På Høy Tid

Publisert av

Påsken er en rar høytid.
Ikke fordi det religiøse innholdet er spesielt rart, selv om det er spesielt.
paskeharenNei, jeg tenker mer på alle de snåle tingene som har blitt en del av feiringen etter hvert. Påskeharen er svære greier i for eksempel USA, noen steder på høyde med julenissen. Her hjemme har vi påskeegg og kyllinger og tulipaner og påskefjell med kvikklunsj og appelsiner.
I andre deler av verden tar man det litt mer seriøst og lar seg til og med spikre fast på et kors helt på ordentlig for å ”feire” begivenheten.
Vi skal ikke dra påskebudskapet her, men det med korset er vel hakket mer relevant enn harer og kyllinger kanskje…

Plasseringen av påsken på kalenderen er et kapittel for seg. Jeg våger påstanden at folk flest undrer seg en smule over hvordan det har seg at påsken faller nettopp på den tiden den gjør hvert år, og hvorfor det ikke hadde vært greiere å spikret den en gang for alle. En noe uheldig formulering  muligens…
Religiøse og kirkelige formler er nok ikke det du grunner mest over antagelig, og det gjelder vel de fleste. Men forklaringen på hvorfor påsken faller nettopp slik den gjør er ikke spesielt vrien, men vanskelig å huske kanskje.
Det har seg nemlig slik at 1. påskedag i følge Den Store Kloke Boken skal falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
bibelDette med månen klusser til regnestykket en god del siden månefasene er et resultat av et helt annet regnestykke igjen og tidvis kan gi store utslag på variasjonen.
En litt morsom sak er at jeg selv gikk og grublet på dette for noen år siden, og klarte ikke å finne det i leksika og andre bøker som jeg i grunnen har flusst av. Og da måtte jeg jo spørre meg selv om hvor denne kunnskapen mon var å finne.
Jeg kom i min enfoldighet til at administrasjonen i Tunsberg Bispedømme måtte være riktig adresse for et slikt spørsmål.
Jeg kunne jo spurt Sjefen Sjøl, men all empiri tilsier at det er en instans hvor svarene lar vente på seg… Jeg ville ha svar med det samme så jeg tenkte dette var så høyt jeg kom lokalt uten å folde hendene.
Som sagt så gjort. Jeg ringte Bispekontoret. Der traff jeg en hyggelig og forekommende fyr. Men på min forespørsel ble det mistenkelig stille. Vedkommende syslet tydeligvis med mer sekulære oppgaver der hos biskopen av Tunsberg, og kunne rett og slett ikke svare, men lovte dyrt og hellig at han straks skulle bringe dette på det rene og sende meg en mail på det.
Det gjorde han også. Om han ilte av sted for å spørre biskopen er vel tvilsomt, men en eller annen der borte visste beskjed tydeligvis. Slik gikk det til at undertegnede havnet på bispedømmets mailingliste, så er det noe administrativt du måtte lure på i den retningen så er jeg vel informert.

Høytider kan være vanskelig for mange, det vet vi. Krampeidyll formidlet av NRK og andre stasjoner bidrar ikke akkurat til å lette dagene for de som sliter mest. Og der ER faktisk bare et fåtall nordmenn som tilbringer en mønster-påske med sol og ski og fjellvettregler til gammel sliten kvikklunsjmusikk og Severin Suveren eller hva pokker det nå er han heter.
En ting som høytider gjør er å minne oss på hvor vanskelig det er å holde på tradisjoner etter hvert. Tradisjoner er noe av det første som går tapt når vi opplever samlivsbrudd og skilsmisser. I hvert fall er det noe av det som virkelig gjør tapet tydelig. Og selv om det er litt leit å innrømme det så er det kanskje på tide å forandre litt på tankegangen omkring dette med hvordan man ”skal” feire høytider. Jul og påske er vel de mest aktuelle for de fleste tenker jeg.
Det er forbannet lite egnet at media nærmest fremstiller alt annet enn den glansbildeaktige kjernefamiliegreia som mislykket. Det er ikke riktig mot alle de av oss som faktisk faller utenfor den kategorien. Og mind you: vi er i FLERTALL! Litt på trynet kanskje, å bruke lisenspenger til å tråkke flertallet på tærne i statskanalen? Og så i en høytid da gitt.

Men hvordan det er eller ikke, så ser det ut til at påsken har kommet for å bli.
Så vi får finne frem noe gult og la det stå til.
Se det positive i det, det kunne vært verre, andre lider  mer enn oss.
Tankene går til alle de slitne hønene når det lir mot påskemorgen og vi gafler i oss egg med teskje og andre grusomme redskaper.
For ikke å snakke om alle sauene som ikke har fått annet å ete i det siste enn rosmarin og hvitløk og må gå på frambena i flere uker etter påske mens de venter på at bakbeina skal gro ut igjen.

chicken-egg-8810

Kaleidiologi?

Publisert av

Jada, egenprodusert ord. Ikke at de vi allerede har er dårlige, men det er da morsomt å finne opp nye?

Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…

Men definisjoner er bra. Eller? De gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.

Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.

Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.

Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.

Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.

På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.

De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.

Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.

Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?

To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.

To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.

Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.

Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.

Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?

Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.

At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?

Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?

Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?

Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?

Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.

Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?

Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.

Konklusjon? Moral?

Bygg en bro du også! Eller bli en….

U-Sannsynlig

Publisert av

Synes du at ting billedlig talt blir billedløst når de er u-illustrert? Hva skulle vi da mene om andre u-tilfredsstillende ting og andre billedløsheter? Noe av det mest tilfredsstillende jeg har lest er uten bilder. Ikke fordi de mangler bilder. Men fordi de er rikt u-illustrert

Utsikt til Paradiset?

Publisert av

Iblant blir man minnet om noe stort som man trodde var tilbakelagt. Om ting vi bærer med oss, og som kommer tilbake til vår bevissthets overflate når visse sider ved oss berøres med samme ømhet som sødmen i minnene har bevart.
Heldigvis er det slik at vår hukommelse har den evnen at de fine tingene ser ut til å veie mer enn de vonde, når de mister litt av tidens masse.
Og noen ganger ser vi det klarere og kan uttrykke det bedre. Glimt av forståelse?

.
Det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente et liv på det som siden aldri skjer.

Men aldri vil du fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer…

.

Det skal litt avstand til for å se det store bildet.

Det skal litt tid til for å se ting på riktig  avstand.
Det skal litt innsikt til for å nyte utsikten…

Og det skal litt tilgivelse til for å nyte den sammen med noen.

Svar til Skeptiker

Publisert av

Jeg skjønner godt hva du sikter til. Selv om det å rette pekefingre fungerer mye bedre i et samfunn med tradisjon for objektivt ansvar, så er det faktisk ikke så vanskelig å peke i riktig retning i hvertfall.

Det som gjør dette alvorlig er at selv om dette er spill for galleriene, så er skuespillerne forbasket ustabile. Og den dagen det ryker et menneskeliv og det avdekkes at dette er en nasjonal virksomhet som er satt i system, så har vi et problem som vil kunne bli ganske kjedelig. Er det noe man på den kanten av verden IKKE trenger så er det at flere nasjoner velger bort enda mer uhjelpsmidler, noe som vil være en direkte konsekvens.

Og noen ganger er det faktisk bare store bokstaver som hjelper. Jeg er definitivt en tilhenger av ikkevoldsprinsippet. Men det finnes eksempler på at det faktisk er livsbesparende og med på å bidra til færre lidelser og tragiske hendelser å tenke på den motsatte måten.

Dessverre er det slik.

Og hvordan da spør du kanskje? Jeg har en haug eksempler. Jeg tar ett, det holder.

Hvorfor tror du at det aldri er flykapringer i Israel lenger?

Fordi alle vet at du VIL bli skutt eller sprengt i lufta dersom du forsøker på det. Det er fast rutine at et kapret fly stormes, uten unntak. Uten hensyn til hvor mange hundre passasjerer, kvinner eller barn det er om bord. Resultat?

Man kaprer ikke fly i Israel.

Vi kan sørge for at det samme prinsippet gjelder norsk sivilflåte:

Man kaprer IKKE norske skip uansett hvor de befinner seg.

Og man får IKKE omelett uten å knuse et par egg.

Machiavelli var muligens på jordet i endel viktige spørsmål. Men objektiviteten kan man ikke frata ham. Og misforstå meg rett; jeg er prinsipiellt motstander av enhver form for vold.

Og jeg blir dessverre nødt til å utfordre deg på din påstand om at et skip som er verd å kapre, altså verd mer enn 300 millioner dollar som er det du kan forvente å forsikre et tankskip for idag, ikke skulle være utstyrt med GPS-sporing? Vi snakker om en dings til under 25 000 kroner her. Vedd matpakka di på at rederne sitter med minutt-til-minutt GPS-data på hver eneste båt de disponerer. Selv på plimsollere som burde vært skrotet for årtier siden. For hver sjømil er lik penger i kassa. Alt annet kommer i annen rekke. Bokstavelig talt….

Ship Ohoi

Publisert av

Nok er nok er det noe som heter. Hva det betyr helt presist vet jeg ikke helt, men for meg er det nok når jeg registrerer at en hel verden holdes for narr og at det landet jeg selv bokstavelig talt har blødd for blir en del av et heller selsomt og definitivt tvilsomt skuespill som på toppen av en eller annen kake omkranset av toskeskapens glasur kan ende med tragedie og katastrofe for våre landsmenn og kvinner, enten de har den eller den hudfargen. Til deg som tviler blir de våre landsmenn i det øyeblikket de blir ansatt av et norsk rederi. Og ikke minst deres familie, som akkurat nå får sin bekymring og engstelse toppet av ulne bidrag fra foreninger for ditt og datt og interesseorganisasjoner som har nettopp det; interesse av å se en negativ utvikling.

Jeg snakker om skipskapring, nå sist et norskeiet skip med et mannskap av diverse nasjonalitet, men under norsk ansvar. Og det hjelper ikke en dritt at skipet er registrert på Bahamas og ikke i Brønnøysundregisteret, dette er Norsk, dermed basta.

I media vet de å dramatisere dette, men de gidder ikke å se etter hva det er som egentlig foregår. De bidrar dessuten til elendigheten med feilinformasjon, ting de får servert på et fat og som de ikke gidder å sjekke selv.
Et prakteksempel er at de på Dagsrevyen får seg til å si at det landet som alle de aktuelle skibskapringer foregår fra, Somalia, har lengre kystlinje enn Norge. Dette er stas å si i en 45-sekunders reportasje fra en latsabb av en lisensbetalt afrikakorrespondent selvsagt, som ikke har en trevl bloodymaryav peiling men vil tilbake til bloodymaryen nr 2 som han har bestilt til frokost.
Somalia har slett ikke i nærheten av like lang kystlinje som Norge, og tallet de opererer med på 22500 skip i året som passerer denne kysten er direkte feil i retning av oppspinn og bløff. Det riktige tallet er nemlig godt under 17 000, og ikke mer enn rundt 3000 av disse følger den aktuelle kyststripen så nært at de kan sies å seile langs kysten av Somalia.
Bevares, det er mange nok, 8-9 skip om dagen, men ikke jug oss huden full i beste sendetid takk, og i hvert fall ikke på grunn av slappheter og mangel på arbeidsevne og vilje fra statsfinasierte døgenikter. Og skulle du tvile så sjekk Inmarsat 8es logg for området når du måtte ønske. Ikke lettlest, men dønn presis. Og siden det er noe alle eier så kan telenor ikke nekte deg adgang.

Uansett tall så er sakens kjerne en elendig verkebyll. Og det saftigste tallet venter jeg med.
Og som alltid blir det stilt feil spørsmål i slike saker.

Hva er så det riktige spørsmålet tenker du kanskje?
Spørsmålet vi må stille er ikke hvor mange skip som blir kapret.
Ikke hvem som gjør det.
Ikke hvor mange kaprere det er, hvor ofte eller hvor de blir kapret.

ALLE slike fenomener trenger det samme grunnleggende spørsmålet:

HVEM er tjent med at slikt foregår. Thats the question.

Svar på det og du har løsningen. Jeg velger å ikke gi det svaret her.

Men tenk deg følgende scenario:
tankbat1Du er kaptein på et monster av et skip. 200 000 tonn med stål, hvor skipssiden på det laveste kanskje er nær 25 meter høy, eller som en boligblokk på ca 8-9 etasjer. En massiv vegg av stål på alle kanter.
Og det finnes, mens du kjører langs en hvilkensomhelst kyst, ikke så mye som et trappetrinn på utsiden av båten. Ikke ETT!

Og så kommer det en gjeng halvfulle tullinger i en liten drittbåt lik den du fisker makrell fra på hytta om sommeren. De har riktignok geværer og lager en helvetes masse rabalder.
De er for deg som kaptein like farlig som et pinnsvin du møter i skogen. Du kan ignorere det fullstendig, men bare trekke deg litt unna for ikke å komme nær piggene.
Ikke bare er du beskyttet av et veritabelt og solid panser, med du har vannkanoner som kan pumpe opp nok trykk og mengder av havvann til å senke en av disse lekebåtene på få  sekunder hvis du gidder. På et tankskip av noe størrelse så er det gjerne mer enn 10 slike!
Og så videre og så videre.

Du sitter i en bunnsolid borg med stålvegger og blir likevel ”overmannet” av en flokk halvfulle tullinger i en pram. Neppe, som sagt…

Tilbake til spørsmålet: Hvem er det som tjener på dette?

Det er da litt påtagelig at ca 100 % av disse kapringene ender med at kjeltringene får det de vil ha, ofte merkelig nok ”the going rate” på 30 millioner dollar, etter ca merkelig nok 60-70 dagers ”beleiring”. Og uten at mannskapet på disse båtene har blitt verken tynnere eller mer misfornøyd enn de allerede var. Nei, det er en merkverdig og unison taushet fra den kanten. Og så klart er det tilfeldig at forsikringsselskapet ikke krever egenandel for utbetalinger under 30 mill….

Bildet blir ikke mer morsomt av at det er avdekket ganske tette bånd mellom ”kaprerne” og myndigheter i den aktuelle sonen. Og at satelittbilder viser at mannskapet er samlet i baugen på et skip mens piratene skyter hull i vinduene på broen for å skape en dramatisk effekt.

Ville ikke du blitt forundret om myndighetene ikke engang gadd å kommentere at en diger båt fra Somalia ble kapret utenfor Haugesund?

Joda, det skjer nok at en og annen båt av mindre størrelse blir offer for pirater. Men ingen må tro at et stålfort kan inntas fra en lettbåt, med mindre de som eier fortet ønsker det.

Og hva gjør vi da, når en skipslast olje på 200 000 tonn var verd 85 dollar pr fat når vi kjøpte den har sunket til 35 dollar fatet før vi rekker å

selge den?

Til de som er opptatt av tall er til orientering et fat olje 159 liter. Det betyr at det er jævlig dårlig butikk å nå frem til destinasjonen med denne lasten.

Man trenger ikke å være trollmannen Merlin eller matematikeren Abel for å sette to streker under svaret her.

Men man trenger kanskje å være jævlig god til å fylle ut sjekker på Lloyd Ship Insurance for å finne mening i dette?

Det elendige oppe i alt dette er at det er du og jeg som betaler gildet. For hvor tror du disse pengene kommer fra?
Lloyd trykker dem ikke selv. Selv om de utvilsomt hadde gjort det given half a chance.

Når du betaler bilforsikringen neste gang, sure penger, så vit at en god slump av dette går til å finansiere det skuespillet som dine egne lisenspenger er med på å dytte opp i fjeset ditt hver forbasket dag.

Gjør som de store gutta nå i disse selvangivelsestider:
Legg samvittigheten i skuffen for samfunnsgodkjent bedrag.

Hvis du bor i et land som velger å lukke øynene for dette åpenbare og storstilte bedrageri for å få en hel næring til å gå rundt, og som på toppen av det hele neppe bidrar med en krone til de tingene dine egne skatteskillinger går til, ja da mener jeg du er hjertelig velkommen til å ”glemme” at en og annen pirat klatret opp glatte veggen på din oljetanker også.

Ship ohoi.

Under-Bevist

Publisert av

Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.

Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…

Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.

Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Kjærlighetspyromanen

Publisert av

Enda en bro er brent, kjærlighetspyromanen, det er jeg.

Innhøstingen er over på erfaringenes åker,

lagret i rommene for det mentale, det åndelige og innenfor hjertets skjøre vegger.

Intet minne for lite, intet for stort. Noen lagret lett tilgjengelig, andre under tunge lokk.

Tilbake, den velkjente tomhetens falske  trygghet.

Finner ro i tankenes vandring, til velkjente steder og til enda uoppdagede landskap, et bilde

malt med lys bakgrunn.

Relasjonens vinter, sov du lille spire.

Gi meg en vår der sjelens og hjertets investeringer kan høstes på kjærlighetens åker.

Kjærlighetspyromanen det er jeg.

-Tankens kraft, et flyktig budskap til hjertet, sitrende renner blod som en elv om våren.

-Våren, kjærlighetens budbringer

-Vennskapets bånd er skjørt som silke og sterk som den sterkeste kjetting, et ord, en

handling, et blikk, en utstrakt hånd. Gi det du kan, få det du fortjener.

– Tro, håp og kjærlighet. Et ekte menneske, et par ærlige øyne, en sjeldenhet. Vokt det med

ditt liv!

– To barnehender rundt min hals, direktelinje til mitt hjerte.

– Varm hud, trygge armer, sjelero, sinnets og hjertets paradis.