Selvinnsikt

Ditt hjerte kjenner stilltiende dagenes og nettenes hemmeligheter.
Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap.

Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken.
Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre.

Og det er bra at du ønsker det.
Den skjulte kilden i din sjel må springe frem og renne sildrende til havet;
Og skatten i ditt uendelige dyp skal bli åpenbart for dine øyne.

Men la ingen vekt måle din ukjente skatt;
Og søk ikke din vitens dybder med målestang eller loddeline.
For selvet er et uendelig og umåtelig hav.

Ikke si: ”Jeg har funnet sannheten”, men heller
”Jeg har funnet en sannhet”.
Ikke si: ”Jeg har funnet sjelens vei”.
Si heller: ”Jeg har møtt sjelen mens jeg fulgte min egen vei”.

lotus11For sjelen går langs alle veier.
Sjelen går ikke langs en opptrukket strek, den vokser ikke som et siv i vinden.

Sjelen folder seg ut, som en lotusblomst med talløse blader…

Lukket

Noen ganger er det greit å låne tanker. Det skaper på en  måte et lite univers som man kan velge å gjøre til sitt, eller rett og slett la det være. Det å benytte andres tanker som en inspirasjon ser ut til å være seg selv nok er ikke ukjent. Det å flytte ting ut av virkeligheten og inn i en fantasiverden er noe som ligger i tiden. Og det må vi ikke undervurdere. Ligge i tiden? Vi forstår hva det betyr, men det er semantisk sett fullstendig uten mening.
Det å sette sammen ord på en måte som tilsynelatende danner mening har to ender. Den serverende enden og den mottagende enden. Og selv meningsløse ord kan danne mening.

Kriveligheten, den er krivelig den. Det kan vanskelig tenkes en kriveligere ting. Vi kan krives i det uendelige og kriveligheten er og blir krivelig og uforkrivelig. Vi krives med de mest krivelige ting, og tar med oss kriveligheten vår på de kriveligste steder.
Nå krivdes du sist?

Muligens uten mening, men lesbart. Og han som oppfant begrepet, Jan Erik Wold, fortjener mer kreditt enn han har blitt tildelt.

Poenget er at ting noen ganger bør leses på andre premisser enn dine egne.

Les med åpne øyne.
For lukket er de uten verdi.

Tvilsomt?

Tråkk ikke på blomstene!

Et slikt skilt så jeg forleden dag ved et bed med flotte blomster i Tønsberg.
Jeg er en person som sjelden lar seg trekke opp til de store høydene av irritasjon, men dette provoserte meg big time.
Her foreslår altså forfatteren av dette elendige skiltet at jeg skulle unnfange ideen av å faktisk gå inn over stenkanten for så å tråkke på disse flott blomstene, det være seg krokus, stemorsblomster eller andre blomster med mangelfull familiær tilknytning.
For en fryktelig påstand!
Bedet var godt anlagt og vel gjennomtenkt, ingen tvil om det. Og jeg kom raskt til den konklusjonen at den personen som hadde arrangert disse blomstene aldri i verden ville ha kommet på å sette et slikt skilt i dette bedet. Neida, det er nok slik at en eller annen byråkrat, en som for lengst har sluttet å søle til sine bleke hender med matjord, det er han eller hun som har forfattet dette elendige lille stykke fornærmelse og fått det trykket opp i times New roman med kapiteler. Det er vel i grunnen sannsynlig at vedkommende aldri har hatt jord under neglene, men nå er jeg fordomsfull kjenner jeg. Og det fryder meg.

Et skilt i et blomsterbed i en by i en gate hvor det må antas at det går mennesker som ikke i sin villeste fantasi ville komme på å tråkke på en vakker blomst i et vakkert bed i en vårvarm brolagt gate i en vakker by.

Hvis du innehar den makten det faktisk er å bestemme at det skal finnes et slikt skilt, ja da bør du tenke deg grundig om.
Jeg tror jeg snakker for veldig mange når jeg lanserer påstanden at et slikt skilt virker veldig imot sin hensikt. Hvis det mot formodning dukker opp en person som har det i seg å faktisk tråkke på nydelige blomster, så er det vel ikke usannsynlig at nettopp det skiltet faktisk ØKER sannsynligheten for å få tråkket ned krokusen og dens fargefulle kolleger i nettopp dette bedet.

Hvis vi summerer tankerekken her, som kunne vært mye lenger, men som ikke fortjener energien den stjeler og således kuttes kort av undertegnede, så viser det seg følgende:

Hvis du har et bed du liker, så ikke gjør et lokalt tiltak for å kringkaste din bekymring for at noen tråkker i det…

Utsatt

Tenk litt over følgende påstand: Virkeligheten foreligger ikke. Den blir til etterhvert.

Den virkeligheten vi har felles med andre enkeltindivider er et resultat av kommunikasjon, av samhandling. Og ved å tenke på denne måten blir det rimelig å anta at det ikke finnes bare èn virkelighet, men flere.

Dette åpner en idè-verden som er veldig spennende. Hvis man legger dette prinsippet til grunn så vil det ganske fort bli klart at den virkeligheten du erfarer på det som jeg har valgt å kalle nullpunktet, er noe du selv skaper, er opphav til og stort sett har full kontroll over. Eller kan ha det hvis du ønsker det og bevisstgjør deg de verktøy du besitter for å skape denne kontrollen.

Nullpunktet er akkurat nå. Akkurat nå når du leser de ordene du faktisk ser på skjermen og som danner mening inne i hodet ditt. Det som gjør at det danner mening er erfaring, og det er en undervurdert energi tror jeg.

Vi tenker ofte på energi som noe håndfast, noe vi kan styre. Elektrisitet, varme og så videre.
Det er geit nok, det er begripelig. Men den energien vi bruker på å tenke på energi, den er litt mindre konkret, og vanskelig å gripe som idé.

Rundt oss har vi mennesker som er med på å forme vår virkelighet. Vi kan faktisk velge hvilken påvirkning det har på oss.

Men dypest sett er det du som bestemmer. Hvis du blir utsatt for en påstand fra en venn, eller vrikker ankelen på en rot i skogen, er det da ikke et resultat av dine valg, valg som bare du kan gjøre?

Sorry, men svaret er et rungende ja.

Det har implikasjoner som er lite smigrende for de fleste av oss, men det forringer ikke gehalten av sannhet.

Noen ganger i livet vil vi oppleve at fortiden biter oss litt i halen. Jeg tror det må være slik. En viss retrospektiv overlapping ser ut til å være uunngåelig, og kanskje er det nettopp dette som knytter årsak og virkning sammen.

Vidløftig språkbruk? Jada. Men overfør disse ordene og meningen bak dem til ditt eget liv, så får vi se om ikke det stemmer forbausende godt…

På Høy Tid

Påsken er en rar høytid.
Ikke fordi det religiøse innholdet er spesielt rart, selv om det er spesielt.
paskeharenNei, jeg tenker mer på alle de snåle tingene som har blitt en del av feiringen etter hvert. Påskeharen er svære greier i for eksempel USA, noen steder på høyde med julenissen. Her hjemme har vi påskeegg og kyllinger og tulipaner og påskefjell med kvikklunsj og appelsiner.
I andre deler av verden tar man det litt mer seriøst og lar seg til og med spikre fast på et kors helt på ordentlig for å ”feire” begivenheten.
Vi skal ikke dra påskebudskapet her, men det med korset er vel hakket mer relevant enn harer og kyllinger kanskje…

Plasseringen av påsken på kalenderen er et kapittel for seg. Jeg våger påstanden at folk flest undrer seg en smule over hvordan det har seg at påsken faller nettopp på den tiden den gjør hvert år, og hvorfor det ikke hadde vært greiere å spikret den en gang for alle. En noe uheldig formulering  muligens…
Religiøse og kirkelige formler er nok ikke det du grunner mest over antagelig, og det gjelder vel de fleste. Men forklaringen på hvorfor påsken faller nettopp slik den gjør er ikke spesielt vrien, men vanskelig å huske kanskje.
Det har seg nemlig slik at 1. påskedag i følge Den Store Kloke Boken skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
bibelDette med månen klusser til regnestykket en god del siden månefasene er et resultat av et helt annet regnestykke igjen og tidvis kan gi store utslag på variasjonen.
En litt morsom sak er at jeg selv gikk og grublet på dette for noen år siden, og klarte ikke å finne det i leksika og andre bøker som jeg i grunnen har flusst av. Og da måtte jeg jo spørre meg selv om hvor denne kunnskapen mon var å finne.
Jeg kom i min enfoldighet til at administrasjonen i Tunsberg Bispedømme måtte være riktig adresse for et slikt spørsmål.
Jeg kunne jo spurt Sjefen Sjøl, men all empiri tilsier at det er en instans hvor svarene lar vente på seg… Jeg ville ha svar med det samme så jeg tenkte dette var så høyt jeg kom lokalt uten å folde hendene.
Som sagt så gjort. Jeg ringte Bispekontoret. Der traff jeg en hyggelig og forekommende fyr. Men på min forespørsel ble det mistenkelig stille. Vedkommende syslet tydeligvis med mer sekulære oppgaver der hos biskopen av Tunsberg, og kunne rett og slett ikke svare, men lovte dyrt og hellig at han straks skulle bringe dette på det rene og sende meg en mail på det.
Det gjorde han også. Om han ilte av sted for å spørre biskopen er vel tvilsomt, men en eller annen der borte visste beskjed tydeligvis. Slik gikk det til at undertegnede havnet på bispedømmets mailingliste, så er det noe administrativt du måtte lure på i den retningen så er jeg vel informert.

Høytider kan være vanskelig for mange, det vet vi. Krampeidyll formidlet av NRK og andre stasjoner bidrar ikke akkurat til å lette dagene for de som sliter mest. Og der ER faktisk bare et fåtall nordmenn som tilbringer en mønster-påske med sol og ski og fjellvettregler til gammel sliten kvikklunsjmusikk og Severin Suveren eller hva pokker det nå er han heter.
En ting som høytider gjør er å minne oss på hvor vanskelig det er å holde på tradisjoner etter hvert. Tradisjoner er noe av det første som går tapt når vi opplever samlivsbrudd og skilsmisser. I hvert fall er det noe av det som virkelig gjør tapet tydelig. Og selv om det er litt leit å innrømme det så er det kanskje på tide å forandre litt på tankegangen omkring dette med hvordan man ”skal” feire høytider. Jul og påske er vel de mest aktuelle for de fleste tenker jeg.
Det er forbannet lite egnet at media nærmest fremstiller alt annet enn den glansbildeaktige kjernefamiliegreia som mislykket. Det er ikke riktig mot alle de av oss som faktisk faller utenfor den kategorien. Og mind you: vi er i FLERTALL! Litt på trynet kanskje, å bruke lisenspenger til å tråkke flertallet på tærne i statskanalen? Og så i en høytid da gitt.

Men hvordan det er eller ikke, så ser det ut til at påsken har kommet for å bli.
Så vi får finne frem noe gult og la det stå til.
Se det positive i det, det kunne vært verre, andre lider  mer enn oss.
Tankene går til alle de slitne hønene når det lir mot påskemorgen og vi gafler i oss egg med teskje og andre grusomme redskaper.
For ikke å snakke om alle sauene som ikke har fått annet å ete i det siste enn rosmarin og hvitløk og må gå på frambena i flere uker etter påske mens de venter på at bakbeina skal gro ut igjen.

chicken-egg-8810

Kaleidiologi?

Jada, egenprodusert ord. Ikke at de vi allerede har er dårlige, men det er da morsomt å finne opp nye?

Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…

Men definisjoner er bra. Eller? De gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.

Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.

Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.

Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.

Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.

På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.

De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.

Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.

Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?

To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.

To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.

Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.

Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.

Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?

Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.

At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?

Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?

Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?

Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?

Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.

Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?

Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.

Konklusjon? Moral?

Bygg en bro du også! Eller bli en….

U-Sannsynlig

Synes du at ting billedlig talt blir billedløst når de er u-illustrert? Hva skulle vi da mene om andre u-tilfredsstillende ting og andre billedløsheter? Noe av det mest tilfredsstillende jeg har lest er uten bilder. Ikke fordi de mangler bilder. Men fordi de er rikt u-illustrert

Utsikt til Paradiset?

Iblant blir man minnet om noe stort som man trodde var tilbakelagt. Om ting vi bærer med oss, og som kommer tilbake til vår bevissthets overflate når visse sider ved oss berøres med samme ømhet som sødmen i minnene har bevart.
Heldigvis er det slik at vår hukommelse har den evnen at de fine tingene ser ut til å veie mer enn de vonde, når de mister litt av tidens masse.
Og noen ganger ser vi det klarere og kan uttrykke det bedre. Glimt av forståelse?

.
Det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente et liv på det som siden aldri skjer.

Men aldri vil du fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer…

.

Det skal litt avstand til for å se det store bildet.

Det skal litt tid til for å se ting på riktig  avstand.
Det skal litt innsikt til for å nyte utsikten…

Og det skal litt tilgivelse til for å nyte den sammen med noen.

Svar til Skeptiker

Jeg skjønner godt hva du sikter til. Selv om det å rette pekefingre fungerer mye bedre i et samfunn med tradisjon for objektivt ansvar, så er det faktisk ikke så vanskelig å peke i riktig retning i hvertfall.

Det som gjør dette alvorlig er at selv om dette er spill for galleriene, så er skuespillerne forbasket ustabile. Og den dagen det ryker et menneskeliv og det avdekkes at dette er en nasjonal virksomhet som er satt i system, så har vi et problem som vil kunne bli ganske kjedelig. Er det noe man på den kanten av verden IKKE trenger så er det at flere nasjoner velger bort enda mer uhjelpsmidler, noe som vil være en direkte konsekvens.

Og noen ganger er det faktisk bare store bokstaver som hjelper. Jeg er definitivt en tilhenger av ikkevoldsprinsippet. Men det finnes eksempler på at det faktisk er livsbesparende og med på å bidra til færre lidelser og tragiske hendelser å tenke på den motsatte måten.

Dessverre er det slik.

Og hvordan da spør du kanskje? Jeg har en haug eksempler. Jeg tar ett, det holder.

Hvorfor tror du at det aldri er flykapringer i Israel lenger?

Fordi alle vet at du VIL bli skutt eller sprengt i lufta dersom du forsøker på det. Det er fast rutine at et kapret fly stormes, uten unntak. Uten hensyn til hvor mange hundre passasjerer, kvinner eller barn det er om bord. Resultat?

Man kaprer ikke fly i Israel.

Vi kan sørge for at det samme prinsippet gjelder norsk sivilflåte:

Man kaprer IKKE norske skip uansett hvor de befinner seg.

Og man får IKKE omelett uten å knuse et par egg.

Machiavelli var muligens på jordet i endel viktige spørsmål. Men objektiviteten kan man ikke frata ham. Og misforstå meg rett; jeg er prinsipiellt motstander av enhver form for vold.

Og jeg blir dessverre nødt til å utfordre deg på din påstand om at et skip som er verd å kapre, altså verd mer enn 300 millioner dollar som er det du kan forvente å forsikre et tankskip for idag, ikke skulle være utstyrt med GPS-sporing? Vi snakker om en dings til under 25 000 kroner her. Vedd matpakka di på at rederne sitter med minutt-til-minutt GPS-data på hver eneste båt de disponerer. Selv på plimsollere som burde vært skrotet for årtier siden. For hver sjømil er lik penger i kassa. Alt annet kommer i annen rekke. Bokstavelig talt….