Kategoriarkiv: Min Tankeverden

«Kan du bevise det?»

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte. Og ikke minst på en måte vi selv som individ kan forstå ut fra vår egen intellektuelle kapasitet.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.

Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Antagelig tvert imot…

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det finnes ting vi alle vet, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan gå ut fra at alle de andre deler. Selv om vi vet at de vet det samme.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen ikke-troende har til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på Gud og evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler lunt og svarer: Jeg har operert i hjernen til mange gode og intelligente mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Dette Herrens År 2011

Publisert av

2011 er et snodig år. Ikke bare er det året før 2012, dommedagsprofetenes år.
2011 har mer ved seg enn det.
Sjekk disse datoene da: 1/1/11, 1/11/11, 11/1/11, 11/11/11.

Ikke så spesielt i seg selv tenker du kanskje? Hvis jeg sier at dette er det eneste året du får oppleve noensinne da du kan legge sammen årstallet du ble født, og det antall år du fyller i år og uansett få summen 111, og at det gjelder samtlige 7 milliarder mennesker på kloden, da begynner det å blir mer interessant?

Vi som liker tall liker dette året. Aldri har det forekommet en tverrsum uten null med mindre valør. Ok så er det litt sært, men tatt er tall.
2011 vil dessverre gå over i historien som året da ”alt startet”. Da store ting skjedde, som nesten ikke blir omtalt lenger. Japan, en av verdens viktigste økonomier, lider. Katastrofen som har rammet landet har mistet nyhetens interesse og blitt noe vi ikke tenker på.

2011 er året da opprøret i Afrika startet. Undertrykket ble til overtrykk. 2011 er året da naturkatastrofene sto i kø, året da antallet kriger på kloden fikk sitt maksimum.

Visste du at det er mer enn 100 pågående kriger med stort og smått? (I følge FN)

2011 vil antagelig være året da USA teknisk sett går konkurs, med de altomfattende konsekvenser det får. Uten dollar blir det vanskelig å måle verdier. Et fat norsk olje blir hengende i løse luften en stund, noe som destabiliserer selv den mest solide økonomi.

Hvis et fat olje (156 liter) idag, en soldag i November 2011, er verd 95 US dollar, og dollaren plutselig ikke er verd silken den er trykket på (for det er ikke papir), hva gjør vi da? Skal vi innføre en gull-ekvivalent? Eller er vi tøffe nok til å prise den i NOK, den eneste virkelig levedyktige valutaen?

Pr idag er altså en eneste liter Nordsjøolje verd ikke mindre enn  drøye 3,3 kroner.  Hvis vi omregner dette i de prognosene som blir presentert i media, så vil bare det aller nyeste oljefeltet vi har boret hull i inneholde noe sånt som 757 milliarder liter råolje.

At det er hinsides enhver fatteevne er noe alle skjønner. Men at det er et alibi for å hevde at nasjonen Norge burde være toneangivende når vi snakker om hard valuta, burde kanskje sige mer inn i pengeverdenen enn det gjør.

2011 blir på mange måter antagelig et mål på hva vi kan tåle. Det er nå vi hadde trengt noen som kunne dra i gang en bevegelse som brakte positivitet og en følelse av felleskap.

Jeg så Bob Geldof på tv her forleden dag. Vi trenger en ny Bob Geldof. En som kan reise optimisme og tro på at vi har en fremtid.

2011 er året før. Året før vi vil oppleve at det vi tar for gitt ikke lenger fungerer slik vi er vant til.
Året før vi må finne oss i at telefonen vår ikke virker, at bildene på tv ikke er en selvfølge. Og det er ikke småtterier. Hvis vi tenker oss at mobilen ikke virker og det er bare snø på TVen så er vi skikkelig ute å kjøre.

Vi som har blitt holdt for narr i årevis, fordi vi har prøvd å fortelle om det som skal skje, har ingen glede av å få rett, få bekreftet våre påstander. Tvert imot er det en følelse av tretthet snarere enn «Hva var det jeg sa!»

Men vi har kanskje et fortrinn fordi mange av oss har tatt noen skritt i riktig retning.

En smule forberedt, mest av alt i form av holdninger og en større bredde i tankegangen. For det paradoksale er at i situasjoner hvor det ikke er èn front å kjempe på, men snarere alle, så er det å evne å fokusere snevert et handikap.

Begrepet troende får kanskje nytt innhold? Troen på at selv en virkelighet som ser ut til å være ikke bare snudd på hodet, men bak/frem og på vrangen, er noe vi som skaperverkets mest adaptive flokkdyr kan fikse.

Vi har ikke noe valg, vi må tro på det. Troen er det våkne menneskes drøm, og vi vet alle hva vi drømmer om.

Det koker ned til et ganske lite sett med ønsker og begreper. Vi som nasjon er enormt sterke, vi er overlegen enhver annen stat, enhver annen økonomi og ethvert annet folk og felles vilje.

NEI! Det er ikke nasjonalisme, det er realisme.

Vi her oppe i Nord, i det lille landet i en avkrok av verden, vi har alt det alle andre trenger, Vi har mat, vi har olje, vi har kunnskap, teknologi og vi har noe som de fleste ikke tenker over, ikke enda: Vi har Thorium.

På en veldig kort fremstilt måte så er dette et faktum: Vi har alt alle andre før eller siden vil måtte banke på døren vår og be om å få kjøpt.

Vi er rause nok til å gi til de som ikke har noe, men vi skal pokker ikke selge billig til de griske statene som plutselig finner at de ikke lenger kan være store i kjeften og slå seg på brystet. Og det vil si de aller fleste Europeiske stater. Og etterhvert USA, dersom de da ikke lykkes med å overta Østens oljenasjoner under påskudd av at de er «en trussel mot den frie verden», og starte nok en krig på fiktivt grunnlag, slik de har for vane siden starten av -70 tallet.

111111 Er uten tvil et vendepunkt. Mystisisme, tallknusernes helligdag eller andre mer eller mindre fornuftige ting til tross.

Dette er dagen da returmuligheten opphører.  Da fornuftens poste restante utløper.

Er du ikke enig i at det er på tide med en ny giv? En ny sjanse, nye lodder og nye muligheter?

Vi får håpe at Den som trekker det neste trollet ut av esken har et snev av medlidenhet og tålmodighet igjen med oss….

 

Stygg Sak

Publisert av

Min bekjent Gnagbnf Alignf Fnattls, som bor i landet hvor Gbagbo Lntabo er sjef, vet å fortelle at han ikke er så grei. Kan hende har han fått knute på tungen sin da han foran speilet forsøkte å si sitt eget navn.
Kanskje han burde melde seg inn i knuflnegnterfrns-foreningen. Der får du ihvertfall fntgrnatvnagc. Helt gratis.

Kebab

Publisert av

Kebab. Det betyr på tyrkisk stekt eller grillet kjøtt. I utgangspunktet er det sau og geit som er råvarene.
Den historiske opprinnelsen til dette er at tyrkiske soldater pleide å steke kjøtt over åpen ild spiddet på sverdene sine når de lå i felt.

Men det er et helt klart tilbakelagt stadium. Det er lite edelt ved dagens kebab. Det er i mange tilfeller tvil om hva slags kjøtt det er. Jeg har ved selvsyn sett på mens en eier av en kebab-sjappe bruker slintrer og avkapp fra svinekjøttproduksjon i sin kebab. Det er i seg selv totalt uholdbart fordi mange av muslimsk tro spiser kebab. Men ikke minst er det uhygienisk og ernæringsmessig forkastelig.

Kjøttet du får i en kebab du kjøper på et gatekjøkken er til forveksling lik hverandre. Litt lysebrunt med innslag av rosa. Det som er verd å legge merke til er at fargen er helt lik gjennom hele den klumpen som er tredd ned over en jernstang.

I svært mange tilfeller er dette kjøtt av ukjent opprinnelse. Mattilsynet har funnet de utroligste ting når de har gjort sine undersøkelser.

Det finnes tilfeller hvor kjøttet er smuglet inn fra Polen, liggende under et sete i en gammel bil. Uten innpakning, og ved en oppbevaringstemperatur som er omtrent den samme som i tarmene dine.

Andre tilfeller er at det har blitt sendt som postpakke fra land vi knapt kan uttale navnet på. Pakket i gråpapir og plast slik at lukten ikke skal sive ut i løpet av den uken det i beste fall tar før det havner i en kebabkiosk nær deg…

Skal vi ta en kjapp analyse av en gjennomsnittlig kebab?

Et pitabrød, som i seg selv er helt ok, fylt med dette uspesifiserte postekspederte kjøttet, mais, salat, pickles og ikke minst massevis av saus av ukjent komposisjon. Og ”kridder” som våre kjære nye landsmenn kaller det. For det finnes antagelig ikke noen kebabsjappe som er eiet eller i det minste drevet av en ekte nordmann. Uten forkleinelse for noen.

Hvis vi lar kjøttet være kjøtt og vender det andre kinn til akkurat på det, så sitter vi igjen med en del andre greier. Hermetisert mais, stort sett uten næringsverdi, salat dyrket i drivhus, 90 % vann og resten sprøytemidler. Thousand Island dressing, en kjemisk blanding av eddik og sukker pluss en haug e-stoffer. Sylteagurker som er oppbevart utendørs i et slags basseng som er eksponert for nedbør osv i flere måneder før det blir puttet på glass.
Og så dette ”kridderet” da, som har det edle navnet E621. Dette er en smaksforsterker, kalt MSG, som har den egenskapen at den løfter selv den mest blasse smak opp til noe våre smaksløker reagerer på. Noen av ingrediensene i dette stoffet stiler høy på listen over helseskadelige stoffer, nær grensen til nervegift.

Hvis man skulle finne på noe positivt å si om kebab så må det bli dette:
Det er lettspydd mat, og ser ganske lik ut når den kommer i retur som når du spiste den.

Hjertets Hemmelighet

Publisert av

Ditt hjerte kjenner stilltiende dagenes og nettenes hemmeligheter.
Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap.
Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.
Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre.
Og det er bra at du ønsker det.
Den skjulte kilden i din sjel må springe frem og renne sildrende til havet;
Og skatten i ditt uendelige dyp skal bli åpenbart for dine øyne.
Men la ingen vekt måle din ukjente skatt;
Og søk ikke din vitens dybder med målestang eller loddeline.
For selvet er et uendelig og umåtelig hav.
Ikke si: ”Jeg har funnet sannheten”, men heller
”Jeg har funnet en sannhet”.
Ikke si: ”Jeg har funnet sjelens vei”.
Si heller: ”Jeg har møtt sjelen mens jeg fulgte min egen vei”.
For sjelen går langs alle veier.
Sjelen går ikke langs en opptrukket strek, den vokser ikke som et siv i vinden.
Sjelen folder seg ut, som en lotusblomst med talløse blader…

Jomfru Maria, en romodyssè

Publisert av

Hun holdes hellig av milliarder av mennesker verden over. Hvem er hun? Hva står hun for?

Spørsmålene har jeg lånt. Men jeg tenker at de er lånt til alle tider og dermed kvalifiserer til allemannseie.

For det er jo slik at ingen har blitt saksøkt for spørsmål like mye som svar, eller hva?

Mor og Gudinne. Jeg er en mann. Men jeg har en følelse av at det å bli sett på som mor og gudinne må være bortimot toppen av det man kan håpe på dersom man altså ikke er mann.

Og hvis vi tenker oss litt om så kjenner vi alle en slik mor. Vår egen.

For oss menn er det å være litt bøllete og ha hår på brystet nok til å bli sett. For en gudinne er det mye mer pes. Og i forsøket på å bli det er det fallgruber som er slemme og dype, og som ofte levner liten eller ingen ære dersom du eksempelvis en sen lørdag kveld faller i en av dem.

I vår kristne kultur er Maria en sentral figur. Jamfør juleevangeliet. Det er hun som gir liv til Frelseren. Og til et menneske.
Argumentativt kan vi hevde følgende: Gud kan gjøre alt. Hvorfor lar han da Frelseren fødes av en vanlig kvinne? Så farlig som en fødsel var og er? Det kunne gått galt. Det gjorde ofte det på den tiden.

Gud kunne for eksempel latt ham springe fram fra en busk, fiks ferdig, eller latt ham sveve ned fra himmelen. Slikt er det schwung over. Se bare på Moses og stentavlene.
Men Gud valgte å la han fødes av en helt vanlig jordkvinne, i fattige og simple omgivelser.
Hun fødte barnet i en helt sikkert litt usanitær stall, svøpte det og la det i en krybbe.

Og her er det springende punktet; det var utelukkende for å gjøre henne, Maria, til hovedperson. Det var for å fortelle at uten det kvinnelige, jordnære, det moderlige, så er det ingenting. Ingen mennesker og ingen guder. Glem høna og egget. Det er dette det handler om.

Hun var jomfru. Hva betyr det? Det betyr for det første at hun var urørt. Hun var ren. Det betyr, ikke minst på den tiden, at hun ikke var en manns eiendom.
Den dag i dag snakkes det om å ta kvinnen ”i besittelse”, at hun ”blir hans” på bryllupsnatten. Vel er det på våre breddegrader mest en litt høytidelig taleform, men ellers i verden blodig alvor dessverre. Unnskyld den litt uheldige formuleringen…

Maria hadde ikke vært igjennom det. Hun var fortsatt fri. Riktignok var hun trolovet som det heter, med Josef, men dette kunne selv den gangen brytes, og han selv hadde vel brutt det dersom han ikke var så forbasket naiv og litt enkel. Det er skjellig grunn til mistanke om utroskap når din forlovede, som du ikke har ligget med, føder et barn.

Så lenge Maria ikke var gift med Josef, noe hun ble først senere, var ikke barnet på noe vis hans. Maria-fortellingene forteller altså om en alenemor, en fri kvinne og hennes sønn, om et udelelig bånd mellom mor og barn. Og da oppstår det et interessant spørsmål:
Hvorfor, på en tid da det var helt vanlig at kvinner ble solgt og kjøpt nesten på lik linje med slaver, er det at Maria står igjen som selve idealet? Idealet på nærende mor, på trygghet og den sikre havn? Bildet på alma mater.
For det gjør hun. Maria er ikke bare den viktigste kvinneskikkelsen i kristendommen, men hun står også som forenende symbol mellom de tre verdensreligionene som bygger på Abraham.
I jødedommen er Maria en prinsesse av Davids ætt. I Islam er hun den mest respekterte kvinneskikkelsen foran både Hagar, Hawwa, Fatima og Aisha.
Jesus`s status splitter disse systemene, mens Maria er den som samler. Hennes verdi og status er ikke gjenstand for debatt, den godtas uten innvendinger. I Islam er dessuten Maria ikke bare jomfru selv, men hun er i tillegg født av en jomfru.

Protestantismen burde gjenoppta Maria-dyrkelsen synes jeg. Det er vel slik at de fleste kirker og trossamfunn er i forfall, men fraværet av en kvinnelig kult-figur i den nord-europeiske verden (som jo er den som blir igjen til slutt) gjør oss stadig mer sårbar for ytre påvirkning religiøst. Sekulariseringen er ikke religiøst sunn. Vi ser ubalanse.

Vi mangler i økende grad nettopp balanse. Vi kan gjøre oss sammenlikninger og sette det i et system. Vi kan si at den mannlige innflytelsen er materialistisk og kvantitativ. Og at den kvinnelige innflytelsen er spirituell og kvalitativ. For å bli skikkelig alternative kan vi bruke begrepene uranisk og tellurisk. Ikke husholdningsutrykk akkurat, men gode likevel for de som gidder å undersøke hva de betyr. Og vi ser at den mer prosaiske del av vår tilværelse tilspisses hele tiden. Hver dag. Verdiene våre er gjenstand for sterk følesemessig inflasjon.
For hver dag øker analfabetismen, for hver dag øker kriminaliteten. Overklassen imiterer underklassen gradvis men sikkert og ikke engang særlig diskrèt. Tradisjoner og familieverdier erstattes av en individualitetskultur, en kultur der vi dyrker det enestående. Vi dyrker det som garantert ikke har livskraft og evnen til videreføring av erfaringer, det spesielle. Det er fjernt fra meg å kritisere individualisme. Men stikker man fingeren i jorden og ser litt fremover, så er det å skille seg ut kreativt og kvalitativt ikke noe vi som felleskap har noe særlig nytte av.
Forpliktende relasjoner og familieverdier forkastes. Egoisme er ikke lenger et negativt ord.

Vi trenger Maria, symbol for den gode forpliktelsen. Og vi trenger det nå med det samme. Vi trenger limet som gjør oss istand til å stå oppreist sammen. Vi trenger kjærligheten som ikke stiller krav.

Maria bygger bro mellom verdensreligionene fordi hun stå for noe som kom FØR splittelsen mellom dem. Hun er som symbol eldre enn de fleste av oss tror. Det livgivende prinsipp, kvinnen som tryller fram nytt liv fra sin livmor, ble feiret og dyrket lenge før guder hadde navn, lenge før man forsto hvordan forplantning hang sammen. Det ble sett på som magi allerede mens vi menn løp rundt nakne og forsøkte å slå i hjel mammuter og andre svære dyr med treklubber.
Det var magisk og utrolig og ikke til å forstå seg på, og derfor dyrket man det. Dette henger igjen i Mariadyrkelsen, som handler om at hundretusener tenner lys for henne hver dag.

Jomfrufødselen er påminnelsen om magien kvinner kan skape. Den kan spores tilbake til trossysetemer som er eldre enn kristendommen. Hvis man gidder å lese litt gamle greier så finner man for eksempel Horus, født av jomfruen Isis-Meri. Man finner ikke minst Krishna, født av jomfruen Devaki. I den eldste nedtegnede mytologien vi vet om, den sumeriske, finner vi Ninmah, halvsøster til Enki, som bærer verdens første menneske frem i sin livmor. Også hun jomfru, hvis det går an å bruke et slikt uttrykk om gudinner.

Historier, myter, om jomfruer og jomfrufødsler er fortalt til alle tider og på alle steder på kloden. Av folk som hundre prosent sikkert ikke engang visste om hverandre, langt mindre utvekslet tanker om temaet. Kan det være tilfeldig? Og hva er egentlig en myte?

Er ikke en myte rett og slett et stykke faktaopplysning som det bare har grodd mose og gress på? Vi benekter da ikke et fjell på grunn av mosen det bærer?
Og myten sier ikke at Maria tryllet frem Jesusbarnet fra intet. Myten sier at Den Hellige Ånd var med på opplegget.
Nå er Den Hellige Ånd ikke lett å begripe seg på. Den Hellige Ånd har en lei tendens til å unndra seg vitenskapelige undersøkelser og nærmere anskuelse.
Men la oss se nærmere på de mer håndfaste realitetene. Jomfrufødsel fordrer det som teknisk sett kan kalles immakulativ konsepsjon. Graviditet som oppstår uten de mellommenneskelige tekniske øvelsene vi vanligvis tenker på som forutgående for den type tilstand.
Skiller det seg vesentlig fra det vi i dag kaller kunstig befruktning? Nei, det gjør det ikke.
Vi kan i dag, og det er ikke vanskelig engang, befrukte en jomfru på noen få minutter.

La det være sagt klart og tydelig: Jeg mener definitivt ikke å kritisere eller gjøre underet over alle under mindre. Tvert imot. Dette er bare en diskurs. Som føyer seg inn i teorien om kolonisering. Som for øvrig er et tema som smelter sammen med dette på en smidig og sømløs måte.

Og er det ikke litt interessant da? I skriftene så er det nesten utelukkende beskrivelser av ”gudene” og ikke bare ”gud”. Pluralis. Ofte i grupper på tre, av årsaker jeg ikke vet noe om, utover den Hellige Treenighet. Sara ble gravid i en alder av 90 år, ved et lite inngrep av en av tre ”guder” som spaserte forbi teltet hennes en vakker dag. Og fødte en vakker sønn ganske nøyaktig litt ut på våren året etter. Hva var det nå han het igjen da?

Hvis vi skuer utover det religiøse perspektivet, til kolonitanken, så blir dette både lettfattelig og meningsfylt. Som om vi skulle gjort det selv. Som om vi kommer til å gjøre det. Igjen.

Gudene. Mange tekster handler om disse. Ikke en bestemt en, men omtalt som en slekt, familie eller kanskje et lite folkeferd.
Uten å bli alt for vidløftig her, så kan jeg nevne et par ord fra 1. Mosebok, 6:2. ”Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og tok noen av dem til koner.”

Maria er altså en slik figur hvis vi velger å se det på den måten. En sunn kvinne som ved sin uskyld, sin frihet og sin skjønnhet vakte gudenes medlidenhet og kjærlighet og som ble valgt til en stor oppgave. Å føde Menneskesønnen.

Et stort skritt for menneskeheten, et lite skritt for en Gudinne…

Fjernt og Nært

Publisert av

-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…

TallEnergi

Publisert av

Våren er en tid da energier strømmer i alt og alle. Ting starter på nytt, alt tar liksom sats og kaster seg ut i livets strie elv nok en gang.
Jeg har ofte diskusjoner om energi med viktige mennesker i mitt liv, og selv om vi er rørende enig i viktigheten av det så er det veldig interessant å merke hvordan vi har forskjellig tilnærming til dette begrepet.
Følelsesmessig tilnærming, vitenskapelig, åndelig og konkret. Fysisk og mentalt.

I min lille verden blir det samme svar på alle spørsmål man kan finne på å stille om energi.
Nemlig JA. Fordi jeg er overbevist om at energi er det eneste som finnes, det har bare inntatt forskjellige former og viser seg frem eller skjuler seg, alt ettersom, etter hvilken misjon den skal ha og behov den skal fylle.

Det skal mer enn noe linjer til for å argumentere for at murstein og kjærlighet er laget av det samme stoffet, men det er ikke fullt så vanskelig å kjenne på at våren er en eksplosjon av energi, uansett hva man måtte mene.

Jeg liker tall. Mest fordi de kan lage bilder på ting som er litt vanskelig å gripe tak i, men også for at de nesten på samme måte som ord faktisk kan være vakre.
Og glem ikke at de fineste bildene du har av dine kjære faktisk er en samling tall hvis vi ser nøye etter.

Bilder eller metaforer er gode å ha vi skal forklare noe. For eksempel forklare den enorme kraften i vår alles kilde til energi, nemlig solen.
Vi kjenner varmen mot huden en deilig vårdag, vi vet hvordan varm sand mot nakne føtter kjennes.
Men vet vi hvor mye energi vi egentlig mottar fra solen? Sikker mange som tenker at det kan være det samme, bare det er varmt. Enig det, men det var det med tall da…

Fotball er ganske fjernt fra ting jeg finner interessant, men jeg tenkte at jeg kunne bruke det som et parameter for å illustrere den energimengden som treffer oss her på jorden.
I min enfoldighet trodde jeg at en fotballbane skulle være et presist mål, en fast størrelse slik al mulig annet er det i sportens verden, hvor de teller tusendeler av et sekund for å kåre vinnere i ymse sportsgrener.
Men neida.

Ballen de bruker skal i følge Wikipedia veie på grammet akkurat så og så mye og være akkurat så stor. Men jeg fant til min overraskelse at en fotballbane kan variere noe voldsomt i bredde og lengde i følge internasjonale regler.
Den skal være mellom 45 og 90 meter bred, og mellom 90 og 120 meter lang. Eller sagt på en annen måte som viser variasjonen mye bedre:
Den kan ha et flatemål på mellom 4.050 kvadratmeter og 10.800 kvadratmeter! Fantastisk.

Men så er det visstnok slik at hvis det er en ”viktig kamp”, et begrep som i seg selv kaller på et overbærende smil her til gards, så skal banen være 68 x 105 meter, og dermed basta.

Anyway. For å ha et tall å putte inn i regnestykket som viser hvor mye energi vi mottar, så bruker vi dette altså. 68 x 105 meter. Eller 7140 kvadratmeter. Forøvrig omtrent det samme som 10 hustomter i et vanlig norsk byggefelt.

Solen, vår skumle venn og hjertevarme trussel, skinner med stor kraft ikke bare i det området av energi vi kan se, men i et stort spekter av energi, det meste faktisk usynlig.
Det måles variasjoner i styrken, men til daglig er effekten som treffer èn kvadratmeter med overflate dersom den vender direkte i rett vinkel mot solen ca 1400 watt, hvis man skal tro solobservatoriet til NASA. Og det synes jeg man skal.

En god panelovn slik du har på stueveggen under vinduet er typisk på 1200 watt.

Det betyr at for å få til den samme energimengden som treffer en helt vanlig fotballbane, riktignok under optimale forhold, så må du ha 8330 slike panelovner. Det er noe å tenke over. Og bildet over er i riktig skala.

Hvis vi begynner å regne på hvor store arealer som treffes av solen til enhver tid så blir det helt ubegripelige tall. Slike  tall trenger vi ikke å gruble over, men det er interessant å merke seg at selv den minste økning av solens utstråling og aktivitet har enorme konsekvenser for kloden vår som enhet og levende organisme.

Hvis vi tenker oss en økning på bare en tiendels % så er det snakk om neste 10 000 watt bare på en enkelt fotballbane. Som knapt nok kan kalles en forsvinnende liten flekk i den store sammenhengen.

At naturen reagerer så sterkt på endringer blir kanskje ikke så rart hvis vi ser det på denne måten. Og vi mennesker er ikke noe unntak.

Men det er jo bare tall.

Eller?

Selvanskuelse

Publisert av

Å misforstås, selv i beste mening

Er skadelig lik en slags pest i seg selv.
En sandbestrødd strand med sviende avgift som eneste legitime kilde til fornyelse.
Er vel omtrent det samme.
Du søker mer sand, men leter der det ikke finnes noen.
Når søket blir til krav.
Blir urimeligheten tydlig.
Kravet erkjennes som enedløst fattig.

Nedsmelting av Sannheten

Publisert av

Sitat: ”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Det er ikke tid for å si hva var det jeg sa.
Og det er ikke tid for harselas og satire over de som forsøker etter mer eller mindre kvalifisert evne å formidle det skremmende og forferdelige som skjer på den andre siden av kloden akkurat nå.
Men det å påpeke misforståelser og faktafeil som direkte påvirker vår oppfatning av virkeligheten kan ofte oppfattes som det, dersom det er sagt på en måte og i en tone som er ment som et virkemiddel til å gjøre det mer begripelig.

Jeg følger litt med, og har nrk.no som en side som dukker opp av seg selv når jeg logger meg på nett samtidig som espressomaskinen brummer sitt innledende morgenbudskap i et hjørne på kjøkkenet. Det nærmeste jeg kommer en rutine, som ellers er et banneord i min verden.
For å bryte mønsteret hender det jeg slår på Pcen først…

Men altså, nrk`s teknologijournalist Erlend Lånke Solbu, som jeg for så vidt er litt fan av og har fulgt en stund, finner det for godt å skrive en artikkel om hva som skjer og ikke skjer ved en nedsmelting av en kjernereaktor. Dette er brennaktuelt av åpenbare grunner, og viktig. Også for oss her i Norge.

Artikkelen er godt skrevet som vanlig, og godt illustrert. Men akk. Der slutter det.

Kjernekraft er ikke noe nytt. Foruten det litt større faktum at det er selve motoren i universet slik vi kjenner det, så er det en måte å generere anvendbar energi her nede på jorden som vitenskapen har gått i tanker om siden midten av 1920-tallet.

Kort fortalt er et kjernekraftverk ikke noe annet enn en litt avansert dampmaskin. Hva man fyrer med for å skape denne dampen er i og for seg ikke viktig for selve energiproduksjonen. Men i dette tilfellet er det altså energi fra en fisjon av atomer. Fisjon er det motsatte av fusjon og det samme som spalting, deling. Man deler et atom i et eller flere elementer og nyttiggjør seg varmen som kommer ut av denne prosessen. Som er betydelig og enorm i forhold til størrelsen på materialet det er snakk om.

Hvis vi skal forstå det på en naturlig måte, så må vi sammenlikne varmeutviklingen fra et stykke av dette drivstoffet med noe vi vet om fra før.

Og det er kull, ved, olje osv. Alle er karbonforbindelser i en eller annen form. Nettopp karbon er det springende punkt her.

Brenselsstaver, slik de er i kraftverkene, innehar enkelt sagt visse egenskaper som gjør at de generer varme når det samles mye av samme stoffet på et lite sted. Mye varme.

Brenselet formes på en slik måte at det kan kontrolleres ved å regulere mengden av brensel på et gitt område. Inne i en reaktor. For å skille brenselsstavene fra hverandre og dermed kontrollere hvor varmt det blir, benyttes grafittstaver, hel lik brenselsstavene, men laget av et stoff som ikke reagerer med det kjernefysiske materialet. Grafitt er rett og slett det samme som det du finner i en vanlig blyant. En ganske ren form for karbon, og kjernefysisk passiv.

Anyway.

Det som var poenget her, er at media fremstiller dette på en måte som er ganske dum.

I dette konkrete tilfellet ble altså dette, av nrk-statskanalens teknologi-journalist fremstilt ganske korrekt og med god grafikk. Se her.

Men konklusjonen i artikkelen skremmer meg, og gir et bilde av både det tekniske kompetansenivået hos journalisten, og ikke minst av hvor viktig det er å ha litt gangsyn i forhold til grunnleggende fysikk.

Det er mange hensyn å ta når man skriver en artikkel om et så alvorlig tema. Men det er veldig viktig tror jeg, at faktainnholdet er riktig, og ikke overlatt til tilfeldighetene.

Det finnes ikke noe mer konkret og tilstede enn en kjernefysisk reaksjon, og i dette tilfellet en nedsmelting av en reaktor.
Teknologien det er snakk om her er fra midten av 60-tallet, og disse reaktorene kjører på en type brensel som er urent og lite raffinert etter dagens standard. Billigere og lett å lage, men vanskelig å håndtere i en krisesituasjon.

”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Så er det liksom ferdig, i følge artikkelen.

Som de fleste tenkende mennesker skjønner er dette ikke bare feil, det er helt på trynet.

I artikkelen står det at det som ”renner ned på gulvet” har en temperatur på 2900 grader. Gid det var så vel, men selv da er det et problem.

Dette urene brennstoffet (ja, jeg har lest meg opp på det og vet hva jeg snakker om) begynner å bli deformert ved en temperatur på rundt 1700 grader.
Formen på brenselsstavene er en viktig del av kontrollmekanismen, og deformering er et stort problem.
Ved temperaturer på over 2300 grader begynner dette materialet å bli bløtt og nærmer seg flytende form. Ved 2900 grader flyter det som tykk sirup, og problemet er ikke et problem lenger, det er fullstendig krise.

Og så skjer det noe som er det teknikerne frykter aller mest. Grafittkjernene, de stavene som er ment som kontroll av hele greia, begynner å bli ustabile. De tar rett og slett fyr, og begynner å bidra til en akselererende prosess hvor de reagerer med brenselsstavene.
Og så er helvete løs. I bokstavelig forstand.

Hvis vi antar at det som står i artikkelen er riktig frem til dette punktet så er det greit. Men det som ”renner ned på gulvet” holder ikke en temperatur på 2900 grader, hvilket i seg selv er en katastrofe.
Temperaturen er sannsynligvis rundt 4000 grader.

Uansett så blir min henvendelse til journalisten ganske betimelig tror jeg.
Jeg sendte en mail, med følgende spørsmål;

Du, det der gulvet; Hva tenker du det gulvet er laget av?
Mulig jeg var litt sløv i fysikktimene på skolen altså. Men jeg kjenner ikke til noe materiale man kan lage gulv av, som tåler temperaturer det her er snakk om.
Den mest avanserte betong smelter som smør ved temperaturer som ikke er i nærheten av det vi her snakker om. Armeringsjern og komposittmaterialer likeså.

Nei. Det som skjer nå, vi er på vårparten i det herrens år 2011, er at flere reaktorer er ute av kontroll, og smelter. Men ikke ned på gulvet.

Teoretisk sett vil en kjernefysisk nedsmelting har jordens sentrum som endestasjon.
Hva som skjer når kjernen smelter seg gjennom det som kalles mantelen, selve jordskorpen, kan vi bare gjette oss til.

Etter ulykken på Tree Mile Island i 1971 ble begrepet ”Kinasyndromet” lansert. Det blir veldig feil her, mest fordi Kina ligger litt til venstre, og ikke under.

Vi har antagelig skaffet oss et problem som kommer med en forferdelig prislapp. Magmaen, det som renner over når vi ser et vulkanutbrudd, er vår klodes desidert sterkeste kraft. Ingenting kan hindre dette, det går ikke an å engang fantasere opp noe som kan stoppe magmaen fra å gjøre det som naturlovene tilsier. Den gjør det den gjør, og vi kan i beste fall være publikum.

Ved å brenne et kunstig og menneskeskapt hull ned gjennom den relativ tynne jordskorpen og ned til dette som er fysikkens svar på fantasiens helvete, vil vi ha ertet på oss krefter som vil få konsekvenser vi knapt kan forestille oss.

Jaja. Jeg ser at dette kan bli en fryktelig lang greie hvis vi beveger oss inn i den mer metafysiske verden, så jeg stopper der.

Men jeg tror du er enig med meg i at dette er for alvorlig til at vi bør godta sloms og feilinformasjon fra media vi bør kunne stole på. Hvis NRK ikke er til å stole på, hva gjør vi da?

Dette vil berøre oss her oppe i nord. Ingen tvil om det. Det er bare et spørsmål om tid før vi blir anbefalt å spise jod-tabletter ”for å være på den sikre siden”. Merk mine ord.

Vi trenger å tenke som ett folk når naturen sier fra at nok er nok. Vi trenger sannheten før de som forvalter den mener at vi gjør det.

Vi trenger ikke tullprat og feilinformasjon.

Vi trenger virkelighet og harde fakta som vi kan velge å snu ryggen til.