Halloween.
En svært lang tradisjon, som har blitt til en kommersialisert høytid, som så mange andre. Men som på en merkelig måte i sin kommerse verden likevel har beholdt sitt innhold.
Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften, det vil si natta før allehelgensdag, den katolske minnefesten for helgener og martyrer, og feiringen av denne kvelden. Ifølge engelsk tradisjon feires Halloween om kvelden den 31. oktober, dagen før 1. november, mens allehelgensdagen eller «helgemess» i Norge er lagt til første søndag i november.
Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene trick or treat. I dag er skikken blitt utbredt også i andre deler av den vestlige verden, der verken allehelgensaften eller -dagen har vært viktige festdager tidligere. Norge hadde inntil for noen år siden ingen tradisjon for slik feiring, men amerikanskinspirert Halloween ble introdusert i noen miljøer på slutten av 1990-tallet. Amerikansk populærkultur formidlet via komi-serier og andre tv-fenomener har bidratt til å gjøre fenomenet kjent for et større publikum
I Norge er dette på full fart inn i vår fest-kultur, og butikker med fokus på årstider og kommersielle fenomener lager en stor greie av dette.
Gøy på en litt skrekkblandet og frydefull måte selger alltid, og dette har nok kommet for å bli.
Så stack opp med godteri, og forbered deg på å bli oppsøkt av monstere og hekser og andre utysker, ca en meter høye og med en hunger for sukker.
Og glem ikke at det tradisjonen tro er slik at dersom du ikke byr på godteri og deg selv, så er du gjenstand for eggkasting på inngangsdøren og eventuelt å få huset ditt innsurret i toalettpapir. Gjerne i tillegg til eggene…
Vi adopterer stadig flere av de amerikanske ”helligdagene”. Enhver ting som kan øke omsetningen på de utallige kjøpesentrene i USA er tynt ut til minste trevl.
I det tradisjonelle Amerika er det i følge pålitelige kilder 73 såkalte merkedager. Det vil si dager da man trenger å gjøre innkjøp av matvarer, pynt, utstyr, klær eller gaver.
Den opprinnelige betydningen av både Jul, Pinse, Allehelgensdag og til og med Påske, er i ferd med å gå tapt. Ofret på Kommersialitetens Alter.
For hva er det vi gjør?
Kjøper ting. Kjøper gaver, kjøper effekter, kjøper pynt, kjøper mat, kjøper reiser, kjøper, kjøper, kjøper…
At den opprinnelige betydningen går tapt ser ikke ut til å bekymre noen. Og tilsynelatende så er denne trenden noe som er koselig og hyggelig.
Og det er den vel i all sin kompliserte enkelhet.
Det er veldig mye hverdag. Nesten hver dag. Så det å piffe opp helgene litt med alskens påfunn, mer eller mindre tuftet på historie eller tradisjon, det er bare positivt tror jeg.
Stikkordarkiv: den den
Antimakkasar
Det er ganske utrolig hvordan kunnskap er fordelt.
At en ting de aller fleste ser hver bidige dag, og ikke har peiling på, langt mindre tenker over for ikke å snakke om å være interessert i, er så vanlig er helt merkelig.
Det ble en skikkelig slitsomt lang setning ser jeg, men det får våge seg.
Antimakkasar.
Et forferdelig ord. Men det er altså det du ser foran deg eller legger hodet mot når du kjører buss, tog eller fly.
Nettopp. Det er den papirbiten, den tøyfilla eller liknende som er festet øverst på stolen foran deg, og på din egen. Den du hviler hodet på.
Og hva kommer så dette besynderlige navnet fra?
Nå skal du høre…
Før i tiden. Da menn var menn osv. så brukte menn Brylkrem og liknende produkter i håret. Får å få en sleik rett og slett.
Mange av disse hårproduktene var basert på en olje som ble utvunnet fra en plante som bare vokste på en bestemt plass, nemlig på Borneo i Makkasarstredet. Det er i området rundt New Sealand.
Dette hårproduktet var så utbredt at det ble et problem for rengjøringspersonalet rundt om, og det ble laget en anordning for å slippe dette klissete stoffet på seteryggene i busser, tog osv.
Det ble derfor laget en slags fjernbar papirting for å hindre at denne fete hårkremen sølet til setene.
Siden denne kremen hadde sitt opphav fra Makkasar, ble dette hetende en Antimakkasar. Som altså hadde til hensikt å sørge for at brylkremen ikke klinte til seteryggen.
Hver dag ser millioner av mennesker denne gjenstanden. Denne tøy eller papirbiten. Uten å ha peiling på at den har et navn eller hvorfor
Jeg fascineres av slikt. Gjør du?
Fjernt og Nært
-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764
Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.
En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.
Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.
At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.
Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.
75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.
Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.
Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.
Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.
Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?
Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.
For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.
Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.
Så nei, det er ikke barebare…
Med rot i virkeligheten
Vi roter sammen ord og begreper.
Og det gjør vi ofte, som regel fordi vi rett og slett er litt umotivert og litt lite interessert.
Det står i avisene i disse tider om Mullah Krekar.
De aller fleste vet om en person som de tror heter det. Mullah Krekar.
Det er her feilen starter. Mannen heter Najumuddin Faraj Ahmad.
Mulla er en tittel. En ærestittel til og med.
Jeg skal ikke grave i hans saker. Slik norske myndigheter kanskje heller ikke burde det.
Men jeg skal rote litt opp i begrepsforvirringen.
Mahatma Ghandi.
Dalai Lama
Ayatollah Khomeini
Vi i den vestlige verden strør om oss med disse betegnelsene, mange av oss uten å vite en døyt om hvordan de er kommet istand og hvordan de skal brukes. Ikke alle da, men de fleste av oss tror jeg.
Vi tror det er navn.
Jeg tar kortversjonen:
Ghandi var en Mahatma.
Dalai er en Lama
Khomeini er en Ayatollah.
Krekar er en Mullah.
Det er rett og slett litt trist at det er så mange som ikke engang gidder å prøve å forstå slike grunnleggende ting. For de det angår er det nettopp det, grunnleggende.
Vår måte å forstå verden på har så godt av å bli vist bredden, og ikke bare lengden av kunnskap. En rar formulering, men jeg tror den holder.
Tror du at Islam og andre religioner kommer til å forsvinne fordi du ignorerer dem?
Islam for eksempel, er en flott religion, slik vår vestlige er det. Hvis man gidder å se etter. Og du kommer til å måtte forstå den. Den er kommet for å bli. Her.
Løsningen for å forstå denne og andre religioner er like enkel som den er smart;
Åpne øynene med like stor kraft som du lukker dem…
På Høy Tid
Påsken er en rar høytid.
Ikke fordi det religiøse innholdet er spesielt rart, selv om det er spesielt.
Nei, jeg tenker mer på alle de snåle tingene som har blitt en del av feiringen etter hvert. Påskeharen er svære greier i for eksempel USA, noen steder på høyde med julenissen. Her hjemme har vi påskeegg og kyllinger og tulipaner og påskefjell med kvikklunsj og appelsiner.
I andre deler av verden tar man det litt mer seriøst og lar seg til og med spikre fast på et kors helt på ordentlig for å ”feire” begivenheten.
Vi skal ikke dra påskebudskapet her, men det med korset er vel hakket mer relevant enn harer og kyllinger kanskje…
Plasseringen av påsken på kalenderen er et kapittel for seg. Jeg våger påstanden at folk flest undrer seg en smule over hvordan det har seg at påsken faller nettopp på den tiden den gjør hvert år, og hvorfor det ikke hadde vært greiere å spikret den en gang for alle. En noe uheldig formulering muligens…
Religiøse og kirkelige formler er nok ikke det du grunner mest over antagelig, og det gjelder vel de fleste. Men forklaringen på hvorfor påsken faller nettopp slik den gjør er ikke spesielt vrien, men vanskelig å huske kanskje.
Det har seg nemlig slik at 1. påskedag i følge Den Store Kloke Boken skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
Dette med månen klusser til regnestykket en god del siden månefasene er et resultat av et helt annet regnestykke igjen og tidvis kan gi store utslag på variasjonen.
En litt morsom sak er at jeg selv gikk og grublet på dette for noen år siden, og klarte ikke å finne det i leksika og andre bøker som jeg i grunnen har flusst av. Og da måtte jeg jo spørre meg selv om hvor denne kunnskapen mon var å finne.
Jeg kom i min enfoldighet til at administrasjonen i Tunsberg Bispedømme måtte være riktig adresse for et slikt spørsmål.
Jeg kunne jo spurt Sjefen Sjøl, men all empiri tilsier at det er en instans hvor svarene lar vente på seg… Jeg ville ha svar med det samme så jeg tenkte dette var så høyt jeg kom lokalt uten å folde hendene.
Som sagt så gjort. Jeg ringte Bispekontoret. Der traff jeg en hyggelig og forekommende fyr. Men på min forespørsel ble det mistenkelig stille. Vedkommende syslet tydeligvis med mer sekulære oppgaver der hos biskopen av Tunsberg, og kunne rett og slett ikke svare, men lovte dyrt og hellig at han straks skulle bringe dette på det rene og sende meg en mail på det.
Det gjorde han også. Om han ilte av sted for å spørre biskopen er vel tvilsomt, men en eller annen der borte visste beskjed tydeligvis. Slik gikk det til at undertegnede havnet på bispedømmets mailingliste, så er det noe administrativt du måtte lure på i den retningen så er jeg vel informert.
Høytider kan være vanskelig for mange, det vet vi. Krampeidyll formidlet av NRK og andre stasjoner bidrar ikke akkurat til å lette dagene for de som sliter mest. Og der ER faktisk bare et fåtall nordmenn som tilbringer en mønster-påske med sol og ski og fjellvettregler til gammel sliten 
musikk og Severin Suveren eller hva pokker det nå er han heter.
En ting som høytider gjør er å minne oss på hvor vanskelig det er å holde på tradisjoner etter hvert. Tradisjoner er noe av det første som går tapt når vi opplever samlivsbrudd og skilsmisser. I hvert fall er det noe av det som virkelig gjør tapet tydelig. Og selv om det er litt leit å innrømme det så er det kanskje på tide å forandre litt på tankegangen omkring dette med hvordan man ”skal” feire høytider. Jul og påske er vel de mest aktuelle for de fleste tenker jeg.
Det er forbannet lite egnet at media nærmest fremstiller alt annet enn den glansbildeaktige kjernefamiliegreia som mislykket. Det er ikke riktig mot alle de av oss som faktisk faller utenfor den kategorien. Og mind you: vi er i FLERTALL! Litt på trynet kanskje, å bruke lisenspenger til å tråkke flertallet på tærne i statskanalen? Og så i en høytid da gitt.
Men hvordan det er eller ikke, så ser det ut til at påsken har kommet for å bli.
Så vi får finne frem noe gult og la det stå til.
Se det positive i det, det kunne vært verre, andre lider mer enn oss.
Tankene går til alle de slitne hønene når det lir mot påskemorgen og vi gafler i oss egg med teskje og andre grusomme redskaper.
For ikke å snakke om alle sauene som ikke har fått annet å ete i det siste enn rosmarin og hvitløk og må gå på frambena i flere uker etter påske mens de venter på at bakbeina skal gro ut igjen.
Nærhet av Jern
Det er pussig hvordan nærhet som fenomen kan forandre seg. Hva er nærhet?
Er det når du holder rundt noen du er glad i? Eller kan det være en tanke? Tanken på at det er alt for lenge siden du besøkte din gamle mor eller far? Ja, det er nok nærhet.
Men det kan også være en abstrakt forestilling. Du er nær ditt barn, selv om hun eller han avviser deg på det mest brutale. Du er nær en kjæreste du hadde tidligere i din forestillingsverden. Du er nær en bestemor som for lengst har meldt seg inn i det evige koret.
Nærhet er både objektivt og subjektivt. Vi kan være nær noen som avviser oss. Det er kanskje den vondeste nærheten.
Men det å tenke på noen vi er glad i som nære er ikke bare en egoistisk tanke. Det å ville noen vel er en energi på lik linje med andre energier.
Hvis du slår deg på tommelen med en hammer, så gjør det forbannet vondt, det vet alle.
Men hva har egentlig skjedd?
Er det en forestilling? En Idè? Slettes ikke. Det som objektivt har foregått er at et stykke jern, sannsynligvis med en vekt på ca 400 gram som er en alminnelig hammer, har truffet din tommel med en hastighet på ca 55 kilometer i timen som er den farten en vanlig hammer har dersom en vanlig person slår med den.
Den kinetiske effekten som utløses når 400 gram jern stopper på mindre enn 5 mm vandring er lett å regne ut. Men blås i det. Effekten du er ute etter kan ikke måles i newtonmeter pr sekund.
Det gjør bare forbanna vondt!
Når noen berøver deg sin nærhet, så berøver de deg mye mer. De slår en hammer på din sjels tommel.
Dette er ikke en avsluttet postering her på min side. På ingen måte.
Men jeg våger en påstand: Det er du selv som deler ut hammere…
