Hun holdes hellig av milliarder av mennesker verden over. Hvem er hun? Hva står hun for?
Spørsmålene har jeg lånt. Men jeg tenker at de er lånt til alle tider og dermed kvalifiserer til allemannseie.
For det er jo slik at ingen har blitt saksøkt for spørsmål like mye som svar, eller hva?
Mor og Gudinne. Jeg er en mann. Men jeg har en følelse av at det å bli sett på som mor og gudinne må være bortimot toppen av det man kan håpe på dersom man altså ikke er mann.
Og hvis vi tenker oss litt om så kjenner vi alle en slik mor. Vår egen.
For oss menn er det å være litt bøllete og ha hår på brystet nok til å bli sett. For en gudinne er det mye mer pes. Og i forsøket på å bli det er det fallgruber som er slemme og dype, og som ofte levner liten eller ingen ære dersom du eksempelvis en sen lørdag kveld faller i en av dem.
I vår kristne kultur er Maria en sentral figur. Jamfør juleevangeliet. Det er hun som gir liv til Frelseren. Og til et menneske.
Argumentativt kan vi hevde følgende: Gud kan gjøre alt. Hvorfor lar han da Frelseren fødes av en vanlig kvinne? Så farlig som en fødsel var og er? Det kunne gått galt. Det gjorde ofte det på den tiden.
Gud kunne for eksempel latt ham springe fram fra en busk, fiks ferdig, eller latt ham sveve ned fra himmelen. Slikt er det schwung over. Se bare på Moses og stentavlene.
Men Gud valgte å la han fødes av en helt vanlig jordkvinne, i fattige og simple omgivelser.
Hun fødte barnet i en helt sikkert litt usanitær stall, svøpte det og la det i en krybbe.
Og her er det springende punktet; det var utelukkende for å gjøre henne, Maria, til hovedperson. Det var for å fortelle at uten det kvinnelige, jordnære, det moderlige, så er det ingenting. Ingen mennesker og ingen guder. Glem høna og egget. Det er dette det handler om.
Hun var jomfru. Hva betyr det? Det betyr for det første at hun var urørt. Hun var ren. Det betyr, ikke minst på den tiden, at hun ikke var en manns eiendom.
Den dag i dag snakkes det om å ta kvinnen ”i besittelse”, at hun ”blir hans” på bryllupsnatten. Vel er det på våre breddegrader mest en litt høytidelig taleform, men ellers i verden blodig alvor dessverre. Unnskyld den litt uheldige formuleringen…
Maria hadde ikke vært igjennom det. Hun var fortsatt fri. Riktignok var hun trolovet som det heter, med Josef, men dette kunne selv den gangen brytes, og han selv hadde vel brutt det dersom han ikke var så forbasket naiv og litt enkel. Det er skjellig grunn til mistanke om utroskap når din forlovede, som du ikke har ligget med, føder et barn.
Så lenge Maria ikke var gift med Josef, noe hun ble først senere, var ikke barnet på noe vis hans. Maria-fortellingene forteller altså om en alenemor, en fri kvinne og hennes sønn, om et udelelig bånd mellom mor og barn. Og da oppstår det et interessant spørsmål:
Hvorfor, på en tid da det var helt vanlig at kvinner ble solgt og kjøpt nesten på lik linje med slaver, er det at Maria står igjen som selve idealet? Idealet på nærende mor, på trygghet og den sikre havn? Bildet på alma mater.
For det gjør hun. Maria er ikke bare den viktigste kvinneskikkelsen i kristendommen, men hun står også som forenende symbol mellom de tre verdensreligionene som bygger på Abraham.
I jødedommen er Maria en prinsesse av Davids ætt. I Islam er hun den mest respekterte kvinneskikkelsen foran både Hagar, Hawwa, Fatima og Aisha.
Jesus`s status splitter disse systemene, mens Maria er den som samler. Hennes verdi og status er ikke gjenstand for debatt, den godtas uten innvendinger. I Islam er dessuten Maria ikke bare jomfru selv, men hun er i tillegg født av en jomfru.
Protestantismen burde gjenoppta Maria-dyrkelsen synes jeg. Det er vel slik at de fleste kirker og trossamfunn er i forfall, men fraværet av en kvinnelig kult-figur i den nord-europeiske verden (som jo er den som blir igjen til slutt) gjør oss stadig mer sårbar for ytre påvirkning religiøst. Sekulariseringen er ikke religiøst sunn. Vi ser ubalanse.
Vi mangler i økende grad nettopp balanse. Vi kan gjøre oss sammenlikninger og sette det i et system. Vi kan si at den mannlige innflytelsen er materialistisk og kvantitativ. Og at den kvinnelige innflytelsen er spirituell og kvalitativ. For å bli skikkelig alternative kan vi bruke begrepene uranisk og tellurisk. Ikke husholdningsutrykk akkurat, men gode likevel for de som gidder å undersøke hva de betyr. Og vi ser at den mer prosaiske del av vår tilværelse tilspisses hele tiden. Hver dag. Verdiene våre er gjenstand for sterk følesemessig inflasjon.
For hver dag øker analfabetismen, for hver dag øker kriminaliteten. Overklassen imiterer underklassen gradvis men sikkert og ikke engang særlig diskrèt. Tradisjoner og familieverdier erstattes av en individualitetskultur, en kultur der vi dyrker det enestående. Vi dyrker det som garantert ikke har livskraft og evnen til videreføring av erfaringer, det spesielle. Det er fjernt fra meg å kritisere individualisme. Men stikker man fingeren i jorden og ser litt fremover, så er det å skille seg ut kreativt og kvalitativt ikke noe vi som felleskap har noe særlig nytte av.
Forpliktende relasjoner og familieverdier forkastes. Egoisme er ikke lenger et negativt ord.
Vi trenger Maria, symbol for den gode forpliktelsen. Og vi trenger det nå med det samme. Vi trenger limet som gjør oss istand til å stå oppreist sammen. Vi trenger kjærligheten som ikke stiller krav.
Maria bygger bro mellom verdensreligionene fordi hun stå for noe som kom FØR splittelsen mellom dem. Hun er som symbol eldre enn de fleste av oss tror. Det livgivende prinsipp, kvinnen som tryller fram nytt liv fra sin livmor, ble feiret og dyrket lenge før guder hadde navn, lenge før man forsto hvordan forplantning hang sammen. Det ble sett på som magi allerede mens vi menn løp rundt nakne og forsøkte å slå i hjel mammuter og andre svære dyr med treklubber.
Det var magisk og utrolig og ikke til å forstå seg på, og derfor dyrket man det. Dette henger igjen i Mariadyrkelsen, som handler om at hundretusener tenner lys for henne hver dag.
Jomfrufødselen er påminnelsen om magien kvinner kan skape. Den kan spores tilbake til trossysetemer som er eldre enn kristendommen. Hvis man gidder å lese litt gamle greier så finner man for eksempel Horus, født av jomfruen Isis-Meri. Man finner ikke minst Krishna, født av jomfruen Devaki. I den eldste nedtegnede mytologien vi vet om, den sumeriske, finner vi Ninmah, halvsøster til Enki, som bærer verdens første menneske frem i sin livmor. Også hun jomfru, hvis det går an å bruke et slikt uttrykk om gudinner.
Historier, myter, om jomfruer og jomfrufødsler er fortalt til alle tider og på alle steder på kloden. Av folk som hundre prosent sikkert ikke engang visste om hverandre, langt mindre utvekslet tanker om temaet. Kan det være tilfeldig? Og hva er egentlig en myte?
Er ikke en myte rett og slett et stykke faktaopplysning som det bare har grodd mose og gress på? Vi benekter da ikke et fjell på grunn av mosen det bærer?
Og myten sier ikke at Maria tryllet frem Jesusbarnet fra intet. Myten sier at Den Hellige Ånd var med på opplegget.
Nå er Den Hellige Ånd ikke lett å begripe seg på. Den Hellige Ånd har en lei tendens til å unndra seg vitenskapelige undersøkelser og nærmere anskuelse.
Men la oss se nærmere på de mer håndfaste realitetene. Jomfrufødsel fordrer det som teknisk sett kan kalles immakulativ konsepsjon. Graviditet som oppstår uten de mellommenneskelige tekniske øvelsene vi vanligvis tenker på som forutgående for den type tilstand.
Skiller det seg vesentlig fra det vi i dag kaller kunstig befruktning? Nei, det gjør det ikke.
Vi kan i dag, og det er ikke vanskelig engang, befrukte en jomfru på noen få minutter.
La det være sagt klart og tydelig: Jeg mener definitivt ikke å kritisere eller gjøre underet over alle under mindre. Tvert imot. Dette er bare en diskurs. Som føyer seg inn i teorien om kolonisering. Som for øvrig er et tema som smelter sammen med dette på en smidig og sømløs måte.
Og er det ikke litt interessant da? I skriftene så er det nesten utelukkende beskrivelser av ”gudene” og ikke bare ”gud”. Pluralis. Ofte i grupper på tre, av årsaker jeg ikke vet noe om, utover den Hellige Treenighet. Sara ble gravid i en alder av 90 år, ved et lite inngrep av en av tre ”guder” som spaserte forbi teltet hennes en vakker dag. Og fødte en vakker sønn ganske nøyaktig litt ut på våren året etter. Hva var det nå han het igjen da?
Hvis vi skuer utover det religiøse perspektivet, til kolonitanken, så blir dette både lettfattelig og meningsfylt. Som om vi skulle gjort det selv. Som om vi kommer til å gjøre det. Igjen.
Gudene. Mange tekster handler om disse. Ikke en bestemt en, men omtalt som en slekt, familie eller kanskje et lite folkeferd.
Uten å bli alt for vidløftig her, så kan jeg nevne et par ord fra 1. Mosebok, 6:2. ”Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og tok noen av dem til koner.”
Maria er altså en slik figur hvis vi velger å se det på den måten. En sunn kvinne som ved sin uskyld, sin frihet og sin skjønnhet vakte gudenes medlidenhet og kjærlighet og som ble valgt til en stor oppgave. Å føde Menneskesønnen.
Et stort skritt for menneskeheten, et lite skritt for en Gudinne…
