Det er nok litt på den måten at jeg nok med et visst belegg kan sies å være en smule uforsiktig.
Jeg skulle ha vært i Afrika akkurat nå, nærmere bestemt i Banjul, Gambia. Men har flyforbud. Ikke fordi man helst ser at jeg generelt holder meg på bakken, noe som antagelig er lurt av mange grunner, men av medisinske årsaker.
Men det viser seg at noen finner det underholdende at jeg har klart å holde meg i live såpass lenge som jeg faktisk har, til tross for mine tilbøyeligheter til å ikke opptre på en utelukkende reddsom måte.
Jeg fikk nettopp en melding fra mine kjære venner som er der nede nå. Man etterlyser en fyr som på folkemunne kalles The Lost Man. Jeg vet hvem det er
I serien Lite Anbefalt er det nok riktig å nevne at det ikke er så lurt å bade i en flod full av Piraja og Barrakuda. Etter å ha skåret seg på skjell og har blødende sår på begge leggene. Og må svømme 50 meter for å komme opp i båten. Men været var upåklagelig.
Stikkordarkiv: på den
Svar på tiltale
Jeg fikk en gretten mail av en som synes jeg var dum fordi jeg påpekte at visse personer kanskje kunne vært litt lurere. Jeg burde kanskje ikke svare på den her, men gjør det likevel selvsagt.
Jeg skal ikke nevne navnet ditt Tom, men jeg har dette å si deg:
Fordelen med en tosifret IQ er at den er lettere å huske.
Livet, når er det?
Tenk deg….
At det er en bank som hver eneste morgen setter inn 86.400 kroner på kontoen
din.
Men banken overfører ikke pengene til neste dag.
Hver eneste natt blir alle pengene som du ikke brukte opp den dagen, slettet
fra kontoen din .
Hva ville du gjort i et slikt tilfelle ?
Du ville selvsagt ha brukt opp alle pengene den dagen !!!
Hver og en av oss har virkelig en slik konto!
Men det er ikke penger som blir satt inn på kontoen din.
Navnet på denne kontoen er TID.
Hver eneste dag blir du godskrevet med 86.400 sekunder.
Hver eneste natt blir den tiden du har unnlatt å bruke fjernet.
Ingenting blir overført til neste dag og du kan heller ikke bruke noe på
forskudd.
Hver eneste dag blir en ny konto opprettet for deg.
Hver eneste natt blir det som er ubrukt fjernet.
Hvis du unnlater å bruke dagens innskudd er det du som må bære tapet.
Det er ingen vei tilbake.
Du kan ikke overtrekke kontoen for i morgen.
Du må leve i nuet og bruke dagens innskudd.
Invester tiden slik at du får det meste igjen i form av kjærlighet, helse, glede og
suksess.
Tiden går. Gjør det beste ut av dagen i dag
For å forstå verdien av ET ÅR, spør en student som strøk til eksamen.
For å forstå verdien av EN MÅNED, spør en mor som fødte et barn for tidlig.
For å forstå verdien av EN UKE spør redaktøren av en ukeavis.
For å forstå verdien av EN TIME spør de nyforelskede som venter på å møtes.
For å forstå verdien av ET MINUTT, spør han som kom for sent til flyet.
For å forstå verdien av ET SEKUND, spør en person som akkurat så vidt
unngikk en ulykke på motorveien.
For å forstå verdien av ET MILLISEKUND, spør han som kom på annen plass i en
OL konkurranse.
Verdsett hvert eneste øyeblikk og verdsett det enda mer fordi du delte det
med noen som betyr mye for deg, så mye at du delte tiden din med denne eller de
personene.
Og husk at tiden ikke venter på noen.
Gårsdagen er historie.
Morgendagen er et mysterium.
Dagen i dag er en gave.
Det er derfor den kalles for nuet…
Sjelens broer
Kaleidiologi?
Jada, egenprodusert ord.
Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…
Men definisjoner er bra. Gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.
Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.
Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.
Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.
Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.
På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.
De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.
Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.
Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?
To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.
To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.
Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.
Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.
Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?
Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.
At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?
Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?
Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?
Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?
Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.
Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?
Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.
Konklusjon? Moral?
Bygg en bro du også! Eller bli en….
Lykkens Pendel
Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.
Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.
Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?
Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.
Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.
En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.
Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…
Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.
Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.
Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…
Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!
Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.
I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.
Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?
Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.
Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.
Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.
Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.
Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.
Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?
Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?
Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…
Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.
La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…
Det kan gå ut over synet.
Objektivitet og hud
Objektivitet er noe vi sliter med. Unorsk er det. Det å se på en ting,et fenomen eller en handling på en ren og objektiv måte.
Pragmatikkens edle kunst.
Vi driver hele tiden å putter inn det vi har vokst opp med, det vi har fått dyttet ned i halsen gjennom oppveksten, i barnehagen, på skolen og så videre, i alle ting vi skal forholde oss til. Har du tenkt på det?
I dagens VG står det å lese at et bilde av en etnisk italiensk jente ved navn Louise Ciccone er solgt på auksjon for en ikke ueffen sum penger.
Og bildet av henne er etter min mening ikke egnet til å grine på nesen, snarere tvert imot.
Hva er det så ved dette som gjør at verdens medier gidder å skrive om det?
Det er vel at denne lille jenta på et tidspunkt bestemte seg for å bli syngedame antagelig. Og hun lyktes jo ganske bra med det.
Men poenget mitt er dette: Hvis man besitter en kvalitet, en egenskap eller noe som i sin egen ramme av ytre beskaffenhet, er til glede for andre, er det da feil å presentere det?
Hvem er vi til å si ”fysj” eller ”dette er ikke passende”?
Et ikke så rent lite minefelt dette her, men jeg bare spør.
Anyway. Jeg finner det underlig at noen mennesker velger å ta avstand fra objektiv skjønnhet ut fra objektets beskaffenhet. Hvor objektivt er det da? Er det ikke slik at vi hele tiden tolker inn i vår opplevelse en hel masse av vår mentale bagasje?
I en ideell verden ville det kanskje ha vært slik at vi kunne se et fenomen, eller et bilde slik som dette, og tenke at : Dette er vakkert. Dette appellerer til min estetiske sans.
I stedet summer det av tanker som : Æsj. Hva innbiller hun seg. Dette er vulgært. Hvorfor viser de dette? Er ikke dette ekkelt? Og så videre.
Og så er det på den måten da, at det som skjer er nettopp det markedsførings-teamet til denne damen vil. At bildet skaper litt liv og røre rundt om i verden. At for eksempel en sylfersk skribent på nett gidder å snakke om det og sågar legge ut dette vrengebildet på sitt nettsted.
Og gratulerer med dagen. Det gikk akkurat slik.
Og i objektivitetens navn; Det er da et flott bilde?
PS. Ser at du ikke har skjønt det. Der er altså Madonna.
Om livet 2
Jeg tror livet er en kontinuerlig tilblivelse. En serie tilstander i en lang rekke. Det kan virke som om disse tilstandene, eller kanskje stadiene, i våre liv trenger hverandre for å fungere riktig og tilfredsstillende.
Livet kan på en måte bare leves forlengs, og bare forstås baklengs.
Erfaringer er nettopp slik de er fordi de bygger på et fundament. Forståelse er ikke en frukt man kan plukke på et tre. Livene våre må bygges sten på sten. Det nytter ikke å hoppe over en rekke med mursteiner nå man bygger en vegg. Eller et liv.
Jeg tror en av de store feilene vi gjør er å prøve å bli på et nivå, et stadium. Vi klorer oss fast, tenker av vi vil ha det slik vi har det, at vi ikke ønsker å gå videre, erfare mer, møte flere mennesker. Det er å dø litt tror jeg. Og da oppstår det en indre konflikt, et misforhold mellom en overordnet vilje og en vilje som er et produkt av intellektuelle prosesser.
Underbevisstheten trekker oss mot neste stadium antagelig, enten vi vil eller ikke. Og det er da vi opplever at ting rakner, at virkeligheten biter oss…
For hvem av oss har ikke opplevd at når ting går i stykker så fører det alltid til en ny erfaring, til møte med nye sjeler, steder, opplevelser.
Det er mye lettere å la seg drive med strømmen enn å svømme oppover elven. Og det kan se ut som om det er riktig, jeg mener at mye tyder på det. Og hvor mye mer vil man ikke se av bredden på den måten…
Kanskje det er selve meningen med livet. Det å høste mest mulig erfaring, kunnskap om livet, eget og andres.
For å ha noe å tilby når vi kommer til den andre siden…
Gode råd
-skal man lytte til.
Jeg er nok ikke førstemann i DEN køen akkurat, men denne gangen har jeg gjort det.
Min gode venn Bjørn Are Solstad,
hvis kunnskaper om internetts irrganger og krinkelkroker er noe man ikke kan annet enn å bøye seg hodestups i støvet for samtidig som man biter i graset og skyter seg i foten for å holde varmen, har i snart et decennium insistert på at man skal publisere sine tanker. Ikke bare for Gud, men også hvermannsen. Jeg har ikke sett hvorfor, og gjør det fortsatt ikke helt.
Jeg har bitt meg fast, med alle mine 32 solide tenner, i mine argumenter om at det jo må være intenst uinteressant for resten av verden å lese hva jeg som individ måtte finne på å mene om dette og hint, saker og ting, stort og smått.
Men altså; etter 10 år med et i beste fall skjevt blikk til diverse steder hvor folk og ikke minst, etter min mening, fe, publiserer sine greier og meninger og faktisk FÅR LESERE på det, så må jeg ta rev i spinnakeren som stort sett er et motvindsseil, og innse at det på denne merkelige blå kloden åpenbart faktisk FINNES noen som gidder lese det, og til overmål iblant sågar kommentere det som blir skrevet. Av meg og av andre selvoppnevnte synsere.
Utrolig, men ikke desto mindre tydeligvis altså sant.
Så godtfolk, her kommer jeg. Blir det for galt så husk at det er unge fremadstormende Solstad som er moralsk ansvarlig for at du blir utsatt for mitt tankegods. For det kan nemlig på ingen måte garanteres at du ikke vil bli provosert av det som dukker opp her.
Skitt fiske.
Jeg velger meg April…
Det er snålt med ting som ser ut til å hope seg opp rundt et og samme fenomen eller tidspunkt.
Ikke alle er enig i tidspunktene for ”oppstandelsen” for det vi i dag tar som den selvfølgeligste ting i verden. Nesten. Men jeg velger å forholde meg (noe løselig riktig nok) til den som kanskje vet mer enn alle andre om slike ting, den Store Guru dr./professor og mye annet, Jon Bing.
Som altså er født 30 april. På samme sykehus som undertegnede. Og som det etter hvert skulle vise seg at jeg på sett og vis skulle få felles familie med for øvrig, uten at det er relevant her.
Hva det har med noe fenomen eller tidspunkt å gjøre? Kanskje ingenting. Men clusters of coincidents, som det heter på svensk, er i seg selv interessant synes jeg. Du har garantert noen eksempler selv også. Ikke sant?
Anyway…
Den 6 april 1963 ble strømmen slått på i Pentagons maskinrom. Forløperen til det vi i dag kaller en server summet og brummet i et hermetisk lukket og luftkondisjonert rom, og long story Short; et internasjonalt nettverk av telefonlinjer var koblet sammen. Serveren hadde regnekapasitet som en lommekalkulator, var stor som en middels traktor og omtrent like tung, og slukte strøm.
Hensikten?
Man ville i sin mer eller mindre realistiske/paranoide frykt for termonukleær krig med russerne, populært kalt atomkrig på den tiden, sørge for at det uansett ødeleggelser og elendighet ville være mulig å kommunisere via telenettet. Ikke bare det sivile, men også i kombinasjon med det ikke ubetydelige militære telenettet som finnes overalt, ikke minst her i landet og i våre naboland. Hvorfor er det det kan man spørre seg, men det kommer vi tilbake til en annen gang tror jeg.
En god tanke det der, kommunikasjon er viktig.
Og som de fleste virkelig viktige ting her i verden så blir det ganske raskt oppdaget av luringer rundt omkring, i dette tilfellet etter hvert av studenter på flere universiteter, som straks så dette som en gyllen mulighet for å dele tanker og forkningsresultater med en hel verden på et øyeblikk. Pentagon hadde glemt å tenke på at telefonlinjer faktisk ikke bare begynner og slutter et sted, men er innom et par steder på veien…
Nok om det.
Bruken var i mange år noe som var forbeholdt akademiske kretser foruten forsvaret i ymse land rundt om og enkeltsjeler som tidlig så lyset…
Jeg ble for øvrig født i april 17 dager etter at dette kom på lufta for å si det slik. En helt uviktig ting i den store sammenhengen, men som opp gjennom årene har virket ganske viktig for meg da.
Så, i april 1989, var det en glup fyr som laget et internt informasjonsnettverk nede på den kjente partikkelakseleratoren CERN i Sveits. Han ville ha et system for å kunne presentere resultater rundt omkring på området (som er grisestort) uten å slepe med seg pcer og lagringsmedier. Han snekret sammen noe lurt som han kalte The Web, et publiseringssystem som kunne accesseres fra alle maskiner som var knyttet til nettverket, med omtrent samme hastighet uansett lokasjon. Og de gutta jobber med datamengder som er ikke ubetydelige, så dette var et stort fremskritt.
Glupe hoder fant dette lekkert som løsning. Og i løpet av kort tid var man i gang med å lage en løsning som gjorde at tilgang til disse dataene ikke var begrenset til lokalt nettverk, men kunne kjøres over det som den gangen het Arpanet og andre tilsvarende greier som var utviklet. Mer eller mindre brukendes for vanlig dødelige. Men populært i visse kretser.
Den 30. april 1993 ble nettverket lagt ut for allmennheten på dette nettverket som faktisk hadde eksistert i 30 år allerede. Man valgte å kalle det World Wide Web.
Om det er tilfeldig at dette er dagen for Albert Einsteins første presentasjon av sin generelle relativitetsteori i april 1905 vet jeg ikke.
Lov å spekulere, han har en ikke ubetydelig heltestatus der nede på CERN.
Gamle Albert trakk forresten sitt relativt siste sukk 18 april 1955.
Noe av det siste han sa offentlig var dette:
”Hadde jeg bare visst bedre, så skulle jeg blitt urmaker”.
Det kan virke som om april er en viktig måned for internetts tilkomst?
Har du noen gang lurt på hvor navnet April kommer fra? Hva det betyr?
Navnet er avledet fra det latinske ”aprilis”. Det betyr å sette i gang, starte med noe…
