Ja den teknologien dere. Vi sandefjordinger er glad i byen vår. Og nå har kommunen blitt skikkelig hi-tec. Bare hør på dette:
Kl 09:40 forsvinner vannet i kranen. Kl 09:56 kommer det en automatisk SMS fra teknisk etat som lyder følgende: «Vannet i ditt området blir borte fra kl 10:00. Husk å tappe opp rikelige mengder på forhånd.» Ja, det sto mer også, men dette var hovedbudskapet. Jeg synes de er flinke jeg. Og det er jo (vann)tanken som teller?

Koffor e du så glad og takknemlig hele tiden?
Et betimelig spørsmål antagelig. Og ikke noe som har et kort svar. Men for en fantastisk følelse å ha, og for en herlig ting det er at den faktisk synes på utsiden. Selv om jeg godt kan forstå at det er irriterende for andre. Som i dette tilfellet som har foranlediget denne vesle utblåsningen. Av takknemlighet selvsagt.
Det å være takknemlig på heltid, for det er jeg, kan tilsynelatende stå i sterk kontrast til levd liv. De som kjenner meg best vet at jeg har satt mine ben på blodig mark, og sett ting som er forbudt på kino. 50 år på denne kloden har vist meg mye, også ting som ikke kan kobles opp mot takknemlighet uten videre. Men. Og ordet MEN er som regel et stemningsmessig nedad-pekende ord. Det trenger det ikke å være, og er det ikke her.
Jada, det har vært en del ting i min historie som nok er egnet til å trekke selv den sterkeste ned i en følelsesmessig sump, for så å bli der. Men. Uansett hvor fælt alt er, hvor mørkt det ser ut, hvor ensom og forlatt du føler deg, uansett så ER det noe i andre enden av elendigheten. Ja, det kan hende man må bli gammel for å forstå det. Men for noen av oss er det en innebygget erkjennelse. En personlig egenskap. Noe alle har i seg, men som ikke alle kjenner igjen hos seg selv eller evner å bruke til det den skal brukes til.
Men. Der var ordet igjen. Men i mitt tilfelle, for det var jeg som ble spurt denne dagen omtrent midt i april. I mitt tilfelle så er det på den måten at jeg har et hav av ting å være takknemlig for. Fantastiske barn, en herlig familie, en masse flotte venner som jeg er veldig glad i, et godt liv rett og slett. Og så har jeg den personen som stilte spørsmålet. For nå. Det er noe som bringer takknemligheten til overflaten, som lar meg selv se på den som i et speil i en gåte.

Hvor befinner ordet seg på veien fra tanke til handling?
Det er litt fint og litt trist å bli så gammel og lur at man tror man vet når det er lurt å holde kjeft.
Hvor riktig er det å måle sine setninger og veie sine ord på gullvekt for å ikke risikere å skremme bort den fineste sommerfuglen du noensinne har sett? Selv om du trodde du hadde sett dem alle?
Hvor riktig er det å la store, strålende og viktige følelser ligge under tunge og værbitte kumlokk? Er rust et alibi?

Her en natt våknet jeg. Det duse brunaktige lyset på radioen viste 04:20. Skjønte først ikke hvorfor. Jeg sover med vinduet åpent alltid, uansett ute-temperatur. Nå var det omtrent 15 minus. Det er aldeles stille her jeg bor, og fordi det er is på vannet utenfor var det ikke en gang bølgeskvulp å høre. Jeg lå i halvsøvne og lyttet. Stille lenge. Men så kom det igjen. Lyden av skritt i kram snø. Bare noen få av gangen. Stillhet, og så et par til. Men det var veldig lette skritt, og selv om jeg hørte at det var ganske nærme, så var det en veldig svak lyd, ubestemmelig. Jeg tenkte at det var da merkelig. Det er ingen ferdsel generelt her oppe på toppen, og i hvert fall ikke på denne siden av huset hvor det er bratt og ulendt og masse snø. Jeg hørte at lyden forandret seg plutselig. Og skjønte at det ble tråkket på de frosne terasseplankene bare et par meter fra vinduet. Og sovnet.
Et rådyr, det største jeg har sett tror jeg, har flere netter på rad kommet og sovet under det alltid åpnesoveromsvinduet. En meter fra sengen. Der er det overbygget og bar gressbakke som hun ligger på. Jeg la ut et teppe, men det skjønte hun tydeligvis ikke noe av og sover rett ved siden av. Hun er ikke redd, og spisser bare ørene når hun blir snakket til. Løper ikke når jeg åpner døren. Hun kommer listende på morgenkvisten sånn ved 4-5 tiden, det er vel da det er som kaldest, og går igjen når solen stå opp. Like lydløst som hun kom. Hun ser gravid ut. Veldig brei. Eller drektig heter det kanskje? Jeg trodde ikke det var årstiden for det, men etter å ha lest litt ser jeg at det godt kan stemme. De kan gå drektige i mer enn 10 måneder i spesielle tilfeller, som for eksempel streng vinter, og da er det jo antagelig vår og varmere når tiden er inne. Håper jeg.
Det er veldig hyggelig å ha dyr rundt seg, og faktisk ganske beroligende å høre den forsiktige men dype pusten til et vilt hjortedyr. På en rar måte. Tror noen skjønner hva jeg mener.

Mikkel sover på den andre siden, i rommet ved siden av. Så her er det fargerikt felleskap i praksis.
Jeg tror dyr instinktivt forstår at man ikke har til hensikt å skade eller skremme. Og hvem vet, kanskje denne «sansen» blir ekstra skjerpet når det er en litt vanskelig situasjon? 15 kuldegrader og snø til knærne sorterer nok under det flagget for et gravid dyr når det er snø og lite mat.
Men hyggelig er det å ha henne her. Det å bli kjent med et dyr er god følelse og en spesiell ting synes jeg. Og jeg ser slett ikke bort fra at vi får oss et tamt rådyr her på bruket etter hvert 🙂

Det var 29. desember 2015. Det var sen kveld. Det var vind. Det var kulde. Det var snø som vinden fra havet sendte i pipende hvirvler rundt hjørner og i kroker. Det var året etter. Det var 371 døgn og 15 timer og 45 minutter siden jeg snakket med deg sist. Eller noe sånt. Og så finner folk på å si at tiden leger sår? Det kan godt hende. Men hva med meg da?

«Det skjedde for dritlenge siden at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes.

Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde boller i ommen. Og mens de var der, hevet bollene, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kiden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG! FTW», og engelen bare: «Slapp av, noobs! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel … og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»

Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag»

Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å sjekke trøkket.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.

Og Maria bare: «#DenFølelsen»
Og gjeterne bare: «Serr? Konge, ass!»

Slangen sa
til den første kvinne:

“Du synes å trives og ha det bra

bak ditt fikenblad.

Du eter deg Sund

og lubben og rund

på alt hva du finner av frukt her inne.

Men noe, noe mangler du dog,

kjære venninne,

for jeg er litt av en psykolog -“

Eva sa:

“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,

mat og klær

og alt det der,

er det no´mer mellom havens trær,

så si hva det er!”

Den listige slange slynget seg da

om kvinnens kne.

Den pekte på kunnskapens brennende tre

og sa:

“Se.

Kvinne, du er ifra skaperens hånd

ennu en ånd.

Eplet på treet er brusende rødt,

et og bli kjøtt!”

Hun sa: “Du er grov.

Du fører et sprog

som man ikke har lov

til å føre i første Mosebog.

Jeg må jo begjære

den skinnende frukt.

Jeg vilde ha brutt den,

men Gud har forbudt den

med trussel om tukt,

og da får det være.

Jeg blir I freden

og spiser en pære

med Adam isteden -“

Men slangen var kjent

som en dyktig dosent,

han aktet å vinne

sin første debatt

med den første kvinne

og hvisket betatt:

“Vel er det smukt

å drikke uskyldige veksters vin,

men husk at bare forbuden frukt

har C-vitamin!

Kunnskapens tre

er livets fornyer-

Dets saft går deg hett

gjennom blodet

og hodet,

og se, du blir lett

som den fallende sne

og de drivende skyer-

Eva, bli kvinne

og kropp

og sjel,

klyv opp

og stjel

mens tiden er inne -!”

Og Eva ble underlig myk I kne.

Blodet sang.

Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre

og tittet på skrå

mot eplet som hang

I det blendende blå.

Hun tenkte som så:

skitt la gå.

Bare en bit,

og Eva var ild.

“Adam, kom hit!”

og Adam kom til,

og Adam gjør som hans Eva vil.

Da er det han kommer,

den straffende ånd

med flammer og trommer

og domsbasuner og sverd og sånn.

Herren kremter sin gane tørr

og spør:

“Hva har dere gjort?”

men Eva vender sitt åsyn bort.

Og skapningens herre blir rød som en laks

og sukker tungt

og tenker: den gamle er gammeldags

på dette punkt!

“Har dere spist

av kunnskapens tre?”

“Javisst

har vi det.

Jeg var ikke klok,

men hun fristet meg jo”.

“Nei, den er god!

Du ville jo ha.”

“Det var deg som sa: ta.”

“Det var deg som tok.”

Herren sa med formaning og tukt:

“Vi kan ikke drive almind´lig bespisning

på kunnskapsfrukt.

Ifølge lovens paragraf 3

straffes det med

paradisforvisning.”

Herren gav, Herren tok –

Og hermed ender det første poem

i den første bok.

De jagdes fra Eden i evighet,

og således oppstod, som alle vet

livets problem.

Og dette var myten om syndefallets farer

fritt efter Moses. Med små kommentarer.

Og dette har hendt mangfoldige ganger

med kvinner og guder og menn og slanger –

O, kvinner og guder og slanger og menn,

kom, la oss gjøre det om igjen!

Stilig! Vi er brått uten vann her på Åsen!
Forbanna &¤#=/&%??!! drit og til #%&/(#¤%&/ med kommunens #/(/&%¤# bedritne røranlegg som for x#&%»»! skulle vært bytta ut for inn i %#%¤/()(%#E¤%& lenge siden!
Midt i dusjen blir det ¤/&##¤/ vannet rett og slett borte. Et øyeblikk er forvirringen total, og alle knottene på badekar-panelet blir grundig sjekket mens alt fra spøkelser til krig farer gjennom bevisstheten. Gradvis går det opp for meg at vannet, det som vi tar for gitt alltid alle sammen, det har opphørt å komme ut av dusj-tingen.
Etter noen sekunder med et spekter av følelser fra lett undring til eksponensielt stigende uro går det etter hvert kalde faktum opp for meg. Vannet er borte. Det har opphørt, det er erstattet med en grotesk surkling som jeg i et klart øyeblikk skjønner kommer fra dusjhodet idet det vannet jeg skulle skylde min grundig innsåpede kropp med returnerer til hvor i helsike det nå måtte komme fra.
Så kom stillheten med et brak. Og med en gryende frykt, som jeg først ikke klarte å sette ord på.
Jeg så meg om, i villrede om hvordan denne totalt ukjente situasjonen skulle møtes. Jeg forsøkte å samle tankene. Og angret med det samme. Jeg kjente en begynnende svie i det venstre øyet, og så nedover min egen kropp, noe jeg også angret på et øyeblikk.
For å hoppe over den heller ubehagelige tankerekken som fulgte, så er kortversjonen denne:
Jeg hadde et lag av såpe over det hele. Ja nemlig, det HELE. Og ikke noen hvilken som helst såpe, men et kjipt og billig produkt som bærer det geniale navnet Dobbel Dusch, Body and Hair Shower Gel and Shampoo. Og på toppen av det hele med «provitamin5» Jeg må med skam å melde at jeg selv har kjøpt det, noe jeg på dette tidspunkt innså var et solid feilgrep. Ikke at jeg er gjerrig, men siden jeg ikke har hår, så tenkte jeg at det var valuta for pengene når det bare skulle brukes på kroppen. Feil.
Så der sto jeg altså, med kroppen innsmurt i dette stoffet, som etter en veldig kort stund uten vanntilførsel begynner å minne om lim. Jeg så i speilet at jeg liknet mer og mer på en gris innsmurt med sleggefett. Nå finnes det ikke noe som heter sleggefett, men slik så det alså ut.
Etter en kort tenkepause begynte dette stoffet å vise sitt sanne ansikt. Det sved. Og vi snakker ikke om øynene her. Det måtte bort, det var i stigende grad klinkende klart. Det eneste remediet for å få dette fjernet, da vannet, skulle det senere vises seg, var sunket i jorden, var selvfølgelig å tørke det av med et håndkle. Tenkte jeg. Og kløv ut av dusjen og gikk i gang med dette. På dette tidspunkt rant tårene på grunn av dette billige skvipet på en måte som selv store mengder rå løk i en trist begravelse neppe kunne ha målt seg med. Og det sved. På helt feil steder. Etter et iherdig forsøk på å få dette klinet av kroppen måtte jeg etter noen minutter bare konstatere at jeg hadde et belegg av dette stoffet over absolutt hele mitt legeme. Og det begynte å tørke. Jeg er ingen kjemiker, men så mye skjønte jeg, at dette på ingen måte var helsemessig forsvarlig. Total krise.
Men, når nøden er størst er det forbasket bra å bo på landet, og Vårherre hadde tydeligvis spilt poker med værgudene denne ettermiddagen. Og tapt. Så det pøste ned. Saken var klar, her måtte naturen gå sin gang. Av med utelyset og ut på terrassen. Og hvilken lykke var det ikke at det kom en skikkelig skur akkurat da.
Om det var synlig fra naboenes vinduer? Totalt underordnet, all sjenanse var som blåst bort. Og de var uten vann de også, så jeg regnet ihvertfall et minimum av forståelse.
Og en ting er sikkert: Aldri mer billigsåpe fra Europris.
Men jeg leter alltid etter noe positivt når ting går skeis.
Det eneste jeg kan komme på her, er at selv om huden min minner mest om pergament, så lukter jeg skikkelig godt.

Ordet krise har et stort anvendelsesområde. De personlige er nok de som treffer best.
I morges hadde jeg en slik en. Jeg sto opp sammen med solen og eventuelle haner i området, som jeg mistenker ikke er mange. Jeg kan uansett ikke høre dem så det samme kan det være. Jeg har ikke mange rutiner, men en av dem som sitter ganske dypt er å slå på kaffemaskinen.
En vidunderlig innretning, stor og brun som italiensk mocca og som brummer lunt men kraftig når jeg trykker på hovedbryteren for av og i dette tilfellet på.
Den kjente raslingen i sinnrike mekanismer i maskinens indre, snøftingen og blåsingen når den utfører sitt morgenrituale for å rense seg selv til min ære. Det er musikk i ørene på denne tiden av døgnet.
Jeg venter til den slår seg til ro i kroken der den har tilhold på kjøkkenbenken, plasserer yndlingskoppen på brettet under de to dysene som dette mirakuløse brygget kommer ut av.
Kom ut av. Fortid. For til tross for gjentatte og etter hvert desperate trykk på knappen med det grønne lyset som skal starte prosessen med å brygge min sårt tiltrengte morgen-fix, så kommer det ingenting. Nada. Ikke så mye som en edel dråpe, eller for den sakens skyld andre dråper. Etter et lite klikk idet jeg trykker kommer stillheten med et brak og legger seg som en grå tåke over kjøkkenet. Den virker ikke. Maskinen jeg har blitt så glad i lager ikke kaffe til meg. Ved å bøye meg fram og bruke mitt utmerkede nærsyn viser det seg at en liten og hittil ukjent rød lampe blinker faretruende nede i et hjørne av panelet med diverse knapper på.
Jeg trekker i en viss fart ut stikkontakten, plugger den tilbake (for det har jeg hørt man skal gjøre) og starter hele seansen en gang til, med samme nedslående resultat.
O skrekk. Kaffetørsten akselererer mens det sakte går opp for meg at min kjære automatiske kaffebrygger er ute av drift, ute av stand til å dekke dette daglige behovet for en første herlig kopp med kruttsterk arabisk kaffe. Det er bare å slå fast, et grusomt faktum.
Alternativene begynner å flimre for mitt indre øye. Hva kan jeg gjøre for å skaffe meg den nødvendige dosen på absolutt raskeste måte.
Storme ut og hamre på døren til en nabo og berette om min nød? Nei. Jeg ser for meg folkesnakk og alminnelig sladder. Pulverkaffe. Nødløsning, men så er det saktens nød. Jeg mener å ha sett et glass med Nescafé i det skapet hvor te og den slags befinner seg. En rask og heller brutal gjennomgang av innholdet i dette skapet viser at jeg hadde rett.
Men glasset er tomt. Tomt. Ingenting bortsett fra et par smuler med frysetørret kaffe av ukjent årgang, som jeg ved hjelp av en fuktet langfingertupp straks får fisket opp og puttet i munnen.
Jeg har kaffebønner i maskinen, og tygger et par mens jeg prøver å tenke klart. Bittert tenker jeg, og tanken ledsages av smaken som brer seg i munnen. Den er ikke behagelig, men jeg holder ut.
Da ser jeg den. Bakerst i skapet står en kaffekvern. En hånddrevet og veldig mauell kaffekvern av skinnende metall med en treknott i enden av sveiven øverst. Bønner i magasinet på maskinen, kaffekvern. Det drar seg til, og i et glimt av klarsynthet kommer jeg på at jeg en gang fikk en presskanne i gave. Det er mange år siden, men fordi jeg ikke er førstemann til å kaste ting, og i tillegg har rikelig med skapplass på kjøkkenet, konkluderer jeg med at den befinner seg et eller annet sted i nærheten, eventuelt i en bod. Jeg skal til å kaste meg på kne og begynne utgraving av et benkeskap hvis innhold neppe lar seg kategorisere. Jeg må starte et sted tenker jeg.
Men så kommer kaffetørsten for fullt igjen, og svimmel må jeg sette meg på gulvet for å samle meg før angrepet på skapet med diverse. Jeg kommer til å tenke på noe jeg pleier å si til meg selv og eventuelle andre som gidder høre på når ting har blitt forlagt eller somlet bort og skal finnes igjen. ”Du finner det alltid på det siste stedet du leter.” Det er en god filosofi, og det er min dyrkjøpte erfaring at den stemmer alltid, uten unntak faktisk. Jeg blir sittende å tenke over dette. Hvor er det siste stedet jeg ville ha parkert en slik gjenstand? Jeg ramser opp stille for meg selv steder som i stuen, på badet, i stekeovnen, fryseren og så videre. I disse rommene ville jeg ha sett den når det ble gjort rent, så nei. Fryseren er stapp full av ting så der kan den ikke være. Stekeovnen ble brukt senest sist helg, også nei. Såpe. Der jeg oppbevarer såpe tenker jeg. Det er et sted hvor en kaffe-dings helt klart ikke passer inn. Og ganske riktig! I skapet hvor såpen oppbevares sammen med tomme plastposer står det en liten eske inneholdende en splitter ny presskanne. Lykken er et faktum og overtar for fortvilelsen. Så til verket.
Jeg plasserer kaffekværnen på benken, og begynner for hånd å øse bønner fra maskinen og over i den vesle trakten over der selve kværnmekanismen er. Bønner overalt. Jeg begynner å sveive. Halvkværnet kaffe over det hele. Jeg innser begrensningen det er å la vær å søle, og flytter prosjektet over til oppvaskbenken. Kværningen begynner å ta seg opp og ved å tippe opp lokket på kværnen ser jeg til min store tilfredsstillelse at det faktisk er nykvernet kaffe i bunnen av beholderen. Dufter aldeles nydelig og innbydende.
Jeg kommer på at jeg ikke vet hvor mye kaffe som skal til for å brygge en hel kanne, for det må jeg helt sikkert ha, så jeg bestemmer meg for å lese bruksanvisningen som heldigvis befinner seg i esken til presskannen. 60 gram for en full kanne. Javel. Jeg finner frem en liten vekt, og tømmer innholdet i kværnen over i en skål og plasserer den på vekten. Jeg har da kværnet i flere minutter, og begynner å bli varm i trøya.
Den vesle haugen med kaffe som er resultatet av mitt slit veier 17 gram. 17 små gram, og jeg er mer kaffetørst enn noensinne.
På med flere bønner, mer søl, flere bønner. Slik forløper sikkert ti minutter, og jeg er svett og har puls på minst 100. Om det skyldes abstinensen eller sveivingen skal være usagt. Men nå har den vesle haugen voks til en betydelig mengde, og jeg kan fornøyd konstatere at den veier 62 gram. Jeg drar på med 8-10 gram til for å kompensere for elendigheten, og fyrer opp vannkokeren som ellers blir brukt til tevann. Venting. Den har omsides sust og gurglet fra seg. Kaffen blir anbrakt i bunnen av kannen. Da det kokende vannet treffer den ferske nykvernede kaffen brer det seg en aldeles fortryllende duft i rommet. Pulsen synker, endorfinene bruser i blodet og forventningen fortrenger enhver annen tanke. Venting. Hvor lenge? Jeg blir klar over min manglende kunnskap om denne omstendelige prosedyren for å skaffe seg kaffe, og kaster meg igjen over dokumentet som beskriver denne innretningens funksjoner. At det er mulig å bruke 10 sider på å forklare bruken av en dings med kun to bevegelige deler er utrolig, men jeg finner det jeg leter etter. 5 minutter! En liten kaffe-evighet. Jeg slipper ikke kannen av syne mer enn høyst nødvendig. Jeg stirrer vekselvis på den gyllenbrune væsken som gradvis utvikles på toppen av kannen og blir tørr på netthinnen fordi jeg glemmer å blunke, og klokken på komfyren. Jeg er på nippet til å mistenke den for plutselig å gå alt for sakte, men tar meg i det. Jeg må ikke la desperasjonen ta overhånd. Ingen panikk nå, da kan det gå galt.
Endelig har de 5 minuttene gått. Det virket mer som et kvarter.
Jeg legger hånden på den ibenholtsorte knotten på toppen av stangen som er min redning denne morgenstunden som ennå ikke har gull i munnen. Jeg presser den sakte ned. Som et mirakel siver det helt ordentlig kaffe opp gjennom de små hullene i stålmatten som dekker kaffen. På oversiden åpenbarer det seg en stadig større og uendelig vakker liten sjø av denne herlige brune livseleksiren. Ferdig! Stangen er helt nede.
Skjelvende finner jeg kruset mitt. Jeg skjenker det breddfullt. Med svakt skjelvende hånd bærer jeg det bort på kontorpulten i rommet ved siden av kjøkkenet, i dyp konsentrasjon for ikke å spille en dråpe. Jeg setter meg rolig ned, puster dypt, og tar en stor slurk.

Ubeskrivelig.
Jeg er lykkelig.

Ja, altså, språket vårt er muligens noe stramt og strengt i forhold til andre. Et ordforråd på rundt 100 000 ord er for ingenting å regne i den store sammenhengen. Og likevel er det utrolig morsomt å se hvordan vi bruker disse få ordene vi har lagt oss til gjennom tidene som det heter.
Men altså; Krepsing. Alle skjønner hva det handler om. Vi legger ut feller med råtten fisk eller kjøtt, og så kommer disse åtsel-eterne og går intetanende i fella.
Men hva med alle de andre skapningene vi fanger?
Krepsing. Men når du fanger hummer, er det da humring? Krabbing kan vi forholde oss til, det har vi alle opplevd, selv i voksen alder. Og fisking er greit. Elging er vel også innafor. Men hva med haring? Bjørning og kanining? Ryping og gåsing?
Hva er det med krepsen som har fått dette fortrinnet?
Jeg er en for lengst utgått jeger. Sist jeg skjøt noe var det en Fossekall, og grunneieren var ikke imponert for å si det forsiktig. Mine største fangster foregår i fersksvare-disken på Meny. Men jeg lurer fælt på hvor den krepsen kommer fra som smaker dill. Den kommer i frosne pakker fra Russland et sted. Jeg har sett nøye etter på kartet, men noen Dillsjø har jeg ikke funnet.
Skalldyr er noen rare skapninger. Spesielt egg, men nå tenker jeg mest på de som lever i havet. De er konstruert på en besynderlig måte. Alle har til felles at øynene sitter foran på hodet eller skallet eller hva det nå er de har. Men de er uten evne til å bevege seg forover, altså der de ser. De kan bare bevege seg bakover. Bortsett fra krabber, som med sine mange ben løper sidelengs når det oppstår en ubehagelig situasjon.
Kanskje det er noe vi mennesker bør lære oss? Så fort vi ser et tryne vi ikke liker så løper vi baklengs?