Stikkordarkiv: på den

Fjernt og Nært

Publisert av

-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…

TallEnergi

Publisert av

Våren er en tid da energier strømmer i alt og alle. Ting starter på nytt, alt tar liksom sats og kaster seg ut i livets strie elv nok en gang.
Jeg har ofte diskusjoner om energi med viktige mennesker i mitt liv, og selv om vi er rørende enig i viktigheten av det så er det veldig interessant å merke hvordan vi har forskjellig tilnærming til dette begrepet.
Følelsesmessig tilnærming, vitenskapelig, åndelig og konkret. Fysisk og mentalt.

I min lille verden blir det samme svar på alle spørsmål man kan finne på å stille om energi.
Nemlig JA. Fordi jeg er overbevist om at energi er det eneste som finnes, det har bare inntatt forskjellige former og viser seg frem eller skjuler seg, alt ettersom, etter hvilken misjon den skal ha og behov den skal fylle.

Det skal mer enn noe linjer til for å argumentere for at murstein og kjærlighet er laget av det samme stoffet, men det er ikke fullt så vanskelig å kjenne på at våren er en eksplosjon av energi, uansett hva man måtte mene.

Jeg liker tall. Mest fordi de kan lage bilder på ting som er litt vanskelig å gripe tak i, men også for at de nesten på samme måte som ord faktisk kan være vakre.
Og glem ikke at de fineste bildene du har av dine kjære faktisk er en samling tall hvis vi ser nøye etter.

Bilder eller metaforer er gode å ha vi skal forklare noe. For eksempel forklare den enorme kraften i vår alles kilde til energi, nemlig solen.
Vi kjenner varmen mot huden en deilig vårdag, vi vet hvordan varm sand mot nakne føtter kjennes.
Men vet vi hvor mye energi vi egentlig mottar fra solen? Sikker mange som tenker at det kan være det samme, bare det er varmt. Enig det, men det var det med tall da…

Fotball er ganske fjernt fra ting jeg finner interessant, men jeg tenkte at jeg kunne bruke det som et parameter for å illustrere den energimengden som treffer oss her på jorden.
I min enfoldighet trodde jeg at en fotballbane skulle være et presist mål, en fast størrelse slik al mulig annet er det i sportens verden, hvor de teller tusendeler av et sekund for å kåre vinnere i ymse sportsgrener.
Men neida.

Ballen de bruker skal i følge Wikipedia veie på grammet akkurat så og så mye og være akkurat så stor. Men jeg fant til min overraskelse at en fotballbane kan variere noe voldsomt i bredde og lengde i følge internasjonale regler.
Den skal være mellom 45 og 90 meter bred, og mellom 90 og 120 meter lang. Eller sagt på en annen måte som viser variasjonen mye bedre:
Den kan ha et flatemål på mellom 4.050 kvadratmeter og 10.800 kvadratmeter! Fantastisk.

Men så er det visstnok slik at hvis det er en ”viktig kamp”, et begrep som i seg selv kaller på et overbærende smil her til gards, så skal banen være 68 x 105 meter, og dermed basta.

Anyway. For å ha et tall å putte inn i regnestykket som viser hvor mye energi vi mottar, så bruker vi dette altså. 68 x 105 meter. Eller 7140 kvadratmeter. Forøvrig omtrent det samme som 10 hustomter i et vanlig norsk byggefelt.

Solen, vår skumle venn og hjertevarme trussel, skinner med stor kraft ikke bare i det området av energi vi kan se, men i et stort spekter av energi, det meste faktisk usynlig.
Det måles variasjoner i styrken, men til daglig er effekten som treffer èn kvadratmeter med overflate dersom den vender direkte i rett vinkel mot solen ca 1400 watt, hvis man skal tro solobservatoriet til NASA. Og det synes jeg man skal.

En god panelovn slik du har på stueveggen under vinduet er typisk på 1200 watt.

Det betyr at for å få til den samme energimengden som treffer en helt vanlig fotballbane, riktignok under optimale forhold, så må du ha 8330 slike panelovner. Det er noe å tenke over. Og bildet over er i riktig skala.

Hvis vi begynner å regne på hvor store arealer som treffes av solen til enhver tid så blir det helt ubegripelige tall. Slike  tall trenger vi ikke å gruble over, men det er interessant å merke seg at selv den minste økning av solens utstråling og aktivitet har enorme konsekvenser for kloden vår som enhet og levende organisme.

Hvis vi tenker oss en økning på bare en tiendels % så er det snakk om neste 10 000 watt bare på en enkelt fotballbane. Som knapt nok kan kalles en forsvinnende liten flekk i den store sammenhengen.

At naturen reagerer så sterkt på endringer blir kanskje ikke så rart hvis vi ser det på denne måten. Og vi mennesker er ikke noe unntak.

Men det er jo bare tall.

Eller?

Nedsmelting av Sannheten

Publisert av

Sitat: ”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Det er ikke tid for å si hva var det jeg sa.
Og det er ikke tid for harselas og satire over de som forsøker etter mer eller mindre kvalifisert evne å formidle det skremmende og forferdelige som skjer på den andre siden av kloden akkurat nå.
Men det å påpeke misforståelser og faktafeil som direkte påvirker vår oppfatning av virkeligheten kan ofte oppfattes som det, dersom det er sagt på en måte og i en tone som er ment som et virkemiddel til å gjøre det mer begripelig.

Jeg følger litt med, og har nrk.no som en side som dukker opp av seg selv når jeg logger meg på nett samtidig som espressomaskinen brummer sitt innledende morgenbudskap i et hjørne på kjøkkenet. Det nærmeste jeg kommer en rutine, som ellers er et banneord i min verden.
For å bryte mønsteret hender det jeg slår på Pcen først…

Men altså, nrk`s teknologijournalist Erlend Lånke Solbu, som jeg for så vidt er litt fan av og har fulgt en stund, finner det for godt å skrive en artikkel om hva som skjer og ikke skjer ved en nedsmelting av en kjernereaktor. Dette er brennaktuelt av åpenbare grunner, og viktig. Også for oss her i Norge.

Artikkelen er godt skrevet som vanlig, og godt illustrert. Men akk. Der slutter det.

Kjernekraft er ikke noe nytt. Foruten det litt større faktum at det er selve motoren i universet slik vi kjenner det, så er det en måte å generere anvendbar energi her nede på jorden som vitenskapen har gått i tanker om siden midten av 1920-tallet.

Kort fortalt er et kjernekraftverk ikke noe annet enn en litt avansert dampmaskin. Hva man fyrer med for å skape denne dampen er i og for seg ikke viktig for selve energiproduksjonen. Men i dette tilfellet er det altså energi fra en fisjon av atomer. Fisjon er det motsatte av fusjon og det samme som spalting, deling. Man deler et atom i et eller flere elementer og nyttiggjør seg varmen som kommer ut av denne prosessen. Som er betydelig og enorm i forhold til størrelsen på materialet det er snakk om.

Hvis vi skal forstå det på en naturlig måte, så må vi sammenlikne varmeutviklingen fra et stykke av dette drivstoffet med noe vi vet om fra før.

Og det er kull, ved, olje osv. Alle er karbonforbindelser i en eller annen form. Nettopp karbon er det springende punkt her.

Brenselsstaver, slik de er i kraftverkene, innehar enkelt sagt visse egenskaper som gjør at de generer varme når det samles mye av samme stoffet på et lite sted. Mye varme.

Brenselet formes på en slik måte at det kan kontrolleres ved å regulere mengden av brensel på et gitt område. Inne i en reaktor. For å skille brenselsstavene fra hverandre og dermed kontrollere hvor varmt det blir, benyttes grafittstaver, hel lik brenselsstavene, men laget av et stoff som ikke reagerer med det kjernefysiske materialet. Grafitt er rett og slett det samme som det du finner i en vanlig blyant. En ganske ren form for karbon, og kjernefysisk passiv.

Anyway.

Det som var poenget her, er at media fremstiller dette på en måte som er ganske dum.

I dette konkrete tilfellet ble altså dette, av nrk-statskanalens teknologi-journalist fremstilt ganske korrekt og med god grafikk. Se her.

Men konklusjonen i artikkelen skremmer meg, og gir et bilde av både det tekniske kompetansenivået hos journalisten, og ikke minst av hvor viktig det er å ha litt gangsyn i forhold til grunnleggende fysikk.

Det er mange hensyn å ta når man skriver en artikkel om et så alvorlig tema. Men det er veldig viktig tror jeg, at faktainnholdet er riktig, og ikke overlatt til tilfeldighetene.

Det finnes ikke noe mer konkret og tilstede enn en kjernefysisk reaksjon, og i dette tilfellet en nedsmelting av en reaktor.
Teknologien det er snakk om her er fra midten av 60-tallet, og disse reaktorene kjører på en type brensel som er urent og lite raffinert etter dagens standard. Billigere og lett å lage, men vanskelig å håndtere i en krisesituasjon.

”Når det skjer en nedsmelting smelter brenselsstavene og renner ned på gulvet”.

Så er det liksom ferdig, i følge artikkelen.

Som de fleste tenkende mennesker skjønner er dette ikke bare feil, det er helt på trynet.

I artikkelen står det at det som ”renner ned på gulvet” har en temperatur på 2900 grader. Gid det var så vel, men selv da er det et problem.

Dette urene brennstoffet (ja, jeg har lest meg opp på det og vet hva jeg snakker om) begynner å bli deformert ved en temperatur på rundt 1700 grader.
Formen på brenselsstavene er en viktig del av kontrollmekanismen, og deformering er et stort problem.
Ved temperaturer på over 2300 grader begynner dette materialet å bli bløtt og nærmer seg flytende form. Ved 2900 grader flyter det som tykk sirup, og problemet er ikke et problem lenger, det er fullstendig krise.

Og så skjer det noe som er det teknikerne frykter aller mest. Grafittkjernene, de stavene som er ment som kontroll av hele greia, begynner å bli ustabile. De tar rett og slett fyr, og begynner å bidra til en akselererende prosess hvor de reagerer med brenselsstavene.
Og så er helvete løs. I bokstavelig forstand.

Hvis vi antar at det som står i artikkelen er riktig frem til dette punktet så er det greit. Men det som ”renner ned på gulvet” holder ikke en temperatur på 2900 grader, hvilket i seg selv er en katastrofe.
Temperaturen er sannsynligvis rundt 4000 grader.

Uansett så blir min henvendelse til journalisten ganske betimelig tror jeg.
Jeg sendte en mail, med følgende spørsmål;

Du, det der gulvet; Hva tenker du det gulvet er laget av?
Mulig jeg var litt sløv i fysikktimene på skolen altså. Men jeg kjenner ikke til noe materiale man kan lage gulv av, som tåler temperaturer det her er snakk om.
Den mest avanserte betong smelter som smør ved temperaturer som ikke er i nærheten av det vi her snakker om. Armeringsjern og komposittmaterialer likeså.

Nei. Det som skjer nå, vi er på vårparten i det herrens år 2011, er at flere reaktorer er ute av kontroll, og smelter. Men ikke ned på gulvet.

Teoretisk sett vil en kjernefysisk nedsmelting har jordens sentrum som endestasjon.
Hva som skjer når kjernen smelter seg gjennom det som kalles mantelen, selve jordskorpen, kan vi bare gjette oss til.

Etter ulykken på Tree Mile Island i 1971 ble begrepet ”Kinasyndromet” lansert. Det blir veldig feil her, mest fordi Kina ligger litt til venstre, og ikke under.

Vi har antagelig skaffet oss et problem som kommer med en forferdelig prislapp. Magmaen, det som renner over når vi ser et vulkanutbrudd, er vår klodes desidert sterkeste kraft. Ingenting kan hindre dette, det går ikke an å engang fantasere opp noe som kan stoppe magmaen fra å gjøre det som naturlovene tilsier. Den gjør det den gjør, og vi kan i beste fall være publikum.

Ved å brenne et kunstig og menneskeskapt hull ned gjennom den relativ tynne jordskorpen og ned til dette som er fysikkens svar på fantasiens helvete, vil vi ha ertet på oss krefter som vil få konsekvenser vi knapt kan forestille oss.

Jaja. Jeg ser at dette kan bli en fryktelig lang greie hvis vi beveger oss inn i den mer metafysiske verden, så jeg stopper der.

Men jeg tror du er enig med meg i at dette er for alvorlig til at vi bør godta sloms og feilinformasjon fra media vi bør kunne stole på. Hvis NRK ikke er til å stole på, hva gjør vi da?

Dette vil berøre oss her oppe i nord. Ingen tvil om det. Det er bare et spørsmål om tid før vi blir anbefalt å spise jod-tabletter ”for å være på den sikre siden”. Merk mine ord.

Vi trenger å tenke som ett folk når naturen sier fra at nok er nok. Vi trenger sannheten før de som forvalter den mener at vi gjør det.

Vi trenger ikke tullprat og feilinformasjon.

Vi trenger virkelighet og harde fakta som vi kan velge å snu ryggen til.

Jordskjelv og gode råd

Publisert av

http://www.vgtv.no/#id=37567

Filmen viser matvarer som faller ned av hyllene i en butikk på New Zealand.

Jordskjelv er fæle greier, og selvsagt særlig når det gå ut over mennesker og dyr.

Men jeg stusser over en ting. I følge statistikken har New Sealand hele 14000, ja hold deg fast, fjorten tusen skjelv hvert år. I snitt mind you.

Enkel hoderegning gir et merkelig bilde av det hele, da det jo som kjent er bare 365 dager i et år (i hvert fall på denne siden av kloden). Et år her nord består av 8760 klokketimer.

New Zealenderne har med andre ord etter hvert bred erfaring med jordskjelv. De fleste sikkert små og ufarlige, men likevel.

Mitt spørsmål blir ganske betimelig føler jeg og svært enkelt:

Ville du, dersom det på stedet der du bor og eide en butikk var mer enn ett jordskjev i timen, ville du hatt litt kanter på hyllene dine?

Eller ville du fortsatt å stable glass og flasker helt ut på kantene av hyller som ikke en gang er skrudd fast i gulvet?

Personlig ville jeg gått for hyllekanter.
Og muligens tatt en hint og latt være å bo på en øy med 14 000 jordskjelv i året.

Do-mesterskap?

Publisert av

Ski-wm. Eller er det med liten v?

For er det med stor W så må bokstav nummer to også være på samme språk.
Altså engelsk. W for world.

På norsk er det jo VM / verdensmesterskap. På engelsk er det world championship.

Så den korrekte beskrivelsen, og noe som alle forstår over hele verden, for det er jo et verdensmesterskap ikke sant, blir WC. At organisasjonen som får satt istand denne galskapen heter FIS er bare en makaber tilfeldighet.

Da snakker vi.

For opp til 795 kroner kan norske nordmenn i norge kjøpe seg billett til dette arrangementet. Nesten en tusenlapp for å stå i skogen å fryse brokk på seg, med et ønske om et glimt av en i media utbrukt skiløper.

Og det er helt greit.
Men visste du at du allerede har betalt for denne fyren eller dama eller hva slags krysninger de har frembrakt i det siste, vet du hva de virkelig koster deg? Selv om du altså velger å la vær å ta oppstilling i skauen utenfor Oslo med kvikklunsj og appelsin. Vet du det?

Sikkert ikke. Men sist jeg sjekket så kostet den statsfinasierte toppidretts-satsningen (ski altså, og en og annen sykkel..) ca 38 millioner i året.

Riktig nok ikke så mye delt på hver nordmann.
Men hva med oss da? Vi som mener at det å trampe rundt i skogen på to pinner av glassfiber bør skje for egen regning og risiko. Og ikke i løyper laget av ildsjeler med snøscooter betalt med vaffelpenger av det lokale idrettslaget men i løs naturlig snø slik Vårherre har ment det.

Det finnes knapt med argumenter for at dette er en lur ting å gjøre. Og ingen har tatt til orde for det motsatte.

38 millioner er nok til rundt regnet 100 sykepleiere som kan ta vare på våre gamle og syke. 38 millioner er nok til å sette midt-delere på nesten 100 kilometer motorvei, som vil spare mange liv.

Men neida.
OL på Lillehammer kostet oss i overkant av 9 milliarder norske kroner, bedre kjent som NOK.

Kan du måle entusiasme og dugnadsånd i penger? Svaret på det er nei.

Tror du at vi har gått i pluss her? Når det gjelder kostnadene som hver enkelt av de ikke-betalte funksjonærene og alle frivillige representerer så er svaret nokså greit. Ble det en krone til overs så er det gevinst.

Som nasjon blir det heller skralt.

Men lærte vi noe av det?

Nå skal det altså arrangeres et toalettmesterskap i Oslo, der de rike og privilegerte bor.

Gilde, kjøttprodusenten som står for et av de mest omfangsrike Co2 utslipp i kongeriket Norge, har fått tillatelse til å selge pølser knyttet til dette arrangementet. Pølser.

Pølse med brøl.

Av alle næringsmiddel som er tillatt omsatt uten restriksjoner er pølser det aller verste.

Slagg og rester fra slakting av gris er pølser. Søppel og ubrukbart som menneskeføde på alle andre måter enn nettopp… pølser.

Pølse med brøl.
Et opplyst land som Norge burde holde seg for god til å promotere et produkt som direkte fører til økt pågang i helsekøene.

Pølser er udiskuterbart det verste man kan spise. Laget av innvoller og ting fra dyr du ikke ønsker å vite. Halvparten er ister. Vet du hva ister er?

Tenkte kanskje det…

Ister er en type fett som vokser rundt innvollene på et dyr når energitilførselen overskrider behovet. Ister er fett fra et i beste fall usundt dyr, i de fleste tilfeller et sykt dyr.

Ikke bare er pølser direkte usundt. Det er en trussel mot folkehelsen.

Men altså, ski WM. Eller ski-WC. Bortoverskimesterskap.

Man skulle tro at dette var noe som burde kunne beskues av alle i Norge, nå i denne tv-alderen. Vi tvinges til å betale lisens for noe som antagelig er det minst attraktive tv-tilbudet tilgjengelig på denne siden av kloden.

Men neida. Et litt løst fundert plagiat av en svensk programserie ”Førkveld”, kopiert og tildelt det kreative navnet ”Førkveld”, viser et snauklippet utvalg av ”høydepunkter” fra seremonien.

350 av norges 430 ordførere har (på den enkelte kommunes bekostning naturligvis) funnet veien til Karl Johan i denne anledning. Hvorfor de 80 andre ikke var der vites ikke, men disse kommunene sparer i hvert fall nok penger til 15-20 varme måltider på det lokale gamlehjemmet. I stedet for ett stk fjollete middag på Grand sammen med fiserne.

Det påstås at det er så sundt med sport. Sport er vel omtrent det eneste området av samfunnet hvor slike påstander slipper å bli underbygget med tall.

For hadde vi forsøkt å sette ord og priser på det så hadde det nok sett ganske mørkt ut.

Og skulle vi satt karakterer på Haukås Mittet`s halvslappe låt uten refreng som ble presentert under åpningen så måtte vi vel grave dypt…

Javel, så synes du det blir litt vel negativt. Men det er ikke mulig å motbevise at dette er en økonomisk idiotisk affære.

Det er slik at de ildsjelene som trumfer igjennom slikt som dette er i FÅTALL! Vi snakker om 6-8 personer, menn alle sammen, som synes dette er så stas at de greier å få et land til å svi av milliarder for å arrangere en 12 dager lang sløsefest, med det syltynne motiv at vi tenker det er gøy å se noen gå på ski i skauen.

All fornuft tilsier at dette er tull og tøys, hvis vi ser bort fra at enkelte firmaer blir stadig feitere av disse tingene, og at kontoene til de statsansatte pr-byråene bugner.

Det er sjelden jeg skjemmes av å være norsk.
Men dette likner fælt på noe man bør skjemmes over.

Åndelig Inflasjon

Publisert av

Før i verden. Før, da skrivende og snakkende mennesker iblant henvendte seg til andre enten via media eller i forsamlinger, var det vanlig at man kom med noen avvæpnende fraser forut for utsagn som ville kunne oppfattes negativt eller krenkende for enkeltindivider eller grupper.

Litt avhengig av hvor langt tilbake man velger å se, så kunne det være for eks
”Uten forkleinelse for noen, så…” eller ”Uten at noen må føle seg støtt, så er det slik at…”
Eller ”Uten tanke på noen særskilt, så vet vi at…”

Vel, når det gjelder utviklingen (hvis vi nå kan bruke et så oppbyggende ord om fenomenet) av de såkalt sosiale mediene, så er det minimale behov for reservasjoner av høflighetsgrunner.

En trenger ikke rare sosiale gangsynet for å observere hvordan reisen gjennom teknologi og språk er på god vei nedover hvis vi måler det i menneskelig kontakt og effektivitet ved formidling av budskap. Det er ganske skremmende hvis man ser etter.

Det at to mennesker i det hele tatt er istand til å gjøre seg forstått overfor hverandre er en uhyre komplisert prosess i utgangspunktet. Kanskje et lite hverdagsmirakel.

Se bare her.
En tanke, som er formet av arv, miljø og en utrolig mengde inntrykk og kanskje på toppen av det hele påvirket av ustøe indre tilstander eller av medisiner, skal formidles til en annen.

Tanken skal tenkes, formuleres i språksenteret i hjernen, sendes til taleorganene og oversettes gjennom en prosess hvor lungene trykker luft gjennom en passasje i stemmebåndene og setter luften i svingninger av forskjellig frekvens og styrke.

Og når dette har skjedd er bare halve jobben gjort. Den omtrent samme prosessen må gjentas i revers for at et annet individ skal ha noen sjanse til å forstå hva som formidles. Som er henvist til å bruke sin arv, sine forståelser av de ord og det tonefall som brukes, sin sinnstilstand og eventuelle sperrer og sine mange filtre.

Jo, det er et lite mirakel dersom mottageren straks forstår hva avsenderen mener.

Det flotte med samtaler, er at dersom det oppdages at budskapet har feilet på sin ferd, så har vi god anledning til å omformulere og forklare. Det er viktig og det er det som gjør at vi klarer oss sånn noenlunde.

Og så disse ”sosiale mediene da”. Som vi bruker hele tiden. Og som fører til den ene misforståelsen etter den andre, for enkelte lukt i katastrofer og elendighet.

Vi rigger oss til med kommunikasjonsmetoder som KUN går den ene veien, nemlig mot stadig færre muligheter for å utdype innholdet, farge språket og formidle følelser.
Helt utrolig.

Og her er det ingen grunn til å komme med høflighetsfraser for å skåne noen sarte sjeler som bruker massevis av tid på disse mediene. Hvis noen mener at det å ha stadig færre tegn til rådighet når man skal snakke med noen er en positiv utvikling, så vil jeg svært gjerne høre om det, for jeg ser det ikke.

At det har kommet mye godt ut av at vi har fått mange flere metoder for kommunikasjon er helt sikkert. Vi har fått et samfunn som er synlig for alle, ingenting forblir usett og usagt. Selv om dette drar mye skit med seg så må vel dette ses på som positivt.

Mennesker møter hverandre via disse kanalene. Om det fører til mer lykke enn ulykke er ikke godt å si, men som ellers i universet er det vel en viss balanse også i det regnskapet…

Når Twitter kom, så husker jeg at jeg som språkentusiast tenkte; nå er grensen nådd. Rock bottom. Vi er på bånn.

Men den gang ei. Det snakkes i media om et nytt opplegg hvor makismalt antall tegn visstnok skal være 72!
Viktige meldinger på 72 tegn. Kjærlighetserklæringer. Nyheter.

Kanskje det er dette PR-folk snakker om når de sier back to basic?

Kanskje vi skulle se litt lenger tilbake en Gutenberg når det gjelder skriftspråk, og tenke verbalt når vi skriver?

Facebook og liknende har jo blitt arena for sjekking og møteplass for folk og fe. Hva vil skje på sjekkefronten hvis denne teknologiske utviklingen fortsetter tro? Må vi bakover for å se hvordan fremtiden blir?

La oss gå riktig langt tilbake.

Steinalderen.

Sjekking på den tiden var noe heelt annet enn i dag. Ingen kurtise, blomster og sjokolade. Ingen telefonsamtaler, fjollete facebookprofiler og grisete sms`er. Neida.

Et grynt eller to, og så et grepa tak i håret på den du har bestemt skal være kommende mor til dine barn. For du vet hvorfor huleboerne dro sine kvinner inn i hulen etter håret ikke sant?

Grynting. Det må være neste trinn på trappen nedover i dagens kommunikasjonssamfunn.

For blir det særlig færre tegn enn 72 til rådighet så er et godt grynt et alternativ det er verd å vurdere…

Norge i gult hvitt og brunt

Publisert av

Spasertur. Et herlig vinterlandskap. Sol, ren kulde og hvit snø. Helt til…
-det hele blir spolert av at tobente med firbente sørger for at det for hver halvannen meter er gul snø. På hvert hjørne. Hvert eneste ett. Uten unntak.

Jeg forventer ikke at bikkjene skal klare å holde på vannet. Og jeg har fått meg forklart at dette visstnok har en høyere funksjon enn de rent kroppslige. (sjå korr æ bryyr mæ)

Men at det er noe fryktelig griseri og en utrivelig ting å måtte ha rundt seg, det er det vel ingen tvil om. Vi liker vanligvis farger i naturen når vi går søndagstur. Men ikke denne her.

Jeg tenker iblant med stor uro på hva eventuelle besøkende fra en annen planet ville ha tenkt om de kom hit. De ville nok ha trodd at det er hundene som er sjef på denne kloden.

Et dyr som har et menneske helt alene og under total kontroll, for å løpe etter seg i bånd mens den farer rundt, tisser i full offentlighet, snuser andre i baken og gjør fra seg helt ukritisk og akkurat der det måtte passe dem.

Og når den har gjort det så får de til overmål disse totalt underkastede slavene til å plukke opp skiten sin. I en liten pose. Og de tar den søren meg med seg, putter den i lommen!

Fantastisk.
Det finnes groteske historier om grusomme herskere i vår fortid. Men å få undersåttene til å gjøre en ting som dette ville vel knapt falle selv den mest ondskapsfulle diktator og slavedriver inn…

For ikke å snakke om at det ser aldeles motbydelig ut. Hvordan det føles å gjøre det har min fantasi dessverre ikke kapasitet til å ta inn over seg, så det lar jeg bare være å tenke på.

Ta dette bildet, legg til et musikkstykke av Arne Nordheim på litt høyt volum, og besøkende fra det ytre rom vil garantert, gysende og med nakkehårene reist i vemmelse, smelle sine romskip i revers og bakke ut, rystet over hva de har vært vitne til, for aldri å vende tilbake.

Tenke seg til at vi andre (les: enkelte, og selvsagt DE andre) får digre bøter for diskrèt å late vannet bak et mørklagt hushjørne i en litt sen nødens stund. Og beskjed om å bruke innestemmen når vi protesterer på å bli slept inn i en politibil for å overtales til å vedta boten på stedet slik at konstablene skal slippe papirarbeid når de går av vakt.

Kanskje løsningen er å gå på alle fire når vi skal på byen. Ja, jeg mener selv tidlig på kvelden altså.

Voff?

Og skulle det være noen hunder som leser dette, så følg eksempelet til din artsfrende avbildet under her. SLIK skal det gjøres!

Og si til slaven din at han eller hun må skjerpe seg med øyeblikkelig virkning, og ihvertfall unngå parker og fortau når du må slippe ut den helt sikkert solid overprisede og underfordøyde hundematen du har fått servert. Og som du ikke aner hva smakte, fordi du antagelig glefset den i deg på et par sekunder.

Hvis det generelle inntrykket her skulle helle i retning av at vi som ferdes omkring med to ben totalt, sliter litt med de ekvipasjene som til sammen har seks eller (grøss) flere ben, så er nok ikke det helt feil oppfattet…

Moralen i historien? Tja.  Don`t eat the yellow snow?

Robin Hood i revers.

Publisert av

Lurer du på hvor skattepenge dine blir av?

Litt av det, kanskje til og med litt mye av det, havner hos politiet.

Det er ikke meningen at folk flest skal høre på ”politiradioen”, men noen gjør det. Det er til opplysning aldeles ikke ulovlig, umoralsk eller på annen måte feil.

Jeg gjør det.

For gøy skyld har jeg notert ned de forskjellige gruppene av ”ting” som skjer.
Jeg har gjort dette i et halvt år. Jada, litt skrullete.

Du synes kanskje at det du hører fra politiet er sutring over manglende midler osv.

Og det stemmer.

Men det er en foruroligende ting. Ved politiets aktivitet.

Etter å ha hørt på deres virksomhet i altså et halvt år, noe jeg tenker er brukbart representativt, så er konklusjonen rimelig klar.

Nesten alt, minst 95 %, med unntak av et (åpenbart for dem) kjærkomment ran og gisselsituasjon, handler om bil.

Bil, bil og bil. Det aller meste av kommunikasjonen mellom de som er ute og kjører og sentralen handler om bil. Sjekking av førerkort, strafferegister osv. Bil.
Det aller meste av politiets aktivitet dreier seg om dette.

Hva sier det om ressursbruk? Hvem pokker bryr seg om disse bilene bortsett fra de avgiftskrevende myndighetene?

Jeg vet svaret jeg. Og det gjør du også.

Vi driter det fullt med råk på!

Registreingsnummer og begjæringer og tulleting er oss revnende likegyldig. Det betyr ingenting for verken deg eller meg om naboen ikke har betalt veiavgiften.

Ikke desto mindre er det dette de driver med. Sutrer over manglende sesurser, og bruker alle penga på å sjekke førerkort og registreringsnummer.

Bil er statens største melkeku, det er det ingen tvil om. Men det henger ikke på greip å sutre over manglende bevilgninger på denne bakgrunnen.

Vet du hva det koster å kjøre gjennom Vestfold fylke i dag? På toppen av at halvparten av bensinkostnaden havner i statskassen? Og de 3200 kronene du betaler for ”veiavgift”.

75 kroner. Hver forbaskede bileier betaler dette. Hele tiden.

En pussig og morsom ting: I fjor, altså i 2009, når alt var betalt, altså alle veier anlegg og tunneler (i flg. Statistisk Sentralbyrå) så var det mer enn 900 millioner igjen på kontoen.

Før du og jeg daglig blir flådd for 75 kroner for å kjøre gjennom ett enkelt fylke, så er det nesten en milliard til overs.

Det er grisemye penger. Og merk deg dette: De pengene du betaler når du passerer en bom er IKKE med her.

Det er på høyde med åpent gateran å flå folk for penger når de reiser på en vei de allerede har betalt for. Et par ganger.

Gå på Clas Ohlson. Kjøp skruer i dimensjonen 4 x 30. Treskruer. Hver gang du betaler bompenger så hiver du en neve av disse skruene oppi myntsamleren.

Da får de litt å pusle med…

Overkjørt eller underbevist?

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.
Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise påstanden om at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig neppe er noe kurant spørsmål til et eventuelt funnet svar…
Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på nettopp denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant? Det ikke åpenbare.
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens. De flest av oss kjenner mennesker som kaller seg frelst. De har noe ved seg som er likt.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle litt med øynene i skjul eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.
Men jeg har aldri sett en tanke…

Hard Cash….

Publisert av

Tenk deg….
At det er en bank som hver eneste morgen setter inn 86.400 kroner på kontoen
din.
Men at banken overfører ikke pengene til neste dag.
Hver eneste natt blir alle pengene som du ikke brukte opp den dagen, slettet
fra kontoen din .
Hva ville du gjort i et slikt tilfelle ?
Du ville selvsagt ha brukt opp alle pengene den dagen!
Hver og en av oss har virkelig en slik konto.
Men det er ikke penger som blir satt inn på kontoen din.
Valutaen på denne kontoen er TID.
Hver dag blir du godskrevet med 86.400 sekunder.
Hver natt blir den tiden du har unnlatt å bruke borte.
Ingenting blir overført til neste dag og du kan heller ikke bruke noe på
forskudd.
Hver eneste dag blir en ny slik konto opprettet for deg.
Hver eneste natt blir det som er ubrukt fjernet.
Hvis du lar være å bruke dagens innskudd er det du som må bære tapet.
Det er ingen vei tilbake.
Du kan ikke overtrekke kontoen for i morgen.
Du må leve i nuet og bruke dagens innskudd.
Invester tiden slik at du får det meste igjen i form av kjærlighet, helse, glede og
suksess.
Tiden går. Gjør det beste ut av dagen i dag
For å forstå verdien av ET ÅR, spør en student som strøk til eksamen.
For å forstå verdien av EN MÅNED, spør en mor som fødte et barn for tidlig.
For å forstå verdien av EN UKE spør redaktøren av en ukeavis.
For å forstå verdien av EN TIME spør de nyforelskede som venter på å møtes.
For å forstå verdien av ET MINUTT, spør han som kom for sent til flyet.
For å forstå verdien av ET SEKUND, spør en person som akkurat så vidt
unngikk en ulykke på motorveien.
Verdsett hvert eneste øyeblikk og verdsett det enda mer dersom du har noen som betyr så mye for deg at du velger å dele det med dem.

Og husk at tiden ikke venter på noen.
Gårsdagen er historie.
Morgendagen er et mysterium.
Dagen i dag og øyeblikkene i den er en gave.
Fra hvem er ikke godt å si… Men at den er til oss alle er sikkert.

Hvis det er en moral til denne historien så må det være denne:

Gakk hen og skaff deg en regnskapsfører.