Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som siden aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
Uvirksomheten timer. Alle ord
Og handlinger forstummer: Ingen vind
Får kruse sommerkveldens glatte fjord.
Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
Der sund og viker ligger oljeblanke
Og fanger skumringens forventning inn.
To nelliker ved stranden står som slanke
Og bleke alterlys, i kvelden tent
For ditt tilbakeblikk, din ettertanke.
Og alt i deg er aktivt innadvendt,
Og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
Og alt tar del i kveldens sakrament.
Det er som allting i naturen vil det:
At DU skal hvile! Mykt som pastell
Flyr måken over vannet – lik et bilde
På sjelens havblikks-møte med seg selv.
En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
Er alt som skjelver i den vare kveld.
Skjønn er uvirksomhetens timer.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.
Bølger av nederlag og savn.
Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.
Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først…
En dag i juni sa Gresset til Skyggen fra et almetre:
– Du beveger deg ustanselig fra høyre til venstre og forstyrrer min ro.
Skyggen svarte:
– Det er ikke meg, det er ikke meg. Se opp mot himmelen. Der er det et tre som svaier i vinden fra øst til vest, mellom solen og jorden.
Og gresset så opp og for første gang fikk det øye på treet.
– Så det er grunnen til at det finnes høyere gress enn meg.
Og gresset tiet…
Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg ham.
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg så overgi deg til ham.
Selv om sverdet han har gjemt under vingene kan såre deg.
Og når han snakker til deg så tro ham.
Selv om hans stemme kan knuse dine drømmer
Slik nordavinden legger hagen øde.
For slik kjærligheten kroner deg, skal han også korsfeste deg.
Slik han virker for din vekst, slik virker han også for din beskjæring.
Slik han stiger opp til din høyde og kjærtegner de spedeste grenene som skjelver i solen.
Slik skal han også stige ned til dine røtter og ryste dem der de klamrer seg til jorden.
Som kornaks samler han seg opp i seg.
Han tresker deg så du blir naken.
Han sikter deg så du blir fri fra ditt skall.
Han maler deg til du er hvit.
Han elter deg til du er smidig.
Og etterpå etterlater han deg til sin hellige ild, så du kan bli et hellig brød på Guds hellige fest.
Alle disse tingene skal kjærligheten gjøre med deg, så du kan lære å kjenne ditt hjertes hemmeligheter, og i den lærdommen bli en del av Livets hjerte.
Men hvis du i din frykt kun søker kjærlighetens fred og kjærlighetens velbehag,
Da er det bedre at du dekker til din nakenhet og forlater kjærlighetens dørstokker.
Og går inn i den årtidsløse verdenen der du skal le, men ikke all din latter, felle tårer, men ikke alle dine tårer.
Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv, og tar ingenting annet enn fra seg selv.
Kjærligheten eier ikke og vil heller ikke eies.
For kjærligheten er tilfreds med kjærligheten.
Når du elsker skal du ikke si ”Gud er i mitt hjerte” men heller ”Jeg er i Guds hjerte”.
Og ikke tro at du kan styre kjærlighetens kurs, for hvis den finner deg verdig vil kjærligheten styre din kurs.
Kjærligheten har ingen andre ønsker enn å oppfylle seg selv.
Men hvis du elsker og har behov for ønsker, la disse ønsker være dine:
Å smelte og bli lik en sildrende bekk som synger sin sang i natten.
Å kjenne smerten av for mye ømhet.
Å bli såret av ditt eget syn på kjærlighet;
Å blø, villig og frydefullt…
Å våkne ved soloppgang med et bevinget hjerte og prise en ny dag med kjærlighet.
Å hvile ved middagstid og meditere over kjærlighetens salighet.
Å komme hjem ved aftenstid med takknemlighet.
Og så sovne med en bønn for den elskede i hjertet og en lovsang på leppene.
Inspirasjon, hva er det?
Teknisk sett er det et uttrykk for innånding, det å trekke været som danskene så presist sier.
Men i overført betydning er det som vi vet det å få en tilskyndelse eller en stimulert trang til kunstnerisk utfoldelse. Et ytre stimuli som setter i gang en indre prosess. Jeg synes det er fint jeg.
De som har vært i borgen min, eller Fort Knox som den også kalles, har sett at jeg har et par hyllemeter med bøker. Et lite understatement vil noen kalle det, men det får så være.
Det som iblant sender meg på skattejakt i disse hyllene, er nok inspirasjon. Og som oftest er det noen andre som har ”skylden” for dette, noen utenfor meg selv.
Bøkene er plassert i hyllene etter et fullstendig fraværende system. I praksis er den manglende indekseringen et resultat av at jeg var så utrolig heldig å få hjelp sist gang jeg flyttet, og at det er måtepå hvor mange banankasser du får klemt inn i en liten heis…
Men altså. Når man blir inspirert, og tankeprosessene settes i gang av andres ord eller gjerninger, så skjer det mye rart. I hvert fall her i borgen. Så også denne gangen.
Det å få kommentarer fra mennesker som leser det som står på disse sidene er utrolig fint. Og når det i tillegg er tanker fra mennesker jeg kjenner til og setter pris på er det ekstra godt og viktig.
Hvis man trenger en forklaring på disse tankene så kan innlegget Gode Råd, som er et av de første her, være til hjelp.
Denne gangen var det som utløste dykket i hyllene ordet lengsel. Og da startet det en prosess. Jeg visste at jeg for 5-6 år siden leste et lite dikt om dette, og ville gjerne finne det. Skattejakt.
Og med en gjennomført manglende indeksering byr det på en utfordring å lete etter et bestemt lite dikt av en ukjent forfatter. Men jeg hadde et ess i ermet denne gangen.
Det er nemlig ikke meg som har plassert bøkene i hyllene. Det er en vakker liten Engel hvis måte å tenke på ikke er meg fjern. Tvert imot… Og med denne kunnskapen skred jeg til verket.
Jeg har vel et par tusen titler stående, hvis jeg regner med det som aldri fikk plass i hyllene. Men jammen fant jeg ganske raskt det jeg lette etter ved å tenke slik som bokplasserersken antagelig har tenkt når hun satte den der den altså ble funnet. Nå kunne jeg tatt en avstikker og sagt at det burde jeg ha gjort for lenge siden, men det er en annen historie…
Jeg fant altså boken med det diktet jeg gjerne ville finne. Og jeg synes det passer bra å dele det med deg akkurat nå.
Skaperen av dette vakre er Jan-Magnus Bruheim.
Menneska skyt sine lengsels piler
Ut i det tome.
Utanum, utanum
leitar vi etter grunn å stå på
søkjer vi etter feste
ein stad i det ukjende romet.
Søkjer vi fredlause
Utover, utover
Mot ei stjerne.
Allting er fåfengt som jag etter skuggar.
Utanum oss sjølve
finst ingi kjerne.
Ingenting finn du i rømdene
anna enn tomleik,
dersom du ikkje sjøl er fyllt.
Din smerte er når skallet som lukker seg rundt din forståelse, blir knust.
Slik fruktens kjerne må briste så dens hjerte kan stå i solen,, slik må du kjenne din smerte.
Og hvis du kunne la ditt hjerte stadig undres over livets daglige mirakler, ville ikke din smerte virke mindre vidunderlig enn din glede;
Og du ville godta hjertets årstider, slik du alltid har godtatt årstidene som strekker seg over dine marker.
Og med sinnsro ville du betrakte din sorgs vintrer.
Mye av din smerte er selvvalgt.
Den er den bitre medisinen som legen i deg leger ditt syke selv med.
Stol derfor på legen, og drikk hans medisin i stillhet og ro:
For selv om hans hånd er tung og hard, er den ledet av Den Usynliges milde hånd.
Og selv om begeret han rekker deg brenner på leppene, er det formet av leiren som Pottemakeren har vætet med sine egne, hellige tårer.
