Før i verden. Før, da skrivende og snakkende mennesker iblant henvendte seg til andre enten via media eller i forsamlinger, var det vanlig at man kom med noen avvæpnende fraser forut for utsagn som ville kunne oppfattes negativt eller krenkende for enkeltindivider eller grupper.

Litt avhengig av hvor langt tilbake man velger å se, så kunne det være for eks
”Uten forkleinelse for noen, så…” eller ”Uten at noen må føle seg støtt, så er det slik at…”
Eller ”Uten tanke på noen særskilt, så vet vi at…”

Vel, når det gjelder utviklingen (hvis vi nå kan bruke et så oppbyggende ord om fenomenet) av de såkalt sosiale mediene, så er det minimale behov for reservasjoner av høflighetsgrunner.

En trenger ikke rare sosiale gangsynet for å observere hvordan reisen gjennom teknologi og språk er på god vei nedover hvis vi måler det i menneskelig kontakt og effektivitet ved formidling av budskap. Det er ganske skremmende hvis man ser etter.

Det at to mennesker i det hele tatt er istand til å gjøre seg forstått overfor hverandre er en uhyre komplisert prosess i utgangspunktet. Kanskje et lite hverdagsmirakel.

Se bare her.
En tanke, som er formet av arv, miljø og en utrolig mengde inntrykk og kanskje på toppen av det hele påvirket av ustøe indre tilstander eller av medisiner, skal formidles til en annen.

Tanken skal tenkes, formuleres i språksenteret i hjernen, sendes til taleorganene og oversettes gjennom en prosess hvor lungene trykker luft gjennom en passasje i stemmebåndene og setter luften i svingninger av forskjellig frekvens og styrke.

Og når dette har skjedd er bare halve jobben gjort. Den omtrent samme prosessen må gjentas i revers for at et annet individ skal ha noen sjanse til å forstå hva som formidles. Som er henvist til å bruke sin arv, sine forståelser av de ord og det tonefall som brukes, sin sinnstilstand og eventuelle sperrer og sine mange filtre.

Jo, det er et lite mirakel dersom mottageren straks forstår hva avsenderen mener.

Det flotte med samtaler, er at dersom det oppdages at budskapet har feilet på sin ferd, så har vi god anledning til å omformulere og forklare. Det er viktig og det er det som gjør at vi klarer oss sånn noenlunde.

Og så disse ”sosiale mediene da”. Som vi bruker hele tiden. Og som fører til den ene misforståelsen etter den andre, for enkelte lukt i katastrofer og elendighet.

Vi rigger oss til med kommunikasjonsmetoder som KUN går den ene veien, nemlig mot stadig færre muligheter for å utdype innholdet, farge språket og formidle følelser.
Helt utrolig.

Og her er det ingen grunn til å komme med høflighetsfraser for å skåne noen sarte sjeler som bruker massevis av tid på disse mediene. Hvis noen mener at det å ha stadig færre tegn til rådighet når man skal snakke med noen er en positiv utvikling, så vil jeg svært gjerne høre om det, for jeg ser det ikke.

At det har kommet mye godt ut av at vi har fått mange flere metoder for kommunikasjon er helt sikkert. Vi har fått et samfunn som er synlig for alle, ingenting forblir usett og usagt. Selv om dette drar mye skit med seg så må vel dette ses på som positivt.

Mennesker møter hverandre via disse kanalene. Om det fører til mer lykke enn ulykke er ikke godt å si, men som ellers i universet er det vel en viss balanse også i det regnskapet…

Når Twitter kom, så husker jeg at jeg som språkentusiast tenkte; nå er grensen nådd. Rock bottom. Vi er på bånn.

Men den gang ei. Det snakkes i media om et nytt opplegg hvor makismalt antall tegn visstnok skal være 72!
Viktige meldinger på 72 tegn. Kjærlighetserklæringer. Nyheter.

Kanskje det er dette PR-folk snakker om når de sier back to basic?

Kanskje vi skulle se litt lenger tilbake en Gutenberg når det gjelder skriftspråk, og tenke verbalt når vi skriver?

Facebook og liknende har jo blitt arena for sjekking og møteplass for folk og fe. Hva vil skje på sjekkefronten hvis denne teknologiske utviklingen fortsetter tro? Må vi bakover for å se hvordan fremtiden blir?

La oss gå riktig langt tilbake.

Steinalderen.

Sjekking på den tiden var noe heelt annet enn i dag. Ingen kurtise, blomster og sjokolade. Ingen telefonsamtaler, fjollete facebookprofiler og grisete sms`er. Neida.

Et grynt eller to, og så et grepa tak i håret på den du har bestemt skal være kommende mor til dine barn. For du vet hvorfor huleboerne dro sine kvinner inn i hulen etter håret ikke sant?

Grynting. Det må være neste trinn på trappen nedover i dagens kommunikasjonssamfunn.

For blir det særlig færre tegn enn 72 til rådighet så er et godt grynt et alternativ det er verd å vurdere…