Synsbedrag?

Publisert av

Jeg kom fra det før fanden fikk sko på.
Og uten for mange mèn.
Jeg vet ikke hva du vil tro på, men hun lignet på en som var pen.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, kan hende jeg bare er bløt, men restene ville jeg redde
for hun lignet på en som var søt.

Jeg trodde hun leste mitt indre, omtrent som en åpen bok, men sjelden har noen lest mindre, selv om hun lignet på en som var klok.
Vi møttes tilfeldig på kryssende stier.
Hun minnet om noe, vi ser det vi vil ha,
så tenk hva du vil om den sannhet jeg sier, men hun lignet på en som var bra.

Jeg vet ikke helt hva som hendte.
Kan hende jeg hang ved en drøm.

Hva kan man for øvrig forvente, når hun lignet på en som var øm.
Hun hadde et hav av bagasje, og for meg får du tro hva du vil. Hun sa jeg bar preg av slitasje, men at jeg lignet på en som var snill.

Og hvis dere møtes så hils henne fra meg, hun minnet om noe, vi ser det vi vil tro.
Så tenk hva du vil om den sannhet jeg sa deg, men hun lignet på en som var god.

Så jeg kom fra det før fanden fikk sko på, og uten for mange mèn.
Jeg vet ikke hva du vil tro på. Men hun liknet på en som var pen…

En fattig`s Trøst?

Publisert av

Jaja, fremskrittet er over oss. Igjen…

http://www.dagbladet.no/2011/06/01/nyheter/innenriks/kriminalitet/tigging/16750185/

Ikke det at jeg er skeptisk til tiggere da, eller tror på de som hevder at dette er organisert virksomhet, ålangtifra.

Jeg tror såklart oppriktig på at dette er sårt trengende mennesker som i sin nød har funnet veien til hjørnet av McDonalds. Fra et fremmed land. Antagelig til fots, barbent, med sitt jordiske gods i et tøyknytte på en tørr kjepp over skulderen.

Og det at de snakker i siste skrik av mobiltelefon og har betalingsterminal så du kan dra kortet for å forære dem noen småpenger (til mat må vite) er vel helt naturlig i disse teknologitider?

Eller er jeg litt naiv nå?

Tilbake til Fremtiden

Publisert av

Jonas, helten, har tråkket skikkelig til i dag.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/eu/artikkel.php?artid=10094232

Ikke på vegne av seg selv naturligvis men som talsmann for Kongeriktet Norge.

Vi har som nasjon i dag gitt klinkende klar beskjed om at de dagene er forbi da vi godtar alskens direktiver fra Bryssel og EU. Grensen er nådd, og i mer enn èn forstand.

Norge sier nei til det såkalte post-direktivet, og en del andre tilvarende ting som vil konkurranseutsette kjernetjenester i Norge. Enkle ting som for eksempel å dele ut posten vår, styre og stelle med teletjenester og flere andre tilsvarende ting.

I følge NRK-nyhetene er det en helt ny situasjon at et ikke-medlemsland som Norge, tilknyttet unionen via EØS-samarbeidet, nekter å godta et slikt direktiv.

Jeg og mange med meg jubler over dette. Endelig blir det ført bevis for at mennesker vi ser opp til og stoler på faktisk tør å vise at de har skjønt det åpenbare.

Ikke bare er det en stopper for å automatisk aksept av alle de dustete forordningene EU har fått istand, det er et skritt nærmere å få tilbake kontrollen over vårt eget land.

Listen over argumenter for at det er en lur ting å gjøre er svært lang. Jeg har lyst til å nevne 3 av dem. Og oppfordrer til å tygge litt på dem og kjenne hvordan de smaker…

La meg si med det samme at jeg er 100% for kulturelt og etnisk mangfold av alle slag, og ser ikke det i noe motforhold til å være glad i eget land og ønske å beskytte meg selv og mine landsmenn, uansett farge og fasong.

Så hvorfor er dette som har skjedd i dag viktig for vår nasjon? Og jeg tar da høyde for at dette er første skritt til å bryte ut av Schengen-avtalene, bryte EØS-samarbeidet og stå utenfor med alt hva det innebærer.

1.
Det første og viktigste punktet, og som egentlig gjør de andre punktene litt overflødig, er at det aldri noensinne i menneskenes historie, på noe sted eller til noen tid, har eksistert en union som ikke har endt med fiendtlighet, strid og menneskelig lidelse. Ikke EN ENESTE!

Samtlige unioner har endt med gråt og blod, uten unntak. Allesammen. 100% av dem. Hver bidige en.

2.
Norge har naturresurser som SAMTLIGE andre land trenger. Og vi har det i overflod. De viktigste er energi av ymse slag, i dag er den viktigste kilden olje, men etterhvert vil det være lavrisiko kjernebrensel (Thorium). Vi har fisk i uhorvelige mengder, og vi har ferskvann. Det siste virker litt rart kanskje, men Norge eier mest is av alle verdens nasjoner. Ren is. Altså ferskvann.

3.
Det tredje og minst hyggelige punktet er at vi har en kriminalstatistikk som er sørgelig lesning. Finnes på sidene til SSB.
Den viser med all mulig tydelighet at mer enn 80% av all organisert kriminalitet begås av andre enn etnisk norske mennesker. Vinning, vold og utpresning er de vanligste.

Ved å tre ut av EU samarbeidet på noen områder vil vi få tilbake kontrollen over oss selv, tryggheten vår og vår evne til å yte bistand til de som trenger vår assistanse ellers i verden.

Vi har ting andre før eller siden blir nødt til å banke på døren vår for å etterspørre.

Vi kan sørge for at mesteparten av kriminaliteten opphører ved å kontrollere våre egne grenser.

Vi kan la være å gå med i dragsuget når EU blir en katastrofe og går i oppløsning.

Og det vakre er at det er nettopp den prosessen som har startet i dag!

En liten ukes tid på etterskudd vel og merke, men Heia Norge! Ja, og så Jonas da.

Åtte Roser

Publisert av

At kommunikasjon mennesker imellom er et lite under er ikke vanskelig å forstå. Hvis den som påstår det greier å formidle det riktig vel og merke…

Det å kommunisere med en annen person på en bra dag, uthvilt, opplagt, selvsikker og forberedt, selv det er en utfordring.

Tenke tanker, som er en flom av elektriske impulser som fosser rundt på kryss og tvers i en ca. 1,5 kilo tung klump med fett og vann i en beholder av bein, få dette til å bli meningsfylte ord, ikke bare for deg men for den andre, og så regne med å bli forstått.

Din egen erfaring formidles og blandes med mottakerens erfaring som responderer ut fra dette. Enorme muligheter for feiltolkning og misforståelser.

Jo takk, et hverdagsmirakel spør du meg.

Bland så dette med en god dose sterke følelser, engstelse for nettopp å bli misforstått, kanskje en porsjon skuffelse, en hel del hormoner og en dæsh aggresjon, og du har en suppe som er høyeksplosiv…

Det er ikke rart det blir krig. Selv de av oss som liker å tenke på oss selv som brukbart verbale går på tryne i denne suppa. Eller kanskje til og med særlig de som er litt verbale?

Selv etter en håndfull tiår på to ben så snubler jeg i mine egne bein og mine egne ord. Stadig. Men med god hjelp iblant da…

Kanskje burde vi lære oss til å holde kjeft når det vi skal si ikke kan brukes til noe nyttig eller positivt? Når ordene sårer og bygger opp under konflikter?

Taushet er gull heter det, og gullprisen har aldri vært så høy.

Kanskje løsningen er å stoppe opp helt når situasjoner tilspisser seg, og gjøre noe helt uventet? Be om ordet på en høflig og dannet måte og rette og slett lese et dikt? Helst ett som beskriver det positive i den lille evigheten vi befinner oss i..

For eksempel dette:

Åtte roser vil jeg gi deg:
En fordi du er så pen.

En for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i en?)

En fordi du er en hulder.
En fordi du er en ånd.

En for trykket av din skulder.
En for varmen av din hånd.

En for håpet, en for slottet
vi skal bygge. Det blir åtte-
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose – som er du…

Myter & Kjærlighet

Publisert av

Det er i vanskelige tider myter oppstår. Hvis det stemmer så er vi inne i en tid hvor det kommer til å bli til lagt grunnlag for myter, mange myter.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10093081

Jeg tror myter er en slags langsiktig helningsprosess i stor skala, noe vi trenger for å forklare eller kanskje til og med bortforklare ting som er vanskelig for oss som mennesker og som utpregede flokkdyr.

Myter oppstår gjennom en prosess som kanskje er godt illustrert i en sammenlikning med hvordan perler blir til. Hvordan en perle dannes i en østers. Perler er vakre, men resultatet av en grusom og lite trivelig prosess.

Et fremmedlegeme, i de fleste tilfellene en levende parasitt, kommer innenfor skallet og fester seg til forplantningsorganene til østersen. Parasitten er der for å spise kjøttet.
Dette opplever bløtdyret, som til tross for sitt knallharde ytre østersen det jo er, som et traume. Og når det ikke kan støte ut inntrengeren på vanlig måte, altså ved å bruke musklene til å la sjøvann strømme gjennom og rense innsiden av skallet, så reagerer det med å sprøyte ut en væske som dreper og innkapsler inntrengeren. I det som blir det første laget med perlemor.

Det høres forenklet ut, men det er det som skjer. Mirakler er ofte minuskuløse.

Resten av sjødyrets lange liv blir en kamp for å overleve med denne inntrengeren i skallet. De blir deformert, noe som andre artsfrender registrerer og reagerer på ved å utstøte dem fra kolonien.
Mange dør, og resultatet av tragedien blir noe vi mennesker verdsetter og beundrer, en ekte perle.
En perle er altså den vakre sarkofagen til noe som engang var en dødelig trussel.

Den vitale ingrediensen her er tid. Tiden leger alle sår heter det. For menneskene blir det å lege sårene etter et veldig historisk traume en prosess som i likhet med østersens kamp for livet handler om å innkapsle skrekken og sorgen i myter og metaforer, i språklig og kunstnerisk skjønnhet.
Når tilstrekkelig mange generasjoner har gått, vil man ha fremstilt et objekt som kan beundres og verdsettes. En myte eller en mytologi.
Noe som kan fremstilles kunstnerisk, som kan gjenfortelles i form av en legende, et skuespill eller et ritual. Ting som til og med kan fremstilles for barn uten at de skades av det, tvert imot.
Et fokus for samfunnets stolthet, noe som forsterker folkets følelse av egenverdi.

En myte kan derfor kanskje kalles et kulturelt forsvarssystem?

Men altså fryktelig langsiktig. Noe en del av oss ikke er så gode til å se noen umiddelbar verdi i. Og vi har da saktens rett også, nettopp fordi det er så langsiktig…

Det at tiden leger alle sår er helt opplagt sant. Men når vi står midt oppe i det, når sårene er mange, vonde og åpne, så er den slags innlysende informasjon til liten eller ingen trøst.

Østersen som har kjempet et liv for en eneste perle i et perlekjede har overhodet ingen glede av bærerens begeistring, eller giverens glede.

For mytenes og perlenes produsenter er sluttresultatet likegyldig.

Vi trenger holdninger hvis resultat ikke er dannelse av myter. Vi trenger medmenneskelighet som hindrer traumer som fører til dannelse av perler…

Men jeg tror kanskje at mest av alt trenger vi å forstå noe viktig i forhold til de mange og store konflikter vi i disse tider ser oppstå rundt oss. Forstå dem i lys av de dramatiske omveltninger naturen har satt i gang. Og som vi antagelig bare har sett en smakebit av, og er fullstendig prisgitt.

Jeg tror det er riktig og viktig å se vår verden, jorden og jordklodens omkringliggende systemer, som en organisme, èn enhet, et system som har mange elementer i seg og som spiller på samme lag med samme mål. Med samme forsvar og samme fokus.

Som en østers som bruker sine evner og muskler for å slippe å danne en perle…

Det Våkne Menneskes Drøm

Publisert av

Vi sammenlikner. Det er det vi driver med. Vi sammenlikner godt mot vondt, søtt mot surt. Vi sammenlikner været, opplevelser, kjærester…
Som Einstein visstnok skal ha hevdet: Alt er relativt. Alt henger sammen med alt.Men han var et rotehue, så man skal vel kanskje ikke uten videre ta det for god fisk.
For å slå et slag for lokalpatriotismen, så må jeg si at lille Sandefjord, hvor jeg altså bor, nok er en knøttliten storby. Når vi altså snakker om sammenlikninger.
Forleden dag var jeg grytidlig oppe, og siden det var skralt med forsyninger i heimen og det er en butikk som åpner klokken 7 nullnull rett borte i gaten her, så var jeg ute i provinsen omtrent samtidig med at fuglene våkner.
Det er snodig med en by på den tiden. Det er akkurat som den våkner sakte men sikkert til liv.
Den presise plageånden av et a-menneske som kjører den svære doningen som feier gatene var naturligvis i godt driv, det er svøpen med å bo i byen, men det interessante var å se hvordan det i økende grad dukket opp mennesker som, og nå gjetter jeg bare, var på vei til jobb.
Du kan nesten se på sykkelen, ryggsekken og den teite hjelmen hvor de har gått på skole og hva de jobber med. Det er mye ordensmennesker med lærerutdannelse som sykler om morgenen altså.
Men det var ikke det som var poenget mitt. En by har et slags indre liv, og det ser man best om morgenen. Fra å være helt stille og søvnig våkner byen ganske fort til liv. Det starter litt før 7 og bare akselererer frem til 8 tiden, da er det full gass…
Småting blir tydelige før det braker løs. Jeg så en liten jente som hoppet tau helt alene i skolegården. 2 timer før de andre kommer… Det er mye å forstå der. Noen åpnet døren i en butikk som har vært tilstede i en drøy mannsalder. Hva nå det er.… Antagelig etter å ha ventet på lokalavisen en god stund før hun gikk hjemmefra. En syltynn sak for øvrig, knapt verd å vente på, men har man lest den hver dag i 50-60 år så er det kanskje litt annerledes… Man kan i alle fall med rimelig trygghet håpe på at datoen er riktig. Og så er det jo dødsannonsene.
Men altså, sammenlikning. For noen år siden, litt flere enn jeg liker å tenke på, så satt jeg i vinduskarmen på rom 304 på Baylies Hotel i London. Min daværende kjære kone og nåværende kjære ekskone lå og sov i sengen. Et fortreffelig rom på et veldig hyggelig hotell for øvrig. Klokka var vel rundt 18. Og det var, rett før nevnte vinduskarmsitting, en flaske rødvin tilbake i minibaren. Som nå befant seg sammen med undertegnede i den samme vinduskarmen. Altså lutter fred og fordragelighet, med utsikt til paradiset.
Det å se en såpass stor by som London, der bor det ca 2,5 ganger så mange mennesker som i hele vårt vidstrakte land, og rundt 5 mill i indre bykjerne… Det å se at den våkner til liv på samme måte som vesle Sandefjord, det er en opplevelse. I omvendt rekkefølge i denne sammenhengen, men likevel. En sammenlikning er en sammenlikning.
Menneske oppfører seg rimelig likt uansett hvor du er på kloden. Eller hvilken klode man er på, noe som naturligvis bare blir en gjetning. Føreløbig.
Det er en liten trygghet i det. Et lite håp.
Og Håpet er det våkne menneskets drøm…

Humor og Dialekt

Publisert av

Man kan si hva man vil om nordlendinger. Og det har jeg gjort mange ganger.
Teorien min bak det faktum at nordlendinger er et herlig folkeslag – i nordnorge vel og merke – holder jeg på. Og at de i nord har forvist de som ikke er så sympatiske hit sør, og at det er derfor de som er igjen der opp er så hyggelige er en del av det, med påfølgende konsekvenser her nede. Heldigvis med noen hederlige unntak.
Humor finner man overalt i kongeriket Norge. Det er en viktig del av den norske folkesjelen. Men det blir liksom litt ekstra når man hører humor på dialekt… Og nordnorsk egner seg kanskje spesielt godt til korte og fyndige glimt av humor.
**
To nordlendinger møttes på vidda. Det viste seg etter kort samtale at de begge var på leit etter kona si. Dialogen var som følger:

– Korsjen ser di kjærring ut?
– Ho e blond, slank, har etj pennt tryne og store brøst. Ennj di då?
– Nei vi gjer fan i ho, vi leite heller etter di!

Shit Happens

Publisert av

Nå skal man som kjent ikke drive harselas med mennesker som ikke lenger er blant oss.

Men det må være lov å mene at visse typer aktivitet rette og slett er så dumme at det blir litt vanskelig å mobilisere den helt store sympatien.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10084797

Å la seg skyte ut av en diger kanon faller absolutt i denne kategorien synes jeg.

I min forestillingsverden er det minst like teit som å hoppe i fallskjerm, slenge seg utfor fjellvegger eller stikke hodet inn i gapet på løver og krokodiller og andre farlige beist.

Ja, for er det ikke noe aldeles naturstridig og feil ved det å hoppe ut av et fly som er helt i orden da?

Og det må da for pokker ringe en rød bjelle eller to når du kryper ned i et kanonløp?
Det er klart det kan skje uhell i slike situasjoner, det er godt illustrert her. Sikkerhetsnettet lå på bakken og bidro i liten grad til å dempe fallet. En ergelig ting når man er en kanonkulemann.
Litt på samme måte som når skjermen ikke bretter seg ut når du har hoppet ut av et fly. Det er ergelig og (nå bare antar jeg selvsagt, fordi det er få som har kunnet bekrefte fakta her) sikkert gjenstand for kraftig irritasjon fra hopperens side.

Jeg tipper presten i vedkommendes begravelse gjør sitt beste for å styre klar av kommentarer om yrkesvalg i sin preken.

Det er i prinsippet prisverdig å foreta seg rare ting med den hensikt å underholde allmuen, folket trenger både brød og sirkus heter det jo. Men et sted bør kanskje grensen gå?

Tenker den bør gå et sted i nærheten av kanoner for utskytning av mennesker.

Moralen må kanskje bli denne:

Pack Your Own Parashute

Et Blikk

Publisert av

Verden har vasket mitt øye, hjertet er rent som stein.
Jeg har brent meg i sol fra det høye, før jeg druknet i himmelens regn.
Jeg har hvilt meg med fjellet som pute, og hørt stjernene be meg å snu.
De så, jeg var ikke i rute, men ingen har sett meg som du.

Speilet kan slett ikke tale, speilet er løgn og glass.
Så jeg tømte til slutt arsenalet og raserte mitt eget palass.
Jeg ble hersker i herskerens rike, og den minste blant dvergene sju.
Vi så at vi nesten var like, men ingen har sett meg som du.

Nå er jeg lei av teater, av fakter og store ord.
Jeg er lei av galante granater, som blir kastet ved gjøglernes bord.
Jeg har drukket av latter og glede, jeg har luktet på smerte og gru.
Og noen har sett meg tilstede, men ingen har sett meg som du.

Kom, la oss hvile hverandre, nåde får gå for rett.
Vi er sørgelig skjøre og tandre, og vi ville så gjerne blir sett.
Jeg har sett meg som fanget av blikket. Blitt fortalt jeg var aftenens clue,
de så meg men så meg nok ikke, for ingen har sett meg som du…