Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.

Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.

Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?

Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.

Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.

En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.

Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…

Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.

Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.

Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…

Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!

Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.

I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.

Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?

Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.

Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.

Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.

Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.

Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.

Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?

Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?

Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…

Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.

La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…

Det kan gå ut over synet.