Shit Happens

Det er ikke bare bare å være journalist…

Ord likner på ord når du vasser i dem. Og egentlig gir litt blaffen kanskje?

Det er en stor forskjell på snurrebart og snurrebass.

Det fikk kristenavisa Vårt Land erfare. Det ble telefonstorm på følgende fototekst:

«Kapellan Yngve Kaspersen i Moss er tydelig stolt over snurrebassen sin.

Det skal mye stell og tålmodighet til for å få en anstendig størrelse.

Etter hvert tar det daglige stellet et par minutter. Det aller

viktigste hjelpemiddelet er en god krem».

Det er også stor forskjell på potens og potensiale.

I en artikkel, hvor ordene er forvekslet,

uttaler direktør Ole Johan Sandvand om det nye

Samlivssenteret på Modum Bad Nervesanatorium :

» Det er store potenser i den nye avdelingen, hvor jeg kommer til å

drive utadrettet virksomhet…».

Flere av oss har vel erfart at det er fort gjort å trykke på feil tast.

For Ringerikes Blad fikk det fatale konsekvenser under åpningen av det

nye kapellet på Tyristrand. (og pardon my french)

Nyheten om at alle fikk sitte tross stor oppslutning ble referert som

«det var fullt med folk, men alle frammøtte fikk fitte…

Ehem..

Feil fototekst.

I blant forbyttes fototekster under bilder. I en sørlandsavis skjedde det.

Under reportasjen om den nye fergen sto det

«av høy årgang, men likevel skjønn».

Verre ble det derimot med teksten under bilde av dama som fylte 80 år

«her er vår nye skjønnhet, med mulighet for inn- og utkjøring både foran og bak..»

For egen regning vil jeg tillegge:
Shit DO Happen!

Ari Behn rir igjen

Med fare for å gjenta meg selv: Jeg liker virkelig denne karen.
Live, vel og merke.
Neida, jeg har aldri snakket med ham, og knapt et par ganger vært på samme sted. Men han er en utrolig mediepersonlighet og vet hvilke knapper han skal trykke på.
347983ariMen han er i ferd med å rake opp for knapper er jeg stygt redd for…

Denne gangen er det den briljante språkviter Finn-Erik Vinje som er ute med rova så lang for om mulig å bringe denne ridderen uten hverken hest eller seletøy ned på bakken.

Jeg håper det ikke er mulig, men fernissen er vel i ferd med å slå sprekker er jeg redd…

Det som er førstesideoppslag i Dagbladet i dag er kritikk av navnevalgene for barna til vår prinsesse og hennes gemal. Gemal er for øvrig det nærmeste hr. Behn kommer en tittel, noe som nok ikke er det han tenker mest på når han vil komme i godt humør.

Det å kritisere hva vi som foreldre kaller barna våre er helt på trynet. Uansett om man er professor i både den ene eller det andre. Vinje, som nok ellers er en av mine helter, bør rett og slett klappe igjen og passe sitt.

MEN: det som er interessant her, er at Vinje og alle de andre velutdannede og opplyste menneskene som uttaler seg i øst og vest om Ari Behn og hans gjøre og laden, ikke ser ut til å ha lest noe særlig eller i det hele tatt en linje, i noen av bøkene hans. Et tankekors når de går så hardt ut mot hans opptreden og meningsytringer.

For hvis temaet er rare navn, så er bøkene hans intet mindre enn et oppkomme.

At hans debutbok var Trist Som Faen hindret ikke VG i å gi ham terningkast 6, noe han i gledesrus og ganske sikkert annen rus sporenstreks feiret ved å få tatovert denne terningen i full størrelse på sin venstre skulder. Til den interesserte kan jeg meddele at terningen i VGs anmeldelse målte intet mindre enn 6 x 10 cm. Og vi har vel alle dannet oss et inntrykk av poetens fysikk, noe som tilsier at dette er svære greier!

Kroppspynt til side, dette med navn er gjennomgående i hans forfatterskap. Det går ikke an å fri seg fra å tenke at det meste er farget av selvbiografisk tenkning. Dessverre får jeg vel si.
Og med fare for å bli litt intern, i den forstand at det nok ikke danner mening for andre enn de som faktisk har lest Ari Behn, så er det ikke rart at han har et litt anstrengt forhold til familien på morssiden, i tre ledd…, og det er underlig at han har beholdt et noenlunde dannet ganglag etter den togturen i Afrika…

Men for å komme tilbake til det med navnevalg. Når navnene blir så merkelige som de han velger, så går mistanken smått om senn i retning av kamuflasje.

hb-ari_behn__entusi_108272aFor blir ikke handlingen litt preget av at det i innledningen i en bok presenteres en fyr ved navn Kryxx Sissvold og hans venninne Vera Zara.

Jeg tenker det holder som eksempel, vil du ha mer får du lese selv.

Men det farger handlingen så til de grader at selv åpenbare syntakse og semantiske feil forsvinner litt i bakgrunnen.

Nå har det seg dessuten tilfeldigvis slik at jeg har vært i det selvsamme lokalet som handlingens opptakt faktisk finner sted, og den prosaiske fremstillingen av detaljer i rommet borger på ingen måte for en ukjemisk fremstilling. Men det er intet minus.

Uten at det hører hit så blir det også litt pussig når det uten omsvøp vises til fysiske egenskaper og tilbøyeligheter til personer som vi alle kjenner igjen til tross for bizarre navnevalg. Og ens egen mor bør uansett bli spart for rapportering om egne og autentiske  intime seksuelle og medisinske detaljer når man skriver noe som er ment som underholdning. For det må vel være det han mener? Eller?

Dårlig språklig presisjon og en ganske tydelig bruk av ord som forfatteren ikke kjenner innholdet av for ikke å snakke om opphavet til understreker at dette ikke er ment som noe alvorlig eller dypt følt.

Igjen sitter vi med en figur som uten sin ytterliggående dannethet og sosiale intelligens faktisk fremstår som naken.

Han kan være glad for at journalister er en bedagelig anlagt gjeng som ikke har giddet å se over kanten av ølglasset på Rosekjeller`n lenge nok til å oppdage sifrene på Behns litterære ekkolodd.

La meg si det slik: det er godt at dybden oppgis med 3 desimaler…

Og jeg kan naturligvis ikke dy meg:
Vet du hva de tre neste bøkene til Ari Behn skal hete?

Den første får tittelen:     Angrer Som Faen
Nr to:                               Kjerringfaen
Og den siste bare:           Faen

Sorry Ari.

Sjelens broer

Kaleidiologi?
Jada, egenprodusert ord.

Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…

Men definisjoner er bra. Gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.

Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.

Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.

Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.

Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.

På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.

De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.

Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.

Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?

To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.

To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.

Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.

Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.

Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?

Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.

At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?

Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?

Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?

Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?

Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.

Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?

Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.

Konklusjon? Moral?

Bygg en bro du også!  Eller bli en….

napoleon_bridge

Aldri

Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett

Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som siden aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.

Errare humanum est

Men det får da være grenser til måtepå!

Man bør tross alt vise en viss respekt for de som av en eller annen (og iblant ubegripelig) grunn har klart å kare seg til en brukbar stilling til tross for tilsynelatende mangel på talent og andre sjelsevner.
Men jeg synes denne dagen er helt den rette til å feire en viss manns avgang.

Siden det akkurat nå er bøtter og spann med folk som skriver både i øst og ikke minst vest om akkurat det, så blir det litt overflødig at jeg gjør det også.

Dessuten vil det fra undertegnedes side være dønn umulig å skrive stort flere ord enn dette om vedkommende uten å bli krass og respektløs.

Så jeg lar bildene under tale for seg selv…

6sense1

bush-ozbush-gulfwarsbush-world-not-enough

Lykkens Pendel

Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.

Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.

Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?

Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.

Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.

En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.

Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…

Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.

Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.

Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…

lys_moerke_001Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!

Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.

I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.

Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?

Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.

Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.

Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.

Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.

Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.

Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?

Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?

Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…

Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.

La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…

Det kan gå ut over synet.

Uvirksomhet

Uvirksomheten timer. Alle ord
Og handlinger forstummer: Ingen vind
Får kruse sommerkveldens glatte fjord.

Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,
Der sund og viker ligger oljeblanke
Og fanger skumringens forventning inn.

To nelliker ved stranden står som slanke
Og bleke alterlys, i kvelden tent
For ditt tilbakeblikk, din ettertanke.

Og alt i deg er aktivt innadvendt,
Og alt i deg er friskhet, frø og kilde,
Og alt tar del i kveldens sakrament.

Det er som allting i naturen vil det:
At DU skal hvile! Mykt som pastell
Flyr måken over vannet – lik et bilde
På sjelens havblikks-møte med seg selv.

En seiler glir i sundet. Kjølvannsstrimer
Er alt som skjelver i den vare kveld.

Skjønn er uvirksomhetens timer.

himmel-og-hav-brutto-07

Om Rev igjen

Noen forfattere forblir i skyggen. Nei vent. Ikke noen. De FLESTE forfattere blir i skyggen.
Jeg er en av dem som (håper det er flere da..)  mener at vi har utrolig mange gode norske forfattere.
For det har vi! Jostein Gaarder og Saabye Christensen og så videre er bare bunnen av isfjellet…
I min God Bok serie så vil jeg trekke frem noen av de som muligens ikke er invitert på Nygaards fyllefest. Men hva vet jeg.

En du definitivt burde merke deg, og særlig dersom du har barn som fremdeles gidder å høre på når du leser, er Reidar Kjelsen.

Han skriver barnebøker. Påstår han. Men min kontrapåstand er at det gjør han slettes ikke.

Jeg noterer meg med en viss tilfredsstillelse at den boken jeg anbefaler og refererer til her ikke er oppført i hans bibliografi slik den er å finne på nett. Derfor er det ved godt mot og rak holdning at jeg gjengir noe av  innholdet av denne boken her.

Denne karen skriver på en briljant måte, og jeg logger meg på ganske med det samme.
Jeg velger å ikke si hva tittelen er, og lager mine egne kapittelnavn. Jeg gjør det bittelitt til mitt. Kall det gjerne gjendiktning.

Vann Over Hodet.

Var det ikke det vi sa, sa mange.
Og mange sa det gjerne en gang til.
Vi sa jo at havet kom til å stige ,sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned fra himmelen. Klart det måtte bli problemer en dag.
Det var liten trøst i at de fikk helt rett.
fox2507012Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av alt det dårlige været og drev ned til Afrika hvor den smeltet og ødela alle ørkenene. Sjiraffer fikk vann i ørene. Havet ble ubehagelig stort. Over hele kloden ble fjell til øyer. Og øyene ble både mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på.
Strømmen gikk og folk spiste frossen ferdigpizza.
Svømming ble en folkesport, og alle sloss om båtene. Så mye slossing var det, at alle farkostene sank en etter en. Til slutt var det for sent å lage nye.
Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure, og døde ut.

Dette er bare prologen. Jeg kan gjengi resten også. På oppfordring.

Objektivitet og hud

Objektivitet er noe vi sliter med. Unorsk er det. Det å se på en ting,et fenomen eller en handling på en ren og objektiv måte.
Pragmatikkens edle kunst.
Vi driver hele tiden å putter inn det vi har vokst opp med, det vi har fått dyttet ned i halsen gjennom oppveksten, i barnehagen, på skolen og så videre, i alle ting vi skal forholde oss til. Har du tenkt på det?
I dagens VG står det å lese at et bilde av en etnisk italiensk jente ved navn Louise Ciccone er solgt på auksjon for en ikke ueffen sum penger.
madonnaOg bildet av henne er etter min mening ikke egnet til å grine på nesen, snarere tvert imot.
Hva er det så ved dette som gjør at verdens medier gidder å skrive om det?
Det er vel at denne lille jenta på et tidspunkt bestemte seg for å bli syngedame antagelig. Og hun lyktes jo ganske bra med det.
Men poenget mitt er dette: Hvis man besitter en kvalitet, en egenskap eller noe som i sin egen ramme av ytre beskaffenhet, er til glede for andre, er det da feil å presentere det?
Hvem er vi til å si ”fysj” eller ”dette er ikke passende”?
Et ikke så rent lite minefelt dette her, men jeg bare spør.

Anyway. Jeg finner det underlig at noen mennesker velger å ta avstand fra objektiv skjønnhet ut fra objektets beskaffenhet. Hvor objektivt er det da? Er det ikke slik at vi hele tiden tolker inn i vår opplevelse en hel masse av vår mentale bagasje?

I en ideell verden ville det kanskje ha vært slik at vi kunne se et fenomen, eller et bilde slik som dette, og tenke at : Dette er vakkert. Dette appellerer til min estetiske sans.
I stedet summer det av tanker som : Æsj. Hva innbiller hun seg. Dette er vulgært. Hvorfor viser de dette? Er ikke dette ekkelt? Og så videre.

Og så er det på den måten da, at det som skjer er nettopp det markedsførings-teamet til denne damen vil. At bildet skaper litt liv og røre rundt om i verden. At for eksempel en sylfersk skribent på nett gidder å snakke om det og sågar legge ut dette vrengebildet på sitt nettsted.

Og gratulerer med dagen. Det gikk akkurat slik.

Og i objektivitetens navn; Det er da et flott bilde?

PS. Ser at du ikke har skjønt det. Der er altså Madonna.