdene
anna enn tomleik,
dersom du ikkje sjøl er fyllt.

Ari Behn rir igjen

Med fare for å gjenta meg selv: Jeg liker virkelig denne karen.
Live, vel og merke.
Neida, jeg har aldri snakket med ham, og knapt et par ganger vært på samme sted. Men han er en utrolig mediepersonlighet og vet hvilke knapper han skal trykke på.
347983ariMen han er i ferd med å rake opp for knapper er jeg stygt redd for…

Denne gangen er det den briljante språkviter Finn-Erik Vinje som er ute med rova så lang for om mulig å bringe denne ridderen uten hverken hest eller seletøy ned på bakken.

Jeg håper det ikke er mulig, men fernissen er vel i ferd med å slå sprekker er jeg redd…

Det som er førstesideoppslag i Dagbladet i dag er kritikk av navnevalgene for barna til vår prinsesse og hennes gemal. Gemal er for øvrig det nærmeste hr. Behn kommer en tittel, noe som nok ikke er det han tenker mest på når han vil komme i godt humør.

Det å kritisere hva vi som foreldre kaller barna våre er helt på trynet. Uansett om man er professor i både den ene eller det andre. Vinje, som nok ellers er en av mine helter, bør rett og slett klappe igjen og passe sitt.

MEN: det som er interessant her, er at Vinje og alle de andre velutdannede og opplyste menneskene som uttaler seg i øst og vest om Ari Behn og hans gjøre og laden, ikke ser ut til å ha lest noe særlig eller i det hele tatt en linje, i noen av bøkene hans. Et tankekors når de går så hardt ut mot hans opptreden og meningsytringer.

For hvis temaet er rare navn, så er bøkene hans intet mindre enn et oppkomme.

At hans debutbok var Trist Som Faen hindret ikke VG i å gi ham terningkast 6, noe han i gledesrus og ganske sikkert annen rus sporenstreks feiret ved å få tatovert denne terningen i full størrelse på sin venstre skulder. Til den interesserte kan jeg meddele at terningen i VGs anmeldelse målte intet mindre enn 6 x 10 cm. Og vi har vel alle dannet oss et inntrykk av poetens fysikk, noe som tilsier at dette er svære greier!

Kroppspynt til side, dette med navn er gjennomgående i hans forfatterskap. Det går ikke an å fri seg fra å tenke at det meste er farget av selvbiografisk tenkning. Dessverre får jeg vel si.
Og med fare for å bli litt intern, i den forstand at det nok ikke danner mening for andre enn de som faktisk har lest Ari Behn, så er det ikke rart at han har et litt anstrengt forhold til familien på morssiden, i tre ledd…, og det er underlig at han har beholdt et noenlunde dannet ganglag etter den togturen i Afrika…

Men for å komme tilbake til det med navnevalg. Når navnene blir så merkelige som de han velger, så går mistanken smått om senn i retning av kamuflasje.

hb-ari_behn__entusi_108272aFor blir ikke handlingen litt preget av at det i innledningen i en bok presenteres en fyr ved navn Kryxx Sissvold og hans venninne Vera Zara.

Jeg tenker det holder som eksempel, vil du ha mer får du lese selv.

Men det farger handlingen så til de grader at selv åpenbare syntakse og semantiske feil forsvinner litt i bakgrunnen.

Nå har det seg dessuten tilfeldigvis slik at jeg har vært i det selvsamme lokalet som handlingens opptakt faktisk finner sted, og den prosaiske fremstillingen av detaljer i rommet borger på ingen måte for en ukjemisk fremstilling. Men det er intet minus.

Uten at det hører hit så blir det også litt pussig når det uten omsvøp vises til fysiske egenskaper og tilbøyeligheter til personer som vi alle kjenner igjen til tross for bizarre navnevalg. Og ens egen mor bør uansett bli spart for rapportering om egne og autentiske  intime seksuelle og medisinske detaljer når man skriver noe som er ment som underholdning. For det må vel være det han mener? Eller?

Dårlig språklig presisjon og en ganske tydelig bruk av ord som forfatteren ikke kjenner innholdet av for ikke å snakke om opphavet til understreker at dette ikke er ment som noe alvorlig eller dypt følt.

Igjen sitter vi med en figur som uten sin ytterliggående dannethet og sosiale intelligens faktisk fremstår som naken.

Han kan være glad for at journalister er en bedagelig anlagt gjeng som ikke har giddet å se over kanten av ølglasset på Rosekjeller`n lenge nok til å oppdage sifrene på Behns litterære ekkolodd.

La meg si det slik: det er godt at dybden oppgis med 3 desimaler…

Og jeg kan naturligvis ikke dy meg:
Vet du hva de tre neste bøkene til Ari Behn skal hete?

Den første får tittelen:     Angrer Som Faen
Nr to:                               Kjerringfaen
Og den siste bare:           Faen

Sorry Ari.