Man skal høre mye før ørene detter av. Det er en debatt om finanskrisen på skjermen her. For et øyeblikk siden greide en talsmann for NHO å lire av seg følgende setning på direktesendt TV:
«Man ser at mange bedrifter idag har et stort potensiale for nedbemanning».
Erremuli.
Kategoriarkiv: Min Tankeverden
Sterke Ting
Av de mange nådegaver som vi mennesker er utstyrt med, er det ingen som yter så mye, som er så sterke, som vår evne til å lengte.
Intet er uoppnåelig eller for fantastisk for vår lengsel…
Ship Ohoi
Nok er nok er det noe som heter. Hva det betyr helt presist vet jeg ikke helt, men for meg er det nok når jeg registrerer at en hel verden holdes for narr og at det landet jeg selv bokstavelig talt har blødd for blir en del av et heller selsomt og definitivt tvilsomt skuespill som på toppen av en eller annen kake omkranset av toskeskapens glasur kan ende med tragedie og katastrofe for våre landsmenn og kvinner, enten de har den eller den hudfargen. Til deg som tviler blir de våre landsmenn i det øyeblikket de blir ansatt av et norsk rederi. Og ikke minst deres familie, som akkurat nå får sin bekymring og engstelse toppet av ulne bidrag fra foreninger for ditt og datt og interesseorganisasjoner som har nettopp det; interesse av å se en negativ utvikling.
Jeg snakker om skipskapring, nå sist et norskeiet skip med et mannskap av diverse nasjonalitet, men under norsk ansvar. Og det hjelper ikke en dritt at skipet er registrert på Bahamas og ikke i Brønnøysundregisteret, dette er Norsk, dermed basta.
I media vet de å dramatisere dette, men de gidder ikke å se etter hva det er som egentlig foregår. De bidrar dessuten til elendigheten med feilinformasjon, ting de får servert på et fat og som de ikke gidder å sjekke selv.
Et prakteksempel er at de på Dagsrevyen får seg til å si at det landet som alle de aktuelle skibskapringer foregår fra, Somalia, har lengre kystlinje enn Norge. Dette er stas å si i en 45-sekunders reportasje fra en latsabb av en lisensbetalt afrikakorrespondent selvsagt, som ikke har en trevl 
av peiling men vil tilbake til bloodymaryen nr 2 som han har bestilt til frokost.
Somalia har slett ikke i nærheten av like lang kystlinje som Norge, og tallet de opererer med på 22500 skip i året som passerer denne kysten er direkte feil i retning av oppspinn og bløff. Det riktige tallet er nemlig godt under 17 000, og ikke mer enn rundt 3000 av disse følger den aktuelle kyststripen så nært at de kan sies å seile langs kysten av Somalia.
Bevares, det er mange nok, 8-9 skip om dagen, men ikke jug oss huden full i beste sendetid takk, og i hvert fall ikke på grunn av slappheter og mangel på arbeidsevne og vilje fra statsfinasierte døgenikter. Og skulle du tvile så sjekk Inmarsat 8es logg for området når du måtte ønske. Ikke lettlest, men dønn presis. Og siden det er noe alle eier så kan telenor ikke nekte deg adgang.
Uansett tall så er sakens kjerne en elendig verkebyll. Og det saftigste tallet venter jeg med.
Og som alltid blir det stilt feil spørsmål i slike saker.
Hva er så det riktige spørsmålet tenker du kanskje?
Spørsmålet vi må stille er ikke hvor mange skip som blir kapret.
Ikke hvem som gjør det.
Ikke hvor mange kaprere det er, hvor ofte eller hvor de blir kapret.
ALLE slike fenomener trenger det samme grunnleggende spørsmålet:
HVEM er tjent med at slikt foregår. Thats the question.
Svar på det og du har løsningen. Jeg velger å ikke gi det svaret her.
Men tenk deg følgende scenario:
Du er kaptein på et monster av et skip. 200 000 tonn med stål, hvor skipssiden på det laveste kanskje er nær 25 meter høy, eller som en boligblokk på ca 8-9 etasjer. En massiv vegg av stål på alle kanter.
Og det finnes, mens du kjører langs en hvilkensomhelst kyst, ikke så mye som et trappetrinn på utsiden av båten. Ikke ETT!
Og så kommer det en gjeng halvfulle tullinger i en liten drittbåt lik den du fisker makrell fra på hytta om sommeren. De har riktignok geværer og lager en helvetes masse rabalder.
De er for deg som kaptein like farlig som et pinnsvin du møter i skogen. Du kan ignorere det fullstendig, men bare trekke deg litt unna for ikke å komme nær piggene.
Ikke bare er du beskyttet av et veritabelt og solid panser, med du har vannkanoner som kan pumpe opp nok trykk og mengder av havvann til å senke en av disse lekebåtene på få sekunder hvis du gidder. På et tankskip av noe størrelse så er det gjerne mer enn 10 slike!
Og så videre og så videre.
Du sitter i en bunnsolid borg med stålvegger og blir likevel ”overmannet” av en flokk halvfulle tullinger i en pram. Neppe, som sagt…
Tilbake til spørsmålet: Hvem er det som tjener på dette?
Det er da litt påtagelig at ca 100 % av disse kapringene ender med at kjeltringene får det de vil ha, ofte merkelig nok ”the going rate” på 30 millioner dollar, etter ca merkelig nok 60-70 dagers ”beleiring”. Og uten at mannskapet på disse båtene har blitt verken tynnere eller mer misfornøyd enn de allerede var. Nei, det er en merkverdig og unison taushet fra den kanten. Og så klart er det tilfeldig at forsikringsselskapet ikke krever egenandel for utbetalinger under 30 mill….
Bildet blir ikke mer morsomt av at det er avdekket ganske tette bånd mellom ”kaprerne” og myndigheter i den aktuelle sonen. Og at satelittbilder viser at mannskapet er samlet i baugen på et skip mens piratene skyter hull i vinduene på broen for å skape en dramatisk effekt.
Ville ikke du blitt forundret om myndighetene ikke engang gadd å kommentere at en diger båt fra Somalia ble kapret utenfor Haugesund?
Joda, det skjer nok at en og annen båt av mindre størrelse blir offer for pirater. Men ingen må tro at et stålfort kan inntas fra en lettbåt, med mindre de som eier fortet ønsker det.
Og hva gjør vi da, når en skipslast olje på 200 000 tonn var verd 85 dollar pr fat når vi kjøpte den har sunket til 35 dollar fatet før vi rekker å
selge den?
Til de som er opptatt av tall er til orientering et fat olje 159 liter. Det betyr at det er jævlig dårlig butikk å nå frem til destinasjonen med denne lasten.
Man trenger ikke å være trollmannen Merlin eller matematikeren Abel for å sette to streker under svaret her.
Men man trenger kanskje å være jævlig god til å fylle ut sjekker på Lloyd Ship Insurance for å finne mening i dette?
Det elendige oppe i alt dette er at det er du og jeg som betaler gildet. For hvor tror du disse pengene kommer fra?
Lloyd trykker dem ikke selv. Selv om de utvilsomt hadde gjort det given half a chance.
Når du betaler bilforsikringen neste gang, sure penger, så vit at en god slump av dette går til å finansiere det skuespillet som dine egne lisenspenger er med på å dytte opp i fjeset ditt hver forbasket dag.
Gjør som de store gutta nå i disse selvangivelsestider:
Legg samvittigheten i skuffen for samfunnsgodkjent bedrag.
Hvis du bor i et land som velger å lukke øynene for dette åpenbare og storstilte bedrageri for å få en hel næring til å gå rundt, og som på toppen av det hele neppe bidrar med en krone til de tingene dine egne skatteskillinger går til, ja da mener jeg du er hjertelig velkommen til å ”glemme” at en og annen pirat klatret opp glatte veggen på din oljetanker også.
Ship ohoi.
Under-Bevist
Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.
Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…
Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.
Men jeg har aldri sett en tanke…
Kjærlighetspyromanen
Enda en bro er brent, kjærlighetspyromanen, det er jeg.
Innhøstingen er over på erfaringenes åker,
lagret i rommene for det mentale, det åndelige og innenfor hjertets skjøre vegger.
Intet minne for lite, intet for stort. Noen lagret lett tilgjengelig, andre under tunge lokk.
Tilbake, den velkjente tomhetens falske trygghet.
Finner ro i tankenes vandring, til velkjente steder og til enda uoppdagede landskap, et bilde
malt med lys bakgrunn.
Relasjonens vinter, sov du lille spire.
Gi meg en vår der sjelens og hjertets investeringer kan høstes på kjærlighetens åker.
Kjærlighetspyromanen det er jeg.
-Tankens kraft, et flyktig budskap til hjertet, sitrende renner blod som en elv om våren.
-Våren, kjærlighetens budbringer
-Vennskapets bånd er skjørt som silke og sterk som den sterkeste kjetting, et ord, en
handling, et blikk, en utstrakt hånd. Gi det du kan, få det du fortjener.
– Tro, håp og kjærlighet. Et ekte menneske, et par ærlige øyne, en sjeldenhet. Vokt det med
ditt liv!
– To barnehender rundt min hals, direktelinje til mitt hjerte.
– Varm hud, trygge armer, sjelero, sinnets og hjertets paradis.
Pastellsort og Søte Kulører
Livet er så barmhjertig at når de blanke arkene tar slutt så har vi antagelig glemt hvor vi gjorde av fargestiftene.
Kanskje vi burde la være å vente til det er for sent med å tenke over hvorfor det var mest igjen av de myke fargene, de som nettopp ikke tegner grenser eller setter punktum på feil sted i historien. Bruker vi for mye av fargen som hører til de harde linjene?
En av de jeg siterer oftest og som nok blir tiltenkt egenskaper som ikke er preget av pastell akkurat, har sagt det ganske fint;
«Virkeligheten er antagelig en illusjon. Men den kan være forbasket overbevisende.»
Neste gang du blir bedt om å bruke de fargene nettopp du har fått utlevert, de som er bare dine, kanskje du burde velge en farge som ikke bare er seg selv? For det gjør vi alle alt for ofte tror jeg.
Hva jeg mener?
Skalaen består i prinsippet av 8 grunntoner, alt annet er variasjoner over disse. Likevel er det blitt skapt og vil bli skapt uendelig mange vakre melodier. Og vi er glade for det, nyter det og noen sågar lever både for og av det. Det rører oss til tårer eller får oss til å danse.
Fargene består på forbausende lik måte av 7 grunnfarger. Likevel kan den skjermen du akkurat nå ser på vise over 16 millioner farger. (jada, sjekk innstillingene under monitorer i kontrollpanel i startmenyen)
Er det da fornuftig at vi mennesker tenker at det finnes bare noen få grunnleggende følelser for å avklare store og små spørsmål i livene våre. Og andres ikke minst.
Vi har et lite knippe følelser og bruker ofte den rene formen av disse til å ta avgjørelser for oss selv og andre.
Hva med å slippe til alle variasjonene slik musikken gir oss rom for, slik maleren gjør når han lager mesterverkene?
Ved å tenke litt over det blir det ikke mer komplisert, det blir tvert imot mye lettere. Du får et større spekter å spille på. Flere muligheter og evnen til å gjøre bedre valg er biproduktet av denne tankemåten. Jeg tror vi bør si jatakk, begge deler, som det heter i en viss skog av tilmålt størrelse.
Særlig når man har barn er det tydelig hvor mange variasjoner over grunntemaet det faktisk finnes. Den største tabben vi kan gjøre, slik jeg ser det og slik min erfaring forteller meg, er at vi demonstrerer et smalspektret følelsesliv overfor våre barn. Det er så lett å være bastant og tenke svart/hvitt overfor unger. Hvorfor?
Fordi de uten videre aksepterer det, og det forenkler dermed vår rolle som foreldre, og forenkling er kjærkomment i en travel hverdag, særlig når vi er aleneforelder, og så videre og så videre… Rekken med utflukter er mangslungen og frodig.
Uansett hva vi måtte tro, lese eller mene, så kommer vi ikke bort fra at vi fremkaller deler eller (grøss) hele vår beholdning av lite nyanserte følelser i våre barn. Både på kort og lang sikt. Vi trenger ikke å dvele ved mekanismene i dette her og nå, og jeg har ikke nok peiling til å si noe lurt om det dessverre.
Men èn ting jeg vet sikkert, det er at det å klare å formidle til de som skal komme etter oss at det er uendelig mange muligheter og svar på alle spørsmål som måtte dukke opp i livet, selv der det ser ut til å være få, ett eller til og med ingen, det er en gave. Du gir den bort ved å være deg den bevisst, og det er den eneste måten å gjøre det på kanskje. Men forvent ingen takk Den gaven kommer tilbake for å bite deg i r.. ehh.. baken gang på gang når avkommet former sine egen tanker om det du prediker over, og bygger seg sin egen identitet. Som selvsagt er på tvers av alt du mener er fornuftig og riktig i din lille bommullsverden.
Prøysen var en luring, og han sang med den stemmen han hadde, om mangt og mye, blant annet om at du skal få en dag i mårå. Hvorvidt arkene er blanke eller ikke kan vel være noe usikkert, men uansett så har han helt rett. Helt til den dagen da St.Peter mangler en spiller på bedriftslaget på grunn av sykdomsforfall, og kaster sine øyne på deg. Du har å møte, ellers blir det hett.
Det er ingen stor liga det er snakk om, men motstanderne er en helvetes gjeng å spille bortekamper hos.
Når denne dagen kommer, og du kan titte ned i fargeskrinet ditt og finne at du har igjen flere harde enn myke farger, da er det du som får siste stikk og slipper å bli byttet mot ei ku av
SvartePer Spellemann.
Uten
Et liv uten kjærlighet er som en haug kald aske i peisen.
Ilden sluknet, all varme og latter borte og ikke mer lys.
Gjenkjennelse
Ingen hører hva du sier før det likner noe de tror de har tenkt.
Blåmandag og Bompenger
Mandag. Igjen… Vet du hvor mange det har vært av dem siden vi begynte å telle? Ikke det? Jeg tror nok det var mandager før vår tidsregning 
startet også, det var bare ingen som gadd å nevne det. Og mandagene var antagelig ikke blå den gangen. NSB var ikke en time forsinket i gjennomsnitt og der det hele begynte var det vel lite sluddbyger i mars mens man ventet på bussen også. Ingen finanskrise og selvangivelser. Selv om det ryktes at en og annen snekkersønn ble angitt i ny og ne selv på den tiden. Og det til overmål før noen fikk lurt fra han oppskriften på hvordan du gjør vann til vin, kloning av fisk osv.
Nei det var nok lettere den gangen. Og veiavgiften var antagelig mye mindre. Jeg fikk en regning fra staten på 1650 kroner for en gammel motorsykkel jeg har. Veiavgift altså. For de få kilometerne på solfylte søndager som jeg bruker den. Det koster bare ca en tusing mer for en grådig jernskodd firehjulstrekker som maler opp asfalten for hver meter den kjører, selv om du kjøre hver eneste dag hele dagen. Hvor er logikken sier nå jeg.
Og det blir ikke mindre merkelig når man kan lese i statistikken at vegvesenet hadde over en halv milliard til overs i fjor etter at alle veiprosjekter og annet var betalt.
Og så forklarer de alle bommene med at det skal gå til finansiering av veien du altså må stoppe på for å gi bort gullpenger du har slitt sammen i ditt andlets svette.
Du betaler kanskje 30 spenn for å kjøre på en vei som altså ikke bare allerede er kjøpt og nedbetalt med dine egne penger, men som til overmål 
er betalt av en kasse som renner over med penger. Dine penger.
Dine skattekroner, pluss nesten 3000 kroner i året, hvert forbaskede år, og på toppen skal du betale hver gang du kjører på disse veiene. Og prøv å betale en dag for sent! Da smeller de på 12 % straffegebyr på timen. Det er ikke engang lov i privat næringsliv, men staten tar ikke slike smålige hensyn må vite.
Er det bare meg som er blond, eller er dette skrikende blankskurt idioti??
Og dette er bare et av mange liknende eksempler.
Hvis vi tar dette med i en liten beregning, og sammenholder det med det faktum at siden Mesteren trådte sine vannavstøtende sko nede på Gazastripen, som neppe var en stripe den gangen forresten, så har det vært godt over 100 000 mandager. Medregnet denne vi har idag nærmere bestemt 103 876. Cirka. Da er det ikke til å undres over at salget av Prozac og andre lykkepiller er helt der oppe sammen med den tidligere omtalte Grandiosaen.
Man kan bli dekomprimert av mindre.
Stille
Uvirksomheten timer. Alle ord
Og handlinger forstummer: Ingen vind
Får kruse sommerkveldens glatte fjord.
Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
Der sund og viker ligger oljeblanke
Og fanger skumringens forventning inn.
To nelliker ved stranden står som slanke
Og bleke alterlys, i kvelden tent
For ditt tilbakeblikk, din ettertanke.
Og alt i deg er aktivt innadvendt,
Og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
Og alt tar del i kveldens sakrament.
Det er som allting i naturen vil det:
At DU skal hvile! Mykt som pastell
Flyr måken over vannet – lik et bilde
På sjelens havblikks-møte med seg selv.
En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
Er alt som skjelver i den vare kveld.
Skjønn er uvirksomhetens timer.
