Stikkordarkiv: vi menn

Den Analoge Ursuppen

Publisert av

Den analoge ursuppen er en seig masse som klenger seg på oss som kanadisk lønnesirup på en kald dag. Klebrig som slimet fra en brunspraglet mordersnegle hvis eneste ærend, sett med våre analoge øyne, er å spolere urtehagen, tomatene og plenen med sin analoge glupskhet og ekle analoge tilstedeværelse.
Analog er i visse kretser nærmest et banneord, og et ord befengt med en eim av brune møllkuler og grått museumsstøv.

Digitalverdenen er den eneste saliggjørende, den som gir oss fjesboka, twitter, msn, youtube, nettbank, fri porno og muligheten til å skaffe oss andres åndsverk helt gratis.

Analogverdenen er treklubber, pedaldrevne kjøredoninger, treski, bestemor og lefse med smør og sukker.

Den litt mer vitenskapelige måten å beskrive det på er denne:

Analog er en kvantitativ variabel som kan endres langs en kontinuerlig trinnløs skala.

De fleste variabler er analoge og må derfor oversettes til digital form for å kunne anvendes av en datamaskin.
Digitalisering = omgjøre til tall.
Digital informasjon er informasjon hvor alle opplysningene er lagret eller blir behandlet som tall.

Et ikke mye brukt ord men likevel et som beskriver noe vi opplever ustanselig, er analogisering.
Det vil si at en samling tall oversettes til for eksempel lyd, bilder, tekst eller instrumentdata. (viser-instrumenter). For det er stort sett analoge informasjonsmengder vi mennesker er i stand til å registrere oppleve å føle noe omkring eller mene noe om.

Analog er den gamle LP-plata, klokken vi fikk som barn med visere som liknet Disneys Mikke Mus og var drevet av en fjær av jern og noen knøttsmå tannhjul, speedometeret på vår første moped og lyden av kirkeklokker når vi giftet oss. For de av oss som gikk i den fellen da.

Men hva med selve opplevelsen? Opplevelsen av resultatet av for eksempel musikk og bilder fra en digital avspiller.
Vi er veldig klare på at det med digitalt er noe ganske nytt, kanskje bare 5-6 tiår gammelt, noe som dukket opp med oppfinnelsen av transistoren. Transistoren som igjen er noe av den mest utbredte dingsen som finnes, og som igjen de færreste vet hva er og hvordan den fungerer.

Men er det egentlig analogt det du med dine sanser kan oppfatte når digitale signaler oversettes til virkelighetens verden? Er de analoge de herlige fargene dine øyne oppfatter når du ser bildet du tok av en blomstereng med ditt digitale kamera en gyllenvarm sommerdag?

Merkelig nok ser svaret ut til å være nei. Vitenskapen har for lengst funnet ut at ethvert sanseinntrykk er et resultat av elektrisk aktivitet langs en nervebane, eller rettere sagt mange tusen, kanskje millioner nervebaner.

Ordet langs er forresten veldig viktig når vi snakker om elektrisitet. Strøm slik vi er vant til å tenke på det beverer seg ikke «i» en ledning, men altså «langs» en ledning. Enten det er i den hvite tråden vifteovnen din er festet til veggen i, eller inne i hodet ditt.

Flyten av elektriske signaler i hjernen og nervesystemene har svært mange likhetstrekk med aktiviteten i en prosessor i en datamaskin.

Og enda litt lenger ned i ursuppa; Er de følelsene et bilde av din kjære fremkaller, eller tårene du feller over et vakkert musikkstykke, er de fremkalt av en ren analog prosess? Eller må dette sies å være digitalt betinget siden dette er helt avhengig av elektriske impulser for å finne sted?

Og hvis det er slik, er det da ikke det samme som å si at enhver opplevelse, ikke bare hos oss tobente som kan stå oppreist og som er bevisst vår egen eksistens og endelikt, men faktisk hos alle levende vesener, er en digital prosess?

Ikke godt å si, men det er uansett et faktum at uten transport av elektroner mellom kjemiske og biologiske avsendere og mottakere, så skjer det absolutt ingenting. Nada. Og dersom det skal skje noe må det være et resultat av en variasjon, og ikke bare en ensartet strøm av elektroner. Ikke sant? Eller?

Uansett. Vi klarer oss ikke uten noe av delene. Den digitale fremtiden kan bare oppfattes analogt ser det ut til.

Selv om den tanken også krever strøm for å kunne tenkes…

CO2 Hysteriet

Publisert av

Gasser, andel i vanlig luft:

Nitrogen (N2) 78,084%
Oksygen (O2) 20,946%
Argon (Ar) 0,9340%
Karbondioksid (CO2) 0,0390%
Neon (Ne) 0,001818%
Helium (He) 0,000524%
Metan (CH4) 0,000179% (økende)
Krypton (Kr) 0,000114%
Hydrogen (H2) 0,000055%
Lystgass (N2O) 0,00003% (økende)
Xenon (Xe) 9×10−6%
Ozon (O3) 0 – 7×10−6%
Nitrogendioksid (NO2) 2×10−6%
Karbonmonoksid (CO) 0,00001% Utelatt i tørr atmosfære
Vanndamp (H2O) ~0.40% av hele luftsøylen, typisk 1%-4% ved bakken

Som vi ser er andelen CO2 (uthevet)  i en tilfeldig mengde alminnelig luft meget liten uansett hvordan man snur og vender på det.

Null komma null 39 prosent. Eller i underkant av 0,3 promille.

En økning på 0,1 promille (forsvinnende lite) vil gi en tallmessig økning på ca 26 %. Det høres grusomt mye ut, men er altså en mikroskopisk andel av den samlede summen.

Dette skal imidlertid ikke bagatelliseres, for økningen er reell, selv om kvantiteten er marginal.

Men dette gir oss et ganske interessant utgangspunkt i diskusjonen om hvorvidt vi mennesker er skyld i klimaendingene.

Det er en omforent enighet om at den menneskeskapte delen av CO2 utslippene ligger mellom 8 og 10 %, og det er vel å merke sett med svært kritiske og pessimistiske øyne.

Det meste av CO2 utslippene til atmosfæren skjer ved kompostering og forråtnelse av plantemateriale, og en stor del av dette kommer fra regnskogene i mellom og -søramerika. En meget stor del. Ikke overraskende, siden dette er et av verdens tetteste skogområder.

Hvis vi krønsjer disse tallene så langt, så får vi følgende: (det er ren matematikk, og ingen synsing)

10 % av 0,39 promille er o,o39 promille. Det er altså i et worst case scenario det vi mennesker bidrar med når det gjelder utslipp av co2 til atmosfæren. Mindre enn 4 titusendedeler pr enhet luft.

Det er ikke så lite grandiost å tenke at vi mennesker, som i realiteten bare er en rimelig utbredt pattedyr-art blant titusener av andre arter, skulle ha noen som helst innvirkning på hvordan Moder Jord har det og skjøtter sin oppgave.

Enhver som er sånn noenlunde istand til å legge sammen 2 og 2 vil ved litt ettertanke komme til nettopp denne konklusjon. Vitenskap har den vakre ting ved seg at den kan tallfestes og dermed skyve en vesentlig del av tvilen ut av den logiske verden.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at teori og praksis iblant skiller lag, Men vitenskapen slik vi kjenner den taler sitt entydige og klare språk i sammenhenger som dette. Og et avvik i forhold til den soleklare logikken kommer antagelig ikke hysterikerne til gode.

Det er selvfølgelig viktig å ha fokus på å verne om naturen, tenke på miljøet og ikke kaste farlig avfall i havet eller andre steder. En slik måte å tenke på er sunn på mange måter, og det er fint å se at barn og unge i dag er så bevisst på dette. Med unntak av de som velger å spise sine gourmet-måltider på McDonalds ser det ut til, men det er en helt annen historie.

Det blir umulig å ikke nevne den enkeltpersonen som har bidratt mest til opphausingen av CO2 hysteriet. Du har sikkert gjettet at det er vår venn Al Gore.

At han ikke er den skarpeste kniven i skuffen er en sak for seg. Mei ikke desto mindre et eksempel på hva penger og gode folk rundt seg kan gjøre.

Han fikk jo Nobel-prisen for beste multimedia-presentasjon. For det må jo ha vært det? Han malte fanden på veggen og spådde død og fordervelse dersom vi ikke sporenstreks gikk hen og betalte oss ut av knipa ved å drive milliardhandel med CO2-kvoter.

Et ganske samlet korps av kjente og ukjente vitenskapsmenn og –kvinner gikk hardt ut mot hans uhyrlige påstander, og tegnet opp et nøktern bilde av problematikken, som viste at Gore i beste fall tok grundig feil.

Og Al Gore forsvant deretter som en ånd i en fillehaug, med Nobelprisen under armen og med sitt ettermæle, som vi vet menn som han har som høyeste prioritet, godt sikret når bare røyken, med CO2 og alt, har lagt seg.

De som har tatt til orde for at det er et godt knippe uheldige koblinger mellom de som tjener fett på klimakvote-handel og Al Gore, blir raskt sablet ned med påstander om konspirasjonsteorier, miljøfiendlighet og andre liknende ting.

Og Nobel-komitèen gremmes og mumler i skjeggene sine, mens de innser at de er ført grundig bak lyset.

At penger styrer miljøpolitikken og den mediaskapte ”virkeligheten” er hverken overraskende eller nytt. Alle steder der det er mulig å tjene en slant eller to, vil det være kreative sjeler som utnytter mulighetene. Det skulle bare mangle.

Det som er litt slitsomt når det gjelder diskusjonen omkring CO2 er at det rent matematisk er feil fokus hvis det er miljøet vi ønsker å ivareta.

CO2-innholdet i luften vil IKKE gå ned ved å kjøpe og selge kvoter. Denne handelen vil ikke på noen måte verken i teori eller i praksis ha muligheten til å påvirke utslippene på noen som helst måte. Og det skremmende er at det heller ikke er meningen…

Det er flere gasser som av miljøhensyn trenger mye mer oppmerksomhet enn CO2. Den viktigste av disse er Metan. Metan er en gass som også oppstår ved kompostering av plantemateriale, og ikke minst når plantemateriale fordøyes av dyr. Det høres litt pussig ut, men slik er det.

Selv om det nok kan være egnet til å lokke frem smilet hos mange, er det et faktum at husdyr, og selvsagt også ville dyr, slipper ut store mengder metan. Faktisk så mye at det er oppsiktsvekkende.

En helt alminnelig ku slipper ut like mye metan, i tillegg til andre gasser, som et vogntog på 40 tonn som kjører på våre veier 8 timer pr dag. Omregnet til en rimelig moderne personbil slipper en ku ut metan tilsvarende ca 8-10 biler. Hver dag.

Metan er en klimagass som griper inn i luftsammensetningen på en mye mer alvorlig måte en CO2, og som ved en økning i % langt mer enn CO2 er en trussel mot klima og miljø.

Men dette lar seg ikke så lett omsette i penger, og er dermed ikke gjenstand for oppmerksomhet i media og i klimadiskusjonen.

Det er lett å forstå mekanismene, og det er lett å argumentere for at fokus på miljø er bra uansett hvilken knagg vi velger å henge det på.

Det er bare så synd at det blir tatt ut av en fornuftig sammenheng og gjort til husholdningsbegreper som vi bruker ofte, men egentlig ikke skjønner så mye av. Og enda mer synd at miljøforbedringer har blitt en handelsvare som igjen gavner de rike og plager de mindre heldige.

Jeg synes det er stas med kildesortering, miljømerking og alt det der. Men jeg må med tristhet konstatere at det utgjør så godt som ingen forskjell sett i det store bildet. Det monner så utrolig lite, at bare det å fortelle folk flest om at dette skjer nok er en større miljøbelastning enn om ingen ble fortalt noen verdens ting.

Dette blir selvsagt grusomt langt og kjedelig, men vi kommer ikke utenom bilen. Bilen, som får skylden for forurensning og mange fæle ting. Bilen er helt opplagt en faktor på det som må kalles mikronivå. For eksempel er det i Bergen på vinterstid et stort problem at eksosen blir liggende nede i gryten mellom fjellene. Men det er et topografisk fenomen, mer enn et forurensningsmessig fenomen.

Statistikk på global basis vet å fortelle at av all CO2 som blir sluppet ut på verdensbasis så står biltrafikk for 0,2 prosent. Det betyr at det for hver tonn CO2 som slippes ut så står bilen for 2 kilo. Det er veldig lite.

Hvis vi overfører dette til den norske bilparken så vil det si at selv om alle biler i hele landet står på tomgang året rundt, så vil det ikke engang være målbart i forhold til det samlede utslippet av CO2 i verden.

Kort sagt er snakket om CO2 og biler her til lands bare tøv, og fortjener ingen oppmerksomhet.

Det blir som alltid ellers; der det er penger å hente, der går vi, og der fokuseres oppmerksomheten.

Men det er fryktelig feil å bruke opp folks oppmerksomhetskvote på noe som for det første ikke er noe problem, og for det andre er et falsum, konstruert for å generere penger i kassen på de som har markedsføringskrefter i stort monn.

Det er veldig, veldig mange andre områder av naturforvaltningen globalt vi trenger å bekymre oss over før CO2.

Men det blir som før; Der pengene er, er journalistene. Der journalistene er er oppmerksomheten. Der oppmerksomheten er er pengene. Og så videre, og så videre…

Og derr røyk Grillsesongen…

Publisert av

”Er du muslim eller?”
Det er som regel det første folk spør om når jeg forteller at jeg ikke spiser svin i noen form eller fasong. Ikke et dumt spørsmål det, men det som er litt trist er at de aller fleste som stiller spørsmålet ikke selv vet hvor relevant nettopp det spørsmålet er.
Spørsmålet dukker opp i sammenhenger som er lite eget til å forklare hvorfor jeg ikke spiser grisekjøtt, nemlig ved bordet under et måltid. Forklaringen er ikke egnet som samtaleemne i selskap hvor vertskapet har brukt masse tid på å tilberede en nydelig måltid med for eksempel svinestek, nakkekoteletter, røkt skinke eller ribbe. Jeg pleier å nøye meg med å fortelle at jeg og de andre som ikke spiser gris (nærmere halvparten av verdens befolkning, rundt 2,5 milliarder mennesker) gjør det av forskjellige årsaker, og at jeg gjerne forteller om det. Etter middag og ikke under.
Så dersom du har planer om å spise grisekoteletter, pølser, flintsteik eller andre svineprodukter i sommer bør du la være å lese dette. Det er rett og slett bare et godt råd. For matlysten kan nok bli litt redusert etter dette… Og det er IKKE vondt ment altså, men siden så mange spør så tenkte jeg det var greit å kunne vise til en nettside i stedet for å spolere en hyggelig middag.
Det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg skriver dette akkurat nå, men det er ikke så rent få mennesker som har hørt meg legge ut om bruk av svin som menneskeføde de siste 15-20 årene, så helt nytt er ikke det du nå skal få høre.
Det er massevis av helse og -kostholdsrelaterte ”regler” i mange religioner. Det er et svært interessant tema dersom man begynner å undersøke det nærmere.
I vår kirkelige kultur er det ikke så mye av det, men innefor Islam, Buddhisme, Jødedommen, Hinduisme og en rekke andre store og små religioner er det klare forordninger om hva vi skal spise og ikke, hvordan vi skal skaffe til veie og tilberede vår mat. Og spise den.
”Du er det du spiser”. Dette uttrykket er ofte tilskrevet såkalt alternative mennesker og minoriteter som folk flest skjeler til med et overbærende smil.
Men jeg har en liten vekker til deg, dersom du er en av de overbærende…
Svar på følgende spørsmål: Hva veide du da du ble født?
For de flestes vedkommende er det rundt 4 kilo, pluss minus ca 20 %.
4 kilo altså. Neste spørsmål: Hvor mye veier du i dag?
For kvinner vil svaret i følge statistisk sentralbyrå være noen og seksti, for menn noen og åtti.
Hvis du veier la oss si 75 kilo i dag, og du veide 4 kilo da du ble født, så får du en differanse på 71 kilo.
Neste spørsmål: HVOR har disse kiloene kommet fra?
Nemlig. Inn gjennom munnen!
Du er et direkte og ufravikelig resultat av hva du har SPIST.
Er du hva du har spist? Ja, det er du visst… Og jeg gad vite hva den som ikke er enig i dette har for argumenter.
Hvert eneste gram av din kropp har du fortært. Du har spist og drukket dem alle. Uten et eneste unntak…
Den tilstanden som din kropp til enhver tid befinner seg i, er uten et snev av tvil et direkte resultat av dine valg når det gjelder hva du putter i munnen. Muligens bortsett fra de 2 – 3 første årene hvis man skal være litt pirkete.
Og hva har så dette med grisen å gjøre? Vi tar en omvei til det svaret.
I de virkelig gamle religionene så er det veldig mange andre elementer enn de rent Guddommelige. Religion har i tusenvis av år været den eneste effektive form for folkeopplysning. Som sådan er fenomenet aldeles genialt og naturligvis uten sidestykke. For hva skulle det ha vært? VG var heldigvis ikke en kjent kilde til verken informasjon eller desinformasjon den gangen…
Prøv å forestill deg hvordan det ville være å fortelle folk for tre tusen år siden at det av hygieniske grunner og for å hindre smittespreding er viktig å vaske hendene etter hver gang du har vært på toalettet. Ikke fantes det toaletter, for ikke å snakke om papir. Man var praktikere den gangen…
Veldig forenklet ble det nedfelt i den til enhver tid gjeldende religiøse rituelle verden at man tørket seg i baken med venstre hånd og spiste med den høyre. Ikke dumt. Slett ikke dumt. I dag vet vi at dårlig hånd-hygiene er den aller største årsaken til smittespredning når det gjelder epidemier og slike ting. Eller pandemier som har blitt så populært.
Slike eksempler er det massevis av. Prediken om seksuell avholdenhet for eksempel. Kjedelig riktignok, men slett ikke dumt. Avholdenhet er enda sikrere enn kondom…
I Jødiske ritualer er det mange regler om hva man skal spise og hvordan den maten man spiser skal tilberedes.
Med dagens vitenskap og ernæringskunnskap viser det seg å være et forbausende stort samsvar mellom det ”gudene” forordnet og det som er fornuftig ut fra et folkehelsemessig synspunkt. Kosher-mat er rett og slett ernæringsmessig sunn fornuft.
Det å gå inn på enkelthetene her ville blitt til et par hundre sider, og det gidder du ikke å lese og jeg gidder ikke skrive det, så vi står over.
Poenget er at man for et par tre tusen år siden faktisk virkelig hadde peiling, og at dette er noe vi trenger å respektere. Hvorfor og hvordan vet ingen, i hvert fall ikke jeg.
Og hvorfor tror du, at det i de eldste og mest avanserte kulturer er bannlyst å ete svin? Faktisk i de fleste..
En fiks idè? Griser er stygge og slemme? Neppe.
I dag er det flere tusen mennesker som går rundt med et svinehjerte. Det er fint. Alle tiltak som fremmer overlevelse er nødt til å være bra. Og det bør tas på alvor.
Menneskekroppen er ganske kresen på hva slags greier den er villig til å akseptere, og et materiale som skiller seg DNA-messig fra vårt eget vil kategorisk bli avvist.
Men grisehjerter er altså under visse forutsetninger akseptert. Og der har vi det springende punkt som det heter.
Kannibalisme er et ord de aller fleste forbinder med en viss grøsning på ryggen, og mest kjent fra forestillinger om folk i store gryter à la Donald Duck & Co. Eller langt verre….
Vi skal ikke bruke mye tid på dette temaet heller. Men såpass mye at vi skjønner hvilken sammenheng det er mellom natur og sivilisasjon i dette tilfellet med svin.
Naturen er viselig innrettet. Og uten den klampen om foten som vi mennesker har når vi skal vurdere noe. Emosjonelt uavhengig. Og likegyldig, i den forstand at det som gjelder er gyldig for samtlige… Det er en definisjon som er verd en tanke eller to hvis man tenker etter…
En annen definisjon er viktig før vi går videre: Evolusjonært nyttig. Det betyr at det for en arts overlevelse på lang sikt er viktig å ivareta visse egenskaper, og kvitte seg med andre.
Selv om vår alles Darwin til tider var på feil jorde til feil tid med bind for øynene, så var han inne på noe. Han var vel egentlig tømrer?
Men tilbake til svin.
Det er i hovedsak to ting som indikerer at det å ete svinekjøtt er fullstendig feil og ikke så rent lite motbydelig. Det siste selvsagt for skribentens regning.
Det er ikke ukjent at visse dyrearter dør ut av seg selv uten en årsak vi lett kan oppdage.
Så vidt meg bekjent er det så langt kartlagt mer enn 80.000 dyrearter som har dødd ut tilsynelatende av samme årsak. En lite hyggelig en. De spiste seg selv.
Kannibalisme altså.
Om det er mangel på mat eller andre årsaker så blir det altså til at visse dyr spiser sine artsfrender, sitt avkom og på den måten sitt eget DNA. Det avstedkommer en enda lenger diskusjon, og vi hopper over denne også.
Men Naturen har sine midler. Og de er en del uomtvistelige fakta som trer frem i en slik sammenheng.
I bestander hvor kannibalisme utvikler seg vil muligheten til forplantning gradvis men sikkert avta. For så å opphøre. Uten unntak.
Arter hvor kannibalisme blir et mønster dør som art. Uten unntak. Individene blir til slutt sterile rett og slett, noe som jo setter punktum effektivt.
Et kjøtt, som altså er så likt vårt eget at et hjerte kan overføres fra et dyr vi spiser til oss selv, det spiser du. Skifter her bevisst fra vi til du. For det gjelder ikke meg.
Du spiser et dyr som er så likt deg selv at indre organer virker helt på samme måte? Så likt at du kan bruke dem?
Er dette kannibalisme? Ja det er det, BIG TIME!
Hva gjør naturen når det oppstår kannibalisme? Svaret er at naturen sørger for å få det utryddet. Noen ganger tar det kort tid, andre ganger lenger. Hvis det er noe vår klode har nok av, så er det tid.
Da er vi enige om det. Og naturen gjør ikke politiske unntak. Eller praktiserer snillisme.
Hva kan bli verre enn det tenker du kanskje? Har jeg flere dårlige grisenyheter?
Ja. Og det blir enda mindre hyggelig
Moderne svineavl er ganske spesielt.
Jeg er så heldig / uheldig at en av mine bekjente driver et forsøksbruk for Landbruksdepartementet, griseavl med kjøttproduksjon som mål selvsagt.
Her er det slik at når han skal inn i grisefjøset så må han skifte klær og ta på seg gummihansker og munnbind.
Hvorfor det tenker du kanskje. Det gjorde ihvertfall jeg første gangen jeg var der.
Grisebestanden i Norge, som er en av de mest avanserte i verden, tåler ikke så mye som en bakterie fra utenverdenen uten at det potensielt får store konsekvenser.
De lever et fullstendig isolert liv. Hvorfor? For å gi oss et produkt som har lavest mulig kostnader pr kilo levert kjøtt. Det finnes INGEN andre hensyn. Ikke et eneste. Dette er kun business. Bonden bryr seg overhodet ikke om annet enn bunnlinja på regnskapet, og tror du noe annet så er du naiv. Koseprat med grisunger og fuglekvitter finnes ikke i den virkelige verden, hvor revisoren på fylkeskattekontoret er både Gud og Djevelen…
Min venn med forsøksbruket har en avansert maskin som styrer foringsprosessene i grisefjøset.
Hver enkelt av de ca 3000 grisene har en brikke som er skutt inn i huden på hodet når de var ca 3 uker gamle.
Det er små luker i veggene i fjøset. Når en gris kommer bort til en slik luke registreres det av en maskin, som identifiserer denne ene grisen og doserer ut nøyaktig riktig mengde mat og ikke minst medisiner.
For hver eneste gris går nemlig på en solid dose medisiner og kjemikalier fra de er ganske små.
Hva som er viktig med dette?
For 30-40 år siden tok det et par tre år fra en gris ble født til den var slakteferdig. I dag tar det 9-10 måneder. Og en gris er i dag nesten 25 cm lenger enn den var for 30 år siden når den slaktes.
Hvorfor det da? Fordi naturen har bruk for at griser vokser fortere og utvikler 25 cm mer sideflesk enn før? Neppe. Du vet selv svaret…
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra det som alene er mer enn rikelig grunn til å la vær å spise svin, nemlig at du i prinsippet spiser en ekvivalent til menneskekjøtt, så får vi nok et fenomen som du som skeptiker vanskelig kan overse. Og dette er dessverre enda mindre hyggelig.
Hva tror du er kriteriene for å få en plante som du skal selge frukten fra til å vokse fortere er?
Du vil at den skal vokse fortere rett og slett fordi du da kan høste oftere. Enkelt.
Hvis du er grisebonde, og ser at prisen på kjøtt daler, hva er da den naturlige tanken? Nemlig, vi må produsere billigere. Mer, oftere og billigere.
Det er INGEN idyll ved griseproduksjon. Det er INGEN andre hensyn enn hvor mange kroner det er igjen på bunnlinjen som er den drivende kraft i produksjonen, noe som igjen gjør noe med hensyn som før var naturlig å ta, men som er i ferd med å bli umoderne og uøkonomiske.
Hva tror du er grunnen til at griser vokser dobbelt så for nå som for 30 år siden?
Tilfeldigheter? Ikke mye.
Det som er saken er at det har vokst frem en vitenskap om hvordan vi vokser, hva som er de kritiske faktorene i selve vekstprosessen. Hvordan kan vi pushe veksten på flesket slik at vi får mer ut av hver fòr-krone?
En veldig forenklet forklaring er at det i kroppen til både dyr og mennesker foregår en prosess basert på nødvendighet.
Hvis vi trenger å løfte ting hver dag blir musklene våre sterkere. Hvis vi stort sett sitter i ro vil vi ikke utvikle fysisk styrke. Dette skjer veldig fort. Og satt i system vil det prege oss som individ på en veldig tydelig måte.
Vi kjenner alle til hunder og hunderaser med forskjellige egenskaper. Grunnen til at hunder er slik de er er at noen har villet det. Noen har ”dyrket” frem egenskaper hos dyret. Og det går skremmende fort…
Du visste det kanskje ikke, men det er en klar sammenheng mellom hvor fort hjertet slår og hvor lenge dyr lever. Mennesket inkludert.
Hjertefrekvensen er knyttet til et individs fysiske utvikling og dermed viktig for hvordan vekst og produksjon foregår.
En annen og helt avgjørende faktor er PH-verdien eller surhetsgraden i det vi spiser. Eller i det DE spiser i dette tilfellet. Men du ser klart sammenhengen antar jeg…
Hvordan har dette sammenheng med for eller imot det å spise grisekjøtt tenker du antagelig.
Det er egentlig ganske logisk og lett å begripe. Cellens indre PH-verdi.
Hva vil vi dersom vi driver med svineavl? Vi vil at grisungene skal vokse fortest mulig og gi oss mest mulig penger når slaktebilen kommer inn på tunet. Hvis noen hevder noe annet så kan du trygt peke på dem og kalle dem for løgnere.
Hva er det som gjør at en gris vokser? Eller et annet dyr for den saks skyld, men altså i dette tilfellet griser.
Det er fra naturens side innrettet slik at vi vokser opp til voksne individer ene og alene fordi det gavner evolusjonen, det at vi kan føre genene videre.
Hva er greia dersom vi vil at et individ skal vokse fort slik at vi kan slakte og selge det?
Grisekroppen og menneskekroppen er veldig like som kjent. Vi er hva vi spiser. Grisen også er hva den spiser…
Alkalisk Balanse.
En viktig faktor i all vekst er PH-balansen. Alkalisk balanse. Alle kjemiske prosesser er knyttet til PH-verdier, surhetsgraden i væsker som er allestedsnærværende.
PH-balansen i væsker er tydelig når vi vet at alle ting, inkludert kroppen vår og kroppen til alle dyr på planeten, bestå for en stor del av vann. Mennesket består av vann med en prosent på mer enn 70. Og det samme gjør grisen…
PH-verdien i de forskjellige vevstypene varierer. Behovet for vekst er forkjellig og kroppens innfløkte system styrer dette.
Den alkaliske balansen er viktig for hvordan reproduksjonen av celler i de forkjellige vevstyper skjer.
For å gjøre en lang historie lesbar her, så er det slik at det å bli ”utsatt” for mat / fòr med en for lav PH-verdi vil trigge visse mekanismer i kroppen. For å opprettholde et ideelt PH-nivå vil kroppen kompensere for dette.
Hvis det er et gjennomgående lavt PH nivå i fòret vil kroppen reagere med å produsere flere celler, for å balansere ut problemet.
Dette er selvsagt for lengst oppdaget av industrien, og det serveres fòr med ekstremt lav PH-verdi til grisunger. Med det resultat at celleproduksjonen akselererer og grisene vokser med rekordfart.
Ja, jeg vet at denne forklaringen høres litt tynn, men en mer detaljert versjon ville antagelig fått deg til å sovne. Og denne informasjonen er tilgjengelig på nett hvis du vil vite mer.
Men det er et uomtvistelig faktum at griser nå slaktes etter noen måneder når de før måtte leve i flere år. De vokser kjemperakst. For raskt. Unaturlig raskt.
Hvis vi setter dette i et litt annet perspektiv, og tenker oss at disse grisungene ikke slaktes etter 9 måneder, men lever videre, da blir det ikke så hyggelig.
Den spissede kosten vil nesten i samtlige tilfeller føre til en svært uheldig utvikling. Gevinsten er at sideflesket vokser med rekordfart. Bra for lommeboken.
Vekst handler om celledeling. Cellene deler seg, dyret vokser osv. Elementært. En måte å provosere og akselerere celledelingen på slik som beskrevet her er en effektiv måte å skaffe kjøtt på.
Hvis man ikke slakter grisen på et tidlig tidspunkt skjer det noe rart. Hva vet vi om celledeling?
Hvor går grensen mellom det som kan kalles for kontrollert celledeling, altså at grisungen vokser med rekordfart, og at celledelingen kommer ut av kontroll?
Hvis du ikke vet det så er ukontrollert celledeling nøyaktig det samme som kreft. Det er selve definisjonen faktisk.
Når du spiser grisekjøtt så spiser du et dyr som er til forveksling lik ditt eget kjøtt, og som rett og slett er avlivet litt i forkant av å utvikle en dødelig sykdom, en av de verste vi vet om. Og i følge de som vet mye om dette vil det skje med nær sagt alle individer dersom de ikke slaktes.
Tenk litt på det.
Og som om ikke det er nok, så er det et faktum at en gris ikke kan svette.
Og hva er viktig med det tenker du kanskje? Det viktige med det er at det å perspirere, som er den fine måten å si svette på, er at vi kvitter oss med avfallsstoffer. De aller fleste dyr, inkludert deg og meg, kan svette.
Men ikke griser.
Avfallet lagres i spekket, fettet. Og med den omfattende medisineringen som griser utsettes for, er det grunn til å anta at slaggstoffer og avfall fra medisiner også lagres i spekket.
Når du eter en søndagskotelett spiser du et sykt dyr, du er fryktelig nær å være kannibal, du spiser fett med rester av kroppsavfall, forskjellige medisiner og avfall fra foret, og du støtter en døende kjøttindustri, som er veldig klar over de negative sidene ved svineavl og høyt inntak av kjøtt.

Bon Apetit. Eller?

Myter & Kjærlighet

Publisert av

Det er i vanskelige tider myter oppstår. Hvis det stemmer så er vi inne i en tid hvor det kommer til å bli til lagt grunnlag for myter, mange myter.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10093081

Jeg tror myter er en slags langsiktig helningsprosess i stor skala, noe vi trenger for å forklare eller kanskje til og med bortforklare ting som er vanskelig for oss som mennesker og som utpregede flokkdyr.

Myter oppstår gjennom en prosess som kanskje er godt illustrert i en sammenlikning med hvordan perler blir til. Hvordan en perle dannes i en østers. Perler er vakre, men resultatet av en grusom og lite trivelig prosess.

Et fremmedlegeme, i de fleste tilfellene en levende parasitt, kommer innenfor skallet og fester seg til forplantningsorganene til østersen. Parasitten er der for å spise kjøttet.
Dette opplever bløtdyret, som til tross for sitt knallharde ytre østersen det jo er, som et traume. Og når det ikke kan støte ut inntrengeren på vanlig måte, altså ved å bruke musklene til å la sjøvann strømme gjennom og rense innsiden av skallet, så reagerer det med å sprøyte ut en væske som dreper og innkapsler inntrengeren. I det som blir det første laget med perlemor.

Det høres forenklet ut, men det er det som skjer. Mirakler er ofte minuskuløse.

Resten av sjødyrets lange liv blir en kamp for å overleve med denne inntrengeren i skallet. De blir deformert, noe som andre artsfrender registrerer og reagerer på ved å utstøte dem fra kolonien.
Mange dør, og resultatet av tragedien blir noe vi mennesker verdsetter og beundrer, en ekte perle.
En perle er altså den vakre sarkofagen til noe som engang var en dødelig trussel.

Den vitale ingrediensen her er tid. Tiden leger alle sår heter det. For menneskene blir det å lege sårene etter et veldig historisk traume en prosess som i likhet med østersens kamp for livet handler om å innkapsle skrekken og sorgen i myter og metaforer, i språklig og kunstnerisk skjønnhet.
Når tilstrekkelig mange generasjoner har gått, vil man ha fremstilt et objekt som kan beundres og verdsettes. En myte eller en mytologi.
Noe som kan fremstilles kunstnerisk, som kan gjenfortelles i form av en legende, et skuespill eller et ritual. Ting som til og med kan fremstilles for barn uten at de skades av det, tvert imot.
Et fokus for samfunnets stolthet, noe som forsterker folkets følelse av egenverdi.

En myte kan derfor kanskje kalles et kulturelt forsvarssystem?

Men altså fryktelig langsiktig. Noe en del av oss ikke er så gode til å se noen umiddelbar verdi i. Og vi har da saktens rett også, nettopp fordi det er så langsiktig…

Det at tiden leger alle sår er helt opplagt sant. Men når vi står midt oppe i det, når sårene er mange, vonde og åpne, så er den slags innlysende informasjon til liten eller ingen trøst.

Østersen som har kjempet et liv for en eneste perle i et perlekjede har overhodet ingen glede av bærerens begeistring, eller giverens glede.

For mytenes og perlenes produsenter er sluttresultatet likegyldig.

Vi trenger holdninger hvis resultat ikke er dannelse av myter. Vi trenger medmenneskelighet som hindrer traumer som fører til dannelse av perler…

Men jeg tror kanskje at mest av alt trenger vi å forstå noe viktig i forhold til de mange og store konflikter vi i disse tider ser oppstå rundt oss. Forstå dem i lys av de dramatiske omveltninger naturen har satt i gang. Og som vi antagelig bare har sett en smakebit av, og er fullstendig prisgitt.

Jeg tror det er riktig og viktig å se vår verden, jorden og jordklodens omkringliggende systemer, som en organisme, èn enhet, et system som har mange elementer i seg og som spiller på samme lag med samme mål. Med samme forsvar og samme fokus.

Som en østers som bruker sine evner og muskler for å slippe å danne en perle…

Facebook, Trygghet og Miniskjørt

Publisert av

Naivitet er jo ganske søtt til tider, men dessverre ikke særlig matnyttig som personlig egenskap.

Et stykke nede på denne VG-siden (klikk på linken ved bildet) stilles det spørsmål om myndighetenes tilstedeværelse på nett, og ved at visse grener av disse myndighetene ”har snoket” i en facebookprofil, og funnet hatske og rasefiendtlige utsagn, i tillegg til fornærmende ytringer om den kommende prinsessen av England. Det siste kanskje ikke så farlig…

http://www.vg.no/rampelys/prinsebryllupet/artikkel.php?artid=10084676

Facebook, twitter, personlige blogger og annet, ikke bare til personer knyttet til forsvaret selv, men alle på deres venneliste, er gjenstand for automatisk ord-scanning i regi av NSM. Det vil si at visse kombinasjoner av ord i en tekst trigger en automatisk rapportering, med påfølgende automatisk og deretter evt manuell screening, for så i sjeldne tilfeller å resultere i en intern utredning, og kanskje en henvendelse direkte til forfatteren i sjeldne og grove tilfeller.
Dette er ingen hemmelighet, ikke en gang en nyhet. ALT du skriver på facebook (og mange andre steder) er å betrakte som kringkasting, og som sådan fri gjenstand for gransking av den som måtte ønske dette.
Etter 1. April i år gjelder det samme trafikkdata fra din mobiltelefon, men med den forskjell at du må være mistenkt for noe ulovlig som har en strafferamme på mer enn 2 år.

Hvis du er i tvil er det bare å henvende seg til rett myndighet. De svarer deg gjerne. Og du kan jo teste det selv ved å ramse opp en viss type ord og uttrykk i en facebookmelding…

Alvorligheten av dette med at det vi skriver og sier til en viss grad blir observert av instanser som faktisk har vårt ve og vel som sitt arbeidsområde er diskutabel.

Det blir litt på samme måte som diskusjonen om videoovervåking. Noen er fryktelig engasjert i at du faktisk blir observert av et eller antagelig flere kameraer uansett hvor du beveger deg i en norsk sentrumsgate. Man føler at privatlivets fred er krenket har jeg lest, og noen er indignert på alles vegne og fyrer av salver om myndigheters overgrep osv.

Men hva med å se det fra den andre siden da?

For det første så er dette med på å redusere vold og overgrep, særlig på nattestid selvsagt. Det må ikke bare være lov å gå litt ustøtt hjem en sen nattetime iført miniskjørt og høye heler, det må være en rett!
En rett til å få gå i fred hvis man ønsker det, uten å føle utrygghet, uavhengig av antrekk og sinnstilstand. Denne retten er ivaretatt blant annet av de mange kameraene som er oppmontert. Ikke bare av butikker og bedrifter, men slik som i for eksempel Tønsberg, Oslo, Sandefjord og mange andre byer av politiet selv. I disse byene blir du faktisk sett av ordensmakten, og det er en bra ting. Jada, jeg kjenner motargumentene, og har ganske sikkert brukt dem selv.

Og er det ikke slik da, at dersom du ikke er ute i feil ærend, dersom du har rent mel, eller i alle fall mel, i posen, er det da ikke aldeles i orden at du tilfeldigvis er å finne på en og annen harddisk eller tape?

Trenger du friheten til å fortelle verden gjennom facebook at du drømmer om å drepe jøder, at du hater pakistanere, ser på kvinner som husdyr og annet umenneskelig og uverdig tankegods?
Trenger du det? Gjør du?

I min vesle verden er svaret et rungende og sterkt nei, og jeg håper ved Gud at det er flere med meg.

Hvis det finnes instanser som tar seg bryet med å følge litt med på dette så er det noe vi alle trenger å være glad for, og se på som noe som blir gjort til vårt alles beste.

Kjønnsbestemt frykt.

Vi menn tenker ikke på uttrygghet på samme måte som våre mødre, døtre og kjærester gjør. Det burde vi. Vi burde ha som mal på hva som kan kalles trygt eller utrygt nettopp det våre kvinner opplever som trygt og utrygt.
Vår maskuline ferd i mørke bakgater en sen kveld etter et bar/pub-besøk er nærmest 100 % risikofri dersom vi ser bort fra personlige kollisjonsskader, i hvert fall her hjemme på berget. Vår frykt er at vi ikke treffer nøkkelhullet eller er tom for Farris når vi kommer hjem.

Kvinners frykt i tilsvarende situasjoner er en helt annen, betydelig mer velbegrunnet og reell. Frykt for personlig trygghet og egen helse og velferd, inkludert de konsekvenser det får for dem selv og deres nærmeste dersom noe skulle skje.

Dersom videotape og snoking på tvilsomme individers facebooksider kan øke tryggheten og senke frykten så er vel det hjertelig velkommen? Er du ikke enig?

Det er heldigvis slik at det er en klar sammenheng mellom det man har mellom øra og det som kommer ut av kjeften, herunder tastaturet. Overløperne avslører seg raskt, noe som ytterligere berettiger at det følges litt med.

De har antagelig ikke fått med seg et godt ordtak som sier følgende:

Det er bedre å holde kjeft og la folk tro du er dum, enn å si noe å la dem få det bekreftet…

Trygghet er kanskje noe mange av oss ikke tenker så mye på. Men for minst halvparten av klodens befolkning er den helt øverst på ønskelisten.

Den halvparten vi skylder vår eksistens, vår lykke og vår fremtid.

Den halvparten vi til slutt må overlate roret til.

Og hvem vet; Kanskje det ikke er til slutt, men til begynnelsen…

Legger egentlig påskeharen egg?

Publisert av

Påskeharen som løper om kapp med knallgule kyllinger samtidig som de knasker påskenøtter og løser quis, griller usunne pølser på bål og deler ut Kvikklunsj, appelsiner og en og annen Jægermeister.

Sånn vil reklamebransjen og dagligvarekjedene at vi skal tenke på påsken. Ja, og så de forbaskede eggene da. Hva er greia med de eggene?

Det er det mange mer eller mindre brukbare historier om, felles for dem alle er at de på et eller annet vis innebærer av vi alltid må en tur i butikken for å klare å holde på tradisjonene…

Men det er vel like  greit tenker jeg. Det er jo ellers fint lite tjo og hei over det opprinnelige budskapet. Bortsett fra  første påskedag da, oppstandelsens dag. Pussig nok en dag da ens egen oppstandelse tidvis er preget av semsket tunge og intens tørste, akkompagnert av tømmermenn som helt ignorerer høytid og fridager.

Personlig liker jeg alvoret i påsken, sett med kristne øyne. Det er tid for å tenke seg litt om, kjenne på at livet ikke bare er smooth sailing. At det må litt motgang til for å komme videre, bli litt klokere.

Men det er lov å ha flere tanker i hodet samtidig, er det ikke det da? Og siden jeg er mann så faller det med multitasking selvfølgelig helt naturlig.

En ting vi imidlertid HAR tatt med oss fra det opprinnelige budskapet, er at mange av oss, vi som er heldige, er sammen med gode venner i denne tiden. Måltidet står ofte i fokus, samvær, kos og hygge.

Frelseren har tatt på seg den tunge oppgaven denne uken. Ingen grunn til at resten av oss skal henge med hodet også. Men en takknemlig og klar tanke synes jeg vi bør sende Ham.
Det er ingen liten sak å ta på seg skylden for alt vi mennesker har stelt istand av ugangn. Ikke før og ihvertfall ikke nå.

Spøk til side; her følger noen fakta jeg har funnet om påsken og dets budskap:

 

Jødisk påske:

Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter.

Kristen påske:

Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Den stille uke:

Festuken som kirken feirer mellom palmesøndag og 1. påskedag. Denne uken omtales også som påskeuken (se under).
Palmesøndag:

Søndag før påske, feires til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Ridende på et esel ble Jesus hyllet som en konge av folket, som strødde palmegrener på veien til ære for ham (Matt 21, 1–11).

 

 

Skjærtorsdag:

Torsdag (av norrønt skíra, ‘rense’) i den stille uke før påske, den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden, da Jesus også vasket disiplenes føtter. I gammel tid ble de som var satt i bann, offentlig tatt opp igjen i kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn.

Langfredag:

Fredag før påske, er dagen til minne om Kristi død. Den er bots- og fastedag, og fra middelalderen av er det holdt en egen gudstjeneste på denne dagen, som er forskjellig fra den vanlige messen, særlig ved at det ikke innvies nye nattverdselementer. I Den norske kirke er liturgien denne dagen enklere enn vanlig; det er den eneste dagen den liturgiske fargen svart kan velges. Det prekes over Jesu lidelseshistorie, som leses i sin helhet (Matt 27).

Påskeaften:

Kvelden før påskedag; påsken ble tidlig feiret som våkenatt fra lørdag kveld til søndag morgen. Lyssymbolikken ble markert med lys i og utenfor kirkene, og ble et viktig aspekt ved påskefeiringen, som et tegn på at «Kristus er lys». Tradisjonelt var dette siste dag i fasten.

 

 

1. Påskedag:

Dagen da Jesus stod opp fra de døde, oppstandelsen som hele den kristne verden bygger sin tro på. Påskemorgen kom kvinnene som skulle stelle Jesu legeme til graven og fant den tom (Luk 24, 1–12). Påskemorgenens gudstjeneste er fortsatt høydepunktet i de store kirkenes påskefeiring.
Andre påskedag er første mandag etter første påskedag.

Påskeuken:

Etter kirkelig tradisjon og språkbruk er dette uken mellom første påskedag og 1. søndag etter påske. Denne perioden er fra gammelt avt kalt påskeoktaven og inkluderer søndagene i begge ender av perioden. På folkemunne benyttes begrepet påskeuken noe feilaktig om uken mellom palmesøndag og 1. påskedag (Den Stille uke)

Og har du ikke sovnet av enda, så er du kanskje et lite stykke kunnskap rikere.

God påske.

<a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2e04520e0b0654356ce5a8491e878b305cab0137″>Bloggurat</a>.

 

 

«Kan du bevise det?»

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte. Og ikke minst på en måte vi selv som individ kan forstå ut fra vår egen intellektuelle kapasitet.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.

Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Antagelig tvert imot…

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det finnes ting vi alle vet, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan gå ut fra at alle de andre deler. Selv om vi vet at de vet det samme.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen ikke-troende har til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på Gud og evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler lunt og svarer: Jeg har operert i hjernen til mange gode og intelligente mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Jomfru Maria, en romodyssè

Publisert av

Hun holdes hellig av milliarder av mennesker verden over. Hvem er hun? Hva står hun for?

Spørsmålene har jeg lånt. Men jeg tenker at de er lånt til alle tider og dermed kvalifiserer til allemannseie.

For det er jo slik at ingen har blitt saksøkt for spørsmål like mye som svar, eller hva?

Mor og Gudinne. Jeg er en mann. Men jeg har en følelse av at det å bli sett på som mor og gudinne må være bortimot toppen av det man kan håpe på dersom man altså ikke er mann.

Og hvis vi tenker oss litt om så kjenner vi alle en slik mor. Vår egen.

For oss menn er det å være litt bøllete og ha hår på brystet nok til å bli sett. For en gudinne er det mye mer pes. Og i forsøket på å bli det er det fallgruber som er slemme og dype, og som ofte levner liten eller ingen ære dersom du eksempelvis en sen lørdag kveld faller i en av dem.

I vår kristne kultur er Maria en sentral figur. Jamfør juleevangeliet. Det er hun som gir liv til Frelseren. Og til et menneske.
Argumentativt kan vi hevde følgende: Gud kan gjøre alt. Hvorfor lar han da Frelseren fødes av en vanlig kvinne? Så farlig som en fødsel var og er? Det kunne gått galt. Det gjorde ofte det på den tiden.

Gud kunne for eksempel latt ham springe fram fra en busk, fiks ferdig, eller latt ham sveve ned fra himmelen. Slikt er det schwung over. Se bare på Moses og stentavlene.
Men Gud valgte å la han fødes av en helt vanlig jordkvinne, i fattige og simple omgivelser.
Hun fødte barnet i en helt sikkert litt usanitær stall, svøpte det og la det i en krybbe.

Og her er det springende punktet; det var utelukkende for å gjøre henne, Maria, til hovedperson. Det var for å fortelle at uten det kvinnelige, jordnære, det moderlige, så er det ingenting. Ingen mennesker og ingen guder. Glem høna og egget. Det er dette det handler om.

Hun var jomfru. Hva betyr det? Det betyr for det første at hun var urørt. Hun var ren. Det betyr, ikke minst på den tiden, at hun ikke var en manns eiendom.
Den dag i dag snakkes det om å ta kvinnen ”i besittelse”, at hun ”blir hans” på bryllupsnatten. Vel er det på våre breddegrader mest en litt høytidelig taleform, men ellers i verden blodig alvor dessverre. Unnskyld den litt uheldige formuleringen…

Maria hadde ikke vært igjennom det. Hun var fortsatt fri. Riktignok var hun trolovet som det heter, med Josef, men dette kunne selv den gangen brytes, og han selv hadde vel brutt det dersom han ikke var så forbasket naiv og litt enkel. Det er skjellig grunn til mistanke om utroskap når din forlovede, som du ikke har ligget med, føder et barn.

Så lenge Maria ikke var gift med Josef, noe hun ble først senere, var ikke barnet på noe vis hans. Maria-fortellingene forteller altså om en alenemor, en fri kvinne og hennes sønn, om et udelelig bånd mellom mor og barn. Og da oppstår det et interessant spørsmål:
Hvorfor, på en tid da det var helt vanlig at kvinner ble solgt og kjøpt nesten på lik linje med slaver, er det at Maria står igjen som selve idealet? Idealet på nærende mor, på trygghet og den sikre havn? Bildet på alma mater.
For det gjør hun. Maria er ikke bare den viktigste kvinneskikkelsen i kristendommen, men hun står også som forenende symbol mellom de tre verdensreligionene som bygger på Abraham.
I jødedommen er Maria en prinsesse av Davids ætt. I Islam er hun den mest respekterte kvinneskikkelsen foran både Hagar, Hawwa, Fatima og Aisha.
Jesus`s status splitter disse systemene, mens Maria er den som samler. Hennes verdi og status er ikke gjenstand for debatt, den godtas uten innvendinger. I Islam er dessuten Maria ikke bare jomfru selv, men hun er i tillegg født av en jomfru.

Protestantismen burde gjenoppta Maria-dyrkelsen synes jeg. Det er vel slik at de fleste kirker og trossamfunn er i forfall, men fraværet av en kvinnelig kult-figur i den nord-europeiske verden (som jo er den som blir igjen til slutt) gjør oss stadig mer sårbar for ytre påvirkning religiøst. Sekulariseringen er ikke religiøst sunn. Vi ser ubalanse.

Vi mangler i økende grad nettopp balanse. Vi kan gjøre oss sammenlikninger og sette det i et system. Vi kan si at den mannlige innflytelsen er materialistisk og kvantitativ. Og at den kvinnelige innflytelsen er spirituell og kvalitativ. For å bli skikkelig alternative kan vi bruke begrepene uranisk og tellurisk. Ikke husholdningsutrykk akkurat, men gode likevel for de som gidder å undersøke hva de betyr. Og vi ser at den mer prosaiske del av vår tilværelse tilspisses hele tiden. Hver dag. Verdiene våre er gjenstand for sterk følesemessig inflasjon.
For hver dag øker analfabetismen, for hver dag øker kriminaliteten. Overklassen imiterer underklassen gradvis men sikkert og ikke engang særlig diskrèt. Tradisjoner og familieverdier erstattes av en individualitetskultur, en kultur der vi dyrker det enestående. Vi dyrker det som garantert ikke har livskraft og evnen til videreføring av erfaringer, det spesielle. Det er fjernt fra meg å kritisere individualisme. Men stikker man fingeren i jorden og ser litt fremover, så er det å skille seg ut kreativt og kvalitativt ikke noe vi som felleskap har noe særlig nytte av.
Forpliktende relasjoner og familieverdier forkastes. Egoisme er ikke lenger et negativt ord.

Vi trenger Maria, symbol for den gode forpliktelsen. Og vi trenger det nå med det samme. Vi trenger limet som gjør oss istand til å stå oppreist sammen. Vi trenger kjærligheten som ikke stiller krav.

Maria bygger bro mellom verdensreligionene fordi hun stå for noe som kom FØR splittelsen mellom dem. Hun er som symbol eldre enn de fleste av oss tror. Det livgivende prinsipp, kvinnen som tryller fram nytt liv fra sin livmor, ble feiret og dyrket lenge før guder hadde navn, lenge før man forsto hvordan forplantning hang sammen. Det ble sett på som magi allerede mens vi menn løp rundt nakne og forsøkte å slå i hjel mammuter og andre svære dyr med treklubber.
Det var magisk og utrolig og ikke til å forstå seg på, og derfor dyrket man det. Dette henger igjen i Mariadyrkelsen, som handler om at hundretusener tenner lys for henne hver dag.

Jomfrufødselen er påminnelsen om magien kvinner kan skape. Den kan spores tilbake til trossysetemer som er eldre enn kristendommen. Hvis man gidder å lese litt gamle greier så finner man for eksempel Horus, født av jomfruen Isis-Meri. Man finner ikke minst Krishna, født av jomfruen Devaki. I den eldste nedtegnede mytologien vi vet om, den sumeriske, finner vi Ninmah, halvsøster til Enki, som bærer verdens første menneske frem i sin livmor. Også hun jomfru, hvis det går an å bruke et slikt uttrykk om gudinner.

Historier, myter, om jomfruer og jomfrufødsler er fortalt til alle tider og på alle steder på kloden. Av folk som hundre prosent sikkert ikke engang visste om hverandre, langt mindre utvekslet tanker om temaet. Kan det være tilfeldig? Og hva er egentlig en myte?

Er ikke en myte rett og slett et stykke faktaopplysning som det bare har grodd mose og gress på? Vi benekter da ikke et fjell på grunn av mosen det bærer?
Og myten sier ikke at Maria tryllet frem Jesusbarnet fra intet. Myten sier at Den Hellige Ånd var med på opplegget.
Nå er Den Hellige Ånd ikke lett å begripe seg på. Den Hellige Ånd har en lei tendens til å unndra seg vitenskapelige undersøkelser og nærmere anskuelse.
Men la oss se nærmere på de mer håndfaste realitetene. Jomfrufødsel fordrer det som teknisk sett kan kalles immakulativ konsepsjon. Graviditet som oppstår uten de mellommenneskelige tekniske øvelsene vi vanligvis tenker på som forutgående for den type tilstand.
Skiller det seg vesentlig fra det vi i dag kaller kunstig befruktning? Nei, det gjør det ikke.
Vi kan i dag, og det er ikke vanskelig engang, befrukte en jomfru på noen få minutter.

La det være sagt klart og tydelig: Jeg mener definitivt ikke å kritisere eller gjøre underet over alle under mindre. Tvert imot. Dette er bare en diskurs. Som føyer seg inn i teorien om kolonisering. Som for øvrig er et tema som smelter sammen med dette på en smidig og sømløs måte.

Og er det ikke litt interessant da? I skriftene så er det nesten utelukkende beskrivelser av ”gudene” og ikke bare ”gud”. Pluralis. Ofte i grupper på tre, av årsaker jeg ikke vet noe om, utover den Hellige Treenighet. Sara ble gravid i en alder av 90 år, ved et lite inngrep av en av tre ”guder” som spaserte forbi teltet hennes en vakker dag. Og fødte en vakker sønn ganske nøyaktig litt ut på våren året etter. Hva var det nå han het igjen da?

Hvis vi skuer utover det religiøse perspektivet, til kolonitanken, så blir dette både lettfattelig og meningsfylt. Som om vi skulle gjort det selv. Som om vi kommer til å gjøre det. Igjen.

Gudene. Mange tekster handler om disse. Ikke en bestemt en, men omtalt som en slekt, familie eller kanskje et lite folkeferd.
Uten å bli alt for vidløftig her, så kan jeg nevne et par ord fra 1. Mosebok, 6:2. ”Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og tok noen av dem til koner.”

Maria er altså en slik figur hvis vi velger å se det på den måten. En sunn kvinne som ved sin uskyld, sin frihet og sin skjønnhet vakte gudenes medlidenhet og kjærlighet og som ble valgt til en stor oppgave. Å føde Menneskesønnen.

Et stort skritt for menneskeheten, et lite skritt for en Gudinne…

TallEnergi

Publisert av

Våren er en tid da energier strømmer i alt og alle. Ting starter på nytt, alt tar liksom sats og kaster seg ut i livets strie elv nok en gang.
Jeg har ofte diskusjoner om energi med viktige mennesker i mitt liv, og selv om vi er rørende enig i viktigheten av det så er det veldig interessant å merke hvordan vi har forskjellig tilnærming til dette begrepet.
Følelsesmessig tilnærming, vitenskapelig, åndelig og konkret. Fysisk og mentalt.

I min lille verden blir det samme svar på alle spørsmål man kan finne på å stille om energi.
Nemlig JA. Fordi jeg er overbevist om at energi er det eneste som finnes, det har bare inntatt forskjellige former og viser seg frem eller skjuler seg, alt ettersom, etter hvilken misjon den skal ha og behov den skal fylle.

Det skal mer enn noe linjer til for å argumentere for at murstein og kjærlighet er laget av det samme stoffet, men det er ikke fullt så vanskelig å kjenne på at våren er en eksplosjon av energi, uansett hva man måtte mene.

Jeg liker tall. Mest fordi de kan lage bilder på ting som er litt vanskelig å gripe tak i, men også for at de nesten på samme måte som ord faktisk kan være vakre.
Og glem ikke at de fineste bildene du har av dine kjære faktisk er en samling tall hvis vi ser nøye etter.

Bilder eller metaforer er gode å ha vi skal forklare noe. For eksempel forklare den enorme kraften i vår alles kilde til energi, nemlig solen.
Vi kjenner varmen mot huden en deilig vårdag, vi vet hvordan varm sand mot nakne føtter kjennes.
Men vet vi hvor mye energi vi egentlig mottar fra solen? Sikker mange som tenker at det kan være det samme, bare det er varmt. Enig det, men det var det med tall da…

Fotball er ganske fjernt fra ting jeg finner interessant, men jeg tenkte at jeg kunne bruke det som et parameter for å illustrere den energimengden som treffer oss her på jorden.
I min enfoldighet trodde jeg at en fotballbane skulle være et presist mål, en fast størrelse slik al mulig annet er det i sportens verden, hvor de teller tusendeler av et sekund for å kåre vinnere i ymse sportsgrener.
Men neida.

Ballen de bruker skal i følge Wikipedia veie på grammet akkurat så og så mye og være akkurat så stor. Men jeg fant til min overraskelse at en fotballbane kan variere noe voldsomt i bredde og lengde i følge internasjonale regler.
Den skal være mellom 45 og 90 meter bred, og mellom 90 og 120 meter lang. Eller sagt på en annen måte som viser variasjonen mye bedre:
Den kan ha et flatemål på mellom 4.050 kvadratmeter og 10.800 kvadratmeter! Fantastisk.

Men så er det visstnok slik at hvis det er en ”viktig kamp”, et begrep som i seg selv kaller på et overbærende smil her til gards, så skal banen være 68 x 105 meter, og dermed basta.

Anyway. For å ha et tall å putte inn i regnestykket som viser hvor mye energi vi mottar, så bruker vi dette altså. 68 x 105 meter. Eller 7140 kvadratmeter. Forøvrig omtrent det samme som 10 hustomter i et vanlig norsk byggefelt.

Solen, vår skumle venn og hjertevarme trussel, skinner med stor kraft ikke bare i det området av energi vi kan se, men i et stort spekter av energi, det meste faktisk usynlig.
Det måles variasjoner i styrken, men til daglig er effekten som treffer èn kvadratmeter med overflate dersom den vender direkte i rett vinkel mot solen ca 1400 watt, hvis man skal tro solobservatoriet til NASA. Og det synes jeg man skal.

En god panelovn slik du har på stueveggen under vinduet er typisk på 1200 watt.

Det betyr at for å få til den samme energimengden som treffer en helt vanlig fotballbane, riktignok under optimale forhold, så må du ha 8330 slike panelovner. Det er noe å tenke over. Og bildet over er i riktig skala.

Hvis vi begynner å regne på hvor store arealer som treffes av solen til enhver tid så blir det helt ubegripelige tall. Slike  tall trenger vi ikke å gruble over, men det er interessant å merke seg at selv den minste økning av solens utstråling og aktivitet har enorme konsekvenser for kloden vår som enhet og levende organisme.

Hvis vi tenker oss en økning på bare en tiendels % så er det snakk om neste 10 000 watt bare på en enkelt fotballbane. Som knapt nok kan kalles en forsvinnende liten flekk i den store sammenhengen.

At naturen reagerer så sterkt på endringer blir kanskje ikke så rart hvis vi ser det på denne måten. Og vi mennesker er ikke noe unntak.

Men det er jo bare tall.

Eller?

Overkjørt eller underbevist?

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.
Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise påstanden om at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig neppe er noe kurant spørsmål til et eventuelt funnet svar…
Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på nettopp denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant? Det ikke åpenbare.
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens. De flest av oss kjenner mennesker som kaller seg frelst. De har noe ved seg som er likt.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle litt med øynene i skjul eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.
Men jeg har aldri sett en tanke…