Hva var det jeg sa, episode 3

Publisert 24/09/2009 av Thorfinn

Jaja. Så ble det slik igjen da.
Jeg vet at jeg pleier å si at jeg ikke liker å si hva-var-det-jeg-sa, men sannheten er at det liker jeg veldig!

Hottentotten med det mirakuløse dametekket (som jeg ikke skjønner en dritt av) har skaffet nasjonen en gigantisk utgift.

Dagens aviser vet å fortelle at det dustearrangementet som skal gå av stabelen neste april og bekostes av den norske folk, vil koste ca 600 000 kroner pr minutt sendetid.

De juger vel som vanlig, men selv om man flytter komma et hakk til venstre så er det hårreisende! Ja, ikke for meg da, siden jeg ikke har hår, men uansett.

Det de velger å gjøre for å bøte på elendigheten er å øke tv-lisensen. Smak på det ordet; tv-lisensen… I enhver fri sjel så bør det frembringe akutt brekningsfornemmelse.

Visste du at NRK er sin egen namsmann?
De har, selv om det neppe blir praktisert, hjemmel i loven til å ta seg inn i ditt hjem for å sjekke om du har en tv eller ikke. Slå den da. Myndighetene for øvrig kan ikke brase inn i hjemmet ditt uten en rettskjennelse for å sjekke om du har en atombombe eller andre skumle dingser i klesskapet, mens NRK kan storme deg for å ta deg på fersken men du ser Norge Rundt eller et kraftig politisk kulørt Brennpunkt eller andre langtrukne gjesp de finner for godt å sende på den påtvungne statskanalen.

Jeg liker tall ganske godt. Og tall kan snakke. Tallene omkring fesjå-greia Melodi Grand Prix er ganske interessante.

For samme prisen som kunne finansiert et splitter nytt sykehjem med 44 plasser, beregnet på våre besteforeldre, oldeforeldre og for noen foreldre, så får vi et par timer en lørdag i april med elendig musikk og slett håndverk både fra låtskrivere, musikere og artister. Og den påstanden står støtt.
Er det noen som med handa på hjertet vil hevde at Grand Prix låter er en positiv musikalsk
opplevelse, så kan jeg bare kondolere. Serieprodusert plastikk-musikk er muligens in, men jeg er nok feil mann til å si noe mer om akkurat det. Litt tidsfordriv i heisen på hotellet skal man jo ha. Selv om en del av prestasjonene i det showet egner seg dårlig selv i heisen…

Men altså; sjefs-hobbiten over alle hobbiter vil koste oss en drøy milliard.
Det er jo så inn med menneskehandel ser jeg i avisene. Russiske jenter er visstnok så veldig begeistret for denne fjompen. Hva med å selge han?
Jeg tipper vi kan få et par slanter for han i et russisk kvinnefengsel for eksempel?

Hørte jeg 60 tusen?

Så bygger vi etparåtredve barnehager i stedet for Grand Prix….

Likhet og forskjeller

Publisert 07/09/2009 av Thorfinn

Vi sammenlikner. Det er det vi driver med. Vi sammenlikner godt mot vondt, søtt mot surt. Vi sammenlikner været, opplevelser, kjærester… Eller som Einstein visstnok skal ha hevdet: Alt er relativt. Men han var et rotehue, så man skal vel kanskje ikke ta det for god fisk.

For å slå et slag for lokalpatriotismen, så må jeg si at lille Sandefjord, hvor jeg altså bor, nok er en knøttliten storby. Når vi altså snakker om sammenlikninger.

I dag var jeg grytidlig oppe, og siden det var skralt med forsyninger i heimen og det er en butikk som åpner klokken 7 nullnull rett borte i gaten her, så var jeg ute i provinsen omtrent samtidig med at fuglene våkner.

Det er snodig med en by på den tiden. Det er akkurat som den våkner sakte men sikkert til liv.
Den jxxxx plageånden av et a-menneske som kjører den svære doningen som feier gatene var naturligvis i godt driv, det er svøpen med å bo i byen, men det interessante var å se hvordan det i økende grad dukket opp mennesker som, og nå gjetter jeg bare, var på vei til jobb.

Du kan nesten se på sykkelen, ryggsekken og den teite hjelmen hvor de har gått på skole og hva de jobber med. Det er mye ordensmennesker som sykler om morgenen altså.

Men det var ikke det som var poenget mitt. En by har et slags indre liv, og det ser man best om morgenen. Fra å være helt stille og søvning våkner byen ganske fort til liv. Det starter litt før 7 og bare aksellererer frem til 8 tiden, da er det full gass…

Småting blir tydelige før det braker løs. Jeg så en liten jente som hoppet tau helt alene i skolegården. 2 timer før de andre kommer… Det er mye å forstå der. Noen åpnet døren i en butikk som har vært tilstede i en drøy mannsalder. Hva nå det er.… Antagelig etter å ha ventet på lokalavisen en god stund før hun gikk hjemmefra. En syltynn sak for øvrig, knapt verd å vente på, men har man lest den hver dag i 50-60 år så er det kanskje litt annerledes… Man kan i alle fall med rimelig trygghet håpe på at datoen er riktig. Og så er det jo dødsannonsene.

Men altså, sammenlikning. For noen år siden, litt flere enn jeg liker å tenke på, så satt jeg i vinduskarmen på rom 304 på Bailies Hotel i London. Min daværende kjære kone og nåværende kjære eks-kone lå og sov i sengen. Et fortreffelig rom på et veldig hyggelig hotell for øvrig. Klokka var vel rundt 6. Og det var, rett før nevnte vinduskarmsitting, en flaske rødvin tilbake i minibaren. Som nå befant seg sammen med undertegnede i den samme vinduskarmen. Altså lutter fred og fordragelighet.

Det å se en såpass stor by som London, der bor det ca 2,5 ganger så mange mennesker som i hele vårt vidstrakte land, rundt 5 mill i indre bykjerne… Det å se at den våkner til liv på samme måte som vesle Sandefjord, det er en opplevelse. I omvendt rekkefølge i denne sammenhengen, men likevel. En sammenlikning er et sammenlikning.

Menneske oppfører seg rimelig likt uansett hvor du er på kloden. Eller hvilken klode man er på, noe som naturligvis bare blir en gjetning. Føreløbig.

Det er en liten trygghet i det. Et lite håp. Og håpet er det våkne menneskets drøm….

Bevisets Tyngde

Publisert 17/08/2009 av Thorfinn

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Fornuft

Publisert 15/06/2009 av Thorfinn

Ærre muli.

Ikke godt norsk, men beskrivende for en spontan reaksjon på det som ikke kan beskrives annerledes enn blankskurt idioti.

Kanskje litt sterk kost i forhold til saken, men det finnes knapt noe som berører flere mennesker på daglig basis enn nettopp dette.

Veiene våre. Vi må være på dem hver forbaskede dag, ofte lenge. Noen av oss tilbringer faktisk mesteparten av dagen der. Og betaler svinaktig mye for det!

Om det er en ting man bør hisse seg opp over? Jeg tror det ja. Og til deg som mener du forstår dette fra andre siden og tror jeg ikke forstår mekanismene og prinsippet bak fiskale avgifter, så kan jeg fortelle at jo takk, det gjør jeg, og er fremdeles svært lite imponert over offentlighetens uthaling av det vi alle er nødt til å bruke hver dag.

I 2008 var overskuddet etter at alle hadde fått sitt, alle veier var bygget, alt var brøytet, kantklippet og hva pokker man ellers bruker penger på i veiuvesenet, ca 900 millioner kroner.
Ganske enkelt fordi vi har betalt veiavgift. Smak litt på det ordet. Vei-avgift.

Det er jo hyggelig selvsagt, at ting går med overskudd. Det liker vi. Og så langt er alt helt i orden.

Helt til du må stoppe flere ganger på vei til ting du faktisk må frem til for å slenge 20-30 kroner i en liten kurv, for i det hele tatt å komme videre.

Forklaringen for å forsvare disse hinderne på veien din er at de skal ”finansiere den aktuelle veistrekningen”.
Hallo! Den er allerede kjøpt og betalt. Det ble penger igjen etter at den var betalt. Mange penger.

Et praktfullt eksempel er bommen på Sollihøgda mellom Oslo og Hønefoss. Etter 10 år ble skiten demontert og fjernet, og noen tok frem staven sin, regnestaven altså, og fant ganske enkelt ut at herligheten hadde gått med et netto underskudd på ca 90 millioner kroner.

Kostnadene ved å holde bomstasjonen i drift kostet altså ca 9 millioner i året mer enn det de stakkars bilistene måtte stoppe og betale hver gang de rundet den vesle åsen.
Og ikke tro at dette er noe enestående fenomen…

Bomstasjonen i Drammen ble for øvrig stående nesten 8 år etter at den egentlig skulle vært fjernet. Årsaken? Den dro inn i snitt mer enn 200 000 pr dag… Det er 60 mill i året det.

Jeg har notert meg at FRP skryter av at dersom de blir vinner av valget i høst så skal de fjerne samtlige bommer før jul.
Nissen avslørte seg for meg for lenge siden, men det er for pokker et godt argument.

Men når man tenker på den evige frøken Jensen som statsminister så er det kanskje greit å slenge et par gullmynter i en kurv på Sande…

Hengende snøre

Publisert 17/05/2009 av Thorfinn

Det er håp i hengende snøre heter det.
Semantisk er det antagelig en referanse til det å ha en krok i enden av et fiskesnøre, med den optimistiske betraktning at det faktisk er mulig for en fisk å bite på den kroken.

Når en fyr som ser ut som en krysning mellom Titten Tei og Harry Potter kan legge store deler av Europas kvinnelige befolkning (og antagelig e0a430e27b0a42e0 en del av den mannlige) for sine føtter så ettertrykkelig, så er det jammen håp for oss andre også.

Å kunne gni på ei fele ser ikke ut til å være så verst heller. Det er typisk norsk å være best. Gro sa det, og det er ikke bare en klisjé. Melodi Grand Prix er ikke det viktigste her i verden, men det er et ganske godt eksempel.

Norge er i særklasse en klekkeanstalt for vinnere. Og det du ser er bare toppen av isfjellet.
Vi nordmenn utgjør omtrent 0,7 % av alle mennesker i verden.

Eller sagt på en annen måte :
Når over 99 % av alle mennesker er utlendinger, er det rart at det blir litt bråk?

Jeg ser at det diskuteres hvor MGP skal arrangeres neste år. For vinnerlandet er så griseheldig å måtte arrangere noe som koster i området 1,2 milliarder kroner…

Hvis noen i det hele tatt måtte finne på å foreslå annet enn at operaen i Bjørvika er det eneste alternativet, ja da melder jeg meg ut av folkeregisteret og søker politisk asyl i Sverige.

Utsatt

Publisert 10/04/2009 av Thorfinn

Tenk litt over følgende påstand: Virkeligheten foreligger ikke. Den blir til etterhvert.

Den virkeligheten vi har felles med andre enkeltindivider er et resultat av kommunikasjon, av samhandling. Og ved å tenke på denne måten blir det rimelig å anta at det ikke finnes bare èn virkelighet, men flere.

Dette åpner en idè-verden som er veldig spennende. Hvis man legger dette prinsippet til grunn så vil det ganske fort bli klart at den virkeligheten du erfarer på det som jeg har valgt å kalle nullpunktet, er noe du selv skaper, er opphav til og stort sett har full kontroll over. Eller kan ha det hvis du ønsker det og bevisstgjør deg de verktøy du besitter for å skape denne kontrollen.

Nullpunktet er akkurat nå. Akkurat nå når du leser de ordene du faktisk ser på skjermen og som danner mening inne i hodet ditt. Det som gjør at det danner mening er erfaring, og det er en undervurdert energi tror jeg.

Vi tenker ofte på energi som noe håndfast, noe vi kan styre. Elektrisitet, varme og så videre.
Det er geit nok, det er begripelig. Men den energien vi bruker på å tenke på energi, den er litt mindre konkret, og vanskelig å gripe som idé.

Rundt oss har vi mennesker som er med på å forme vår virkelighet. Vi kan faktisk velge hvilken påvirkning det har på oss.

Men dypest sett er det du som bestemmer. Hvis du blir utsatt for en påstand fra en venn, eller vrikker ankelen på en rot i skogen, er det da ikke et resultat av dine valg, valg som bare du kan gjøre?

Sorry, men svaret er et rungende ja.

Det har implikasjoner som er lite smigrende for de fleste av oss, men det forringer ikke gehalten av sannhet.

Noen ganger i livet vil vi oppleve at fortiden biter oss litt i halen. Jeg tror det må være slik. En viss retrospektiv overlapping ser ut til å være uunngåelig, og kanskje er det nettopp dette som knytter årsak og virkning sammen.

Vidløftig språkbruk? Jada. Men overfør disse ordene og meningen bak dem til ditt eget liv, så får vi se om ikke det stemmer forbausende godt…

På Høy Tid

Publisert 07/04/2009 av Thorfinn

Påsken er en rar høytid.
Ikke fordi det religiøse innholdet er spesielt rart, selv om det er spesielt.
paskeharen Nei, jeg tenker mer på alle de snåle tingene som har blitt en del av feiringen etter hvert. Påskeharen er svære greier i for eksempel USA, noen steder på høyde med julenissen. Her hjemme har vi påskeegg og kyllinger og tulipaner og påskefjell med kvikklunsj og appelsiner.
I andre deler av verden tar man det litt mer seriøst og lar seg til og med spikre fast på et kors helt på ordentlig for å ”feire” begivenheten.
Vi skal ikke dra påskebudskapet her, men det med korset er vel hakket mer relevant enn harer og kyllinger kanskje…

Plasseringen av påsken på kalenderen er et kapittel for seg. Jeg våger påstanden at folk flest undrer seg en smule over hvordan det har seg at påsken faller nettopp på den tiden den gjør hvert år, og hvorfor det ikke hadde vært greiere å spikret den en gang for alle. En noe uheldig formulering muligens…
Religiøse og kirkelige formler er nok ikke det du grunner mest over antagelig, og det gjelder vel de fleste. Men forklaringen på hvorfor påsken faller nettopp slik den gjør er ikke spesielt vrien, men vanskelig å huske kanskje.
Det har seg nemlig slik at 1. påskedag i følge Den Store Kloke Boken skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
bibel Dette med månen klusser til regnestykket en god del siden månefasene er et resultat av et helt annet regnestykke igjen og tidvis kan gi store utslag på variasjonen.
En litt morsom sak er at jeg selv gikk og grublet på dette for noen år siden, og klarte ikke å finne det i leksika og andre bøker som jeg i grunnen har flusst av. Og da måtte jeg jo spørre meg selv om hvor denne kunnskapen mon var å finne.
Jeg kom i min enfoldighet til at administrasjonen i Tunsberg Bispedømme måtte være riktig adresse for et slikt spørsmål.
Jeg kunne jo spurt Sjefen Sjøl, men all empiri tilsier at det er en instans hvor svarene lar vente på seg… Jeg ville ha svar med det samme så jeg tenkte dette var så høyt jeg kom lokalt uten å folde hendene.
Som sagt så gjort. Jeg ringte Bispekontoret. Der traff jeg en hyggelig og forekommende fyr. Men på min forespørsel ble det mistenkelig stille. Vedkommende syslet tydeligvis med mer sekulære oppgaver der hos biskopen av Tunsberg, og kunne rett og slett ikke svare, men lovte dyrt og hellig at han straks skulle bringe dette på det rene og sende meg en mail på det.
Det gjorde han også. Om han ilte av sted for å spørre biskopen er vel tvilsomt, men en eller annen der borte visste beskjed tydeligvis. Slik gikk det til at undertegnede havnet på bispedømmets mailingliste, så er det noe administrativt du måtte lure på i den retningen så er jeg vel informert.

Høytider kan være vanskelig for mange, det vet vi. Krampeidyll formidlet av NRK og andre stasjoner bidrar ikke akkurat til å lette dagene for de som sliter mest. Og der ER faktisk bare et fåtall nordmenn som tilbringer en mønster-påske med sol og ski og fjellvettregler til gammel sliten kvikklunsj musikk og Severin Suveren eller hva pokker det nå er han heter.
En ting som høytider gjør er å minne oss på hvor vanskelig det er å holde på tradisjoner etter hvert. Tradisjoner er noe av det første som går tapt når vi opplever samlivsbrudd og skilsmisser. I hvert fall er det noe av det som virkelig gjør tapet tydelig. Og selv om det er litt leit å innrømme det så er det kanskje på tide å forandre litt på tankegangen omkring dette med hvordan man ”skal” feire høytider. Jul og påske er vel de mest aktuelle for de fleste tenker jeg.
Det er forbannet lite egnet at media nærmest fremstiller alt annet enn den glansbildeaktige kjernefamiliegreia som mislykket. Det er ikke riktig mot alle de av oss som faktisk faller utenfor den kategorien. Og mind you: vi er i FLERTALL! Litt på trynet kanskje, å bruke lisenspenger til å tråkke flertallet på tærne i statskanalen? Og så i en høytid da gitt.

Men hvordan det er eller ikke, så ser det ut til at påsken har kommet for å bli.
Så vi får finne frem noe gult og la det stå til.
Se det positive i det, det kunne vært verre, andre lider mer enn oss.
Tankene går til alle de slitne hønene når det lir mot påskemorgen og vi gafler i oss egg med teskje og andre grusomme redskaper.
For ikke å snakke om alle sauene som ikke har fått annet å ete i det siste enn rosmarin og hvitløk og må gå på frambena i flere uker etter påske mens de venter på at bakbeina skal gro ut igjen.

chicken-egg-8810

Kaleidiologi?

Publisert 04/04/2009 av Thorfinn

Jada, egenprodusert ord. Ikke at de vi allerede har er dårlige, men det er da morsomt å finne opp nye?

Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…

Men definisjoner er bra. Eller? De gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.

Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.

Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.

Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.

Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.

På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.

De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.

Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.

Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?

To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.

To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.

Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.

Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.

Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?

Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.

At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?

Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?

Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?

Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?

Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.

Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?

Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.

Konklusjon? Moral?

Bygg en bro du også! Eller bli en….

Svar til Skeptiker

Publisert 31/03/2009 av Thorfinn

Jeg skjønner godt hva du sikter til. Selv om det å rette pekefingre fungerer mye bedre i et samfunn med tradisjon for objektivt ansvar, så er det faktisk ikke så vanskelig å peke i riktig retning i hvertfall.

Det som gjør dette alvorlig er at selv om dette er spill for galleriene, så er skuespillerne forbasket ustabile. Og den dagen det ryker et menneskeliv og det avdekkes at dette er en nasjonal virksomhet som er satt i system, så har vi et problem som vil kunne bli ganske kjedelig. Er det noe man på den kanten av verden IKKE trenger så er det at flere nasjoner velger bort enda mer uhjelpsmidler, noe som vil være en direkte konsekvens.

Og noen ganger er det faktisk bare store bokstaver som hjelper. Jeg er definitivt en tilhenger av ikkevoldsprinsippet. Men det finnes eksempler på at det faktisk er livsbesparende og med på å bidra til færre lidelser og tragiske hendelser å tenke på den motsatte måten.

Dessverre er det slik.

Og hvordan da spør du kanskje? Jeg har en haug eksempler. Jeg tar ett, det holder.

Hvorfor tror du at det aldri er flykapringer i Israel lenger?

Fordi alle vet at du VIL bli skutt eller sprengt i lufta dersom du forsøker på det. Det er fast rutine at et kapret fly stormes, uten unntak. Uten hensyn til hvor mange hundre passasjerer, kvinner eller barn det er om bord. Resultat?

Man kaprer ikke fly i Israel.

Vi kan sørge for at det samme prinsippet gjelder norsk sivilflåte:

Man kaprer IKKE norske skip uansett hvor de befinner seg.

Og man får IKKE omelett uten å knuse et par egg.

Machiavelli var muligens på jordet i endel viktige spørsmål. Men objektiviteten kan man ikke frata ham. Og misforstå meg rett; jeg er prinsipiellt motstander av enhver form for vold.

Og jeg blir dessverre nødt til å utfordre deg på din påstand om at et skip som er verd å kapre, altså verd mer enn 300 millioner dollar som er det du kan forvente å forsikre et tankskip for idag, ikke skulle være utstyrt med GPS-sporing? Vi snakker om en dings til under 25 000 kroner her. Vedd matpakka di på at rederne sitter med minutt-til-minutt GPS-data på hver eneste båt de disponerer. Selv på plimsollere som burde vært skrotet for årtier siden. For hver sjømil er lik penger i kassa. Alt annet kommer i annen rekke. Bokstavelig talt….

Under-Bevist

Publisert 25/03/2009 av Thorfinn