Kategoriarkiv: Observasjoner

Legger egentlig påskeharen egg?

Publisert av

Påskeharen som løper om kapp med knallgule kyllinger samtidig som de knasker påskenøtter og løser quis, griller usunne pølser på bål og deler ut Kvikklunsj, appelsiner og en og annen Jægermeister.

Sånn vil reklamebransjen og dagligvarekjedene at vi skal tenke på påsken. Ja, og så de forbaskede eggene da. Hva er greia med de eggene?

Det er det mange mer eller mindre brukbare historier om, felles for dem alle er at de på et eller annet vis innebærer av vi alltid må en tur i butikken for å klare å holde på tradisjonene…

Men det er vel like  greit tenker jeg. Det er jo ellers fint lite tjo og hei over det opprinnelige budskapet. Bortsett fra  første påskedag da, oppstandelsens dag. Pussig nok en dag da ens egen oppstandelse tidvis er preget av semsket tunge og intens tørste, akkompagnert av tømmermenn som helt ignorerer høytid og fridager.

Personlig liker jeg alvoret i påsken, sett med kristne øyne. Det er tid for å tenke seg litt om, kjenne på at livet ikke bare er smooth sailing. At det må litt motgang til for å komme videre, bli litt klokere.

Men det er lov å ha flere tanker i hodet samtidig, er det ikke det da? Og siden jeg er mann så faller det med multitasking selvfølgelig helt naturlig.

En ting vi imidlertid HAR tatt med oss fra det opprinnelige budskapet, er at mange av oss, vi som er heldige, er sammen med gode venner i denne tiden. Måltidet står ofte i fokus, samvær, kos og hygge.

Frelseren har tatt på seg den tunge oppgaven denne uken. Ingen grunn til at resten av oss skal henge med hodet også. Men en takknemlig og klar tanke synes jeg vi bør sende Ham.
Det er ingen liten sak å ta på seg skylden for alt vi mennesker har stelt istand av ugangn. Ikke før og ihvertfall ikke nå.

Spøk til side; her følger noen fakta jeg har funnet om påsken og dets budskap:

 

Jødisk påske:

Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter.

Kristen påske:

Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Den stille uke:

Festuken som kirken feirer mellom palmesøndag og 1. påskedag. Denne uken omtales også som påskeuken (se under).
Palmesøndag:

Søndag før påske, feires til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Ridende på et esel ble Jesus hyllet som en konge av folket, som strødde palmegrener på veien til ære for ham (Matt 21, 1–11).

 

 

Skjærtorsdag:

Torsdag (av norrønt skíra, ‘rense’) i den stille uke før påske, den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden, da Jesus også vasket disiplenes føtter. I gammel tid ble de som var satt i bann, offentlig tatt opp igjen i kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn.

Langfredag:

Fredag før påske, er dagen til minne om Kristi død. Den er bots- og fastedag, og fra middelalderen av er det holdt en egen gudstjeneste på denne dagen, som er forskjellig fra den vanlige messen, særlig ved at det ikke innvies nye nattverdselementer. I Den norske kirke er liturgien denne dagen enklere enn vanlig; det er den eneste dagen den liturgiske fargen svart kan velges. Det prekes over Jesu lidelseshistorie, som leses i sin helhet (Matt 27).

Påskeaften:

Kvelden før påskedag; påsken ble tidlig feiret som våkenatt fra lørdag kveld til søndag morgen. Lyssymbolikken ble markert med lys i og utenfor kirkene, og ble et viktig aspekt ved påskefeiringen, som et tegn på at «Kristus er lys». Tradisjonelt var dette siste dag i fasten.

 

 

1. Påskedag:

Dagen da Jesus stod opp fra de døde, oppstandelsen som hele den kristne verden bygger sin tro på. Påskemorgen kom kvinnene som skulle stelle Jesu legeme til graven og fant den tom (Luk 24, 1–12). Påskemorgenens gudstjeneste er fortsatt høydepunktet i de store kirkenes påskefeiring.
Andre påskedag er første mandag etter første påskedag.

Påskeuken:

Etter kirkelig tradisjon og språkbruk er dette uken mellom første påskedag og 1. søndag etter påske. Denne perioden er fra gammelt avt kalt påskeoktaven og inkluderer søndagene i begge ender av perioden. På folkemunne benyttes begrepet påskeuken noe feilaktig om uken mellom palmesøndag og 1. påskedag (Den Stille uke)

Og har du ikke sovnet av enda, så er du kanskje et lite stykke kunnskap rikere.

God påske.

<a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2e04520e0b0654356ce5a8491e878b305cab0137″>Bloggurat</a>.

 

 

«Kan du bevise det?»

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte. Og ikke minst på en måte vi selv som individ kan forstå ut fra vår egen intellektuelle kapasitet.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.

Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Antagelig tvert imot…

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det finnes ting vi alle vet, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan gå ut fra at alle de andre deler. Selv om vi vet at de vet det samme.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen ikke-troende har til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på Gud og evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler lunt og svarer: Jeg har operert i hjernen til mange gode og intelligente mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Forbrukermakt

Publisert av

Det verserer i disse dager et slags kjedebrev pr epost. Forbrukermakt heter det, og har til hensikt å vekke og fyre oppunder forbrukernes forargelse over bensinprisen.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10083990

At bensinprisen er drøy nå er det ingen tvil om. Jeg fylte i går til den nette sum av 14 kroner og 44 øre pr liter.

Men dette kjedebrevet er mild sagt litt upresist, og som så mye annet et utslag av en litt lemfeldig omgang med faktamaterialet det er eller burde vært tuftet på.

Som brevet viser er det for det første oppgitt en pris på 13 kroner literen. Det var antagelig det da det ble skrevet, så det får så være.

Forbrukermakt

Men her er tallene som er aktuelle i dag.

95 oktan bensin har altså en pumpepris på 14,44 kroner inkl mva.
Avgift til staten, den såkalte veibruksavgiften, er på 4,95 kroner pr liter. Ikke å forveksle med veiavgiften.
Momsen pr liter er 2,89 kroner.

Resterende beløp er da 6,60 kroner. Dette skal så fordeles mellom stasjonen og oljeselskapet. Selv om det er en eid stasjon så har de forskjellig regnskap, og må skatte hver for seg.

Hvis vi antar at det resterende beløpet er skattbart som overskudd med en flat skatt på 20 %, så vil det utgjøre 1,33 kroner i skatt.

Det betyr at den reelle summen som oljeselskapet og stasjonen må dele seg imellom er
5 kroner og 27 øre.

Hvis de deler likt så vil for eksempel Statoil, som var der jeg fylte i går, sitte igjen med 2 kroner og 63 øre pr liter.

Hvis vi så, helt hypotetisk, antar at denne kjedebrevaksjonen fører til noe som helst, noe som er svært lite sannsynlig, og at Statoil og Shell halverer sin fortjeneste, hvilket er enda mindre sannsynlig, så vil du som forbruker spare 1 krone og 31 øre pr liter i forhold til dagens pumpepris.

1 trøtt krone og 31 øre. For dette skal du altså lete opp en bensinstasjon som ikke er eid av Shell eller Statoil, kjøre dit utenom din muligens faste rute, kanskje måtte opprette et kundeforhold, få tilsendt et kort osv.

Hvis vi i tillegg tar med at du neppe klarer å finne en stasjon som ikke er eid helt eller delvis av et av disse selskapene til tross for at den heter JET, bensin 1-2-3 eller andre rare navn, så går lufta litt ut av denne ballongen synes jeg. Og for ordens skyld: Dersom bensinprisen går ned til 13 kroner slik kjedebrevet tar som utgangspunkt, så vil besparelsen bli enda mindre.

Og du? Uansett hvem som eier stasjonen, hvem tror du pumpet oljen opp av havbunnen?

Siste Reis

Publisert av

Det er vel neppe å overdrive det hvis jeg sier at det ikke ofte kommer noe positivt om fotball her. Sånn omtrent aldri er vel riktig å si.
Noen har nevnt at jeg kanskje burde holde kjeft om det dersom jeg ikke synes det er noe stas.

Men det er feil mener jeg. Jeg er nemlig aktivt uinteressert. Det er noe ganske annet enn å være likegyldig til noe.

http://www.vg.no/sport/fotball/artikkel.php?artid=10099708

Regelen som sier at; ”Bare du er tett nok i pappen, så er alt mulig” kommer nok til anvendelse her.

Men det går faktisk an å se hva slags tanker som ligger bak noe så absurd som å ta med seg en kiste med en avdød kompis på fotballkamp.
Og det at de fikk den gjennom porten uten å bli stoppet er jo en bragd i seg selv. Nå har aldri jeg vært på noen fotballkamp, men det er vel rimelig å anta at medbrakte ting av denne størrelsen vil bli gjenstand for en viss nysjerrighet blant vaktene?
Uten sammenlikning for øvrig ble jeg selv knepet for å ha en halv vodka på innerlommen på en konsert en gang. Det ble ikke sett på med blide øyne kan jeg meddele. Flasken ble konfiskert på stedet under grov munnbruk.

Hmm. Når jeg tenker meg om er det kanskje en sammenheng likevel. Konserten var  såvidt jeg kan huske dødskjedelig.

Men hvis man tenker etter så er dette kiste –stuntet kanskje ikke så meningsløst likevel. Dette var åpenbart en kar i hvis liv fotball var en stor og viktig del. Fattigstrøk i et land som Colombia har nok ikke flusst av tilbud til ungdommen. Eller andre for den sakens skyld.

Og uansett hobby, interesse eller noe som er en stor det av livet vårt så koker det vel ned til dette:

Hvem kunne ikke tenke seg å få med seg en siste ”kamp” på vei til Perleporten?

Nedsmelting av Sannheten

Publisert av

Sitat: ”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Det er ikke tid for å si hva var det jeg sa.
Og det er ikke tid for harselas og satire over de som forsøker etter mer eller mindre kvalifisert evne å formidle det skremmende og forferdelige som skjer på den andre siden av kloden akkurat nå.
Men det å påpeke misforståelser og faktafeil som direkte påvirker vår oppfatning av virkeligheten kan ofte oppfattes som det, dersom det er sagt på en måte og i en tone som er ment som et virkemiddel til å gjøre det mer begripelig.

Jeg følger litt med, og har nrk.no som en side som dukker opp av seg selv når jeg logger meg på nett samtidig som espressomaskinen brummer sitt innledende morgenbudskap i et hjørne på kjøkkenet. Det nærmeste jeg kommer en rutine, som ellers er et banneord i min verden.
For å bryte mønsteret hender det jeg slår på Pcen først…

Men altså, nrk`s teknologijournalist Erlend Lånke Solbu, som jeg for så vidt er litt fan av og har fulgt en stund, finner det for godt å skrive en artikkel om hva som skjer og ikke skjer ved en nedsmelting av en kjernereaktor. Dette er brennaktuelt av åpenbare grunner, og viktig. Også for oss her i Norge.

Artikkelen er godt skrevet som vanlig, og godt illustrert. Men akk. Der slutter det.

Kjernekraft er ikke noe nytt. Foruten det litt større faktum at det er selve motoren i universet slik vi kjenner det, så er det en måte å generere anvendbar energi her nede på jorden som vitenskapen har gått i tanker om siden midten av 1920-tallet.

Kort fortalt er et kjernekraftverk ikke noe annet enn en litt avansert dampmaskin. Hva man fyrer med for å skape denne dampen er i og for seg ikke viktig for selve energiproduksjonen. Men i dette tilfellet er det altså energi fra en fisjon av atomer. Fisjon er det motsatte av fusjon og det samme som spalting, deling. Man deler et atom i et eller flere elementer og nyttiggjør seg varmen som kommer ut av denne prosessen. Som er betydelig og enorm i forhold til størrelsen på materialet det er snakk om.

Hvis vi skal forstå det på en naturlig måte, så må vi sammenlikne varmeutviklingen fra et stykke av dette drivstoffet med noe vi vet om fra før.

Og det er kull, ved, olje osv. Alle er karbonforbindelser i en eller annen form. Nettopp karbon er det springende punkt her.

Brenselsstaver, slik de er i kraftverkene, innehar enkelt sagt visse egenskaper som gjør at de generer varme når det samles mye av samme stoffet på et lite sted. Mye varme.

Brenselet formes på en slik måte at det kan kontrolleres ved å regulere mengden av brensel på et gitt område. Inne i en reaktor. For å skille brenselsstavene fra hverandre og dermed kontrollere hvor varmt det blir, benyttes grafittstaver, hel lik brenselsstavene, men laget av et stoff som ikke reagerer med det kjernefysiske materialet. Grafitt er rett og slett det samme som det du finner i en vanlig blyant. En ganske ren form for karbon, og kjernefysisk passiv.

Anyway.

Det som var poenget her, er at media fremstiller dette på en måte som er ganske dum.

I dette konkrete tilfellet ble altså dette, av nrk-statskanalens teknologi-journalist fremstilt ganske korrekt og med god grafikk. Se her.

Men konklusjonen i artikkelen skremmer meg, og gir et bilde av både det tekniske kompetansenivået hos journalisten, og ikke minst av hvor viktig det er å ha litt gangsyn i forhold til grunnleggende fysikk.

Det er mange hensyn å ta når man skriver en artikkel om et så alvorlig tema. Men det er veldig viktig tror jeg, at faktainnholdet er riktig, og ikke overlatt til tilfeldighetene.

Det finnes ikke noe mer konkret og tilstede enn en kjernefysisk reaksjon, og i dette tilfellet en nedsmelting av en reaktor.
Teknologien det er snakk om her er fra midten av 60-tallet, og disse reaktorene kjører på en type brensel som er urent og lite raffinert etter dagens standard. Billigere og lett å lage, men vanskelig å håndtere i en krisesituasjon.

”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Så er det liksom ferdig, i følge artikkelen.

Som de fleste tenkende mennesker skjønner er dette ikke bare feil, det er helt på trynet.

I artikkelen står det at det som ”renner ned på gulvet” har en temperatur på 2900 grader. Gid det var så vel, men selv da er det et problem.

Dette urene brennstoffet (ja, jeg har lest meg opp på det og vet hva jeg snakker om) begynner å bli deformert ved en temperatur på rundt 1700 grader.
Formen på brenselsstavene er en viktig del av kontrollmekanismen, og deformering er et stort problem.
Ved temperaturer på over 2300 grader begynner dette materialet å bli bløtt og nærmer seg flytende form. Ved 2900 grader flyter det som tykk sirup, og problemet er ikke et problem lenger, det er fullstendig krise.

Og så skjer det noe som er det teknikerne frykter aller mest. Grafittkjernene, de stavene som er ment som kontroll av hele greia, begynner å bli ustabile. De tar rett og slett fyr, og begynner å bidra til en akselererende prosess hvor de reagerer med brenselsstavene.
Og så er helvete løs. I bokstavelig forstand.

Hvis vi antar at det som står i artikkelen er riktig frem til dette punktet så er det greit. Men det som ”renner ned på gulvet” holder ikke en temperatur på 2900 grader, hvilket i seg selv er en katastrofe.
Temperaturen er sannsynligvis rundt 4000 grader.

Uansett så blir min henvendelse til journalisten ganske betimelig tror jeg.
Jeg sendte en mail, med følgende spørsmål;

Du, det der gulvet; Hva tenker du det gulvet er laget av?
Mulig jeg var litt sløv i fysikktimene på skolen altså. Men jeg kjenner ikke til noe materiale man kan lage gulv av, som tåler temperaturer det her er snakk om.
Den mest avanserte betong smelter som smør ved temperaturer som ikke er i nærheten av det vi her snakker om. Armeringsjern og komposittmaterialer likeså.

Nei. Det som skjer nå, vi er på vårparten i det herrens år 2011, er at flere reaktorer er ute av kontroll, og smelter. Men ikke ned på gulvet.

Teoretisk sett vil en kjernefysisk nedsmelting har jordens sentrum som endestasjon.
Hva som skjer når kjernen smelter seg gjennom det som kalles mantelen, selve jordskorpen, kan vi bare gjette oss til.

Etter ulykken på Tree Mile Island i 1971 ble begrepet ”Kinasyndromet” lansert. Det blir veldig feil her, mest fordi Kina ligger litt til venstre, og ikke under.

Vi har antagelig skaffet oss et problem som kommer med en forferdelig prislapp. Magmaen, det som renner over når vi ser et vulkanutbrudd, er vår klodes desidert sterkeste kraft. Ingenting kan hindre dette, det går ikke an å engang fantasere opp noe som kan stoppe magmaen fra å gjøre det som naturlovene tilsier. Den gjør det den gjør, og vi kan i beste fall være publikum.

Ved å brenne et kunstig og menneskeskapt hull ned gjennom den relativ tynne jordskorpen og ned til dette som er fysikkens svar på fantasiens helvete, vil vi ha ertet på oss krefter som vil få konsekvenser vi knapt kan forestille oss.

Jaja. Jeg ser at dette kan bli en fryktelig lang greie hvis vi beveger oss inn i den mer metafysiske verden, så jeg stopper der.

Men jeg tror du er enig med meg i at dette er for alvorlig til at vi bør godta sloms og feilinformasjon fra media vi bør kunne stole på. Hvis NRK ikke er til å stole på, hva gjør vi da?

Dette vil berøre oss her oppe i nord. Ingen tvil om det. Det er bare et spørsmål om tid før vi blir anbefalt å spise jod-tabletter ”for å være på den sikre siden”. Merk mine ord.

Vi trenger å tenke som ett folk når naturen sier fra at nok er nok. Vi trenger sannheten før de som forvalter den mener at vi gjør det.

Vi trenger ikke tullprat og feilinformasjon.

Vi trenger virkelighet og harde fakta som vi kan velge å snu ryggen til.

Jordskjelv og gode råd

Publisert av

http://www.vgtv.no/#id=37567

Filmen viser matvarer som faller ned av hyllene i en butikk på New Zealand.

Jordskjelv er fæle greier, og selvsagt særlig når det gå ut over mennesker og dyr.

Men jeg stusser over en ting. I følge statistikken har New Sealand hele 14000, ja hold deg fast, fjorten tusen skjelv hvert år. I snitt mind you.

Enkel hoderegning gir et merkelig bilde av det hele, da det jo som kjent er bare 365 dager i et år (i hvert fall på denne siden av kloden). Et år her nord består av 8760 klokketimer.

New Zealenderne har med andre ord etter hvert bred erfaring med jordskjelv. De fleste sikkert små og ufarlige, men likevel.

Mitt spørsmål blir ganske betimelig føler jeg og svært enkelt:

Ville du, dersom det på stedet der du bor og eide en butikk var mer enn ett jordskjev i timen, ville du hatt litt kanter på hyllene dine?

Eller ville du fortsatt å stable glass og flasker helt ut på kantene av hyller som ikke en gang er skrudd fast i gulvet?

Personlig ville jeg gått for hyllekanter.
Og muligens tatt en hint og latt være å bo på en øy med 14 000 jordskjelv i året.

Perikles

Publisert av

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10029720

Ja den kjærligheten…

Denne karen, en åpenbart vaskeekte danske, er et eksempel til etterfølgelse. En storveis ambassadør for våre frilynte naboer derover på sørsiden av pytten.

Han har tydeligvis hatt det motsatte av en coyote-natt, og forfølger et vagt minne gjennom tuborgtåken  rett til vårt eget udmerkede land med blomster i hånd for å finne sitt hjertes utkårede. Bare han kunne komme på navnet hennes. Eller hvordan hun så ut i det minste.

Det er ergelig med en litt utvannet hukommelse i slike situasjoner. Men initiativ har han i hvert fall. Det skal han ha.

Mon tro om han har tjent sine millioner som reklameskuespiller?

Sjekk selv…

Åndelig Inflasjon

Publisert av

Før i verden. Før, da skrivende og snakkende mennesker iblant henvendte seg til andre enten via media eller i forsamlinger, var det vanlig at man kom med noen avvæpnende fraser forut for utsagn som ville kunne oppfattes negativt eller krenkende for enkeltindivider eller grupper.

Litt avhengig av hvor langt tilbake man velger å se, så kunne det være for eks
”Uten forkleinelse for noen, så…” eller ”Uten at noen må føle seg støtt, så er det slik at…”
Eller ”Uten tanke på noen særskilt, så vet vi at…”

Vel, når det gjelder utviklingen (hvis vi nå kan bruke et så oppbyggende ord om fenomenet) av de såkalt sosiale mediene, så er det minimale behov for reservasjoner av høflighetsgrunner.

En trenger ikke rare sosiale gangsynet for å observere hvordan reisen gjennom teknologi og språk er på god vei nedover hvis vi måler det i menneskelig kontakt og effektivitet ved formidling av budskap. Det er ganske skremmende hvis man ser etter.

Det at to mennesker i det hele tatt er istand til å gjøre seg forstått overfor hverandre er en uhyre komplisert prosess i utgangspunktet. Kanskje et lite hverdagsmirakel.

Se bare her.
En tanke, som er formet av arv, miljø og en utrolig mengde inntrykk og kanskje på toppen av det hele påvirket av ustøe indre tilstander eller av medisiner, skal formidles til en annen.

Tanken skal tenkes, formuleres i språksenteret i hjernen, sendes til taleorganene og oversettes gjennom en prosess hvor lungene trykker luft gjennom en passasje i stemmebåndene og setter luften i svingninger av forskjellig frekvens og styrke.

Og når dette har skjedd er bare halve jobben gjort. Den omtrent samme prosessen må gjentas i revers for at et annet individ skal ha noen sjanse til å forstå hva som formidles. Som er henvist til å bruke sin arv, sine forståelser av de ord og det tonefall som brukes, sin sinnstilstand og eventuelle sperrer og sine mange filtre.

Jo, det er et lite mirakel dersom mottageren straks forstår hva avsenderen mener.

Det flotte med samtaler, er at dersom det oppdages at budskapet har feilet på sin ferd, så har vi god anledning til å omformulere og forklare. Det er viktig og det er det som gjør at vi klarer oss sånn noenlunde.

Og så disse ”sosiale mediene da”. Som vi bruker hele tiden. Og som fører til den ene misforståelsen etter den andre, for enkelte lukt i katastrofer og elendighet.

Vi rigger oss til med kommunikasjonsmetoder som KUN går den ene veien, nemlig mot stadig færre muligheter for å utdype innholdet, farge språket og formidle følelser.
Helt utrolig.

Og her er det ingen grunn til å komme med høflighetsfraser for å skåne noen sarte sjeler som bruker massevis av tid på disse mediene. Hvis noen mener at det å ha stadig færre tegn til rådighet når man skal snakke med noen er en positiv utvikling, så vil jeg svært gjerne høre om det, for jeg ser det ikke.

At det har kommet mye godt ut av at vi har fått mange flere metoder for kommunikasjon er helt sikkert. Vi har fått et samfunn som er synlig for alle, ingenting forblir usett og usagt. Selv om dette drar mye skit med seg så må vel dette ses på som positivt.

Mennesker møter hverandre via disse kanalene. Om det fører til mer lykke enn ulykke er ikke godt å si, men som ellers i universet er det vel en viss balanse også i det regnskapet…

Når Twitter kom, så husker jeg at jeg som språkentusiast tenkte; nå er grensen nådd. Rock bottom. Vi er på bånn.

Men den gang ei. Det snakkes i media om et nytt opplegg hvor makismalt antall tegn visstnok skal være 72!
Viktige meldinger på 72 tegn. Kjærlighetserklæringer. Nyheter.

Kanskje det er dette PR-folk snakker om når de sier back to basic?

Kanskje vi skulle se litt lenger tilbake en Gutenberg når det gjelder skriftspråk, og tenke verbalt når vi skriver?

Facebook og liknende har jo blitt arena for sjekking og møteplass for folk og fe. Hva vil skje på sjekkefronten hvis denne teknologiske utviklingen fortsetter tro? Må vi bakover for å se hvordan fremtiden blir?

La oss gå riktig langt tilbake.

Steinalderen.

Sjekking på den tiden var noe heelt annet enn i dag. Ingen kurtise, blomster og sjokolade. Ingen telefonsamtaler, fjollete facebookprofiler og grisete sms`er. Neida.

Et grynt eller to, og så et grepa tak i håret på den du har bestemt skal være kommende mor til dine barn. For du vet hvorfor huleboerne dro sine kvinner inn i hulen etter håret ikke sant?

Grynting. Det må være neste trinn på trappen nedover i dagens kommunikasjonssamfunn.

For blir det særlig færre tegn enn 72 til rådighet så er et godt grynt et alternativ det er verd å vurdere…

Norge i gult hvitt og brunt

Publisert av

Spasertur. Et herlig vinterlandskap. Sol, ren kulde og hvit snø. Helt til…
-det hele blir spolert av at tobente med firbente sørger for at det for hver halvannen meter er gul snø. På hvert hjørne. Hvert eneste ett. Uten unntak.

Jeg forventer ikke at bikkjene skal klare å holde på vannet. Og jeg har fått meg forklart at dette visstnok har en høyere funksjon enn de rent kroppslige. (sjå korr æ bryyr mæ)

Men at det er noe fryktelig griseri og en utrivelig ting å måtte ha rundt seg, det er det vel ingen tvil om. Vi liker vanligvis farger i naturen når vi går søndagstur. Men ikke denne her.

Jeg tenker iblant med stor uro på hva eventuelle besøkende fra en annen planet ville ha tenkt om de kom hit. De ville nok ha trodd at det er hundene som er sjef på denne kloden.

Et dyr som har et menneske helt alene og under total kontroll, for å løpe etter seg i bånd mens den farer rundt, tisser i full offentlighet, snuser andre i baken og gjør fra seg helt ukritisk og akkurat der det måtte passe dem.

Og når den har gjort det så får de til overmål disse totalt underkastede slavene til å plukke opp skiten sin. I en liten pose. Og de tar den søren meg med seg, putter den i lommen!

Fantastisk.
Det finnes groteske historier om grusomme herskere i vår fortid. Men å få undersåttene til å gjøre en ting som dette ville vel knapt falle selv den mest ondskapsfulle diktator og slavedriver inn…

For ikke å snakke om at det ser aldeles motbydelig ut. Hvordan det føles å gjøre det har min fantasi dessverre ikke kapasitet til å ta inn over seg, så det lar jeg bare være å tenke på.

Ta dette bildet, legg til et musikkstykke av Arne Nordheim på litt høyt volum, og besøkende fra det ytre rom vil garantert, gysende og med nakkehårene reist i vemmelse, smelle sine romskip i revers og bakke ut, rystet over hva de har vært vitne til, for aldri å vende tilbake.

Tenke seg til at vi andre (les: enkelte, og selvsagt DE andre) får digre bøter for diskrèt å late vannet bak et mørklagt hushjørne i en litt sen nødens stund. Og beskjed om å bruke innestemmen når vi protesterer på å bli slept inn i en politibil for å overtales til å vedta boten på stedet slik at konstablene skal slippe papirarbeid når de går av vakt.

Kanskje løsningen er å gå på alle fire når vi skal på byen. Ja, jeg mener selv tidlig på kvelden altså.

Voff?

Og skulle det være noen hunder som leser dette, så følg eksempelet til din artsfrende avbildet under her. SLIK skal det gjøres!

Og si til slaven din at han eller hun må skjerpe seg med øyeblikkelig virkning, og ihvertfall unngå parker og fortau når du må slippe ut den helt sikkert solid overprisede og underfordøyde hundematen du har fått servert. Og som du ikke aner hva smakte, fordi du antagelig glefset den i deg på et par sekunder.

Hvis det generelle inntrykket her skulle helle i retning av at vi som ferdes omkring med to ben totalt, sliter litt med de ekvipasjene som til sammen har seks eller (grøss) flere ben, så er nok ikke det helt feil oppfattet…

Moralen i historien? Tja.  Don`t eat the yellow snow?