Fjernt og Nært

-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…

Siste Reis

Det er vel neppe å overdrive det hvis jeg sier at det ikke ofte kommer noe positivt om fotball her. Sånn omtrent aldri er vel riktig å si.
Noen har nevnt at jeg kanskje burde holde kjeft om det dersom jeg ikke synes det er noe stas.

Men det er feil mener jeg. Jeg er nemlig aktivt uinteressert. Det er noe ganske annet enn å være likegyldig til noe.

http://www.vg.no/sport/fotball/artikkel.php?artid=10099708

Regelen som sier at; ”Bare du er tett nok i pappen, så er alt mulig” kommer nok til anvendelse her.

Men det går faktisk an å se hva slags tanker som ligger bak noe så absurd som å ta med seg en kiste med en avdød kompis på fotballkamp.
Og det at de fikk den gjennom porten uten å bli stoppet er jo en bragd i seg selv. Nå har aldri jeg vært på noen fotballkamp, men det er vel rimelig å anta at medbrakte ting av denne størrelsen vil bli gjenstand for en viss nysjerrighet blant vaktene?
Uten sammenlikning for øvrig ble jeg selv knepet for å ha en halv vodka på innerlommen på en konsert en gang. Det ble ikke sett på med blide øyne kan jeg meddele. Flasken ble konfiskert på stedet under grov munnbruk.

Hmm. Når jeg tenker meg om er det kanskje en sammenheng likevel. Konserten var  såvidt jeg kan huske dødskjedelig.

Men hvis man tenker etter så er dette kiste –stuntet kanskje ikke så meningsløst likevel. Dette var åpenbart en kar i hvis liv fotball var en stor og viktig del. Fattigstrøk i et land som Colombia har nok ikke flusst av tilbud til ungdommen. Eller andre for den sakens skyld.

Og uansett hobby, interesse eller noe som er en stor det av livet vårt så koker det vel ned til dette:

Hvem kunne ikke tenke seg å få med seg en siste ”kamp” på vei til Perleporten?

TallEnergi

Våren er en tid da energier strømmer i alt og alle. Ting starter på nytt, alt tar liksom sats og kaster seg ut i livets strie elv nok en gang.
Jeg har ofte diskusjoner om energi med viktige mennesker i mitt liv, og selv om vi er rørende enig i viktigheten av det så er det veldig interessant å merke hvordan vi har forskjellig tilnærming til dette begrepet.
Følelsesmessig tilnærming, vitenskapelig, åndelig og konkret. Fysisk og mentalt.

I min lille verden blir det samme svar på alle spørsmål man kan finne på å stille om energi.
Nemlig JA. Fordi jeg er overbevist om at energi er det eneste som finnes, det har bare inntatt forskjellige former og viser seg frem eller skjuler seg, alt ettersom, etter hvilken misjon den skal ha og behov den skal fylle.

Det skal mer enn noe linjer til for å argumentere for at murstein og kjærlighet er laget av det samme stoffet, men det er ikke fullt så vanskelig å kjenne på at våren er en eksplosjon av energi, uansett hva man måtte mene.

Jeg liker tall. Mest fordi de kan lage bilder på ting som er litt vanskelig å gripe tak i, men også for at de nesten på samme måte som ord faktisk kan være vakre.
Og glem ikke at de fineste bildene du har av dine kjære faktisk er en samling tall hvis vi ser nøye etter.

Bilder eller metaforer er gode å ha vi skal forklare noe. For eksempel forklare den enorme kraften i vår alles kilde til energi, nemlig solen.
Vi kjenner varmen mot huden en deilig vårdag, vi vet hvordan varm sand mot nakne føtter kjennes.
Men vet vi hvor mye energi vi egentlig mottar fra solen? Sikker mange som tenker at det kan være det samme, bare det er varmt. Enig det, men det var det med tall da…

Fotball er ganske fjernt fra ting jeg finner interessant, men jeg tenkte at jeg kunne bruke det som et parameter for å illustrere den energimengden som treffer oss her på jorden.
I min enfoldighet trodde jeg at en fotballbane skulle være et presist mål, en fast størrelse slik al mulig annet er det i sportens verden, hvor de teller tusendeler av et sekund for å kåre vinnere i ymse sportsgrener.
Men neida.

Ballen de bruker skal i følge Wikipedia veie på grammet akkurat så og så mye og være akkurat så stor. Men jeg fant til min overraskelse at en fotballbane kan variere noe voldsomt i bredde og lengde i følge internasjonale regler.
Den skal være mellom 45 og 90 meter bred, og mellom 90 og 120 meter lang. Eller sagt på en annen måte som viser variasjonen mye bedre:
Den kan ha et flatemål på mellom 4.050 kvadratmeter og 10.800 kvadratmeter! Fantastisk.

Men så er det visstnok slik at hvis det er en ”viktig kamp”, et begrep som i seg selv kaller på et overbærende smil her til gards, så skal banen være 68 x 105 meter, og dermed basta.

Anyway. For å ha et tall å putte inn i regnestykket som viser hvor mye energi vi mottar, så bruker vi dette altså. 68 x 105 meter. Eller 7140 kvadratmeter. Forøvrig omtrent det samme som 10 hustomter i et vanlig norsk byggefelt.

Solen, vår skumle venn og hjertevarme trussel, skinner med stor kraft ikke bare i det området av energi vi kan se, men i et stort spekter av energi, det meste faktisk usynlig.
Det måles variasjoner i styrken, men til daglig er effekten som treffer èn kvadratmeter med overflate dersom den vender direkte i rett vinkel mot solen ca 1400 watt, hvis man skal tro solobservatoriet til NASA. Og det synes jeg man skal.

En god panelovn slik du har på stueveggen under vinduet er typisk på 1200 watt.

Det betyr at for å få til den samme energimengden som treffer en helt vanlig fotballbane, riktignok under optimale forhold, så må du ha 8330 slike panelovner. Det er noe å tenke over. Og bildet over er i riktig skala.

Hvis vi begynner å regne på hvor store arealer som treffes av solen til enhver tid så blir det helt ubegripelige tall. Slike  tall trenger vi ikke å gruble over, men det er interessant å merke seg at selv den minste økning av solens utstråling og aktivitet har enorme konsekvenser for kloden vår som enhet og levende organisme.

Hvis vi tenker oss en økning på bare en tiendels % så er det snakk om neste 10 000 watt bare på en enkelt fotballbane. Som knapt nok kan kalles en forsvinnende liten flekk i den store sammenhengen.

At naturen reagerer så sterkt på endringer blir kanskje ikke så rart hvis vi ser det på denne måten. Og vi mennesker er ikke noe unntak.

Men det er jo bare tall.

Eller?

HverdagsPoesi

Noen dikt er så endeløst dumme
Dikteren selv synes å ha gått tørr

For den væske som synes å romme
Kilden til følelser, gråt og gørr

Fjolset sitter alene tilbake
Prosessen som startet med gjæring
Har stoppet
Dikterens kilde er nærmest tørr

Tørke er kanskje det beste for sjelen
Ikke alle, men denne dikterens egen

Retrospekt er en kikkert for mye
Detaljene kan bli i groveste laget

Og grenen vi sitter på vanskelig saget
Tyngden av kjærligheten trekker oss ned

Til er sted i havet vi ikke kjenner
Vi som leker med tanken på frihet

Trosser det faktum at vi er elsket
Leker med tanker om evig attraksjon

Det kan hende vi har rett
Men sannsynlig er det ikke

Og vers på linjer
To og to

Har kanskje aldri løst problemer
Men man forsøker jo

Selvanskuelse

Å misforstås, selv i beste mening

Er skadelig lik en slags pest i seg selv.
En sandbestrødd strand med sviende avgift som eneste legitime kilde til fornyelse.
Er vel omtrent det samme.
Du søker mer sand, men leter der det ikke finnes noen.
Når søket blir til krav.
Blir urimeligheten tydlig.
Kravet erkjennes som enedløst fattig.

Trist

Trist er det
Slik en velkjent felle.

At jeg ikke kan utrykke
Det mitt innerste vil.

Trist er det
At den jeg elsker mest
Er min største byrde.
Det aller mest levende i mitt indres spill.

Nedsmelting av Sannheten

Sitat: ”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Det er ikke tid for å si hva var det jeg sa.
Og det er ikke tid for harselas og satire over de som forsøker etter mer eller mindre kvalifisert evne å formidle det skremmende og forferdelige som skjer på den andre siden av kloden akkurat nå.
Men det å påpeke misforståelser og faktafeil som direkte påvirker vår oppfatning av virkeligheten kan ofte oppfattes som det, dersom det er sagt på en måte og i en tone som er ment som et virkemiddel til å gjøre det mer begripelig.

Jeg følger litt med, og har nrk.no som en side som dukker opp av seg selv når jeg logger meg på nett samtidig som espressomaskinen brummer sitt innledende morgenbudskap i et hjørne på kjøkkenet. Det nærmeste jeg kommer en rutine, som ellers er et banneord i min verden.
For å bryte mønsteret hender det jeg slår på Pcen først…

Men altså, nrk`s teknologijournalist Erlend Lånke Solbu, som jeg for så vidt er litt fan av og har fulgt en stund, finner det for godt å skrive en artikkel om hva som skjer og ikke skjer ved en nedsmelting av en kjernereaktor. Dette er brennaktuelt av åpenbare grunner, og viktig. Også for oss her i Norge.

Artikkelen er godt skrevet som vanlig, og godt illustrert. Men akk. Der slutter det.

Kjernekraft er ikke noe nytt. Foruten det litt større faktum at det er selve motoren i universet slik vi kjenner det, så er det en måte å generere anvendbar energi her nede på jorden som vitenskapen har gått i tanker om siden midten av 1920-tallet.

Kort fortalt er et kjernekraftverk ikke noe annet enn en litt avansert dampmaskin. Hva man fyrer med for å skape denne dampen er i og for seg ikke viktig for selve energiproduksjonen. Men i dette tilfellet er det altså energi fra en fisjon av atomer. Fisjon er det motsatte av fusjon og det samme som spalting, deling. Man deler et atom i et eller flere elementer og nyttiggjør seg varmen som kommer ut av denne prosessen. Som er betydelig og enorm i forhold til størrelsen på materialet det er snakk om.

Hvis vi skal forstå det på en naturlig måte, så må vi sammenlikne varmeutviklingen fra et stykke av dette drivstoffet med noe vi vet om fra før.

Og det er kull, ved, olje osv. Alle er karbonforbindelser i en eller annen form. Nettopp karbon er det springende punkt her.

Brenselsstaver, slik de er i kraftverkene, innehar enkelt sagt visse egenskaper som gjør at de generer varme når det samles mye av samme stoffet på et lite sted. Mye varme.

Brenselet formes på en slik måte at det kan kontrolleres ved å regulere mengden av brensel på et gitt område. Inne i en reaktor. For å skille brenselsstavene fra hverandre og dermed kontrollere hvor varmt det blir, benyttes grafittstaver, hel lik brenselsstavene, men laget av et stoff som ikke reagerer med det kjernefysiske materialet. Grafitt er rett og slett det samme som det du finner i en vanlig blyant. En ganske ren form for karbon, og kjernefysisk passiv.

Anyway.

Det som var poenget her, er at media fremstiller dette på en måte som er ganske dum.

I dette konkrete tilfellet ble altså dette, av nrk-statskanalens teknologi-journalist fremstilt ganske korrekt og med god grafikk. Se her.

Men konklusjonen i artikkelen skremmer meg, og gir et bilde av både det tekniske kompetansenivået hos journalisten, og ikke minst av hvor viktig det er å ha litt gangsyn i forhold til grunnleggende fysikk.

Det er mange hensyn å ta når man skriver en artikkel om et så alvorlig tema. Men det er veldig viktig tror jeg, at faktainnholdet er riktig, og ikke overlatt til tilfeldighetene.

Det finnes ikke noe mer konkret og tilstede enn en kjernefysisk reaksjon, og i dette tilfellet en nedsmelting av en reaktor.
Teknologien det er snakk om her er fra midten av 60-tallet, og disse reaktorene kjører på en type brensel som er urent og lite raffinert etter dagens standard. Billigere og lett å lage, men vanskelig å håndtere i en krisesituasjon.

”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Så er det liksom ferdig, i følge artikkelen.

Som de fleste tenkende mennesker skjønner er dette ikke bare feil, det er helt på trynet.

I artikkelen står det at det som ”renner ned på gulvet” har en temperatur på 2900 grader. Gid det var så vel, men selv da er det et problem.

Dette urene brennstoffet (ja, jeg har lest meg opp på det og vet hva jeg snakker om) begynner å bli deformert ved en temperatur på rundt 1700 grader.
Formen på brenselsstavene er en viktig del av kontrollmekanismen, og deformering er et stort problem.
Ved temperaturer på over 2300 grader begynner dette materialet å bli bløtt og nærmer seg flytende form. Ved 2900 grader flyter det som tykk sirup, og problemet er ikke et problem lenger, det er fullstendig krise.

Og så skjer det noe som er det teknikerne frykter aller mest. Grafittkjernene, de stavene som er ment som kontroll av hele greia, begynner å bli ustabile. De tar rett og slett fyr, og begynner å bidra til en akselererende prosess hvor de reagerer med brenselsstavene.
Og så er helvete løs. I bokstavelig forstand.

Hvis vi antar at det som står i artikkelen er riktig frem til dette punktet så er det greit. Men det som ”renner ned på gulvet” holder ikke en temperatur på 2900 grader, hvilket i seg selv er en katastrofe.
Temperaturen er sannsynligvis rundt 4000 grader.

Uansett så blir min henvendelse til journalisten ganske betimelig tror jeg.
Jeg sendte en mail, med følgende spørsmål;

Du, det der gulvet; Hva tenker du det gulvet er laget av?
Mulig jeg var litt sløv i fysikktimene på skolen altså. Men jeg kjenner ikke til noe materiale man kan lage gulv av, som tåler temperaturer det her er snakk om.
Den mest avanserte betong smelter som smør ved temperaturer som ikke er i nærheten av det vi her snakker om. Armeringsjern og komposittmaterialer likeså.

Nei. Det som skjer nå, vi er på vårparten i det herrens år 2011, er at flere reaktorer er ute av kontroll, og smelter. Men ikke ned på gulvet.

Teoretisk sett vil en kjernefysisk nedsmelting har jordens sentrum som endestasjon.
Hva som skjer når kjernen smelter seg gjennom det som kalles mantelen, selve jordskorpen, kan vi bare gjette oss til.

Etter ulykken på Tree Mile Island i 1971 ble begrepet ”Kinasyndromet” lansert. Det blir veldig feil her, mest fordi Kina ligger litt til venstre, og ikke under.

Vi har antagelig skaffet oss et problem som kommer med en forferdelig prislapp. Magmaen, det som renner over når vi ser et vulkanutbrudd, er vår klodes desidert sterkeste kraft. Ingenting kan hindre dette, det går ikke an å engang fantasere opp noe som kan stoppe magmaen fra å gjøre det som naturlovene tilsier. Den gjør det den gjør, og vi kan i beste fall være publikum.

Ved å brenne et kunstig og menneskeskapt hull ned gjennom den relativ tynne jordskorpen og ned til dette som er fysikkens svar på fantasiens helvete, vil vi ha ertet på oss krefter som vil få konsekvenser vi knapt kan forestille oss.

Jaja. Jeg ser at dette kan bli en fryktelig lang greie hvis vi beveger oss inn i den mer metafysiske verden, så jeg stopper der.

Men jeg tror du er enig med meg i at dette er for alvorlig til at vi bør godta sloms og feilinformasjon fra media vi bør kunne stole på. Hvis NRK ikke er til å stole på, hva gjør vi da?

Dette vil berøre oss her oppe i nord. Ingen tvil om det. Det er bare et spørsmål om tid før vi blir anbefalt å spise jod-tabletter ”for å være på den sikre siden”. Merk mine ord.

Vi trenger å tenke som ett folk når naturen sier fra at nok er nok. Vi trenger sannheten før de som forvalter den mener at vi gjør det.

Vi trenger ikke tullprat og feilinformasjon.

Vi trenger virkelighet og harde fakta som vi kan velge å snu ryggen til.

Justert Forstand

Hvor dum går det an å være?

Vestlig journalistikk burde kjenne seg selv nok.

Det som skjer i Afrika, med fokus på Libya, er en naturbestemt funksjon. Måten ting skjer på og formen det tar er ikke vesentlig. Det hender, og det hender nå.

Vi tror kanskje at hensikten er å frigi folkemasser som er under et strengt regime?

Det er feil tror jeg. Massakrene i Afrika er en blind-manøver.

Man skal ikke lese så mye og forstå særlig mange ting for å se det mønsteret som avtegner seg på masseinformasjonens lerret.

 

Gjennomskuet

Som en sløyd fisk, av klar gelè

Som en forbryter som vet om sin gjerning før den hender

Som en tilhenger av geniom som er tapt for menneskeheten

Som personifisert smerte, lengsel og tvilsom indusert visshet