Under-Bevist

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Pastellsort og Søte Kulører

Livet er så barmhjertig at når de blanke arkene tar slutt så har vi antagelig glemt hvor vi gjorde av fargestiftene.
Kanskje vi burde la være å vente til det er for sent med å tenke over hvorfor det var mest igjen av de myke fargene, de som nettopp ikke tegner grenser eller setter punktum på feil sted i historien. Bruker vi for mye av fargen som hører til de harde linjene?
En av de jeg siterer oftest og som nok blir tiltenkt egenskaper som ikke er preget av pastell akkurat, har sagt det ganske fint;

«Virkeligheten er antagelig en illusjon. Men den kan være forbasket overbevisende.»

crayons_smallNeste gang du blir bedt om å bruke de fargene nettopp du har fått utlevert, de som er bare dine, kanskje du burde velge en farge som ikke bare er seg selv? For det gjør vi alle alt for ofte tror jeg.
Hva jeg mener?

Skalaen består i prinsippet av 8 grunntoner, alt annet er variasjoner over disse. Likevel er det blitt skapt og vil bli skapt uendelig mange vakre melodier. Og vi er glade for det, nyter det og noen sågar lever både for og av det. Det rører oss til tårer eller får oss til å danse.

Fargene består på forbausende lik måte av 7 grunnfarger. Likevel kan den skjermen du akkurat nå ser på vise over 16 millioner farger. (jada, sjekk innstillingene under monitorer i kontrollpanel i startmenyen)

Er det da fornuftig at vi mennesker tenker at det finnes bare noen få grunnleggende følelser for å avklare store og små spørsmål i livene våre. Og andres ikke minst.

Vi har et lite knippe følelser og bruker ofte den rene formen av disse til å ta avgjørelser for oss selv og andre.
Hva med å slippe til alle variasjonene slik musikken gir oss rom for, slik maleren gjør når han lager mesterverkene?
Ved å tenke litt over det blir det ikke mer komplisert, det blir tvert imot mye lettere. Du får et større spekter å spille på. Flere muligheter og evnen til å gjøre bedre valg er biproduktet av denne tankemåten. Jeg tror vi bør si jatakk, begge deler, som det heter i en viss skog av tilmålt størrelse.

fingerpointing2Særlig når man har barn er det tydelig hvor mange variasjoner over grunntemaet det faktisk finnes. Den største tabben vi kan gjøre, slik jeg ser det og slik min erfaring forteller meg, er at vi demonstrerer et smalspektret følelsesliv overfor våre barn. Det er så lett å være bastant og tenke svart/hvitt overfor unger. Hvorfor?
Fordi de uten videre aksepterer det, og det forenkler dermed vår rolle som foreldre, og forenkling er kjærkomment i en travel hverdag, særlig når vi er aleneforelder, og så videre og så videre… Rekken med utflukter er mangslungen og frodig.
Uansett hva vi måtte tro, lese eller mene, så kommer vi ikke bort fra at vi fremkaller deler eller (grøss) hele vår beholdning av lite nyanserte følelser i våre barn. Både på kort og lang sikt. Vi trenger ikke å dvele ved mekanismene i dette her og nå, og jeg har ikke nok peiling til å si noe lurt om det dessverre.
Men èn ting jeg vet sikkert, det er at det å klare å formidle til de som skal komme etter oss at det er uendelig mange muligheter og svar på alle spørsmål som måtte dukke opp i livet, selv der det ser ut til å være få, ett eller til og med ingen, det er en gave. Du gir den bort ved å være deg den bevisst, og det er den eneste måten å gjøre det på kanskje. Men forvent ingen takk  Den gaven kommer tilbake for å bite deg i r.. ehh.. baken gang på gang når avkommet former sine egen tanker om det du prediker over, og bygger seg sin egen identitet. Som selvsagt er på tvers av alt du mener er fornuftig og riktig i din lille bommullsverden.

Prøysen var en luring, og han sang med den stemmen han hadde, om mangt og mye, blant annet om at du skal få en dag i mårå. Hvorvidt arkene er blanke eller ikke kan vel være noe usikkert, men uansett så har han helt rett. Helt til den dagen da St.Peter mangler en spiller på bedriftslaget på grunn av sykdomsforfall, og kaster sine øyne på deg. Du har å møte, ellers blir det hett.
Det er ingen stor liga det er snakk om, men motstanderne er en helvetes gjeng å spille bortekamper hos.

svarteperNår denne dagen kommer, og du kan titte ned i fargeskrinet ditt og finne at du har igjen flere harde enn myke farger, da er det du som får siste stikk og slipper å bli byttet mot ei ku av
SvartePer Spellemann.

Hur bredt har Ni hoppat?

Kurt Ohlssons udødelige spørsmål til høydehopperen Patrick Sjøberg, stilt i en gigantisk sofa på taket av IKEA-Gøteborg. En eller annen gang på begynnelsen av 90-tallet. Genialt..
Som, grøss og gru, er i ferd med å bli et par mannsaldere siden. Eller i hvert fall et par manns-minner siden. Som visstnok skal være ca 7 år. Husker ikke helt…

glasvaevbaand2

Hvor bredt er båndet ditt spør nå jeg da. For bredbånd er noe rare greier. De aller fleste av oss aner ikke hva det betyr, og likevel bruker vi dette ordet, og en bråte andre, hver eneste dag omtrent. ”Nei, jeg fikk ikke svart. Bredbåndet var nede.” Nede?? Hvor hen da? Hva slags bånd er det som er bredt og hvor var det før det var nede? Og vet du i det hele tatt hvor det er når du påstår at det er nede eller oppe?
Nei, det gjør du antagelig ikke. Undertegnede har vasset til langt opp på den innbilt flate magen i høyteknologi i flere år enn jeg setter pris på å kunne telle. Og jeg må innrømme at det tok mange år som halvstudert røver i diverse tekniske fag før jeg kunne se meg selv i øynene og si at jeg forsto hva dette innebar.

Bredbånd er altså hvor mange centimeter i diameter telefontråden inn til huset ditt er. Er den tjukkere enn lillefingren din så er det bredbånd. Er den ikke det, og du ser for eksempel på Jul i Borettslaget, så ser du altså på smalfilm. Bedre kjent som 8 millimeter.  Eller nisjefilm som det også kalles. Talefeil skal man se mellom fingrene med når det er jul.

Telenor, tidligere øreverket, hadde i fjor en kampanje for å få de som hadde en av de minste hastighetene på sitt bredbånd til å bytte til en telenor_frustrasjonstørre hastighet. Fra å ha mer enn rikelig hastighet for å lese VG og betale regninger, som er det brorparten av alle brukere av nett faktisk bruker det til, så fikk man nå tilbud om sinnsyk hastighet for å lese VG og betale regninger i stedet. Og det kostet bare drøyt det dobbelte. Vel og merke dersom du solgte sjelen din til hin mann og skrev under på en husmannskontrakt som fratok deg enhver menneskelig rettighet og som kun hadde som formildende unntak at du uventet gikk i pennalet med forskuttert månedsavgift.

Hvem pokker vet hva bredbånd er da? Og hvilken farge har det? Kan jeg gå i kjelleren og titte på ledningene for å finne det ut?
Snakker vi om kvantitet eller kvalitet? Er det i gata med lysår? For det er noe vi mennesker heller ikke vet så mye om, men gjerne sier i ny og ne. Og hva er så ny? Eller ne?

Vi går oss ut på en språkmessig hengemyr av bokstavkjekssuppeliknende konsistens, og vi gjør det gjerne og ofte.

Lysår er en kvantifisering av avstand. Et lengdemål rett og slett. En litt drøy tommestokk.

Bredbånd er en beskrivelse av hvor mye informasjon det er mulig å dytte gjennom ledningen inn til huset ditt i løpet av et bestemt tidsforløp.

snake2Har du hageslange? Mange har det. Og den er ikke giftig. Kanskje hvis du spiser den da, men dersom du som jeg, har en trommel med 25 meter på, så er spising svært lite anbefalt. Og jeg har ikke plen engang.

Men uansett, tenk deg en slik slange. Den er, og jadda, jeg har sjekket, 1,28 cm innvendig. Hullet liksom. Inni slangen. Hvis du har la oss si tusen liter vann i en tank. Det er en ganske stor tank. 5 varmtvannstanker for eksempel. Du har det, og du ønsker å la vannet fra denne tanken renne over til en annen tank som rommer akkurat det samme. Det vil renne i sitt eget tempo dersom du ikke gjør noen tiltak for å endre på det. La oss se bort fra fall og høydeforskjell her. Det bare kompliserer bildet.
timeglassMen la oss bli enig om at du har to muligheter til å forbedre hastigheten som vannet flytter seg på mellom disse to tankene.
1. Tykkelsen på slangen. Det er åpenbart at en tykkere slange vil kunne frakte mer vann pr tidsenhet.
2. Farten på vannet. Tar det en time å flytte dette vannet i en slange som er 1,28 cm tykk, så vil vi ved å øke hastigheten på vannet kunne frakte den samme mengden fortere gjennom samme slangen over samme distanse, øker vi til det 4-dobbelte så vil det ta et kvarter. Øker vi til det 100-dobbelte vil det ta 9 sekunder…

En litt svett sammenlikning, men ikke av de dårligste. Det illustrerer på en bra måte at de to eldgamle kobbertrådene som televerket gravde ned på tunet ditt på 70-tallet faktisk kan brukes til mer enn å snakke med svigermor hver søndag. HELST noe annet enn å snakke med svigermor. Uansett ukedag.

Bredbånd betyr ikke noe annet enn at man har en dings i andre enden av den tråden som kommer inn til leiligheten din som øker trykket. Det du sender ut eller har bedt om å få inn kommer rett og slett fortere frem. Men det kan være morsomt å vite at det ikke er slik at man må anstrenge seg fra din leverandørs side for å få dette til å gå fort. Det er motsatt.
Det brukes diverse verktøy for å BREMSE hastigheten ned til det du faktisk er villig til å betale for. De to kobbertrådene som ble begravet i ditt nærmiljø for mange tiår siden er kapable til mellom 80 og 90 megabits pr sekund! Vel og merke med riktig dingser i begge ender. Altså 10-20 ganger fortere enn det bredbåndet du har nå. Uten å blunke. Dette er ren fysikk og hvem som helst er herved invitert til en diskusjon på det nivået. Hjemmebane sier jeg bare. Kle dere godt.
Greia er nemlig den at båndbredde, i likhet med mange andre tulleting, har blitt gjenstand for kommersialisering. Og du er offeret. Det er rett og slett snakk om en naturressurs hvis man ser nøye etter…

Og så er det jo slik da, at verken du eller jeg har bruk for denne vanvittige hastigheten. Om VG-forsiden dukker opp i løpet av 3 sekunder eller 1 highwaysekund er revnende likegyldig, er det ikke? Mens prisforskjellen kanskje er 300 spenn i måneden…

Tenk deg at noen banket på døren din og sa at du istedenfor den lille grusveien på 25 meter opp til huset ditt fra riksvei ørten, kunne få en 8-felts motorvei. Forbannet kjekt å ha. Og det koster deg KUN 299 ekstra i måneden. Det er nemlig det du ligger å betaler på… En personlig motorvei der du kan trekke den vesle kjerren din med enorme marginer… Og hente posten uten så mye som å se et gresstrå.

Men det gjelder jo å støtte opp om det lokale næringslivet da. Selv om det i disse finanskrisetider nesten ikke er næringsliv laga lenger…

Lengsel

Av de mange nådegaver som vi mennesker er utstyrt med, er det ingen som yter så mye, som er så sterke, som vår evne til å lengte.
Intet er uoppnåelig eller for fantastisk for vår lengsel…

Bevis

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
filosofJeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt. Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.

angel2Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker. Men jeg har aldri sett en tanke…

Nærhet

Dere kvinner har så lite forståelse av hva det er vi menn liker.
Vi bryr oss lite om dere er tykke eller tynne.
Det betyr ingenting.
Det at dere i søvne kryper litt nærmere er mye viktigere enn smale hofter.
Instinktive handlinger rører oss mye mer enn et grep fra en liten smal hånd.
Og ikke tro det du hører.
Vi vil være store og sterke.
Annet er løgn.

Pyser

Det dere kvinner går glipp av, er at vi menn egentlig er minst like skjøre og sårbare som dere. Mye mer faktisk.
Etter å ha vært førstehåndsvitne til 3 fødsler, hvorav 2 ganske dramatiske, er jeg 100 % overbevist om at dere er mye sterkere enn oss.
Det er forventningen om at vi skal være så store og sterke som gjør det hele så klønete. Og det er deres skyld 
Det er et ganske stort ansvar å skulle være stor og sterk når man ikke er det. Når man bare vil krølle seg sammen og grine.
Kanskje er det først når vi tør å være pyser at vi kan rette ryggen?

Lykkens Pendel

Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.

Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.

Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?

Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.

Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.

En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.

Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…

Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.

Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.

Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…

lys_moerke_001Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!

Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.

I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.

Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?

Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.

Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.

Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.

Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.

Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.

Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?

Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?

Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…

Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.

La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…

Det kan gå ut over synet.

Hvor bredt er båndet ditt?

Hur bredt har Ni hoppat?

Kurt Ohlssons udødelige spørsmål til høydehopperen Patrick Sjøberg, stilt i en gigantisk sofa på taket av IKEA-Gøteborg. En eller annen gang på begynnelsen av 90-tallet.
Som, grøss og gru, er i ferd med å bli et par mannsaldere siden. Eller i hvert fall et par manns-minner siden. Som visstnok skal være ca 7 år. Husker ikke helt…

glasvaevbaand2

Hvor bredt er båndet ditt spør nå jeg da. For bredbånd er noe rare greier. De aller fleste av oss aner ikke hva det betyr, og likevel bruker vi dette ordet, og en bråte andre, hver eneste dag omtrent. ”Nei, jeg fikk ikke svart. Bredbåndet var nede.” Nede?? Hvor hen da? Hva slags bånd er det som er bredt og hvor var det før det var nede? Og vet du i det hele tatt hvor det er når du påstår at det er nede eller oppe?
Nei, det gjør du antagelig ikke. Undertegnede har vasset til langt opp på den innbilt flate magen i høyteknologi i flere år enn jeg setter pris på å kunne telle. Og jeg må innrømme at det tok mange år som halvstudert røver i diverse tekniske fag før jeg kunne se meg selv i øynene og si at jeg forsto hva dette innebar.

Bredbånd er altså hvor mange centimeter i diameter telefontråden inn til huset ditt er. Er den tjukkere enn lillefingren din så er det bredbånd. Er den ikke det, og du ser for eksempel på Jul i Borettslaget, så ser du altså på smalfilm. Bedre kjent som betamax 8 millimeter. Eller nisjefilm som det også kalles. Talefeil skal man se mellom fingrene med når det er jul.

Telenor, tidligere øreverket, hadde i fjor en kampanje for å få de som hadde en av de minste hastighetene på sitt bredbånd til å bytte til en større hastighet. Fra å ha mer enn rikelig hastighet for å lese VG og betale regninger, som er det brorparten av alle brukere av nett faktisk bruker det til, så fikk man nå tilbud om sinnsyk hastighet for å lese VG og betale regninger i stedet. Og det kostet bare drøyt det dobbelte. Vel og merke dersom du solgte sjelen din til hin mann og skrev under på en husmannskontrakt som fratok deg enhver menneskelig rettighet og som kun hadde som formildende unntak at du uventet gikk i pennalet med forskuttert månedsavgift.

Hvem pokker vet hva bredbånd er da? Og hvilken farge har det? Kan jeg gå i kjelleren og titte på ledningene for å finne det ut?
Snakker vi om kvantitet eller kvalitet? Er det i gata med lysår? For det er noe vi mennesker heller ikke vet så mye om, men gjerne sier i ny og ne. Og hva er så ny? Eller ne?

Vi går oss ut på en hengemyr av havregrøtliknende konsistens, og vi gjør det gjerne og ofte.

Lysår er en kvantifisering av avstand. Et lengdemål rett og slett. En litt drøy tommestokk.

Bredbånd er en beskrivelse av hvor mye informasjon det er mulig å dytte gjennom ledningen inn til huset ditt i løpet av et bestemt tidsforløp.

Har du hageslange? Mange har det. Og den er ikke giftig. Kanskje hvis du spiser den da, men dersom du som jeg, har en trommel med 25 meter på, så er spising svært lite anbefalt. Og jeg har ikke plen engang.

Men uansett, tenk deg en slik slange. Den er, og jadda, jeg har sjekket, 1,28 cm innvendig. Hullet liksom. Inni slangen. Hvis du har la oss si tusen liter vann i en tank. Det er en ganske stor tank. 5 varmtvannstanker for eksempel. Du har det, og du ønsker å la vannet fra denne tanken renne over til en annen tank som rommer akkurat det samme. Det vil renne i sitt eget tempo dersom du ikke gjør noen tiltak for å endre på det. La oss se bort fra fall og høydeforskjell her. Det bare kompliserer bildet.
Men la oss bli enig om at du har to muligheter til å forbedre hastigheten som vannet flytter seg på mellom disse to tankene.
1. Tykkelsen på slangen. Det er åpenbart at en tykkere slange vil kunne frakte mer vann pr tidsenhet.
2. Farten på vannet. Tar det en time å flytte dette vannet i en slange som er 1,28 cm tykk, så vil vi ved å øke hastigheten på vannet kunne frakte den samme mengden fortere gjennom samme slangen over samme distanse, øker vi til det 4-dobbelte så vil det ta et kvarter. Øker vi til det 100-dobbelte vil det ta 9 sekunder…

En litt svett sammenlikning, men ikke av de dårligste. Det illustrerer på en bra måte at de to eldgamle kobbertrådene som televerket gravde ned på tunet ditt på 70-tallet faktisk kan brukes til mer enn å snakke med svigermor hver søndag. HELST noe annet enn å snakke med svigermor. Uansett ukedag.

Bredbånd betyr ikke noe annet enn at man har en dings i andre enden av den tråden som kommer inn til leiligheten din som øker trykket. Det du sender ut eller har bedt om å få inn kommer rett og slett fortere frem. Men det kan være morsomt å vite at det ikke er slik at man må anstrenge seg fra din leverandørs side for å få dette til å gå fort. Det er motsatt.
Det brukes diverse verktøy for å BREMSE hastigheten ned til det du faktisk er villig til å betale for. De to kobbertrådene som ble begravet i ditt nærmiljø for mange tiår siden er kapable til mellom 80 og 90 megabits pr sekund! Altså 10-20 ganger fortere enn det bredbåndet du har nå. Uten å blunke. Dette er ren fysikk og hvem som helst er herved invitert til en diskusjon på det nivået. Hjemmebane sier jeg bare. Kle dere godt.
Greia er nemlig den at båndbredde, i likhet med andre tulleting, har blitt gjenstand for kommersialisering. Og du er offeret.

Og så er det jo slik da, at verken du eller jeg har bruk for denne vanvittige hastigheten. Om VG-forsiden dukker opp i løpet av 3 sekunder eller 1 sekund er revnende likegyldig, er det ikke? Mens prisforskjellen kanskje er 300 spenn i måneden…

Tenk deg at noen banket på døren din og sa at du istedenfor den lille grusveien på 25 meter opp til huset ditt fra riksvei ørten, kunne få en 8-felts motorvei. Forbannet kjekt å ha. Og det koster deg KUN 299 ekstra i måneden. Det er nemlig det du ligger å betaler på… En personlig motorvei der du kan trekke den vesle kjerren din med enorme marginer… Og hente posten uten så mye som å se et gresstrå.

Men det gjelder jo å støtte opp om det lokale næringslivet da. Selv om det nesten ikke er næringsliv laga lenger…