Jeg tror det er et håndfast bevis på at en æra er forbi når man ikke har unger som går i 17.mai-tog lenger. Jeg husker det som om et stort tap faktisk. Ja jeg er ca 200 år. Den definitive enden på det å være småbarnsforeldre. Det er et fint og sosialdemokratisk ord. Jeg savner det veldig. Som å miste et lem. Ja, altså som en arm eller noe sånt. Men så sterkt er det. En brutal erklæring om egen overflødighet, med flagget helt til topps.

Tom Waits-løpet. Tønsberg. Mai 2016. En ofte fuktig begivenhet. I år tenkte jeg at jeg skulle prøve å være litt fornuftig. Ta toget hjem til Sandefjord i stedet for å henge ute hele natta. Og fant veien til stasjonen, helt alene, og i tide for å rekke avgangen kl 01:01. Av alle klokkeslett. Var faktisk ute i god tid, og satt på en benk på perrongen da toget kom. Det viste seg imidlertid at «god» og tid ikke passet helt sammen her. Relativt fornøyd med meg selv entrer jeg vognen og setter meg ned. Og toget, slik de ofte gjør, går. Tog er fint, man får tid til å se på naturen som fyker forbi. Så også denne gangen. Jeg har reist denne strekningen maange ganger da jeg hadde ærend i Tønsberg. Og kjenner egentlig godt til utsikten hele veien. Etter noen minutters meditasjon og glaning ut vinduet begynte det å vokse en bitteliten uro i bevisstheten. Først svakt, så sterkere. Noe passet ikke. Og etter å ha grunnet litt over dette fant jeg ut hva det var som ikke passet. Det var utsikten. Hvor var Sem? For ikke å snakke om Stokke? Jeg er en dannet mann, og det var vel det som hindret meg i å skremme vettet av mine medpassasjerer da jeg innså at dette forbaskede toget var på vei til Eidsvoll, og på ingen måte til Sandefjord. Og vi snakker klokka kvart over ett om natta. Utsiktene til en tidlig og fornuftig avslutning på festen røyk der og da. Jeg kan mange bannord, men jeg tror jeg kom på et par nye der altså.
Ingen ved sine fulle fem går av på Skoppum midt på natta, så jeg kalkulerte raskt med at det beste var å vente til Holmestrand. Og det gjorde jeg. Halv to. Holmestrand. You do the math… Så der sto jeg. Mutters alene, og hadde få eller ingen positive tanker i hodet. Helsike. Det er i slike nødsituasjoner at kombinasjonen instinkt, street-smart og flere opphold i diverse ørkener kommer til sin rett. En ting av gangen. Og jeg var tørst. Observere, vurdere, handle. Jeg observerte der og da fint lite, for alle som har vært i Holmestrand vet at det mye fjell der. Og jeg hadde den gamle stasjonsbygningen i ryggen. Altså var bevegelse det eneste riktige der og da. Jeg rundt hjørnet på den gamle brakka. Og fikk straks tilbake en smule håp der utsikten til å sove i en grøft hadde vært. For se, hva var det ikke på andre siden av veien? Holmestrand Hotell. Et syn for såre øyne. Målbevisst, og med siste rest av krefter.. Vel, nei. Men målbevisst i hvert fall, så krysset jeg den øde gaten og siktet meg inn på hovedinngangen. Inn døren. Tomt. Resepsjonen var der. Men ingen resepsjonist. Ikke en sjel. Jeg sto der et par minutter. Kremtet høflig. Litt høyere etter hvert. Ingenting. Tankene gikk til en skrekkfilm der du er den eneste gjenlevende personen på planeten. Skjønt skrekk… Uansett, det var dønn stille og strålende opplyst. Men miraklenes tid var ikke forbi. For borte i gangen gikk det opp en dør. Og gjennom den døren gikk/snublet det en rund og rødmusset fyr. Jeg ante instinktivt at det var en full trailersjåfør, for han så akkurat slik ut, noe som senere skulle vise seg å være en meget presis observasjon. Igjen det med instinktene: der en full sjåfør kommer fra, der er det drikke. Rask marsj. Og himmelen åpenbarte seg. En diger bar! Med en helt levende bartender i. Vest og greier. Den eneste sjelen bortsett fra han bak disken var en snodig liten fyr, som skulle vise seg å være trailerkuskens side-kick. Det lysnet altså i horisonten. Bartenderen viste seg å være en svært forekommende og likandes kar fra sørlandet, men minst et bein i hver leir. Slukken ble tørstet, og det hele begynte å ta en mer behagelig form. Det ble etablert at det gikk et tog i riktig retning om en tretimers tid, og jeg fikk gratis saltstenger. Tre timer er lenge, og jeg er en sosial person. Så jeg tenkte at jeg kjøper et knippe øl og menger meg med de øvrige gjestene. Begge to. Noe som i ettertid nok kan sorteres under uheldige valg. Skal ikke gå i detaljer her. Men jeg kan vel si at jeg i dag vet mer enn jeg hadde ønsket om tillatt akseltrykk, juks med hviletidsbestemmelser og hvordan laks lukter etterhvert når kjøleaggregatet ryker midt på sommeren.

Ja den teknologien dere. Vi sandefjordinger er glad i byen vår. Og nå har kommunen blitt skikkelig hi-tec. Bare hør på dette:
Kl 09:40 forsvinner vannet i kranen. Kl 09:56 kommer det en automatisk SMS fra teknisk etat som lyder følgende: «Vannet i ditt området blir borte fra kl 10:00. Husk å tappe opp rikelige mengder på forhånd.» Ja, det sto mer også, men dette var hovedbudskapet. Jeg synes de er flinke jeg. Og det er jo (vann)tanken som teller?

Koffor e du så glad og takknemlig hele tiden?
Et betimelig spørsmål antagelig. Og ikke noe som har et kort svar. Men for en fantastisk følelse å ha, og for en herlig ting det er at den faktisk synes på utsiden. Selv om jeg godt kan forstå at det er irriterende for andre. Som i dette tilfellet som har foranlediget denne vesle utblåsningen. Av takknemlighet selvsagt.
Det å være takknemlig på heltid, for det er jeg, kan tilsynelatende stå i sterk kontrast til levd liv. De som kjenner meg best vet at jeg har satt mine ben på blodig mark, og sett ting som er forbudt på kino. 50 år på denne kloden har vist meg mye, også ting som ikke kan kobles opp mot takknemlighet uten videre. Men. Og ordet MEN er som regel et stemningsmessig nedad-pekende ord. Det trenger det ikke å være, og er det ikke her.
Jada, det har vært en del ting i min historie som nok er egnet til å trekke selv den sterkeste ned i en følelsesmessig sump, for så å bli der. Men. Uansett hvor fælt alt er, hvor mørkt det ser ut, hvor ensom og forlatt du føler deg, uansett så ER det noe i andre enden av elendigheten. Ja, det kan hende man må bli gammel for å forstå det. Men for noen av oss er det en innebygget erkjennelse. En personlig egenskap. Noe alle har i seg, men som ikke alle kjenner igjen hos seg selv eller evner å bruke til det den skal brukes til.
Men. Der var ordet igjen. Men i mitt tilfelle, for det var jeg som ble spurt denne dagen omtrent midt i april. I mitt tilfelle så er det på den måten at jeg har et hav av ting å være takknemlig for. Fantastiske barn, en herlig familie, en masse flotte venner som jeg er veldig glad i, et godt liv rett og slett. Og så har jeg den personen som stilte spørsmålet. For nå. Det er noe som bringer takknemligheten til overflaten, som lar meg selv se på den som i et speil i en gåte.

Hvor befinner ordet seg på veien fra tanke til handling?
Det er litt fint og litt trist å bli så gammel og lur at man tror man vet når det er lurt å holde kjeft.
Hvor riktig er det å måle sine setninger og veie sine ord på gullvekt for å ikke risikere å skremme bort den fineste sommerfuglen du noensinne har sett? Selv om du trodde du hadde sett dem alle?
Hvor riktig er det å la store, strålende og viktige følelser ligge under tunge og værbitte kumlokk? Er rust et alibi?

Her en natt våknet jeg. Det duse brunaktige lyset på radioen viste 04:20. Skjønte først ikke hvorfor. Jeg sover med vinduet åpent alltid, uansett ute-temperatur. Nå var det omtrent 15 minus. Det er aldeles stille her jeg bor, og fordi det er is på vannet utenfor var det ikke en gang bølgeskvulp å høre. Jeg lå i halvsøvne og lyttet. Stille lenge. Men så kom det igjen. Lyden av skritt i kram snø. Bare noen få av gangen. Stillhet, og så et par til. Men det var veldig lette skritt, og selv om jeg hørte at det var ganske nærme, så var det en veldig svak lyd, ubestemmelig. Jeg tenkte at det var da merkelig. Det er ingen ferdsel generelt her oppe på toppen, og i hvert fall ikke på denne siden av huset hvor det er bratt og ulendt og masse snø. Jeg hørte at lyden forandret seg plutselig. Og skjønte at det ble tråkket på de frosne terasseplankene bare et par meter fra vinduet. Og sovnet.
Et rådyr, det største jeg har sett tror jeg, har flere netter på rad kommet og sovet under det alltid åpnesoveromsvinduet. En meter fra sengen. Der er det overbygget og bar gressbakke som hun ligger på. Jeg la ut et teppe, men det skjønte hun tydeligvis ikke noe av og sover rett ved siden av. Hun er ikke redd, og spisser bare ørene når hun blir snakket til. Løper ikke når jeg åpner døren. Hun kommer listende på morgenkvisten sånn ved 4-5 tiden, det er vel da det er som kaldest, og går igjen når solen stå opp. Like lydløst som hun kom. Hun ser gravid ut. Veldig brei. Eller drektig heter det kanskje? Jeg trodde ikke det var årstiden for det, men etter å ha lest litt ser jeg at det godt kan stemme. De kan gå drektige i mer enn 10 måneder i spesielle tilfeller, som for eksempel streng vinter, og da er det jo antagelig vår og varmere når tiden er inne. Håper jeg.
Det er veldig hyggelig å ha dyr rundt seg, og faktisk ganske beroligende å høre den forsiktige men dype pusten til et vilt hjortedyr. På en rar måte. Tror noen skjønner hva jeg mener.

Mikkel sover på den andre siden, i rommet ved siden av. Så her er det fargerikt felleskap i praksis.
Jeg tror dyr instinktivt forstår at man ikke har til hensikt å skade eller skremme. Og hvem vet, kanskje denne «sansen» blir ekstra skjerpet når det er en litt vanskelig situasjon? 15 kuldegrader og snø til knærne sorterer nok under det flagget for et gravid dyr når det er snø og lite mat.
Men hyggelig er det å ha henne her. Det å bli kjent med et dyr er god følelse og en spesiell ting synes jeg. Og jeg ser slett ikke bort fra at vi får oss et tamt rådyr her på bruket etter hvert 🙂

Det var 29. desember 2015. Det var sen kveld. Det var vind. Det var kulde. Det var snø som vinden fra havet sendte i pipende hvirvler rundt hjørner og i kroker. Det var året etter. Det var 371 døgn og 15 timer og 45 minutter siden jeg snakket med deg sist. Eller noe sånt. Og så finner folk på å si at tiden leger sår? Det kan godt hende. Men hva med meg da?

«Det skjedde for dritlenge siden at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes.

Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde boller i ommen. Og mens de var der, hevet bollene, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kiden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG! FTW», og engelen bare: «Slapp av, noobs! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel … og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»

Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag»

Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å sjekke trøkket.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.

Og Maria bare: «#DenFølelsen»
Og gjeterne bare: «Serr? Konge, ass!»

Slangen sa
til den første kvinne:

“Du synes å trives og ha det bra

bak ditt fikenblad.

Du eter deg Sund

og lubben og rund

på alt hva du finner av frukt her inne.

Men noe, noe mangler du dog,

kjære venninne,

for jeg er litt av en psykolog -“

Eva sa:

“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,

mat og klær

og alt det der,

er det no´mer mellom havens trær,

så si hva det er!”

Den listige slange slynget seg da

om kvinnens kne.

Den pekte på kunnskapens brennende tre

og sa:

“Se.

Kvinne, du er ifra skaperens hånd

ennu en ånd.

Eplet på treet er brusende rødt,

et og bli kjøtt!”

Hun sa: “Du er grov.

Du fører et sprog

som man ikke har lov

til å føre i første Mosebog.

Jeg må jo begjære

den skinnende frukt.

Jeg vilde ha brutt den,

men Gud har forbudt den

med trussel om tukt,

og da får det være.

Jeg blir I freden

og spiser en pære

med Adam isteden -“

Men slangen var kjent

som en dyktig dosent,

han aktet å vinne

sin første debatt

med den første kvinne

og hvisket betatt:

“Vel er det smukt

å drikke uskyldige veksters vin,

men husk at bare forbuden frukt

har C-vitamin!

Kunnskapens tre

er livets fornyer-

Dets saft går deg hett

gjennom blodet

og hodet,

og se, du blir lett

som den fallende sne

og de drivende skyer-

Eva, bli kvinne

og kropp

og sjel,

klyv opp

og stjel

mens tiden er inne -!”

Og Eva ble underlig myk I kne.

Blodet sang.

Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre

og tittet på skrå

mot eplet som hang

I det blendende blå.

Hun tenkte som så:

skitt la gå.

Bare en bit,

og Eva var ild.

“Adam, kom hit!”

og Adam kom til,

og Adam gjør som hans Eva vil.

Da er det han kommer,

den straffende ånd

med flammer og trommer

og domsbasuner og sverd og sånn.

Herren kremter sin gane tørr

og spør:

“Hva har dere gjort?”

men Eva vender sitt åsyn bort.

Og skapningens herre blir rød som en laks

og sukker tungt

og tenker: den gamle er gammeldags

på dette punkt!

“Har dere spist

av kunnskapens tre?”

“Javisst

har vi det.

Jeg var ikke klok,

men hun fristet meg jo”.

“Nei, den er god!

Du ville jo ha.”

“Det var deg som sa: ta.”

“Det var deg som tok.”

Herren sa med formaning og tukt:

“Vi kan ikke drive almind´lig bespisning

på kunnskapsfrukt.

Ifølge lovens paragraf 3

straffes det med

paradisforvisning.”

Herren gav, Herren tok –

Og hermed ender det første poem

i den første bok.

De jagdes fra Eden i evighet,

og således oppstod, som alle vet

livets problem.

Og dette var myten om syndefallets farer

fritt efter Moses. Med små kommentarer.

Og dette har hendt mangfoldige ganger

med kvinner og guder og menn og slanger –

O, kvinner og guder og slanger og menn,

kom, la oss gjøre det om igjen!

Stilig! Vi er brått uten vann her på Åsen!
Forbanna &¤#=/&%??!! drit og til #%&/(#¤%&/ med kommunens #/(/&%¤# bedritne røranlegg som for x#&%»»! skulle vært bytta ut for inn i %#%¤/()(%#E¤%& lenge siden!
Midt i dusjen blir det ¤/&##¤/ vannet rett og slett borte. Et øyeblikk er forvirringen total, og alle knottene på badekar-panelet blir grundig sjekket mens alt fra spøkelser til krig farer gjennom bevisstheten. Gradvis går det opp for meg at vannet, det som vi tar for gitt alltid alle sammen, det har opphørt å komme ut av dusj-tingen.
Etter noen sekunder med et spekter av følelser fra lett undring til eksponensielt stigende uro går det etter hvert kalde faktum opp for meg. Vannet er borte. Det har opphørt, det er erstattet med en grotesk surkling som jeg i et klart øyeblikk skjønner kommer fra dusjhodet idet det vannet jeg skulle skylde min grundig innsåpede kropp med returnerer til hvor i helsike det nå måtte komme fra.
Så kom stillheten med et brak. Og med en gryende frykt, som jeg først ikke klarte å sette ord på.
Jeg så meg om, i villrede om hvordan denne totalt ukjente situasjonen skulle møtes. Jeg forsøkte å samle tankene. Og angret med det samme. Jeg kjente en begynnende svie i det venstre øyet, og så nedover min egen kropp, noe jeg også angret på et øyeblikk.
For å hoppe over den heller ubehagelige tankerekken som fulgte, så er kortversjonen denne:
Jeg hadde et lag av såpe over det hele. Ja nemlig, det HELE. Og ikke noen hvilken som helst såpe, men et kjipt og billig produkt som bærer det geniale navnet Dobbel Dusch, Body and Hair Shower Gel and Shampoo. Og på toppen av det hele med «provitamin5» Jeg må med skam å melde at jeg selv har kjøpt det, noe jeg på dette tidspunkt innså var et solid feilgrep. Ikke at jeg er gjerrig, men siden jeg ikke har hår, så tenkte jeg at det var valuta for pengene når det bare skulle brukes på kroppen. Feil.
Så der sto jeg altså, med kroppen innsmurt i dette stoffet, som etter en veldig kort stund uten vanntilførsel begynner å minne om lim. Jeg så i speilet at jeg liknet mer og mer på en gris innsmurt med sleggefett. Nå finnes det ikke noe som heter sleggefett, men slik så det alså ut.
Etter en kort tenkepause begynte dette stoffet å vise sitt sanne ansikt. Det sved. Og vi snakker ikke om øynene her. Det måtte bort, det var i stigende grad klinkende klart. Det eneste remediet for å få dette fjernet, da vannet, skulle det senere vises seg, var sunket i jorden, var selvfølgelig å tørke det av med et håndkle. Tenkte jeg. Og kløv ut av dusjen og gikk i gang med dette. På dette tidspunkt rant tårene på grunn av dette billige skvipet på en måte som selv store mengder rå løk i en trist begravelse neppe kunne ha målt seg med. Og det sved. På helt feil steder. Etter et iherdig forsøk på å få dette klinet av kroppen måtte jeg etter noen minutter bare konstatere at jeg hadde et belegg av dette stoffet over absolutt hele mitt legeme. Og det begynte å tørke. Jeg er ingen kjemiker, men så mye skjønte jeg, at dette på ingen måte var helsemessig forsvarlig. Total krise.
Men, når nøden er størst er det forbasket bra å bo på landet, og Vårherre hadde tydeligvis spilt poker med værgudene denne ettermiddagen. Og tapt. Så det pøste ned. Saken var klar, her måtte naturen gå sin gang. Av med utelyset og ut på terrassen. Og hvilken lykke var det ikke at det kom en skikkelig skur akkurat da.
Om det var synlig fra naboenes vinduer? Totalt underordnet, all sjenanse var som blåst bort. Og de var uten vann de også, så jeg regnet ihvertfall et minimum av forståelse.
Og en ting er sikkert: Aldri mer billigsåpe fra Europris.
Men jeg leter alltid etter noe positivt når ting går skeis.
Det eneste jeg kan komme på her, er at selv om huden min minner mest om pergament, så lukter jeg skikkelig godt.