– må man begynne…
Jeg tar sjansen på å legge ut det som antagelig kan kalles poesi. Dikt og annet sammesnørt tankegods. Er det greit?
Hør & Se
Det er så mange mennesker som aldri blir kjent for sine ord.
Litt dårlig gjort kan man bli fristet til å tenke. Men hvis noe skal være dårlig gjort så må noen gjøre det. Ikke sant? Jeg gjør det ikke. Gjør du?
”Jeg skal jo bare engang vandre gjennom denne verden. Alt det gode jeg kan gjøre, all den vennlighet jeg kan vise et menneske, må jeg gjøre nu. Jeg må ikke utsette eller forsømme det, for jeg kommer aldri denne veien igjen.”
En ukjent herre ved navn Henry Drummond sa dette for et knippe sekel siden. Jeg synes det gjelder som aldri før. Vi har vel alle hatt opplevelser hvor vi har sett at vi kan gjøre noe for andre, men av forskjellige grunner latt det være, gått videre.
La oss bli en ukjent kjendis alle sammen.
Den mykeste form for hardhet
Og han løftet hodet og så ut over forsamlingen, og en stor stillhet falt over dem.
Og med mektig stemme sa han;
Når kjærligheten gir deg et tegn
Så følg ham.
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg, så overgi deg til han.
Selv om sverdet han har skjult under vingene kan såre deg.
Og når han snakker til deg så tro ham.
Selv om hans stemme kan knuse dine drømmer slik nordenvinden legger hagen øde.
For slik kjærligheten kroner deg, skal han også korsfeste deg. Slik han virker for din vekst, slik skal han også virke for din beskjæring.
Slik han stiger opp til din høyde og kjærtegner de spedeste grenene som skjelver i solen.
Slik skal han også stige ned til dine røtter der de klamrer seg til jorden.
Som kornaks samler han seg opp i seg.
Han tresker deg så du blir naken.
Han sikter deg så du blir fri fra ditt skall.
Han maler deg til du blir hvit.
Han elter deg til du blir smidig.
Og etterpå overlater han deg til sin hellige ild, så du kan bli et hellig brød til guds hellige fest.
Alle disse tingene skal kjærligheten gjøre med deg, så du kan lære å kjenne ditt hjertes hemmeligheter, og i den lærdommen bli en del av Livets hjerte.
Kahlil Gibran er nok en klok mann. Men dyster.
Hans dystre spådommer om kvinner, om kjærlighet, om livet, er poetisk, men ikke slik jeg vil ha det.
*********
Ære være han, den store ordkunstner.
Vakre ord, uten tvil
Livet er likevel så mye mer. Og uten å vite det sikkert tror jeg den gode Kahlil nok har gått glipp av det meste av de gode tingene…
Trangsynthet har det effekten.
Men intet så galt at det ikke kan reddes :
Hør på dette;
Når kvelden var kommet, og syersken sa;
Velsignet være denne dag og dette sted, og din ånd som har talt.
Og han svarte; Var jeg ikke også en tilhører?
Med rot i virkeligheten
Vi roter sammen ord og begreper.
Og det gjør vi ofte, som regel fordi vi rett og slett er litt umotivert og litt lite interessert.
Det står i avisene i disse tider om Mullah Krekar.
De aller fleste vet om en person som de tror heter det. Mullah Krekar.
Det er her feilen starter. Mannen heter Najumuddin Faraj Ahmad.
Mulla er en tittel. En ærestittel til og med.
Jeg skal ikke grave i hans saker. Slik norske myndigheter kanskje heller ikke burde det.
Men jeg skal rote litt opp i begrepsforvirringen.
Mahatma Ghandi.
Dalai Lama
Ayatollah Khomeini
Vi i den vestlige verden strør om oss med disse betegnelsene, mange av oss uten å vite en døyt om hvordan de er kommet istand og hvordan de skal brukes. Ikke alle da, men de fleste av oss tror jeg.
Vi tror det er navn.
Jeg tar kortversjonen:
Ghandi var en Mahatma.
Dalai er en Lama
Khomeini er en Ayatollah.
Krekar er en Mullah.
Det er rett og slett litt trist at det er så mange som ikke engang gidder å prøve å forstå slike grunnleggende ting. For de det angår er det nettopp det, grunnleggende.
Vår måte å forstå verden på har så godt av å bli vist bredden, og ikke bare lengden av kunnskap. En rar formulering, men jeg tror den holder.
Tror du at Islam og andre religioner kommer til å forsvinne fordi du ignorerer dem?
Islam for eksempel, er en flott religion, slik vår vestlige er det. Hvis man gidder å se etter. Og du kommer til å måtte forstå den. Den er kommet for å bli. Her.
Løsningen for å forstå denne og andre religioner er like enkel som den er smart;
Åpne øynene med like stor kraft som du lukker dem…
Lover & Regler.
Man kan si mye om dumme lover og regler. Uenighet er en energi vi ikke skal undervurdere. Noen er uenig på en litt finere måte. Selv uenighet kan gjøres til poesi…
*********
Dere finner glede i å lage lover.
Men dere finner større glede i å bryte dem.
Lik barn som ivrig leker ved havet og bygger sandtårn
som de siden ødelegger under latter.
Men mens dere bygger deres sandtårn, bringer havet mer sand til stranden.
Og når dere ødelegger dem, deler havet deres latter.
Havet ler i sannhet alltid med de uskyldige.
Men hva med dem som livet ikke er et hav for, og
for hvem lover skapt av mennesker, ikke er et sandtårn?
Men som livet er en klippe for, og loven en meisel de vil forme
Klippen med så den blir lik dem selv?
Hva med krøplingen som hater dansere?
Hva med oksen som elsker sitt åk og betrakter skogens elg og dådyr som herreløse omstreifere?
Hva med den gamle slangen som ikke lenger kan skifte ham, og som ser alle andre som nakne og skamløse?
Og hva med ham som kommer tidlig til bryllupsfesten, og som når han forspist og trett går sin vei igjen, sier at alle fester er en krenkelse og alle gjester lovbrytere?
Hva annet er det å si om disse enn at de også står i solskinnet, men med ryggen mot solen?
Og hva annet er solen for dem enn noe som kaster skygge?
Og hva annet er det å godta lovene enn å bøye seg ned og finne skyggen av dem på jorden…
Men dere som går med ansiktet mot solen, hvilke bilder som er tegnet på jorden, kan holde dere fast?
Dere som reiser med vinden, hvilken værhane skal bestemme deres vei?
Hvilken menneskelov skal binde dere dersom dere knuser åket, men på intet menneskes fengselsdør…
Hvilke lover skal dere frykte hvis dere danser, men snubler over intet menneskes jernlenker?
Og hvem er han som skal dømme dere dersom dere river av dere klærne og etterlater dem i intet menneskes vei?
Mennesker, borgere, dere kan dempe lyden fra Trommen, og dere kan fjerne Lyrens strenger.
Men hvem kan befale Lerken å tie?
Bi-slett
Det er antagelig flere svar enn det er spørsmål her i verden. Det er nok en viktig ting å være klar over antagelig..
Samtidig er det en bråte med spørsmål som ikke har noe svar.
Hvor mange runder er det på Bislett stadion for eksempel. Eller hvor mye veier en fisk?
For ikke å snakke om hvor mange kjøttkaker det går i en trillebår.
Det er altså en viss ubalanse i det med spørsmål og svar.
Det er for eksempel fryktelig mange spørsmål som kan besvares med et og samme ord.
Kjærlighet.
Dumhet.
Misforståelse.
Noen ord har så mye innhold at de dekker en masse av hva vi mennesker går rundt å lurer på, er i tvil om.
Kanskje er de de spørsmålene som kan besvares med samme ord som er de viktigste? Og ikke omvendt?
Tenk på hvor mange ganger i livet ditt det var og er helt riktig å besvare et spørsmål, eller til og med et angrep, med disse enkle ordene:
Jeg er glad i deg.
Verdensrum
Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til for din tro og din tankes flakkende ild.
Natten her
Er ikke bare stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er.
Ikke sov!
Natten er til for den som våker og ser.
Det er om natten at livet skaper og allting skjer,
men savnen er dødens etteraper.
Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrum…
Respekt
Det gjentar seg gang etter gang. Vi ser det og overser det.
Man skulle tro at etter flere tusen år, og etter å ha sett konsekvensene av å ikke ta signalene på alvor, at vi burde ta et hint. Men nei.
Vi står som tullinger og undrer på hvorfor hvaler renner seg opp på stranden.
Igjen dør tusener, igjen står vi overfor en stor katastrofe.
Vi som mener at det er bittelitt mer å vite her i verden enn det vi mennesker vet, blir i beste fall sett på som litt tvilsomme…
Kanskje vi må tenke litt nytt. Kanskje er det ikke slik at alt som er sant kan måles og veies…
Er det ikke slik at det aller viktigste her i livet faktisk IKKE kan måles?
De eldste skapningene her på kloden er hvaler. De er våre dagers dinosaurer rett og slett.
Når de tar seg bryet med å gi oss en beskjed, og det med livet som innsats, kanskje vi burde bøye oss i støvet og i det minste undersøke hva det er de har å si?
Vi mennesker er bare passasjerer her på Jorden. Vi er gjester.
Er det kanskje på tide å oppføre seg som en gjest?
Global Opvarming 2
Ja denne fæle oppvarmingen dere…
Halve kloden er i ferd med å fryse brokk på seg, og i skrivende stund har kvikksølvet søkt dekning bak den lille blå streken ved tallet 18 her i Borgen, med fare for i løpet av natten å måtte finne seg i å bli drevet enda lenger mot syd på gradestokken.
Kjell Aukrust skrev i den glimrende og hysterisk morsomme boken ”Simen, bror min” om den stadig pågående feiden mellom bygdene Alvdal og Tynset. De konkurrerte om alt mulig, blant annet om hvem som hadde det kaldest. Og i hans konsise og kortfattede språkdrakt beskriver han de forskjellige fenomenene med får ord som vanlig.
For eksempel slik:
”Det var så kaldt på Tynset at akevitten frøys”
Om akevitten villa ha frøset her hos meg i dag blir bare gjetning. Den overlevde, som grisen, ikke julen. Redd som jeg er for at ting skal mugne ved overdreven lagring, fant jeg at det å sette den til livs i tide var den sikreste løsningen. Det med grisen var kun en metafor, men det med akevitten stemmer.
Kulde er et interessant fenomen. Kulde er ingenting annet enn at atomenes relative bevegelse avtar i hastighet. All form for masse mister litt av farten praktisk talt. Og det merker vi jo omkring oss. Alt går tregere når det blir mange kuldegrader.
Ta NSB for eksempel, de blir trege de. Noen ganger så trege at man kunne tro at det absolutte nullpunktet var nådd.
At det kommer en vinter helt plutselig er tilsynelatende nytt for dem. Hver gang. Ting fryser fast og det ser ikke ut til å være lagt noen planer for å tine dem opp.
Det absolutte nullpunkt er ganske kaldt. Det er ikke mindre enn minus 273,15 grader. Og ikke mer heller. Det eksperimentet som førte til den oppdagelsen må ha vært utført på særlig kald dag i Rørostraktene.
Definisjonen på absolutt nullpunkt er at atomene i saker og ting står dønn stille. Jeg ser for meg at det er vrient å få start på bilen under slike forhold. Og hvis atomene står stille så virker antagelig ikke mobiltelefonen heller, slik at det å ringe til Viking for starthjelp må skje fra en telefonkiosk.
Og skulle du være så utrolig heldig å finne en, for de er jo en utdøende telefonrase, så er de jo nå for tiden av metall, på grunn av pøbler som ikke har annet å bestille enn å røske løs røret og henge det på plass igjen, slik at du står der som et fe og lytter etter summetonen i en halv meter ledning. Og alle som har prøvd å stikke tungen mot et jernrekkverk i kulden i sin grønne ungdom vil nok dessuten vegre seg for å føre metallrøret til munnen i slik frost. Ørene er antagelig følelsesløse allerede, så de ser vi bort fra.
Men vitenskapen vet å gi trøst i et slikt tilfelle. Heldigvis. For det har seg nemlig slik at selve tiden måles opp mot atomers bevegelse. Trøsten består altså i at dersom det er så kaldt at nullpunktet er nådd, så vil selv tiden stå stille. Det betyr i sin tur at selv om bilen ikke starter og Viking ikke kommer så vil du selvfølgelig heller ikke komme for sent på jobben, og dermed bli trukket i lønn
Hvis vi i tillegg tar med at strømprisen i dag i følge VG er 6 ganger så høy som for et par dager siden, og at staten igjen er den som tak kaka samtidig som den skummer fløten her, så kan vi bare konstatere at det gamle ordtaket gjelder nok en gang:
Aldri så galt, så godt for Norge.
Kritikk er velkommen…
Ja, tosker og barn skal man ha det fra….
Jeg blir kritisert for å benytte for mange fremmedord. Fremmed for hvem da blir et naturlig spørsmål….
Kritikken går på at de som bruker for mange fremmedord forsøker å utmerke seg selv intelektuellt. Og til dem av dere som lurer på hva intelektuellt er så foreslår jeg Tanums Rettskrivningsordbok….
Vi har rundt 70 000 ord i vårt særnorske språk. De aller fleste av oss vet om og benytter omtrent en liten tredjedel av dette. Og jeg antar at de som synes det er dumt med fremmedord bruker adskillig færre en dette også. Forskning viser at det å ha oversikt over rundt 30 ord i et fremmed språk er nok til å gjøre seg forstått, så resten er vel luksus da..
Det er naturligvis bare tull og tøys med språkrøkt og regler om tegnsetting og andre merkverdigheter.
Litt på samme måte som det er bare fjas alt som har med følelsesmessige nyanser å gjøre.
Dyr er for eksempel synonymt med mat.
Mulig jeg snugger innom en nerve hos mine ord-kritikere der. For ustrakt unødvendig dyrehold og dårlig språk er nemlig nært knyttet til hverandre.
Så stikk fingeren litt dypt i den landsens overgjødslet matjord du befinner deg i før du kritiserer et litt fargerikt språk neste gang er du snill…
