Kan man måle dybden i den tunge blandingen av følelser som føles som en sekk som henger fra røttene av ditt hjerte?

Èn enkelt bokstav i et alfabet som er opphavet til så mange vakre tanker, meninger og utvekslinger av godhet. T. t. Bokstavens nummer i rekken kan kanskje gi mening…

Noen ganger er det slik at veier naturlig samles. Til et kryss kanskje, eller i disse tider heller en rundkjøring.

Når veier eller stier samles finner vi glede i det tror jeg. Gå en tur i skogen, og se om du ikke finner en viss glede i å plutselig oppdage at den ukjente stien du vandrer på får en annen dimensjon når du oppdager at flere andre stier fører til akkurat det samme stedet… Selv om du ikke aner hvor du er.

Små nyanser kan være avgjørende for om du føler lettelse eller skyld. Et slags mål eller ønske om noe kan vise seg å farge prosessen i ganske andre farger enn det du hadde tenkt.

Følelser er bare et knippe toner dersom de står alene. Først mot en klangbakgrunns resonans blir nyansene til, melodiene. Noen toner går tapt, de nådde ikke frem. Andre er så sterke at gjenklangen av dem kanskje aldri opphører…

Motsetninger tiltrekker hverandre. Det er en floskel som alle vet er passe brukbar i fysikkens verden, men som etter hvert har mistet sin betydning både vitenskapelig og språklig.

Man kan ha utrolig mye felles med et annet menneske. Men ikke alt. Det er en underlig kabal, og når den går opp er det for spilleren antagelig en slags seier. Men det er et spill som spilles alene…

Ibsen er gjennomsitert og nedslitt som bidragsyter til enhver form for følelsesladd uttrykk. Men du blir ikke udødelig sånn uten videre.

Tragedien i en del av hans utrykk virker litt malplassert når du har trukket i festantrekk og inntatt et par glass før en forestilling.

En jeg kjenner veldig godt har forsøkt å overbevise meg om at vi er det vi gjør.

Jeg vet positivt at vi er det vi spiser.

Men det at vi er hva vi har opplevd ser ut til å trenge noe mer argumentasjon.

Er vi lei oss når vi har opplevet noe leit?

Glad når vi har hatt det gøy?

Sliten når vi har slitt?

Døm selv.

Det å flytte en diskusjon eller en tankerekke fra et nivå til et annet krever et indre felles løft.

Jeg tror at det er nøkkelen. Hvis et løft viser seg nødvendig, og det løftes ujevnt, da vil det neste nivå ikke kunne nås, selv med de beste ønsker.

Det å føle at man ikke strekker til har i utgangspunktet ikke noen retning. Til er et begrep som kan måles alle veier. Og som blir litt vagt når ingen har fortalt deg hva du skal strekke deg til…

Vårt følelsesliv er kanskje som en stor smeltedigel. En beholder. Vi har alt sammen i denne beholderen. Og så er det ventiler som slipper ut trykket når det oppstår et overtrykk. Små eller store. Kanskje noen har en ventil for å gråte som slår raskt ut? Kanskje vi lar oss lett lede? Kanskje vi blir lett imponert eller smigret? Fornærmet? Lei og deprimert? Sint?

Disse utrykkene er et resultat av overtrykk. Årsaken henger ikke sammen med resultatet av reaksjonen. Du og jeg fremstår da som duster og uvitende fjols. Sett med omgivelsenes øyne.

Vi er ikke det. Hvis vi er fjols så er vi i hvert fall ikke uvitende.

Når blir det som virker helt feil helt riktig? Kanskje aldri. Men de av oss som har vært et par runder rundt kvartalet vet av smertelig erfaring at hjertet og hjernen iblant velger å gå hver til sitt. Når det skjer og det ikke er med et grumsete slør av tvil så er det med en dyp og tung følelse.

Godhet kan fordeles uten tap. Vi mennesker glemmer det hele tiden. Godhet er den største rikdom i verden, vi disponerer den fritt og den er skattefri og uten heftelser.

Det kan være at den største personlige utfordringen hvert enkelt menneske har, ut fra sine gitte forutsetninger, er å vise seg fra en side som påkaller sin nestes ønske om å gjøre godt.

En god gjerning er uten mening uten et objekt. Et ønske om å glede er ikke levedyktig uten å ha en virkelig mulighet til å gjøre det.

Det er en slem form for fattigdom, den du blir påført mot din vilje når du besitter alle ressurser for å leve et rikt liv.